torsdag 25. februar 2016

Hafjell Skimarathon - store eggstokker og blanke ski

Jeg ble så høy på meg sjæl etter Vindfjelløpet at jeg bestemte meg for å stake Hafjell Skimarathon påfølgende helg. Noen vil kanskje kalle prosessen jeg har vært igjennom de siste ukene når det gjelder staking å gro baller. Siden jeg er en ekstremt politisk korrekt feminist vil jeg ikke la noen halvlange hudposer med ujevn hårvekst få æren for min heisatur langt utenfor komfortsonen. I stedet vil jeg si at jeg har grodd eggstokker. Nå har jeg riktignok bare én eggstokk, men den er til gjengjeld helt sjukt svær. Ikke har den lange, krøllete hår heller. Hvorfor jeg bare har én eggstokk er en annen historie som vi kan gå inn på seinere.

Problemet er bare det at eggstokker ikke eier fornuft. Så vidt jeg veit gjør ikke baller det heller, men det må gutta svare for. Så da gradestokken viste minus åtte grader og snøen var tråere enn om man hadde festet skifellene feil vei, ropte eggstokken Nu jävlar, nu kör vi! 

Så vidt jeg veit var jeg eneste dame med blanke ski på start. Jeg fant meg til rette på første rad, og kom meg ut fra sletta som andre dame - svært overraskende. Vi husker jo alle #luka fra Seefeld.



Det tok ikke lang tid før vi gikk inn i et par bakker, og jeg måtte slippe tre damer til forbi. Det ble fort dannet en tetgruppe på to damer, og jeg og to damer til, ei oransje og ei blå dame, i den jagende klynga. Bak oss igjen fulgte Jill og SKIGO-Linda.

Den oransje dama slapp seg ned til Linda og Jill, og jeg ble hengende som et slips etter den blå dama som dro fra i motbakkene, og som jeg staket inn på flatene. Etterhvert ble luka så stor at jeg ikke klarte å tette, og jeg ble gående for meg selv. Det trå føret gjorde at det ble lite hvile. I løpet av de første 15 kilometerne satt jeg i hockey to ganger på kanskje til sammen 40 sekunder. Ut over det var det staking, staking og atter staking som sto på menyen.

I stigningene opp mot Pellestova kom plutselig den oransje dama som ei kule og gikk rett opp i ryggen på den blå dama i løpet av et par sekunder. Ikke lenge etter, på den siste kilometeren opp til Pellestova, kom Linda også dansende forbi. Dermed falt jeg fort fra fjerde til sjetteplass, og det var overhode ingenting jeg kunne gjøre med det. Som man kan se av pulskurven på Strava gikk jeg på en god, gammaldags smell etter 15 kilometer, og jeg kom meg aldri helt igjen:


I bakkene ned mot vending sørget jeg også for å plante staven mellom beina så jeg gikk skikkelig på snørra. Mens jeg kavet i snøen og forsøkte å få opp kjærringknuta på armer og ski, suste Jill forbi, og jeg hadde bokstavelig talt falt ned på syvendeplass. Mens jeg lå der og kavet håpet jeg nesten at en stav eller et bein hadde gått så jeg hadde en gyldig grunn til bare å skli ned til start. Men nei da, alt var i den skjønneste orden, så da var det bare å ta tricepsene fatt og fortsette ut på runde to.

Jeg var ekstremt nære å la være å legge ut på andre runde, men med bryteflausen i Seefeld friskt i minnet turte jeg ikke gjøre annet enn å fortsette. Armene var sirup, og jeg hadde erotiske tanker om festesmurning og tørrvoks hele andrerunden. Aldri har det fristet så mye å skøyte, og aldri har det fristet så mye å legge seg ned midt i løypa. Men så var det disse gubbene, da. Med jevne mellomrom ble jeg tatt igjen av gubber som kommenterte de glatte skia.

"Har du staka hele veien? Sykt imponerende!"
"Staker du?? Det er helt rått!"
"Er du singel?"

