torsdag 8. august 2019

Når hodet vil løpe 324 kilometer på en uke, men føttene sier stopp

"Negler er i bunn og grunn flate versjoner av klør, og det er bare vi primater som har dem. En (ny) studie viser at en liten lemuraktig apekatt hadde negler allerede for over 55 millioner år siden (...). Hovedforskjellen mellom menneskers og andre primaters fingre og negler, er at vi har bredere fingertupper enn de andre primatene. Den utviklingen ser ut til å ha skjedd omtrent samtidig med at vi mennesker plukket opp de første steinredskapene, for 2.5 millioner år siden." (Kilde: forskning.no)

Jeg tolker dette dithen at vi antakelig også må ha hatt lenger tær da vi ble utstyrt med negler i stedet for klør, for jeg kan i hvert fall gripe og håndtere jack shit med tærne mine.

Tærne har blitt kortere, men neglene henger fortsatt på. Antakelig begynte vi mennesker å bruke sko for 40 000 år siden (kilde: livescience.com), men selv ikke 40 000 år med evolusjon har gjort at vi har kvittet oss med tåneglene. For hvorfor har vi egentlig tånegler?

Det eneste forholdet jeg har til tåneglene mine er at jeg må klippe dem. Jeg ser jo at noen liker å ta neglelakk på dem. Personlig har jeg aldri skjønt greia med det, men folk må nå få holde på som de vil, ikke sant. Utover det merker jeg bare neglene mine når de gjør vondt. Og det gjør de nå. Strengt tatt er det ikke neglene i seg selv som gjør vondt, det er blodblemmene og verkebyllene under neglene som skyver dem en halv centimeter ut fra opprinnelig posisjon som gjør vondt.


Hvordan jeg havnet i dette uføret, sier du? Joda, det var helt frivillig. Det var faktisk min idé. Jeg tenkte at sju dager løping fra operaen i Oslo til Gjendesheim i Jotunheimen kunne være en kul greie. Men jeg kunne ikke gjøre det aleine, og det var ikke noe poeng å spørre noen i min nærmeste omgangskrets om de ville være med. Derfor kontaktet jeg ultradronninga Gro som jeg visste ville ha vanskelig for å si nei. Første gang jeg møtte Gro var på Ultrabirken i 2015 da hun på start så ned på de hullete og flate Adidasskoa mine med lite demping og sa: "Skal du løpe med det der??"

Gro fikk med seg Sidsel, enda et råskinn som like greit løp Kongsvinger maraton dagen før avreise fra operaen - og vant.

Og når du har med deg ei som tidligere i sommer har løpt Soria Moria - Verdens Ende (160 km) og Xreid fra Voss til Bergen (130 km) og ei som vinner et maraton dagen før hun skal løpe 47 kilometer med en sju kilo tung sekk, da skjønner du fort at du er svakeste ledd i gruppa.

Men jeg var godt forberedt. Jeg stilte med bra utstyr, ikke et gram for mye. Til og med et par sko uten hull, men med en anelse lite demping hadde jeg med meg. Jeg burde nok husket Gros kommentar fra 2015 og skaffet meg noe med mer demping. Jeg tenkte for så vidt tanken uka før vi la ut på Jotunheimstien, men en uke å løpe inn sko på er for lite. Dessuten hadde jeg gode erfaringer med mine VJ iRock som har båret meg trofast gjennom lange turer i skog og fjell.

I tillegg hadde jeg nesten bokstavelig talt smurt meg inn med vaselin i huet og ræva. I hvert fall i nakken og rundt brystet og mellom lårene. Ikke få ekle tanker. Vaselin mellom låra for oss uten thigh gap er nemlig som restylane og løsvipper for en rosablogger - nødvendig og avhengighetsskapende.

Bilde funnet et sted på Google

Jotunheimstien dag 1: Operaen - Bekkestua (47 km)
Søndag morgen 4. august la vi i vei fra operaen med 324 kilometer og sju dager løping foran oss. Målet for dagen var Bekkestua i Romeriksåsene, og dit skulle det være 47 kilometer. Opp langs Akerselva til Maridalsvannet, Øyungen, via Skjærsjøen, Tømte, Hakadal. Kilometerne gikk fort på de fine grusveiene, og stien var godt merket og lett å finne alle steder med unntak av like etter Hakadal stasjon der det var mye kratt. Og kratt skulle det bli mye av de neste dagene.

Sidsel var, som seg hør og bør, litt sliten etter lørdagens maraton, og tempoet var behagelig. Vi spiste bringebær og blåbær langs stien, og vi traff på to turgåere med en kurv som nærmest bugnet over av kantarell. Jeg vurderte å nappe til meg et par for å putte i real turmaten jeg skulle kose meg med til middag, men jeg har lært at det er sånn man ikke gjør.

Vi ankom Bekkestua i 18-draget og fant et vann som nærmest tryglet om å bli badet i. Vi vasket både oss og klærne våre vannet og spiste gourmetmiddag fra nevnte realpose. Stemninga var god, og vi var enige om at dag én var plankekjøring. De estimerte 50 kilometerne til Lygna dag to var vi mer usikre på. Vi hadde hørt rykter om dårlig merking og gjengrodd sti.

Heldigvis er det alltid turister på operaen som kan steppe inn som fotograf, også søndag morgen. Sidsel til venstre, Gro i midten, pygmeen til høyre.

Jotunheimstien dag 2: Bekkestua - Lygna (50 km - eller...?)
Vi delte dag to inn i to etapper. Først 23 kilometer til Brovoll, deretter 27 kilometer til Lygna. Vi kom oss greit til Brovoll der vi plutselig ble møtt av et skilt der det sto Lygna 37 kilometer. Her løp jeg altså med ultradronninga og ei som var ute på sin tredje maratondistanse på tre dager og ingen av dem hadde ytret noen form for misnøye siden vi dro fra Oslo. Ikke gjorde de det nå heller. Og jeg ville ikke være turens femåring, så jeg klarte nesten å holde kjeft, men bittelitt piplet allikevel ut:

"Nå ble jeg faktisk litt skuffa", sa jeg.
"De masseproduserer sånne skilt, vet du", sa Gro trøstende. Hun har to barn og veit hvordan det gjøres. Jeg lot meg selv tro på det.

Vi fortsatte inn i skogen, på tidvis ikke-eksisterende sti og manglende merking da Gro plutselig sa:

"Lurer på hvem som kødda til to-tallet på det skiltet."

Yes og hurramegrundt! Selv ultradronninga har en indre femåring, og endelig kom det noe fra noen av de andre som kunne antyde at også de syntes det var litt langt.

Samtidig med at kilometerne rant på begynte jeg gradvis å få mer og mer vondt i føttene, spesielt storetærne. Det var som om alle skogens pinner og steiner hadde en personlig vendetta mot føttene mine, og alt som kunne snubles og sparkes i med tuppen av foten ble snublet og sparket i. Jeg følte meg som Josefine i dataspillet man kunne delta i ved å ringe inn til Kykkelikokos. Du veit, du måtte ringe 815 493 00 (gratulerer med å få den på hjernen), og hvis du var heldig og kom igjennom måtte du trykke på enten 1, 2 eller 3 på fasttelefonen avhengig av hvor langt det var mellom steinene Josefine skulle hoppe til. Litt sånn følte jeg meg. Bare at jeg trykka på feil tall stort sett hele tiden.

Tærne ble bare verre og verre, og løpesteget ble mer og mer hælbasert. Og plutselig smalt det i høyre hæl. Jeg veit fortsatt ikke hva som skjedde, men jeg kan beskrive hvordan det føltes. Se for deg at du har ei fem centimeter lang og oval vannblemme langs hælkappen akkurat der huden begynner å bli tynn. Vannblemma sprekker, huden som har holdt vannet inne forsvinner og den lyserosa, premature huden under eksponeres. Deretter blir den lyserosa huden utsatt for et vannbad som svir som ville helvete. Akkurat sånn kjentes det ut. Og jeg klarte knapt gå, og i hvert fall ikke løpe på foten. På forfoten klaget storetåa, og på bakfoten klaget hælen.

