I've got a 99 luftbaloon problem, but a marathon PB ain't one

Jeg hadde vært fem timer i Berlin da jeg så ut av hotellvinduet. Fem deilige timer uten den sangen på hjernen, noe som er ny rekord i landet kjent for tvilsom synth, lederhosen, tung mat og energiavhengighet til Russland. Men Tyskland har tydeligvis bestemt seg for at 1983 og hockeysveis aldri må glemmes og likeså godt fortøyd en jævla svær luftballong midt i sentrum slik at ingen, verken lokale eller turister skal kunne se opp på den tyske himmelen uten å bli minnet på hvilken fantastisk enerverende verdensslager som satte tysk åttitallsmusikk på kartet. Før jeg rakk å trekke til meg blikket hadde den allerede begynt å surre.

Neunundneunzig Luftballons
Auf ihrem Weg zum Horizont (…) 

Personlig har jeg forsøkt å glemme den sangen, men bare jeg setter mine bein på tysk jord kommer den smygende innen det har gått 30 minutter. Denne gangen tok det hele fem timer, men til gjengjeld lå luftballongen og duppet utenfor hotellvinduet hele helga, så de drøye fire frie timene kom med renter og vel så det.

Man trenger ikke være en spesielt årvåken leser av denne så godt som nedlagte bloggen for å forstå at jeg ikke blogger fordi jeg har sett en luftballong i Berlin selv om det fort kunne vært mer interessant enn diverse «i dag har jeg tatt vippeextensions» og «rabattkode Kajaikkelenger26år for botoxbehandling på Frogner»-innlegg. Nå har jeg for så vidt skjønt at folk ikke blogger lenger, så de tenkte nevnte innleggene finner man vel heller på Insta og Tiktok. Ikke veit jeg, jeg er ikke 26 lenger og bryr meg ikke så hardt. Har heller ikke Tiktok, så da er jeg vel offisielt gammel. Dessuten velger jeg P2 over P3 ti av ti ganger.

Grunnen til at denne innledningen ble så lang er fordi jeg ikke har noen god idé om hvordan jeg skal komme inn på det som faktisk er grunnen til at bloggen for et lite øyeblikk at blitt gjenopplivet. Gjenoppleve – gjenopplever – gjenopplivd – gjenopplevi?

Men alder er kanskje en OK bridge når jeg tenker meg om. I september 2021 var jeg nemlig påmeldt Berlin maraton. Det er noe som har stått på bøttelista i mange år, og endelig fikk jeg ut fingeren og meldte meg på i trekningen. Jommen fikk jeg ikke også plass, men den da 33 år gamle kroppen syntes at det gikk altfor lett og tenkte det var like greit å legge noen hinder i veien. I februar 2021 slo den til med forstadier til tretthetsbrudd i foten, noe som gjorde at det ikke ble en eneste løpetur mellom februar og mai, og i midten av juni var foten i stand til å tåle 30 minutter rolig jogg. Fysioen sa at maraton i oktober bare er å glemme, så startplassen ble overført til 2022.  

2022 startet noe bedre enn 2021 sånn forstadier-til-tretthetsbruddmessig, men utover sommeren kom smertene tilbake. 2022 kan dermed smykke seg med tittelen «den mest treningsfattige sommeren siden 2014». Når kalenderen bikket august hadde jeg dermed begynt å tenke på hvordan jeg på enklest mulig vis kunne selge startplassen min til Berlin maraton. Ikke kom foten min til å tåle det, og ikke hadde jeg tid til å trene meg opp – det var jo snaue to måneder til start. Jeg bestemte meg allikevel for å gi det en liten sjanse, og fredag 19. august, seks uker før Berlin maraton, prøvde jeg meg på en 20km lange joggetur på flat asfalt. Foten murret ikke, og jeg bestemte meg for å prøve. En drøy uke senere banket runde to med Covid på døra, og to uker etter det igjen meldte en gammel løperkne-skade seg på en langtur på 35km. Men flybillett og hotell var bestilt, så det var bare å tøye knær og føtter og håpe på det beste.