Den siste kommentaren fant jeg på selv. Men jeg begynner å lure på om staking fungerer som et sjekketriks. Eller, det er vel få menn som vil ha ei dame som er sterkere enn seg selv (boom!), så kanskje det har motsatt effekt når jeg tenker meg om. Sjekketriks eller ikke, det er i hvert fall en icebreaker. Uten tvil.

Mamma stilte som støtteapparat av første klasse, og jeg fikk langing opptil flere ganger på hver runde. Ikke bare langet hun drikke, hun tok også bilder. Dette bildet, for eksempel er tatt på omtrent 34 kilometer (10 kilometer igjen).



Ved første øyekast ser det ut som jeg smiler. Men ser vi litt nærmere på bildet ser vi at det er noe helt annet. Dette ser mer ut som smerte og en kropp som sier Fy faen så dum du er Kaja, som tror du kan stake når det er VM i trått. Du er så dum, du. Dessuten ser du ut som en idiot med de Oakley-brillene.



Startnummeret henger på halv tolv som følge av fallet på første runde. Hvis dere i tillegg ser litt nærmere på venstre pupp ser det ut som jeg har melkespreng i den gule kondomdressen. Det er riktignok ikke melkespreng - det er en deilig, tropisk miks à la snørr, slim og spytt.



Jeg har nemlig aldri lært meg å spytte lenger enn til min egen hake, noe jeg er fullt klar over er en stor svakhet. Det er også grunnen til at jeg så godt som aldri spytter og alltid drar snøret tilbake inn i nesa og svelger det jeg klarer å dra langt nok inn til at det kan svelges. Digg, ikke sant? Men på søndag måtte jeg bare. Det var snørr og slim over alt, og jeg hostet og harket og snørret og spyttet og gørret alt jeg hadde. Og alt havnet på puppen.

Til det har jeg bare én ting å si, stay classy.


Hver gang jeg hørte noen komme opp på siden av meg på andre runde var jeg sikker på at det skulle være ei dame. Men det kom aldri noen flere damer forbi, og jeg kom i mål som nummer sju av til sammen 49 damer. Det er jeg i grunn ganske fornøyd med tatt i betraktning hvor EKSTREMT tungt det var å stake Hafjell Skimarathon på søndagens føre.

Selvfølgelig ble tiden og plasseringen så som så sammenliknet med det jeg tror jeg kunne ha klart med feste under skia, men nå er eggstokken større enn noensinne, og jeg er ett steg nærmere Vasaloppet etter århundets styrkeøkt.

J-Æ-V-L-I-G sliten. Aldri har det gått saktere over målstreken, og aldri har teknikken vært dårligere.

7 kommentarer:

  1. Wow! Så ut som en flott tur. Men ikke hvis jeg måtte stake hele veien. Rått!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var en kjempefin tur og et kjempefint renn! Anbefaler den dog med feste :-)

      Slett
  2. Du er tøff og sterk! Veldig morsomt og interessant å lese innleggene dine, og jeg dunker neven i været for større eggstokker (selv om du bare har en)!

    SvarSlett
  3. Sinnsykt morsomt, Kaja! Hadde tenkt å tilby deg motsatt "gubbeheng" da jeg nådde deg igjen i bånn før Pellestova på andrerunden, men med tvil om det kom til å virke noe særlig motiverende lot jeg det være. Uansett: Du turde det jeg også hadde en vag plan om, men ikke hadde baller nok til å gjennomføre. Det kommer garantert mindre tråe dager, og da....

    SvarSlett
    Svar
    1. Motsatt gubbeheng går det an å like! Er det det som kalles kjerringheng? Ikke at jeg hadde klart å henge på uansett, jeg var helt ferdig. Men tanken var god, og det er jo tross alt den som teller. Det kommer definitivt mindre trå dager og flere muligheter for å gå på blanke ski, baller eller ikke!

      Slett