Dårlig stand-up

Ærre no' liv???

Jeg sa, ÆRRE NO LIV???

*Drikke en slurk av ølen*

Faen ass. Jeg var på et kjøpesenter her om dagen, ikke sant. Jeg er jo dame, ikke sant, så jeg brukte no så inni helvete lang tid, ikke sant. Så etter å ha voldtatt instagramnewsfeeden til følgerne mine med #fashion og #foodporn fra Acne og Joe & the Juice måtte jeg no jævlig på do, ikke sant.

Det var ikke en kjeft i dokøen, så jeg bestemte meg for å gå på handicaptoalettet. Det er mye bedre enn å sitte 30 centimeter fra naboen som fiser og driter om hverandre bak en tynn vegg av pappmasjé, ikke sant. Faen ass.

*Drikke en slurk av ølen*

Så jeg gikk på handicaptoalettet, da. Satte meg godt til rette, letta på trykket og lot Joe og Juicen fare, ikke sant. Men så skulle jeg tørke meg da. Men dorullen var jo faenmeg på veggen tre meter unna. Jeg måtte reise meg opp med trusa på anklene og GÅ bort til dorullen. Hva er greia med det 'a? Hvordan skal en lam person rekke fram til papiret fra dosetet når rullen er i føkkings Jokkmokk? På et HANDICAPTOALETT? Av alle steder, liksom? Faen ass.

Oslo Maraton - ny makspuls registrert

Jeg har et problem. Et mentalt et. Altså, det kan godt være jeg har mange problemer, men i forbindelse med konkurranser er det et stadig tilbakevendende problem jeg sliter med. Det er brytetanken. Eller bryteviruset, om du vil. Brytetanken sniker seg inn i hodet mitt i hver eneste konkurranse, og på årets Oslo Maraton hadde hjernens brannmur tydeligvis kollapset, og bryteviruset tok seg inn og kuket til de positive tankene allerede en fjerdedel inn i løpet.

Kanskje begynte det allerede flere dager før konkurransedagen. Målet jeg satte meg for Oslo Maraton var hårete, og da jeg satte det så jeg det som fullt overkommelig. Men ettersom løpsdagen stadig kom nærmere skjønte jeg at at jeg kom til å måtte gutse fra start for å klare målet på 1.29.59. Tiden tilsvarer en kilometertid på 4:15 min/km, noe som i utgangspunktet virker overkommelig. Men etter å ha testet farten på et par treningsturer de siste ukene skjønte jeg at det ikke kom til å bli en tur i parken, for å si det sånn. Troa på sub 1.30 minsket dess nærmere konkurransedagen jeg kom, og på startstreken var den omtrent lik null. Eneste måte å klare det på var å kjøre på, så fikk det enten briste eller bære.

De første kilometerne til Skøyen gikk bra, men jeg kjente pusten godt allerede der. Ut på Tour de Finance fant jeg meg en kvinnelig rygg fra Tyrving, og sammen krysset vi fem kilometer på 20.20. Om jeg ikke hadde skjønt det på Skøyen så skjønte jeg det i alle fall nå. Dette kom til å bli hardt, og det var altfor langt til mål. Over Aker Brygge og langs festningen begynte jeg å få problemer med å holde farta oppe, og jeg bare:

Bryte nå, eller? Kort vei til mål og all ting. 

Omtrent her ga jeg opp å nå målet mitt. Jeg lot farta gå ned mot 4:20 min/km uten å bry meg nevneverdig mens jeg tenkte over hvilke unnskyldninger jeg kunne bruke dersom jeg endte opp med å bryte. Det viste seg at jeg ikke hadde noen. Og det var nettopp da jeg tok brytetanken til nye høyder. I et svakt øyeblikk tenkte jeg:

Hvis jeg snubler i trikkeskinnene og slår ut tennene mine, kan jeg bryte. Det bør være godkjent grunn.