Teipepause på Storhaugen

Vi tenkte at dette var en god anledning til en liten pause og slo oss ned i sola mens jeg teipet om foten. Deretter bar det ut på et av de omlag 40 hogstfeltene Jotunheimstien krysser. Det gikk ikke akkurat fort, men Gro snudde seg mot meg med følgende oppmuntrende melding:

"Ja, ja, nå spiser vi kilometer, eller hva?"
"Jeg vil vel heller si at vi gnager dem", repliserte jeg.

Så da gjorde vi det. Vi gnagde oss gjennom hogstfeltet. Vi gnagde oss gjennom stier som ikke var stier, og vi gnagde oss sakte men sikkert mot Lygna. I hodet hadde jeg et sett med strofer fra sangen "Old Town Road" som gikk på repeat. Jeg var aldri en kløpper i diktanalyse på skolen, men jeg tolker strofene som at jeg begynte å nærme meg felgen, eller kjelleren om du vil:

"I'm gonna take my horse to the old town road
I'm gonna ride 'till I can't no more"

Hva angår de neste strofene som dukket opp, er jeg derimot litt mer usikker på:

"My life is a movie
bull ridin' and boobies
cowboyhat from Gucci
wrangler on my booty"

Nok. Om. Det.

Lunsj nummer to

Lunsj nummer to ble inntatt ved et vann drøye ti kilometer fra Lygna. Vi leste oss opp på løypebeskrivelsen på ut.no for de resterende kilometerne der det ble lovet et godt stykke grusvei, en idyllisk sæter og en fin sti mellom noen myrpartier.

Ved godt mot la vi ut på de siste kilometerne som begynte lovende med grusvei. Vi hadde vel løpt i rundt fem kilometer og mente vi hadde omtrent fem kilometer igjen da vi traff på et skilt som sa "Lygna 8 km" og som pekte oppover en skråning med dårlig sti og masse kvist som var perfekt å plante storetærne i. Vi gnagde ytterligere kilometer uten å se snurten av noen idyllisk sæter. Det var myr og hogstfelt. Det var til og med et ikke ubetydelig stort vann ut.no hadde glemt å nevne.

Omsider nådde vi sætra og begynte på stigningen mot Hadelands høyeste topp. Gro og Sidsel valgte å ta en tur innom toppen, mens jeg hadde så vondt i føttene at jeg fortsatte mot Lygna. Jeg sinket dem med haltinga mi, så de kom uansett til å ta meg igjen. Jeg nådde etterhvert denne "fine" stien, som var beskrevet på ut.no. Og den var ikke mye fin. Det var gjørme og røtter, og jeg måtte slenge meg rundt trestammer for ikke å skli i nedoverbakkegjørma og ut av stien. Dette er omtrent det jeg tenkte da jeg haltet langs den "fine" stien:

Dette er faen ikke noe fin sti. Jeg kan gå med på at det er en sti. Til nød. Men den er ikke mye fin. Sti? Kanskje. Fin? NEI. Turfolk generelt, og ut.no spesielt skal være j-æ-v-l-i-g forsiktig med å benytte seg av adjektiver når de beskriver turer. Og så tror jeg Are Kalvø har rett når han sier at turfolk juger. Ikke bare juger folka, skiltene juger også. Kan ikke stole på noen.

For de som ikke tar referansen anbefaler jeg å lese "Hyttebok frå helvete" av Are Kalvø.

Etterhvert møtte jeg på to gubber som var ute og gikk. Jeg tenkte å spørre dem om det var langt igjen til Lynga, men vurderte det dithen at de kom til å juge, så jeg holdt meg til et "hei".

Tro det eller ei kom vi etterhvert til Lygna. 56 kilometer i kratt og hogstfelt med skrikende føtter og pingvingange siste halvdel. Tror aldri jeg har vært så glad for å se et så slitent hotell og vite at jeg skal sove der.

Etter en rask tur i dusjen bar det ned i kafeteriaen i sokkelesten, for vi var sultne. Og det fine med å løpe (la oss si "løpe") 56 kilometer er at man kan spise HVA MAN VIL. Jeg rakk akkurat å betale for maten før jeg ble så kvalm at jeg måtte inn på handicaptoalettet (som brukes av alle som stopper på Lygna for å gå på do) å legge meg på gulvet. Eller, fornuften seiret over kvalmen så jeg satte meg i stedet på do og så mitt eget ansikt bli blekere og blekere i speilet. Og en liten apropos angående det. Hvorfor har noen plassert speil foran do så man kan sitte og se på seg selv mens man er på privaten? Hæ? Er det en fetisj? Eller var det en som fikk et eureka-øyeblikk og tenkte at "la oss se på oss selv mens vi driter, det vil folk like". Jeg veit i hvert fall om mange patenter jeg heller ville hatt i mitt navn. Folk, ass.

Kvalmen kulminerte heldivis ikke i noe annet enn kvalme, men middagen ble heller halvspist. Det var ikke før etter dag tre at jeg skjønte at kvalmen antakelig hadde sammenheng med de vonde føttene, da kvalmen veltet fram igjen etter ankomst Raufoss sammen med frysetokter. Men dette skjønte jeg ikke på Lygna. Alt jeg skjønte var at jeg hadde store blodblemmer under begge storetåneglene. Og det var da spørsmålet kom, mens jeg holdt på å stikke hull på en pulserende storetå. Hvorfor har vi tånegler? Hva er det egentlig godt for? De eneste de kan gjøre er å klippes, ellers er de bare i veien. Men mindre man liker neglelakk, så klart.

Gro snakket om en hun visste om som hadde operert bort tåneglene. Tusen kroner per negl. Jeg vurderte det helt til jeg fikk se bilde av nevnte tær. Hvis det ikke har skjedd på 40 000 år ennå, tviler jeg på at vi kvitter oss med tåneglene med det første, men det er lov å håpe at evolusjonen har noen ess i ermet.

Jotunheimstien dag 3: Lygna - Raufoss (38 km)
Punktering av blemmer, ny teiping av føtter og ny runde med vaselin gjorde at jeg følte meg klar til å ta fatt på etappe tre til Raufoss. Ettersom Jotunheimstien gjør noen merkelige og fullstendig uforståelige krumspring her og der ble vi enige om å kutte ned etappen som opprinnelig skulle være 50 kilometer. Vi skulle overnatte hos Gunnhild, ei venninne av Gro, og Gunnhild hadde tilbudt seg å plukke oss opp på Eina.

Dermed la vi i vei mot Raufoss da tirsdag morgen opprant. Strengt tatt la vi i vei sørover mot Oslo, og vi mistenker at Henrik Wergeland og Phillipe Pope som gikk denne stien i 1832 verken hadde med kart eller kompass, eller så må de bare ha vært jævlig dårlige til å navigere. At de ikke valgte raskeste vei til Gjendesheim er i hvert fall hevet over enhver tvil.

Heldigvis var det som de andre dagene god stemning i gruppa. Og endelig var det lengre løpbare partier på fine stier. I bakkene opp mot Kvittingen slo vi av på tempoet og gikk. Eller, Sidsel og Gro gikk. Jeg måtte småløpe for å holde følge med de lange beina deres. Heldigvis er Gro og Sidsel over middels snille mennesker, så da de skjønte at jeg småløp ved siden av dem ikke fordi jeg ville ha avlastning fra gåinga, men fordi det var eneste måte jeg klarte å henge på dem, var de ålreite nok til å slå av ytterligere på tempo.



Myrene over Kvittingen ga meg assosiasjoner til min tid som helt middels orienteringsløper. I hjernen flerret gamle minner av meg selv gampende mot neste post med myr til knærne, mens de lange, tynne jentene fra Heming spratt lett forbi med myr knapt til anklene. De hadde negativ egenvekt og lange bein, jeg var butt og hadde 30 centimeter lange legger. Det var rått parti, veit du.

Gro og Sidsel hadde for lengst skjønt at jeg med mine korte bein og vonde føtter var svakeste ledd i gruppa, og lot meg styre farta mens de kunne ta seg tid til å spise multer. Jeg liker ikke multe, så det passet meg egentlig bra. En slags vinn-vinn situasjon der, altså.

Fasit på dag tre ble 38 kilometer. 38 kilometer løpt på rein og skjær vilje. De siste kilometerne hadde jeg så vondt i føttene at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg så nok mer ut som en ork enn et menneske der jeg på mirakuløst vis skapte fremdrift på underlaget.