Og sånn har det seg at jeg sto på startstreken under Berlin maraton 25. september sammen med 50 000 andre og 99 luftballonger surrende på repeat i hodet. Jeg skulle gjerne sagt at det var helt rått å se folkehavet på start, men utsikten fra 160cm er ikke mye å skryte av. Alt jeg så når jeg tittet fremover var skuldre og nakker, og bakover så jeg bare brystkasser. Det luktet tigerbalsam og nervøsitet. Men jeg visste at Eliud Kipchoge sto helt fremst, og akkurat det var ganske fett.

Målet var å komme til mål uten å slå opp skader, og helst under 3 timer og 30 minutter. Selv om drømmen i Berlin alltid har vært pers turte jeg ikke prøve på det med magert treningsgrunnlag og porøse føtter og knær. Allikevel ville jeg prøve meg på en utgangsfart et sted mellom 4:40-4:50 på kilometeren, noe som tilsvarer en sluttid mellom 3.17 og 3.24. Omtrent åtte minutter etter at startskuddet gikk var jeg fremme ved startstreken og jeg la i vei på rundt 4:40-fart. Det kjentes lett, og jeg måtte løpe sikksakk og opp på fortau for å passere folk. Jeg rakk å lure på hvordan folk som løper i en fart som tilsier mer enn fire timer som sluttid har blitt seedet foran meg, men det skal ikke jeg legge meg oppi. Tyskerne har som regel god kontroll.

Rundt meg var det nederlendere, spanjoler, argentinere, brasilianere, et par nordmenn og helt sjukt mange amerikanere. Amerikanerne bare: «Yeeeeah, this is aaaawesome. OH.MY.GOSH this is liiike sooo amaaaaazing». Det var publikum langs løypa og barn som rakk ut hånda for high fives. Covid og sosial distanse var befriende langt unna og folk spyttet, harket og pustet skulder om skulder. Rundt 12 kilometer tok jeg igjen en mann som pustet som om vi var på 40 kilometer, og jeg synes litt synd på ham dersom han skulle ha det sånn de neste 30 kilometerne, men der stoppet også empatien min, så jeg løp videre og hørte ikke mer til ham.

En maratonløpers beste venn (i tillegg til Nike alphaflys)

Løypa var deilig og flat, og det var egentlig bare å stille inn cruisekontrollen og ligge der. Jeg følte meg bra, var lett i bein og pust. Har gått på en smell på maraton et par ganger for mye og ga meg selv streng beskjed om å holde igjen selv om jeg følte jeg hadde mer å gå på. Mulig jeg faktisk har blitt gammel, for dette var ekstremt fornuftige takter til meg å være, jeg som stort sett sprekker som en dong rett etter halvveis. Skulle jeg tatt et nytt mellomnavn burde det vært Kaja Positivsplit Stabursvik.

Apropos rett etter halvveis. Der kjente jeg at magen ikke var superhappy med all sportsdrikken. Den begynte å knyte seg, men heldigvis var jeg forberedt på det. Rett før en drikkestasjon tok jeg en liten tur nedi sportsbehåen og fisket opp et par paracet og vipps kjentes magen happy igjen. Mellom 22 og 27 kilometer begynte det å røyne litt på. Ikke vet jeg om det var en falsk flate, men det begynte rett og slett å bli litt tungt. Jeg stirret langt fremfor meg og skulle til å passere noen rygger da jeg kjente at høyrefoten hang igjen i bakken. Jeg forsøkte å redde meg inn, men skjønte fort at det var forgjeves og endte med et magaplask i asfalten. En tysker jeg nettopp hadde løpt forbi snudde og løp tilbake til meg mens han spurte «Alles gut?» Jeg kjente det svei i hender, legg, kne og lår, men reiste meg opp og svarte «Ja» og fortsatte videre. Snudde meg raskt for å se hva det var jeg snublet i og der, i verdens flateste maratonløype, lå det én liten tælahiv. Den var ikke stor, men stor nok til å lage kvalm for en med korte bein, dårlig spenst og lav bakkeklaring.

Jeg var livredd for å ha pådratt meg syre etter fallet, men det motsatte skjedde. På 30 kilometer følte jeg meg som en million og jeg måtte snakke hardt til meg selv for ikke å øke farta ytterligere. I Boston hadde jeg begynt sluttspurten på 35 kilometer, og der lærte jeg the hard way at 7 kilometer ikke er en sprintdistanse. Derfor hadde jeg lovet meg selv å drøye fartsøkningen til jeg hadde passert 37 kilometer, og helst til jeg hadde passert 40 kilometer.

På 31 kilometer sto det en fyr og kastet opp inntil et tre. Ei amerikansk dame som løp ved siden av meg sendte ham et par oppmuntrende ord i form av «You’ve got his! Come on!» Det var nesten så jeg fikk lyst til å kaste opp litt så noen kunne heie på meg. Neida. Folk heiet de, altså. Med navn på startnummeret fikk jeg høre både «Go Kasha» og «Go Kadsha». Jeg tok det jeg fikk og var veldig happy med det.

Fra 30 kilometer krøp allikevel snittfarten nærmere 4:30 enn 4:40, men økningen var gradvis og det føltes helt OK. På 39 kilometer tok jeg igjen gruppa som løp med den ene av de to 3.15-fartsholderne som hadde tatt meg igjen rett etter 20 kilometer. Jeg syntes de løp veldig sakte til å skulle komme inn under 3 timer og 15 minutter, men jeg visste også at de hadde startet etter meg, så jeg hadde selv ingen tanker om å nærme meg den tiden selv om jeg passert dem. Jeg hadde regnet på at jeg lå an til en sluttid rundt 3.18 og forholdt meg til det.

Først når jeg nærmet meg 40 kilometer kjente jeg at jeg måtte jobbe litt med pusten for å klare å holde farten oppe. Jeg er ingen matteekspert, men jeg vet at 2,2 kilometer er 2,2 kilometer. Men faen så lange akkurat de 2,2 kilometerne der skulle være. Vi tok stadig nye svinger rundt det ene kvartalet og det neste, og Brandenburger Tor var ikke å se. Når vi omsider kom ut på Unter den Linden til jubel fra alle tilskuerne kunne jeg ikke gjøre annet enn å føle meg litt flau. Her hadde de stått og sett Kipchoge løpe i mål over en time tidligere, og jeg som følte jeg egentlig løp ganske bra så nok ut som en hvilken som helst kortbeint potetsekk på søndagstur.

Under Brandenburger Tor tok jeg en titt på klokka og så at jeg kanskje kunne klare å komme inn på 3.15-tallet. Jeg skimtet mål langt der fremme og la inn et lite gir ekstra. Det stoppet ganske fort opp når jeg så at målseglet knapt kom nærmere. Beina skrek, og skrubbsåret på leggen svei etter alle sportsdrikkdusjene som ikke hadde truffet munnen. Omsider krysset jeg under målseglet og stoppet klokka. Den viste 3.15.08. En saftig pers på 6 minutter og 54 sekunder. At jeg ikke kom under 3.15 gjorde ingenting, for det hadde heller aldri vært et mål med denne oppladninga.

Men det er jo klart det er vanskelig å unngå å tenke hvordan det kunne ha gått med optimal oppladning. Det får bli en annen gang når jeg har blitt enda eldre. Da kanskje bloggen kommer ut som et innlegg på facebook sammen med et bilde av et glass med noe godt i og fremtidige barn som ikke har blitt spurt om å bli eksponert i mors SOME-kanaler (det er visst bare gamle folk som sier SOME ifølge de unge på jobb). Eller kanskje den er byttet ut med søte hunder og pinlige dansemoves på Tiktok. Hvem vet.