Før jeg visste ordet av det kom 10-kilometersmerket. Jeg tittet ned på klokka, og da den viste 41.18 og tangering av fjorårets pers på Hytteplanmila skjedde to ting: håpet ble tent på nytt, og jeg ble sjukt stressa. Her hadde jeg åpnet første mila på persen som sto helt til for to uker siden, og nå skulle jeg løpe over ei mil til? Saklig at det kom til å gå uten en eksepsjonell sprekk. Bryteviruset bare:

Brb *ROFLMAO* no0b ass!

På 11 kilometer fikk jeg det plutselig for meg at jeg hadde løpt 14 kilometer, og da det bare sto 12 på 15-kilometersskiltet skjønte jeg fint lite. Det tok noen slurker sportsdrikk på neste drikkestasjon for å få balanse i elektrolyttene og hoderegninga.

Over brua mellom Barcode og Tøyen kom syra like hardt, om ikke hardere enn i fjor, og i år som i fjor sto Ingrid Kristiansen og overvar knekken i brua. Ikke at hun vet hvem jeg er, men jeg vil liksom ikke sprekke foran henne der hun står og heier på alle løperne. Derfor ga jeg på litt ekstra og sprakk ditto ekstra på toppen. Herfra og inn var det en kamp. Jeg så aldri på pulsen mens jeg løp, men logginga av løpet viser at fra 15 kilometer og inn lå pulsen godt planta et sted mellom 185 og 200. Sprekken var et faktum.

Tilbake på autostradaen foran barcode ble jeg svimmel av skyggene fra alle løperne som kom motsatt vei og jeg holdt på å miste balansen et øyeblikk. Akutt krystallsyke hadde vært nok en grei unnskyldning for å bryte, men nå var det bare tre jævlig lange kilometer til mål, og det er litt dumt å bryte så nære målstreken.

Igjennom Kvadraturen og Karl Johan var jeg klar over at jeg var veldig nære sub 1.30-målet, og jeg forsøkte å holde trykket oppe. Men så kom verdens bratteste minst bratte bakke opp forbi Stortinget, og jeg hadde ingenting å kjøre med. Hadde det vært rett til mål derfra kunne det kanskje gått, men vi skulle faenmeg enda en svipptur ned i Kvadraturen før vi fikk rette nesa mot Rådhusplassen.

Et par hundre meter fra målseglet så jeg sub 1.30-målet renne ut i sanden, men 30-tallet var innen rekkevidde. Jeg la inn en minimal spurt og stoppet klokka på 1.30.41 (offisiell tid på resultatlistene ble 1.30.44). Det holdt til en 38. plass totalt av 3764 damer, og 11. plass i klassen. Selv om jeg ikke klarte 1.29.59, knuste jeg persen fra i fjor med 2 minutter og 43 sekunder. Det er jeg veldig godt fornøyd med. Det jeg derimot ikke er så begeistra for med smertene ved et sånt løp friskt i minnet er at jeg blir nødt til å løpe enda en gang for å nå målet om sub 1.30 på halvmaraton.

Det var ikke før jeg kom i mål og hadde fylt på med vann og en banan at jeg skjønte at tanken om å slå ut tennene i trikkeskinnene ikke er helt innafor. Det er åpenbart at anti-brytebrannmuren må reinstalleres, for det der er ikke greit. Om noen har en hestekur mot bryteviruset tar jeg imot det som måtte finnes av kjerringråd med stor takk.

Ctrl + alt + delete,

Kaja 

SkiLøpet - uventet pers

De siste to ukene har gått med til jobbkurs hvorav den siste uka ble tilbragt i Toledo i Spania med lange arbeidsdager, sosialisering på kveldstid og minimalt med søvn. Da jeg endelig la meg i min egen seng etter 12 timer på reisefot natt til lørdag hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle løpe SkiLøpet. Heldigvis gikk ikke startskuddet før klokka 15 på lørdag, så da jeg hadde sovet sånn nogen lunde ut, satte jeg kursen mot Ski.

To dager før SkiLøpet

I år som i fjor var planen å bruke SkiLøpet som en del av oppkjøringa til Oslo Maraton. I fjor perset jeg fullstendig uten forvarsel og løp inn til 41:27. Jeg anså det som rimelig usannsynlig å løpe like fort i år, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde stilt opp om det ikke var for at Oslo Maraton er om to uker.