Jeg beit tennene sammen og konsentrerte meg om å løpe og ikke si noe. Allikevel var det ikke til å unngå enkelte klynk og gimaser nå og da, men jeg tror jeg klarte å holde dem for meg selv. På et tidspunkt så Sidsel på meg med de snille øynene sine og spurte om det var litt som å løpe på en spikermatte. Det var i grunn en god beskrivelse, men jeg klarte ikke si annet enn "ja" og konsentrere meg om ikke å begynne å gråte. Et lite gram til med medfølelse og jeg hadde sprukket. 

Fullføre eller ikke
Vi kom oss til Eina og ble plukket opp av Gunnhild. En rask tur innom butikken for å handle påfyll til dag fire, og så bar det til turens uten tvil triveligste overnattingssted. Vi fikk lammegryte laget på lam fra da de hadde sauedrift på gården, fotbad, rødvin, mojito, hjemmedyrka jordbær, hjemmelagte egg fra hønene ute på tunet. Men selv all velstanden klarte ikke stoppe frysetoktene og kvalmen som igjen veltet over meg da jeg hadde fått av meg skoa. Føttene hovnet opp utover kvelden, de pulserte og var glovarme, det var blemmer over, under og imellom, det var blod og verk. Jeg er ikke religiøs og tror ikke på mirakler, så jeg skjønte hvilken vei det bar. Allikevel valgte jeg å tro på mirakler over natta ettersom jeg hadde veldig lyst til å fortsette turen og komme meg hele veien til Gjendesheim.

Utover kvelden kom også Ane Guro som skulle være med på resten av turen, og jeg skal innrømme det hjalp litt da hun så på føttene mine og sa at de på ingen måte så bra ut. Jeg var jo litt redd for at jeg egentlig bare var pingle og at jeg måtte ta meg sammen. Føttene pulserte og verket gjennom hele natta, og vedvarende nedsatt matlyst ved frokosten var det ikke annet å gjøre enn å kaste inn håndkledet.

                               

Med hovne, blodblemmebefengte og væskende føtter i kombinasjon med nedsatt allmenntilstand var jeg ikke i stand til å løpe de seks milene som var planlagt for dag fire. Det var vemodig å si farvel til de andre da de la ut på fjerde etappe. Men noen ganger vil hodet mer enn kroppen, og noen ganger må man la kroppen få viljen sin. Dette var en sånn gang.

Mens de andre satte kursen mot Skjelbreidhytta, ble jeg sluppet av på stasjonen. Venterommet på stasjonen var tomt, så jeg satte meg godt til rette på en benk og tok av meg skoa. En eim av myr og fotsvette veltet ut av skoa og spredte seg i rommet. Siden det var tirsdag formiddag rett etter fellesferien satset jeg på å ha venterommet for meg selv, men etter en stund kom det tre eldre damer som hadde pyntet seg for en tur til Oslo og satte seg på den andre av to benker i rommet. Jeg unnskyldte lukta men fikk fort til svar at "Vi e totninger, så det tåler vi. Det e itte ofte vi har kvite sko vi heller", og så lo de sånn som damer på tur gjør når de skal til byen for å shoppe og drikke vin. Jeg fortalte om prosjekt Jotunheimstien, og de fortalte om turene de pleier å ta sammen, både i myr og i by. På toget snakket de om hvor mye mannfolka deres snorker, de lo og koste seg, og jeg tenkte at jeg håper jeg får en like kul venninnegjeng når jeg blir pensjonist.

Og apropos venninnegjeng. Er det noe jeg anbefaler, så er det å dra på turer med folk man egentlig ikke kjenner så godt. Man blir veldig godt kjent på kort tid når man er sammen om et felles, hårete mål. Så her er en shoutout til Gro og Sidsel, og Ane Guro og Gunnhild selv om jeg bare traff de to sistnevnte i et halvt døgn: for noen bra damer dere er. Håper vi kan dra på flere turer.

For det er nemlig greia. Selv om føttene nå er mer kjøttfarse enn føtter ville jeg gjort det igjen. Riktignok med sko med litt mer demping.

Stats for de tre første etappene finnes på Strava.

For spesielt interesserte kommer her en oversikt over hva jeg hadde med av utstyr som jeg tipper til sammen veide rundt sju kilo:

Sekk og drikkesystem:
Osprey Tempest 20 liter
Osprey drikkeblære 1,5 liter
2 x 0,5 liter Salomon drikkeflaske
Regntrekk til sekk

Klær:
1 x tynn ulltrøye til løping/innebruk (Johaug Lithe Tech Wool Longsleeve)
1 x tights til løping på kaldere dager (Johaug Flash Warm Tights)
1 x shorts til løping (løp i denne hele veien)
2 x t-skjorte til løping
1 x t-skjorte til innebruk
1 x tynn bukse til innebruk
1 x tynn fleece
1 x sports-bh (ble vasket i nevnte vann på Bekkestua)
1 x buff
Hårbånd for kaldere dager (Johaug Thermal Headband)
Hansker for kaldere dager (Johaug Swift Thermo Racing Glove)
Regnbukse (fikk heldigvis ikke bruk for denne)
Regnjakke (fikk heldigvis ikke bruk for denne heller)
Tynn vindjakke
Undertøy (så lite som mulig)

Annet:
Raske briller så klart
Lakenpose
Turhåndkle
Aluminiumspose hvis uhellet er ute og vi måtte overnatte ute
Powerbank
Vaselin (hell yeah)
Tensoplast 5 cm (glem Compeed, stikk på apoteket og kjøp tensoplast i stedet)
Tannbørste
Tannkrem
Neglesaks (viktig!)

Mat:
2 x real turmat (dag 1 og 4)
2 x havregrynsposjoner til frokost med rosin- og nøtteblanding (dag 1 og 4)
2 x japp (dag 1-3)
2 x toppris (dag 1-3)
1 x pose med chillinøtter og rosiner (dag 1-3)
2 x matpakker til lunsj (dag 1 og 2)

Den turkise shortsen til venstre i bildet og den grå johaugtrøya i midten ble skrotet rett før avreise på grunn av plassmangel

torsdag 11. juli 2019

Unionsmaraton: Skal bare løpe et maraton på impuls - no biggie, liksom

Hvis du googler "trene til maraton" får du opp snaue fem millioner treff. Jeg skal ikke skryte på meg å ha trykket meg inn på alle treffene, men jeg er freidig nok til å påstå at flertallet av tipsene handler om å begynne å trene maratonspesifikt så tidlig som mulig, helst tre til seks måneder før du skal løpe maraton.

To uker før maraton er det anbefalt å trappe ned på treninga for å skape overskudd. Det er ikke den siste uka man skal begynne å tenke at det kunne ha vært kult å løpe et maraton til helga for så å melde seg på dagen før. Akkurat det gjorde jeg.

Det positive med å melde seg på maraton dagen før er at du skjønner at du ikke får gjort noe med treninga, så forventninger kan du se langt etter. Derfor inviterte jeg like godt til middagsselskap dagen før og drakk litt mer rødvin og spiste litt mer multekrem enn det som var lurt for en mildt laktoseintolerant mage. Men det er stort sett også det eneste positive, for 42,2 kilometer er langt. Ikke bare er det langt, det er vondt selv når du har trent godt for det. Jeg visste det kom til å bli vondt, men hvor tidlig kom det til å smelle?

Nå skal det sies at jeg har trent. Jeg har jo det. Kommer ikke rett fra sofaen, liksom. Men jeg har ikke trent mot maraton. Og selv om kanskje forventningene kunne skrus ned som et resultat av manglende treningsgrunnlag betydde ikke det at jeg ikke stalket hele startlista i forkant og gjorde meg opp noen tanker om mulig plassering. Jeg tenkte å forsøke å holder en kilometerfart på fem minutter, eller 12 kilometer i timen så lenge det gikk, med mål om å holde i 30 kilometer. Men etter å ha studert løypeprofilen kvelden før, innså jeg at også fartsambisjonene burde skrus ned noen hakk.

På start så jeg enda et par råskinn av noen damer som ikke hadde stått på startlista under stalkerunden min, og jeg skjønte at hvis jeg noen gang hadde kunnet drømme om en pallplass, så kunne jeg i hvert fall pent glemme det nå.

