mandag 6. juni 2016

Glommaløpet – altfor tidlig sesongdebut

Okåda, så er jeg latere enn noen sinne. Jeg løp sesongens første løp for over tre uker siden og har ikke blogget om det. Kjeft, kjeft, kjeft.

Egentlig hadde jeg planlagt en bra treningshelg da Mr. Luna plutselig en ettermiddag sa: Vi ska itj berre spreng et løp til hælga?

Jeg bare: KJEMPEIDÉ! Skal vi løpe Ecotrail 45? Eller kanskje 18? Eller kanskje Gøteborgsvarvet? Eller hva med Lommedalen opp? Nei, det er motbakke, det gidder vi ikke. Glommaløpet? Vi tar Glommaløpet!

Så da var det bestemt. En drøy måned etter at jeg så smått begynte å teste ut foten etter plantar fascitt sto jeg på startstreken i mitt første løp i 2016-sesongen.

Som alltid studerte jeg resultatlista fra i fjor og satte meg mål om å holde 4:15-fart, noe som ville resultere i å løpe meg inn på fjorårets pall. 4:15-fart er farta jeg hadde planer om å holde på Oslo (halv-)maraton, noe jeg ikke klarte. Glommaløpet var 16 kilometer, så jeg tenkte at det kunne gå når man skrellet av fem kilometer. Låter lovende, ikke sant? Men så var det denne foten, da. Eller, foten i seg selv virket grei, men bivirkningene av den – tre måneder uten løping – veide ganske tungt imot at jeg kom til å klare 4:15-målet.

Jeg tenkte uansett å prøve. Som regel sprekker jeg, men en gang må det da holde helt inn, ikke sant.


Selv om et av målene var å løpe seg inn på fjorårets pall, det vil si løpe fortere enn 1 time og 10 minutter, visste jeg i mitt stille sinn at jeg kom til å komme i mål et sted mellom 1.10 og 1.15. Så hva er vel da bedre enn å knalle til med 3:41 på den første kilometeren? Det var nettopp det jeg gjorde, fullstendig blottet for alt av smartness og en klassisk blir-spennende-å-se-når-isfjellet-kommer-åpning. Jeg jafset en del damer de første to kilometerne og følte at jeg lå der jeg burde, sånn rent bortsett fra at det var massiv motvind, at jeg løp for fort og at jeg ble liggende å dra på en gubbe og hans entourage. Gubben dro ikke en meter og lå så tett at han sparka meg i foten.

Jeg bare: Gidderu, eller??
Fotsparkegubben repliserte med å løpe enda tettere.
Jeg bare:


Ikke lenge etter kom det endelig noen opp fra entouraget for å hjelpe til med drajobben. Det var ingen av gubbene, men gruppas eneste dame. Jeg la meg i rygg, og det gjorde gubben også (but of course!). Etter noen kilometer fikk dama og skotrampegubben los på en annen gubbeklynge foran oss. En av gubbene ga henne plass midt i toget (kudos!), men jeg klarte aldri å komme meg helt opp. Jeg ble dermed – som alltid – liggende alene i et vakuum mellom to grupper og kjempe alene med motvinden.

Etter ni kilometer ble jeg tatt igjen av fire damer og jeg skjønte fint lite. Det er ikke vanlig kost. Ikke så seint i et løp. Jeg forsøkte å henge meg på, men forsto fort at min ensomme kamp mot motvinden hadde kostet i overkant mye, og jeg måtte motvillig se damene forsvinne. 4:15-tallet var knapt å se på pulsklokka og jeg følte meg som en sidrumpa potetsekk der de stutte beina mine vraltet seg sakte men sikkert mot mål.

Enda noen kilometer ble tilbakelagt, og helt uventet fikk jeg plutselig øye på en av damene som hadde passert meg på ni kilometer. Jeg dro forbi og merket at hun ikke klarte å henge. Deretter gikk det ikke lang tid før jeg så enda en av damene som hadde passert. Klint opp i ryggen hennes lå gubben som hadde holdt på å tråkke av meg skoa tidligere i løpet – selvfølgelig. Jeg brukte noen kilometer på å hente inn duoen, og med tre kilometer igjen hadde jeg også lagt dem bak meg. Og som om ikke det var nok, noen hundre meter foran meg var dama som hadde tatt drajobben tidligere i løpet da jeg hadde forbannet meg over manglende hjelp fra fortsparkegubben. Med én kilometer igjen var nesten hele forspranget spist opp. Dessverre for meg og bra for alle andre skulle vi ta en 180 graders sving opp ei lita og ikke så bratt kneik. Etter 15 kilometer var kneika som en fjellvegg å regne, og fra å nesten kunne kjenne svettelukta til dama foran meg var avstanden økt til det tredoble i tillegg til at den siste dama jeg hadde passert plutselig var blitt til Flash og suste forbi både meg og dra-dama før jeg rakk å dra den feite ræva mi opp lilleputtbakken.


Jeg så dra-dama akkurat litt for langt foran meg den siste kilometeren til at jeg hadde håp om å kunne ta henne igjen. Heldigvis for meg gikk oppløpet på brostein, og der sleit tydeligvis dra-dama hakket mer enn meg. Med seksti meter igjen sa hodet mitt: Vis at du kan være litt mentalt sterk og tyn ut en spurt.
Kroppen bare: *slitenemoji*
Hodet bare: Dra-dama veit ikke at du kommer. Ikke pust så høyt og ikke tramp så hardt, så rekker hun ikke omstille seg når du plutselig suser forbi.

Og så skjedde noe som aldri har skjedd før. Jeg som alltid blir kjempenervøs hvis jeg må i sprintduell over målstreken og derfor gir bort seieren før kampen har startet, trykket gassen i bunn og løp forbi dra-dama. Hodet var dritfornøyd og heiet meg framover mens kroppen bare:
Kommer hun? Kommer hun? Kommer hun? Kommer hun? *skrekkslagenemoji*

Dama kom hun, men hun kom ett sekund for seint (er det egentlig lov å si?), og jeg kunne krysse målstreken litt sterkere i huet enn jeg var før start.

Aldri har pulsen dundret så hardt så lenge etter målgang som på Glommaløpet. Etter en lang vinter hadde jeg fullstendig glemt hvor vondt det er å løpe løp. Den rustne løpekroppen var dritsliten, men jeg var ikke misfornøyd med ikke å ha klart 4:15-målet. Jeg hadde allikevel klart å løpe meg inn på andre trinn på fjorårets pall med tiden 1.09.40, og jeg kom meg under 1 time og 10 minutter – noe jeg egentlig ikke hadde trodd på forhånd. Det holdt til en 7. plass i Glommaløpet 2016. Absolutt godkjent.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar