SkiLøpet - uventet pers

De siste to ukene har gått med til jobbkurs hvorav den siste uka ble tilbragt i Toledo i Spania med lange arbeidsdager, sosialisering på kveldstid og minimalt med søvn. Da jeg endelig la meg i min egen seng etter 12 timer på reisefot natt til lørdag hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle løpe SkiLøpet. Heldigvis gikk ikke startskuddet før klokka 15 på lørdag, så da jeg hadde sovet sånn nogen lunde ut, satte jeg kursen mot Ski.

To dager før SkiLøpet

I år som i fjor var planen å bruke SkiLøpet som en del av oppkjøringa til Oslo Maraton. I fjor perset jeg fullstendig uten forvarsel og løp inn til 41:27. Jeg anså det som rimelig usannsynlig å løpe like fort i år, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde stilt opp om det ikke var for at Oslo Maraton er om to uker.

I startfeltet kjente jeg meg trøtt, det prikket i øynene, og jeg ville egentlig bare lukke dem igjen. Heldigvis gikk startskuddet før jeg rakk å tenke mer over det, og jeg hang meg på 40-ballongen. Planen var å henge på ballongen inntil sprekken var et faktum og så ta det derfra. En gang må det jo holde helt inn, ikke sant.

Vi var en liten gjeng som hang oss på ballongmannen, men vind gjorde at plassen jeg hadde funnet rett i ryggen på tidsholderen var svært utsatt for ballongangrep. Gang på gang fikk jeg ballongen midt i fjeset, og jeg bestemte meg for å slippe et par meter. Kan ikke perse med ballong i ansiktet, vet du. Avstanden opp til ballongen ble akkurat så stor at jeg måtte jobbe litt ekstra for farta, og etter fire kilometer tok jeg ikke sjansen på å jobbe inn luka i frykt for å sprekke, og jeg lot 40-gruppa gå. 

Samtidig som jeg så 40-ballongen sakte men sikkert sige ifra tok jeg innpå en kvinnelig Tjalveløper. Hun så ut som en typisk løper, nett, slanke armer og lett i steget. Jeg følte meg som en hælløpende flodhest til sammenlikning der jeg beit meg fast i ryggen hennes. 

Jeg har ofte tenkt det selv, men også fått høre det av andre at jeg ikke har en typisk løperkropp. Ja, jeg er kort, men jeg er også det man kan kalle en muskelbunt. Eller ei kruttønne, om du vil. Låra mine bærer preg av mange år med fotballspilling, og det blir ikke noe thigh gap på meg med det første. Det er i grunn helt greit, for jeg er ganske god til å bryte. Bare synd det er altfor lite bryting i hverdagen.

Uansett. Mens jeg hang som en klegg på ryggen til Tjalvedama igjennom boligfeltene i Ski tenkte jeg at tilskuerne måtte lure på hvordan jeg i alle dager klarte å henge på henne. Tjukken og Lillemor på tur, liksom. Det føltes litt som den gangen jeg kræsjet festen til de kule på videregående uten å være kul nok, eller invitert, for den saks skyld. Med tre kilometer igjen måtte jeg gi dagens andre luke, og Tjalvedama sklei ifra i et slakt nedoverparti.

Jeg var i grunn fornøyd med å ha hengt på henne såpass lenge som jeg hadde gjort, og fokuserte nå kun på å komme meg i mål. Jeg så ikke på klokka før det var 800 meter igjen, og ble småstresset da jeg så at jeg hadde drøyt tre minutter på å klare sub 41 minutter. Jeg ble ikke stresset fordi tre minutter er lite, men fordi det er akkurat så mye at det burde gå hvis jeg ikke driter meg ut. 

Fra en tur i Lillomarka tidligere i sommer.

De siste 400 meterne går slakt nedover, og jeg kjørte på det jeg maktet for å klare sub 41. I år som i fjor var oppløpet mye lenger enn jeg trodde, og i spurten fikk jeg meg en knekk. Klokka viste nå 40:52, og jeg snurpet ansiktet sammen i en stor knute mens jeg mobiliserte til en siste utblåsning og krysset målstreken på 40:55.

Årets delmål mot sub 40 minutter ble nådd før forventet, og uten oppladning. Jeg har med dette gitt opp å forstå meg på kroppen min. To uker med arbeid, sosialt og alkohol skal ikke normalt føre til pers, men jeg gidder ikke klage når det skjer. Eneste konklusjon må vel være at jeg er i bedre løpsform enn noen gang på tross av jobbkurs. Det går det an å like.

Alt i alt ble det 6. plass totalt og 4. plass i klassen kun slått av løpere fra Tjalve og Vidar. Storfint selskap for en hobbymosjonist som meg. 

Har ingen bilder fra SkiLøpet 2015, så her er et gjensyn med fjorårets perseseremoni med bror.