0 - 5 kilometer:
Vi var 55 løpere som la ut fra start i idylliske Rømskog. De første 18 kilometerne skulle være relativt slake og gå på asfalt, mens andre halvdel som skulle gå på grus ble beskrevet av en medløper i startfeltet som HARD. Jeg forsøkte å legge meg på fem blank-fart, men som alltid gikk den første kilometeren altfor fort, og klokka pep på 4:30 på første kilometer. Jeg lå som tredje dame og visste at det garantert var fordi jeg var urutinert, for urutinerte maratonløpere starter for hardt.

Rundt fire kilometer ble jeg tatt igjen av ei jeg hadde pekt ut som en av favorittene etter stalkerunden min, så jeg lot henne løpe forbi og forsøkte ikke å henge.

6 - 10 kilometer:
Avstanden til favoritten økte ikke betraktelig, og da hun slo av på farta i de slake motbakkene, gjorde jeg også det. Nå hadde jeg muligheten til å se og lære av en habil maraton-/ultraløper, så det var ingen grunn til å gasse på i motbakkene.

Rundt ni kilometer var jeg plutselig oppe i ryggen på favoritten, og ettersom klokka viste 5:15 min/km på den falske flaten gjorde jeg det jeg hadde lovet meg selv ikke å gjøre. Jeg løp forbi.

"Nå er du så dum, Kaja. Nå er du så jævlig dum", sa jeg til meg selv. "Hun kommer til å ta deg igjen. Det eneste du får ut av dette er at du blir stressa fordi du blir jaget. Hun skjønner at du er urutt og hun veit du kommer til å sprekke."

11 - 15 kilometer:
Avstanden til favoritten ble utrolig nok større. Foran meg var det en mann som stadig kikket seg tilbake, og bak meg hadde jeg en fyr som tok meg igjen før hver drikkestasjon, men som prioritere å drikke skikkelig hver gang. Det gjorde for så vidt jeg også. Jeg tok både en kopp vann og en kopp energidrikk på hver drikkestasjon, men i stedet for å få det i meg på skikkelig vis, åpnet jeg munnen og kastet med elendig presisjon væsken i ansiktet. Akkurat nok traff der det skulle, men ikke en dråpe mer. Hadde det vært wet t-shirt competition tror jeg at jeg hadde vunnet. Men dette var ingen wet t-shirt-konkurranse, dette var et maraton, og jeg ble jaktet.



16 - 20 kilometer:
Ikke at det ikke er fint i Østfold, altså, men i det vi krysset svenskegrensa ble plutselig alt veldig mye mer idyllisk. Asfalten på veien ble lysegrå, og de hvite stripene ble flere og kortere. Veiskiltene var koseligere, det var flust av revebjeller langs veien, og den ene røde stugan var mysigare enn den andre. Egentlig manglet det bare en liten Ida som var hengt opp i en flaggstang (levende, altså), så hadde idyllen vært komplett.

Plutselig var jeg oppe i ryggen på mannen som hadde snudd seg og sett etter oss bak de siste ti kilometerne. Han slapp seg ned til meg og vi slo an en trivelig prat. Jeg syntes han løp jevnt til ikke å ha pulsklokke. Han fortalte at han hadde glemt den hjemme, og jeg holdt på å si at if it ain't on Strava it didn't happen, men lot (heldigvis) være. Han sa at han syntes jeg løp bra. Jeg sa takk, men sa også at nå løp vi på 4:45 min/km, og det var for fort for meg. Derfor sa jeg takk for praten og slapp meg ned på 5 min/km.

Bare en snau kilometer etterpå løp jeg forbi den klokkeløse mannen i en motbakke, og tenkte nok en gang at "nå er du idiot, Kaja", og så så jeg ikke mer til ham.

I bakken ned mot 20 kilometer snudde jeg meg, og da så jeg at favoritten ikke var langt unna. Hun hadde tatt opp jakten og vi var knapt halvveis.



21 - 25 kilometer:
Herregud, så trivelig det var å løpe forbi starten til halvmaratonløperne. Så mye heiing kan jeg knap huske å ha fått noen gang. Alle var sykt blide, de smilte, de klappet, de kom med motiverende ord. Altså, jeg skal ikke si det var som å løpe på 1st avenue under New York Maraton, men det var i hvert fall mye mer personlig.

Grusveien snirklet seg opp og ned, rundt og bort, og grusen var grov. Jeg burde absolutt ha valgt noen sko med mer demping, for de store steinene skar rett igjennomskosålen. Farta sank betraktelig i motbakkene, men tanken på at favoritten antakelig kunne se ryggen min gjorde at beina fortsatt holdt god kok nedover. Om jeg turte å snu meg? Ikke faen.



26 - 30 kilometer:
Det slaket litt ut rundt 26 kilometer, og det var egentlig greit, for løypeprofilen sa det skulle stige heftig fra rundt 30 til 36 kilometer. Jeg tok igjen enda to menn jeg ikke hadde sett siden start og var helt ekstatisk fornøyd da jeg hadde rundet 30 kilometer med en snittfart på under 5 min/km. Jeg hadde til og med krutt igjen i beina.

31 - 35 kilometer:
Kruttet tok som forventet fort slutt i det motbakkene begynte. Herre jemeni så bratt det var. Det sto nesten stille der jeg kreket meg oppover i terrenget. Mannen foran meg gikk i de bratteste kneikene. Det var sikkert lurt, men jeg turte ikke å stoppe løpinga. Da hadde jeg aldri kommet i gang igjen.

36 - 40 kilometer:
Endelig på toppen. Nå var det bare nedover igjen til mål. Jeg hadde lovet meg selv at om det var noe som helst steg igjen på 36 kilometer, så skulle jeg få lov til å slippe hofta og la beina rulle nedover. Det gjorde jeg også, og mot slutten av rullinga tok jeg igjen to av mennene jeg hadde sett foran meg i alle motbakkene. Vi heiet litt på hverandre før jeg la meg foran i toget for å dra.

Men det var ikke mye å dra med. I første antydning til stigning var begge plutselig forbi, og jeg hadde fått slegga noe_så_innmari.

Det er ikke fuglebæsj på skulderen. Det er svette. Salt.


41 - 42,2 kilometer:
Altså, den smerten. Det jeg holdt på med så ikke ut som løping, og i hodet mitt var det kaos, for jeg var livredd for et spurtoppgjør mot favoritten. Om hun kom opp i ryggen min hadde jeg ingenting å gi, og om jeg hadde prøvd å gi noe, hadde jeg antakelig spydd.

Den siste kilometeren var en runde inne rundt parkeringsplassen og ut på en odde. Jeg pustet og peste og hvinte som et dyr fra Brennpunktdokumentaren om grisehold. Og det gikk knapt fremover. Jeg high-fivet med de to mennene som hadde løpt forbi meg en kilometer tidligere da de var på vei tilbake fra odden. I det jeg rundet så jeg at favoritten ikke var i nærheten. Jeg vurdere å stoppe og gå i mål de siste 200 meterne, men klarte å holde meg fra det.



Jeg vraltet i mål på 3:31:13 til en tredjeplass i dameklassen, og kollapset på gresset - helt insane sliten og helt insane fornøyd. Både med tiden generelt, og tiden spesielt i den tøffe løypa med manglende maratontrening. Og apropos manglende maratontrening: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg _aldri_ før har vært så sliten etter et maraton.

Jeg lå lenge på gresset med en kopp med vann i hver hånd, svimmel, kvalm og andpusten. Jeg var så svimmel at jeg ikke klarte å sette meg opp for å drikke opp vannet - en slags catch 22 der, altså.

En av mennene som hadde løpt forbi meg før mål påpekte helt korrekt at: "det blir vel kanskje ikke noe dans i kveld." "Nei", sa jeg, "men det blir fest. Etterhvert. Men først blir det harryhandel".