I startfeltet kjente jeg meg trøtt, det prikket i øynene, og jeg ville egentlig bare lukke dem igjen. Heldigvis gikk startskuddet før jeg rakk å tenke mer over det, og jeg hang meg på 40-ballongen. Planen var å henge på ballongen inntil sprekken var et faktum og så ta det derfra. En gang må det jo holde helt inn, ikke sant.

Vi var en liten gjeng som hang oss på ballongmannen, men vind gjorde at plassen jeg hadde funnet rett i ryggen på tidsholderen var svært utsatt for ballongangrep. Gang på gang fikk jeg ballongen midt i fjeset, og jeg bestemte meg for å slippe et par meter. Kan ikke perse med ballong i ansiktet, vet du. Avstanden opp til ballongen ble akkurat så stor at jeg måtte jobbe litt ekstra for farta, og etter fire kilometer tok jeg ikke sjansen på å jobbe inn luka i frykt for å sprekke, og jeg lot 40-gruppa gå. 

Samtidig som jeg så 40-ballongen sakte men sikkert sige ifra tok jeg innpå en kvinnelig Tjalveløper. Hun så ut som en typisk løper, nett, slanke armer og lett i steget. Jeg følte meg som en hælløpende flodhest til sammenlikning der jeg beit meg fast i ryggen hennes. 

Jeg har ofte tenkt det selv, men også fått høre det av andre at jeg ikke har en typisk løperkropp. Ja, jeg er kort, men jeg er også det man kan kalle en muskelbunt. Eller ei kruttønne, om du vil. Låra mine bærer preg av mange år med fotballspilling, og det blir ikke noe thigh gap på meg med det første. Det er i grunn helt greit, for jeg er ganske god til å bryte. Bare synd det er altfor lite bryting i hverdagen.

Uansett. Mens jeg hang som en klegg på ryggen til Tjalvedama igjennom boligfeltene i Ski tenkte jeg at tilskuerne måtte lure på hvordan jeg i alle dager klarte å henge på henne. Tjukken og Lillemor på tur, liksom. Det føltes litt som den gangen jeg kræsjet festen til de kule på videregående uten å være kul nok, eller invitert, for den saks skyld. Med tre kilometer igjen måtte jeg gi dagens andre luke, og Tjalvedama sklei ifra i et slakt nedoverparti.

Jeg var i grunn fornøyd med å ha hengt på henne såpass lenge som jeg hadde gjort, og fokuserte nå kun på å komme meg i mål. Jeg så ikke på klokka før det var 800 meter igjen, og ble småstresset da jeg så at jeg hadde drøyt tre minutter på å klare sub 41 minutter. Jeg ble ikke stresset fordi tre minutter er lite, men fordi det er akkurat så mye at det burde gå hvis jeg ikke driter meg ut. 

Fra en tur i Lillomarka tidligere i sommer.

De siste 400 meterne går slakt nedover, og jeg kjørte på det jeg maktet for å klare sub 41. I år som i fjor var oppløpet mye lenger enn jeg trodde, og i spurten fikk jeg meg en knekk. Klokka viste nå 40:52, og jeg snurpet ansiktet sammen i en stor knute mens jeg mobiliserte til en siste utblåsning og krysset målstreken på 40:55.

Årets delmål mot sub 40 minutter ble nådd før forventet, og uten oppladning. Jeg har med dette gitt opp å forstå meg på kroppen min. To uker med arbeid, sosialt og alkohol skal ikke normalt føre til pers, men jeg gidder ikke klage når det skjer. Eneste konklusjon må vel være at jeg er i bedre løpsform enn noen gang på tross av jobbkurs. Det går det an å like.

Alt i alt ble det 6. plass totalt og 4. plass i klassen kun slått av løpere fra Tjalve og Vidar. Storfint selskap for en hobbymosjonist som meg. 

Har ingen bilder fra SkiLøpet 2015, så her er et gjensyn med fjorårets perseseremoni med bror.