Så med en liten premie i baksetet og en blomsterkvast i fanget bar det på nytt over svenskegrensa for å fylle kvota, smågodtposen og pottissuget. Eier ikke skam, vet du.



søndag 31. mars 2019

Skareføre

Solstrålene har funnet glippen mellom gardina og veggen og kjærtegner deg i ansiktet så du ikke lenger klarer å sove. Det er tidlig, kanskje så tidlig som du pleier å stå opp når du skal på jobb. Sola har snudd, og dagslyset kommer stadig tidligere. Du er trøtt og vil gjerne sove lenger, det er tross alt påskeferie. Men solstrålene hinter om skyfri himmel og raskt økende temperatur, så søvnen må bare vente. Man skal ikke sove bort sommernatta, er det noe som heter. Men man skal jammen ikke sove bort skara heller.

Du ruller ut av senga, fortsatt med én fot i søvntåka og den andre på vei ned i skiskoa. En brødskive i farta og proviant i drikkebeltet får holde. Du kan ikke kaste bort tiden på å vente på at resten av hytta våkner, fellesfrokost, egg og bacon og treig kaffedrikking. Jo mer sola får varmet, jo kortere varer skara, så det er bare å komme seg ut.

Ikke trenger du sjekke skisporet.no for hvor løypene er kjørt, for du skal ikke gå i løypene. Du veit faktisk ikke hvor du skal gå, for du kan gå akkurat der du vil. Du suser over vannet der du alltid får godfølelsen, opp på åsen der det verken kjøres løype om vinteren eller er sti på sommeren. Sikksakk i styresnøen mellom trærne ned baksiden av åsen. Du setter utfor bakke og det kiler i magen når du blir vektløs i det bratteste henget. Du friskøyter ut på myra med overfylte energilager og maler på i dobbeldans opp neste ås. Pulsen står i taket, men det gjør ingenting, for du føler deg uslåelig. Du treffer perfekt med stavene og kjenner kroppen jobbe som et maskineri der hvert minste tannhjul er nyoljet. Du står godt over skia og sklir akkurat så langt du må før du bytter. Mage og rygg står imot og føler deg ursterk. Du kan bare gå og gå. Du burde sikkert stoppe å drikke, men du får deg ikke til å stoppe, for du har det så gøy.

Ikke er du trøtt lenger heller. At du bare for en liten stund siden vurderte å snu deg rundt og pakke deg ekstra godt inn i dyna virker fjernt. Du skjønner ikke at du i det hele tatt vurderte å sove bort skara. I et øyeblikk av lykke smiler du mot sola for å få de ekstra fregnene før du tar sats over en kul ned fra åsen mens du tenker på alle som ligger på hyttene sine og sover. Og så spør du den tomme vidda foran deg: hvorfor sove når man kan fly?



tirsdag 23. oktober 2018

Sub 40-fail nok en gang

Så var den her, da. Dagen da Målet skulle nås. Målet om å løpe 10 kilometer på under 40 minutter på Hytteplanmila. Oppkjøringa har vært grei. En del jobb har resultert i mindre trening i ukedagene, men under 41 på 10 for Grete i september og ny bestenotering i Furumomila helga før Hytteplan gjorde at jeg tillot meg å ha et aldri så lite håp.

Torsdag følte jeg meg innmari bra på trening, mens fredag var helt katastrofe. Greit, tenkte jeg. Generalprøven skal alltid gå dårlig, så dette kunne potensielt love bra. Kroppen var ikke nevneverdig kvikk under oppvarmina før løpet, men det pleier den sjelden å være. Jeg trykket nedpå en paracet for en øm fot, og noen slurker RedBull for energiboost selv om jeg synes det smaker kattepiss, og stilte meg opp i startfeltet.

Aldri feil å presse fram ei litta dobbelthake for fotografen.

Slik jeg så det hadde jeg best sjanse til å "subbe" dersom jeg lå klistret i ryggen på en av 40-fartsholderne. Jeg hadde visualisert løypa gang på gang de siste dagene, og visste at dersom jeg klarte å henge på de kuperte kilometerne mellom 2 og 4, skulle jeg klare å henge på til 6 kilometer. Den beryktede slegga har tradisjonelt sett brukt å komme på det falske flate strekket med ruglete asfalt mellom 6 og 8 kilometer. Jeg visste derfor av erfaring at hodet antakelig måtte ta over for beina når jeg kom så langt, og jeg var forberedt på å forsøke å gå i kjelleren - noe jeg er veldig dårlig til. Må jeg i kjelleren, så må jeg i kjelleren, har jeg tenkt. Hvor vanskelig kan det være, liksom? For, la oss være ærlig. Sub 40 har vært et mål i rundt fire år, og med en pers på 40:09, går det rett og slett ikke an å gi opp.  Hvert år på Hytteplanmila har jeg tillat meg å kjenne på følelsen det må være å komme i mål på 39:59. Jeg har sett for meg hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg har sett for meg instagramposten jeg kommer til å legge ut. Jeg har sett for meg hva jeg skal kalle løpet på Strava. Jeg har kjent gleden langt ned i magen. Seinest natt til Hytteplan drømte jeg at jeg kom i mål på 39:59. Det måtte jo bety noe, ikke sant.


Tilbake i startfeltet begynte nervøsiteten å melde seg. Men ikke like ille som før. Joda, de vanlige tankene for igjennom hodet, som den klassiske:

"Skal ikke bare snuble i beina til de rundt meg ut fra start, så slipper jeg å løpe?"

Men til tross for dette, så gledet jeg meg. Akkurat der og da sto det bare 10 kilometer og noen små minutter mellom meg og Målet.

Startskuddet gikk, og jeg la meg rett ved siden av fartsholderen. Vi startet i 3:45-fart den første, lette kilometeren ut fra start så vi kunne ta det litt penere i de mer kuperte partiene. Jeg kjente fort at dette var Dagen. Kroppen kjentes fantastisk, 3:45-fart kostet absolutt ingenting, og jeg begynte å suge på 39-karamellen allerede etter 1500 meter.
Altså.

Her må vi stoppe litt. For det er her jeg føkker det opp for meg selv gang på gang. Forskning viser (sjekk blant annet ut Predictably Irrational av Dan Ariely) at dersom man blir presentert for en bonus, presterer man ikke bedre dersom bonusen er stor - tvert imot. Man presterer ofte dårligere. Jeg kan underbygge det med empiri fra egen oppvekst. Da jeg spilte fotball som liten var det ikke uvanlig at jeg scoret i løpet av en kamp. På et tidspunkt havnet jeg i måltørke, og jeg kan huske at mamma og pappa sa at jeg skulle få is dersom jeg scoret (ja, is er stor bonus å regne når man er 12). Jeg kan huske flere anledninger der jeg kom alene med keeper og tenkte "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Jeg feiret isen før jeg hadde "fått" den. Resten av fotballkarriern min spilte jeg back. Men heldigvis er mamma og pappa greie, så jeg pleide å få is for det.

Dette var også problemet på Hytteplanmila. Jeg feiret sub 40 med 8,5 kilometer igjen og glemte at det var en ikke ubetydelig jobb som lå foran meg. Jeg kjente at det begynte å bli tungt i siste bakken til det høyeste punktet på 4 kilometer, men bet meg fast over bakketoppen. Jeg slapp løs trommestikkene i bakken ned mot fem kilometer og fikk noen meter på 40-fartsholderen. Fint, da kunne jeg ta det litt roligere til jeg ble tatt igjen av 40-gruppa.

Vi rundet halvveis på 19:47. Mellom 5 og 5,5 kilometer skjedde det noe. Fartsholderen sèg sakte ifra, og jeg klarte ikke å henge på. I det hele tatt var det få fra gruppa som klarte å henge på. Mens jeg så 40-flagget gli lenger og lenger bort, begynte den indre dialogen å gå. Den delen av meg som har tenkt litt for mye på sub 40, kall den Subber'n, begynte:

"Du er ikke sliten selv om det kjennes sånn ut!"
Dusten: "Eh, jo det er jeg."
Subber'n: "Når du tror du er ferdig så har du 30% igjen. Marit Bjørgen sier det, så da er det sant."
Dusten: "Hvis jeg løper litt saktere så gjør det ikke så vondt."
Subber'n: "Hvis du løper litt saktere så subber du ikke."
Dusten: "Jeg veit det, men dette er ikke så veldig behagelig, åkei?"

Jeg rundet 7 kilometer på skjema og innså at jeg kunne klare målet hvis jeg holdt 4:00-fart hele veien inn. Men Dusten, som står imellom meg og sub 40 bare:
"Saklig at du holder 4:00-fart inn. Du er jo helt ferdig."
Subber'n: "Det kan gå, heng deg på den ryggen der."
Dusten: "Se, der står det en og spyr. Skulle ønske det var meg, så kunne jeg også stoppet."

På åtte kilometer hadde jeg tapt ytterligere 20 sekunder, og Dusten ga Subber'n en feit finger og HÆ-HÆ, hva var det jeg sa. Ikke spis isen din før du har scora, loser. Subber'n bøyde seg nok en gang av til fordel for "jeg orker ikke ha det så vondt, egentlig", og jeg klokket i mål på skuffende 40:38, kun fire sekunder bedre enn på Hytteplanmila 2017.

Bildecred: Et sted på Google

39 sekunder er så fryktelig lite, men samtidig så fryktelig mye. De 39 sekundene medfører nok et år med en falsk forestilling av hvor ekstremt deilig det må være å subbe (tipper det er litt antiklimaks, akkurat som å få sommerferie eller levere siste eksamen før jul - plis si at det er det), og en stadig voksende tvil på om det noen gang kommer til å gå.

Epilog:
For å være litt ekstra emo, ble følgende sanger spilt i bilen på vei hjem:
1. Yer Blues (fordi jeg var blå)
2. Happiness is a warm gun (fordi den er fin)
3. Piggies (fordi jeg er lat og hakket for bedagelig)

Deretter gikk jeg på restaurant og drakk vin. Og så løp jeg en lang, fin strafferunde i marka på søndag, litt klein.

søndag 30. september 2018

Et halvmaraton som gikk ganske bra selv om jeg "er stor til å være løper"

Siden forrige bloggpost har det skjedd tre ting. Altså, det har skjedd mer enn tre ting i livet mitt, men tre ting jeg mener er deleverdig på bloggen.

Ting 1
Jeg løp 10 for Grete og har ikke blogget om det. Det kommer jeg ikke til å gjøre heller, men jeg kan si såpass at det gikk mye bedre enn forventet. Etter en heftig jobbuke, varmet jeg opp med seks timers flytting, før jeg satte meg på bussen ned i sentrum og klinket til med 10 km på 40:58. Det hadde jeg aldri trodd.

Ting 2
Jeg har nok en gang blitt fortalt av en mann at jeg ikke har en typisk løpekropp. Hvorfor er det sånn at noen ser ut til å ha et behov for å fortelle meg det? Tror de ikke at jeg vet hvordan jeg selv ser ut? Og ja, det var sikkert ment som et kompliment fordi han bare: "Du har raske tider til å være dame, og du er jo ganske stor til å være løper. Med all respekt, men det er ikke mange kenyanere som er større enn deg."

Thanks, man. Beste komplimentet jeg har fått i_hele_mitt_liv.

Hadde jeg vært badass skulle jeg reist meg opp på en stol og
sett ned på ham på en sjukt matroniserende måte.

"Nei, men for faen, da. Jeg veit det, men du trenger ikke gni det inn", skulle jeg sagt. I stedet sa jeg noe som: "Jo, ja, det stemmer vel det", brydd og unnskyldende. Unnskyldende for hvem? Følte jeg at jeg måtte unnskylde meg for han som fortsatte med å si: "Du kan jo trene litt mer, og ikke spise karbohydrater så går du ned litt i vekt. Hvis du går ned 6-7 kilo, så løper du maraton på under tre timer."

Han vet ingenting om mitt kosthold, mine treningsmengder eller min vekt. Vekta mi veit jeg ikke noe om selv heller, og det er veldig bevisst. Selv om jeg har blitt 30 og ikke lenger er ei hormonell 16-åring betyr ikke det at jeg ikke lar meg påvirke av kommentarer som dette. For hva vet vel han om at jeg så lenge jeg kan huske skulle ønske jeg hadde lange, slanke bein, og ikke lang rygg og uproporsjonalt korte bein med kraftige lår. Hva vet vel han om hvor mye jeg har jobbet for og fortsatt jobber med å akseptere kroppen jeg har fått. Hva vet vel han om at jeg på vei hjem fra middagen der kommentarene hadde falt, ringte kjæresten min og lurte på om jeg burde slanke meg. Og det verste med det hele? Jeg er helt normal. Jeg er sterk og utholdende. Jeg er bare stor til å løpe såpass fort, ikke sant.

Kommentarer som det kan være så velmenende som bare det, men de kommer aldri, og jeg sier_aldri_ til å mottas som komplimenter. Hvorfor kan man ikke bare si: "Du løper fort", i stedet for "du løper fort til ikke å ha løperkropp". Er det så jævlig vanskelig? Tror man ikke at de fleste vet godt hvordan de selv ser ut? Er det ikke nok kroppspress i idrettsmiljøet og samfunnet for øvrig? Går det an å drite i å bidra mer til det, vær så fuckings snill? Ok, rant over. Ferdig, nå.

Ting 3
Med nok en intens arbeidsuke og fornyet misfornøydhet med min egen kropp, tok jeg med meg de korte beina mine til Skien og løp Skagerakløpets 21-kilometer. Allerede i bilen på vei ned begynte jeg å kjenne på vond hals, men jeg bestemte meg for å kjøre helt fram og bestemme under oppvarmingen om jeg skulle starte. Jeg hadde slengt i meg imodium da jeg dro hjemmefra, men allikevel ble det notert tre dobesøk før oppvarmingen.

Kroppen kjentes like tung ut på oppvarmingen som den antakelig ser ut på bakgrunn av kommentarene som falt tidligere i uka, men jeg tenkte at når jeg først hadde kjørt to timer, så måtte jeg prøve. Dette var uansett bare trening mot Hytteplanmila, og målet var å ha det vondt. Det skulle jeg få til med en sliten kropp. Jeg studerte de andre damene ved start; lange, slanke damer med korte rygger, lange bein, slanke armer og lår. Det motsatte av meg.

I forkant hadde jeg sagt at jeg ville bli skuffet om jeg ikke kom inn på 1:33-tallet. Under oppvarmingen forsto jeg fort at målet måtte nedjusteres, og jeg ble enig med meg selv om at jeg skulle være fornøyd hvis jeg kom inn under 1:35, noe jeg tvilte sterkt på at jeg kom til å klare. Jeg tvilte så sterkt at jeg holdt på å jogge tilbake til bilen og kjøre hjem.

Heldigvis klarte hodet å overtale kroppen, og jeg startet med resten av feltet, klar for å legge ut på fire runder på 5 kilometer og litt til. Jeg så to damer fyke avgårde i en fart som tilsa sluttid godt under 1:30. Selv startet jeg også altfor fort - første kilometeren gikk på 4:01 - og jeg prøvde å skru ned farten, fordi jeg visste smellen var rett rundt hjørnet. Allerede etter tre kilometer begynte jeg å kjenne at jeg måtte på do. Men jeg hadde jo tatt imodium. Det skulle ikke være mulig, sant? Jeg hadde jo lyst til å bryte, men å bryte fordi jeg måtte bæsje er ikke god nok grunn. Det var ingen passende busker langs løypa, og det var heller ingen toaletter. Jeg fikk bare løpe videre og vente til det ble helt krise.

Etter omtrent seks kilometer og første runding ble jeg annonsert som andreplass i dameklassen. Så en av de foran hadde brutt. Enda en grunn til ikke å bryte selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg sa til meg selv at jeg i hvert fall måtte løpe ti kilometer, og hvis jeg ble tatt igjen av to damer skulle jeg kanskje også få lov.

Ut på andrerunden hadde ikke dobehovet lagt seg, og jeg prøvde febrilsk å tenke på andre ting. Heldigvis fant jeg meg en passende rygg da jeg trengte det som mest, og jeg kunne dermed bruke all tankekraft på å tenke at jeg ikke skulle slippe ryggen, og at jeg skulle bruke den som skjold i den sure motviden.

Ryggen og jeg løp sammen den neste halvannen runden. Vi byttet litt på å dra, men jeg lå for det meste bak. Med en drøy runde igjen måtte ryggen slippe da jeg slapp de korte trommestikkene mine løs i en nedoverbakke. Jeg måtte derfor jobbe alene i motviden på sisterunden. I et svakt øyeblikk så jeg på klokka og innså at jeg lå an til å klare sub 1:35, kanskje til og med 1:33 hvis jeg klarte å unngå sprekk på sisterunden.

Jeg var redd for å bli tatt igjen av damer bakfra, men tenkte at de måtte ha det minst like vondt som meg, i tillegg til at de måtte løpe fortere enn meg for å klare det, så sannsynligheten for at noen skulle ha en rakett i ræva de siste kilometerne anså jeg som liten.

Etter å ha jobbet med hodet i tre runder for ikke å bryte, nærmet jeg meg omsider målgang. Jeg ønsket bare å være ferdig så jeg kunne slappe av og gå på do. 150 meter fra mål så jeg på klokka for første gang på flere kilometer og innså at jeg lå an til å løpe på 1:32-tallet. Jeg tror det var først der, 150 meter fra mål at jeg innså at jeg kom til å klare å fullføre løpet, og løpe på en tid som var bedre enn jeg hadde turt å håpe på uten målrettet trening.

Jeg løp i mål på 1:32,19, hørte noe om at jeg var nummer tre i dameklassen (så hun hadde ikke brutt allikevel), spurte speakeren om jeg rakk å gå på do før premieutdelingen, noe han smilte og sa "ja, selvfølgelig" til, før jeg reiv opp døra til fellestoalettet på Arkaden kjøpesenter og satte meg der jeg hadde hatt lyst til å sitte de siste 18 kilometerne.

Jeg var fornøyd, jeg var sliten, og jeg visste at jeg hadde løpt fort (til å være så stutt). I tillegg hadde jeg fått bekreftet det jeg hadde mistenkt: imodium biter ikke på det fordøyelsessystemet her. Dette fordøyelsessystemet leverer altså på et så høyt nivå at det ikke skulle være mulig. Men det kunne jo ikke han som mente jeg burde slanke meg for å løpe fortere vite.



fredag 14. september 2018

Sein, men grei debut på løpssesongen 2018

Jeg har løpt løp igjen, og det var faenmeg på tide. Denne skrotten sleit med løperkne i lang tid etter Boston, og alle konkurranser på forsommeren utgikk. En og annen titt i Kondis' terminliste ga leamus både bein og konkurransehode, men med årene kan det faktisk se ut som jeg har blitt litt smartere. Og det skulle man ikke trodd.

Derfor ble SkiLøpet det første løpet på norsk jord i 2018. Men hva skal man forvente når man ikke har løpt en eneste konkurranse eller testløp på et halvt år? Jeg skal være den første til å innrømme at sub 40-drømmen lever som bare det, men at tiden fram mot Hytteplanmila både er knapp og med dårligere forutsetninger enn tidligere år gitt lite konkurransetrening.

Uansett, planen for SkiLøpet var å holde 4:10-fart, noe som tilsvarer 41:40 på de ti kilometerne. Jeg hadde glemt hvor nervøs jeg blir før løp, og hvor _sinnssykt_ mange ganger jeg går på do før start. Jeg hadde glemt hvordan jeg screener de andre løperne for å identifisere hvem som kommer til å vinne, og for å stadfeste at jeg uansett ikke har sjans på en god plassering. Jeg sammenlikner de lange slanke damene med løpekropp mot mine stutte pygmébein og store pupper, og husker tilbake på kommentaren jeg fikk en gang som lød: "du har jo ikke akkurat noen typisk løperkropp, så det er ganske imponerende at du løper såpass fort".

Som altfor mange andre damer rakker jeg ned på meg selv, selv om jeg veit at det er en skikkelig dustete ting å gjøre. Jeg håper ingen Kondis- eller Sportsmanden-fotografer har gjemt seg i buskene rundt traseene, og om de har det, trekker jeg de fete Oakley-shadesa over øyene så grimasene mine ikke skal bli så stygge, satser på at de knipser bildet i det jeg svever i lufta, og ikke i det jeg lander og pupp og kinn og lår trekkes mot bakken. Du vet det lille øyeblikket tyndgekraften bestemmer seg for å være en kødd med deg. Sånn som her:



På start så jeg at arrangøren hadde sørget for en fartsholder som skulle løpe på 40 minutter. Jeg sa til Henrik at det jo kunne vært morsomt å prøve meg på å bite meg fast i ryggen hans. Det skulle ikke sjefscoachen ha noe av, og han bare:

"Du ska itj hæng på 40-fartsholderen. Hvis du gjør det så kjæm æ te å vårrå heilt Gjert med dæ når du passere mæ uti løypa."

Jeg bare: "Men jeg blir jo så ivrig. Det blir vanskelig."
Han bare: "Du starte ajlltid for hardt. Men det ska itj du i dag."
Jeg bare:

Bilderesultat for run meme

Ut fra start lå jeg side om side med ei ung jente med typisk løpekropp. Jeg tenkte jeg skulle løpe mitt eget løp, men det er klart, jeg skulle gi henne kamp selv om jeg hadde trippel stegfrekvens av hennes. Hun la seg i rygg, og jeg dro på henne forbi den første kilometeren som gikk på 4:07 minutter. Rett før den andre kilometeren hørte jeg på pusten hennes at hun var på vei opp på siden, og da hun løp forbi så jeg at det var en liten gutt, og at jenta med løpekroppen som jeg trodde jeg hadde dratt på hadde sluppet for lengst. Til tross for korte bein, men ved hjelp av høyere BMI en gutten, sèg jeg forbi igjen nedover de slake bakkene mot E18. Jeg følte jeg lå trygt på undersiden av syregrensa, men var spent på hvor lenge jeg kom til å holde. I skogen opp mot fem kilometer sank kilometerfarta betraktelig, men det gjorde den også på de rundt meg. Jeg begynte å plukke rygger, og det var det eneste som gjorde at jeg klarte å holde en viss fart oppe. Fy søren, det er deilig å plukke rygger. Det hadde jeg også helt glemt.

På drikkestasjonen fikk jeg en kopp sportsdrikk, og alt innholdet traff hele fjeset, med unntak av et par må dråper som traff i munnen. Og jeg som hadde begynt å bli litt bedre på å drikke fra kopp i fart før Boston. Nå var jeg tilbake på null. Kanskje til og med minus.

Vi løp forbi et korps og masse blide folk, og det var i og for seg bra, for proporsjonalt med at publikumstettheten økte, sank kilometerfarta mi tilsvarende. På åtte kilometer sto Henrik aka Gjert og var smørblid og full av heiing, for jeg hadde sluppet 40-fartsholderen for lengst - jeg hadde faktisk aldri forsøkt å henge en gang.

Den siste 1,5 kilometeren i SkiLøpet var akkurat så jævlig som jeg husket den. Et lite blikk på klokka rett før oppløpet viste at jeg lå an til å klare målet, og jeg tikket i mål på 41:38 og en andreplass totalt. Dama med lågt lortfall og atypisk løpekropp viste et stort "fuck you" til unødvendige kroppskommentarer, og så trengs det ikke å nevnes at de beste løperne (med unntak av Marit som vant, selvfølgelig!) befant seg på Nordmarkstraver'n denne dagen.





søndag 9. september 2018

Bomba


«Hva er «alkoholiker» på sju bokstaver, Mathias?» spurte bestemor. Det var søndag morgen, lukten av kaffe fylte stua, sola skinte, biene pollinerte blomsterenga utenfor huset, Tutta lå i sofaen og slikket seg i skrittet, og alt var like enerverende idyllisk som dagen før. Det var én dag igjen til jeg kunne ta bussen inn til byen og kjøpe ny lader til mobilen. Jeg hadde vært hos bestemor i to dager og jeg var allerede dritt lei. Jeg la idiot-kabal for n’te gang uten at den hadde gått opp og lot som jeg ikke hørte. «Mathias?» Bestemor fortsatte å mase. «Hogbart?» svarte jeg. «Hva?» spurte bestemor. «Hogbart. Bussjåføren. Tipper han drikker en del. Han ser sliten ut.» For første gang den morgenen løftet bestemor hodet opp fra kryssordet og så på meg. «Det var ikke spesielt hyggelig sagt.» Jeg trakk på skuldrene og fortsatte med kabalen mens jeg ventet på en skjennepreken fra bestemor. Jeg hadde aldri forstått henne. Hun var aldri noe hyggelig mot meg, det var som om hun syntes jeg var en belastning. Jeg tipper mamma og pappa hadde presset henne til å passe på meg så de selv kunne reise på chartertur til Rhodos og knulle rundt blant nordmenn med langt framskredet forstadium til hudkreft og dårlig engelskuttale i en uke. Hvis de absolutt mente jeg ikke var i stand til å ta vare på meg selv, hvorfor kunne de ikke sendt meg på Hudøy feriekoloni eller sommerskole i byen i stedet? De to lameste tingene å gjøre i sommerferien foran å henge med bestemor. Det eneste det virket som bestemor håndterte var å løse kryssord, frastøte seg folk generelt og kjefte på meg spesielt. Jeg kunne ikke huske sist mamma og pappa var på besøk – de bare skjøv meg foran den dårlige samvittigheten deres selv om bestemor helt åpenbart hadde funnet meg totalt uinteressant i alle de 13 årene jeg hadde levd.

«Det er besøk til deg» ropte bestemor fra gangen. Jeg hadde sovnet midt i kabalen og lå med hodet godt planta ned i bordet. Med spar ess klistret i panna, dro jeg overkroppen min opp av stuebordet og slepte den sommertrøtte kroppen min ut mot gangen. «Hva har skjedd med deg, a? Møtt et spøkelse?» Loffen så på meg fra trammen. Klærne var de samme som dagen før bortsett fra at shortsen så enda litt trangere ut. «Sovet» svarte jeg. «Blir du med ut å henge, eller?» Loffen så på meg med et i overkant forventningsfullt blikk fra en som jeg kun hadde tilbragt et lite kvarter med. «Alle er på ferie og jeg kjeder meg noe så jævlig. Du virker som en kul type» fortsatte Loffen. «Du kan ikke leke med Mathias hvis du skal bruke det språket der» smalt det fra bestemor som var i ferd med å lukke igjen døra og stenge Loffen ute. «Bestemor. Han er ok. Lover. Og dessuten, vi leker ikke.» Jeg satte foten foran døra og hindret bestemor fra å lukke den. «Kom ‘a, Loffen. Vi stikker.»

Bestemor smalt igjen døra og Loffen og jeg ruslet over tunet i retning skogen. «Ikke helt i humør i dag hun bestemoren din?» spurte Loffen. «Har aldri sett henne i noe annet humør» svarte jeg. «Virker som det smitter over på deg. Flaks at jeg fant en flaske vodka i verkstedet til pappa, da. Det skal nok få deg i bedre humør» sa Loffen og dro en uåpnet flaske med vodka ut av baklomma. Jeg syntes det var litt rart om shortsen til Loffen skulle ha blitt trang over natta. «Smakt det før?» «Nei» svarte jeg, «åssen smaker det?» «Det smaker ganske jævlig. Men det er funny når du kjenner alkoholen» svarte Loffen. «Har du mer rullings?» Jeg kjente etter i baklomma. Joda, pakka med Petterøes var der fortsatt, og lighteren hadde jeg i den andre lomma. Vi vandret innover i skogen til et tjern Loffen mente var den perfekte plassen å «drikke seg dritings», som han sa. Stille og rolig, vestvendt og sol til langt på kveld. «Fy fader, det her blir en helaften!» Loffen lyste opp da vi kom ut av skogkanten og sto i vannkanten og så ned på speilbildene våre.

Berget vi sto på helte slakt nedover før det brøt med den speilblanke vannflaten. Vannet la seg rundt berget som et silketeppe, og det så ikke ut som om krysningspunktet mellom de to elementene kunne være noe annet enn harmonisk. Berget så hardt og kompromissløst mot vannet som folder seg rundt alt som kommer i dets vei. Én dråpe er kanskje myk, men sammen sliter de hull på berg. En tilsynelatende fredelig symbiose som egentlig er en kamp vannet vinner med mindre det tørker ut før det rekker å slipe taggene av berget.

Vi slo oss ned på berget. Ikke et vindpust fikk slippe igjennom trærne rundt tjernet og over vannet der vi satt. Sola skinte høyt på himmelen, og vi hadde mange timer å drikke oss fulle på. «Den første slurken er alltid den verste. Etter hvert blir du vant til det, og når du har drukket nok begynner du å synes det er godt» sa Loffen. Han skrudde korken av flaska og satte flaska til munnen. «Bare svelg fort så du ikke rekker å kjenne smaken.» Adamseplet til Loffen beveget seg først ned og så opp før han førte flaska fra munnen, lukket øynene hardt, skar en grimase og sa: «Det var godt! Nå er det din tur.» Jeg var ikke helt overbevist, men hadde lyst til å prøve. Det må da være en grunn til at så mange drikker. Hvis det smaker så jævlig som Loffen skal ha det til, må det i det minste være skikkelig gøy. Annet kunne jeg ikke forstå. Dessuten begynte jeg å røyke dagen før, så hvorfor ikke debutere på spritflaska dagen etterpå. Jeg satte flaska til munnen og tok en voksen slurk. En smak av noe jeg ser for meg at spylevæske kan finne på å smake, lammet munnen. Øynene mine lukket seg instinktivt, det samme gjorde halsen samtidig som jeg måtte stå imot en intens trang til å brekke meg. Loffen slo meg i ryggen. «Der satt den! Godt, ikke sant?» Jeg hostet og strakk hånda ned i baklomma for å rulle meg en Petterøes. Jeg visste ikke hva som var verst. Smaken av røyk eller sprit, men akkurat nå måtte jeg døve spritsmaken. Rullinga gikk litt bedre enn dagen før, og det skulle vise seg at kombinasjonen rullings og sprit ikke var så verst. Eller, la meg omformulere meg. Det kunne ha vært verre.

Flaska og rullingsen gikk på tur. En slurk vodka og et drag annenhver gang, og rullingsen og spriten fikk fort bein å gå på. Da vi var halvveis nedi flaska reiste Loffen seg og gikk mot skogkanten. Der fant han en svær stein som han bar bort til vannkanten og kastet i vannet mens han brølte. Så begynte han å le. Jeg lo. Vi lo. Jeg reiste meg og fant en større stein enn den Loffen hadde kastet i vannet. Jeg bar steinen bort til vannkanten og kastet den i vannet mens jeg brølte. Steinen brøt den stille vannflaten med et kraftig splæsj. Ringene i vannet lå tett i tett der steinen hadde brutt overflaten, og spredte seg ut i stadig større sirkler. Akkurat som jeg alltid har sett for meg at et atombombeangrep ser ut ovenfra. Loffen løp mot skogkanten og fant enda en stein som han bar på skulderen ned til vannkanten. «Sjekk nå, Mathias. Se for deg en feit russisk kulestøter», sa Loffen og brukte håndflaten i den ledige hånda til å presse panneluggen ned mot øynene, klistret inntil panna. «Likner jeg?» «Du er i hvert fall feit nok», svarte jeg og begge brøt på ny ut i latter. «Følg med nå, Mathias», stotret Loffen fram bak latterhikstene. Loffen sjanglet tre ganger rundt sin egen akse og strakk ut armen for å støte den altfor store steinen ut i vannet. Det var som om steinen aldri forlot hånda til Loffen. Loffen fulgte som en forlengelse av steinen og landet langflat med ansiktet først ned i vannet. Lyden av Loffen og steinen som brøt vannoverflaten var høyt nok til at det lettet en flokk småfugl fra en busk på andre siden av vannet. Loffen tittet opp av vannskorpa med panneluggen godt klistret til pannebrasken. Jeg holdt pusten for å holde tilbake latteren mens jeg ventet på reaksjonen til Loffen. Et lurt smil bredte seg over ansiktet hans mens han kavet seg mot land. «Ti poeng for den der, eller?» spurte Loffen. «Sender du på spritflaska, eller?». Men jeg hørte ikke etter. Jeg hadde kippet av meg skoene og tatt rennafart fra der jeg sto på land i retning tjernet. Jeg hoppet uti vannet så nære Loffen jeg klarte mens jeg ropte «BOMBAAAA!».