søndag 30. september 2018

Et halvmaraton som gikk ganske bra selv om jeg "er stor til å være løper"

Siden forrige bloggpost har det skjedd tre ting. Altså, det har skjedd mer enn tre ting i livet mitt, men tre ting jeg mener er deleverdig på bloggen.

Ting 1
Jeg løp 10 for Grete og har ikke blogget om det. Det kommer jeg ikke til å gjøre heller, men jeg kan si såpass at det gikk mye bedre enn forventet. Etter en heftig jobbuke, varmet jeg opp med seks timers flytting, før jeg satte meg på bussen ned i sentrum og klinket til med 10 km på 40:58. Det hadde jeg aldri trodd.

Ting 2
Jeg har nok en gang blitt fortalt av en mann at jeg ikke har en typisk løpekropp. Hvorfor er det sånn at noen ser ut til å ha et behov for å fortelle meg det? Tror de ikke at jeg vet hvordan jeg selv ser ut? Og ja, det var sikkert ment som et kompliment fordi han bare: "Du har raske tider til å være dame, og du er jo ganske stor til å være løper. Med all respekt, men det er ikke mange kenyanere som er større enn deg."

Thanks, man. Beste komplimentet jeg har fått i_hele_mitt_liv.

Hadde jeg vært badass skulle jeg reist meg opp på en stol og
sett ned på ham på en sjukt matroniserende måte.

"Nei, men for faen, da. Jeg veit det, men du trenger ikke gni det inn", skulle jeg sagt. I stedet sa jeg noe som: "Jo, ja, det stemmer vel det", brydd og unnskyldende. Unnskyldende for hvem? Følte jeg at jeg måtte unnskylde meg for han som fortsatte med å si: "Du kan jo trene litt mer, og ikke spise karbohydrater så går du ned litt i vekt. Hvis du går ned 6-7 kilo, så løper du maraton på under tre timer."

Han vet ingenting om mitt kosthold, mine treningsmengder eller min vekt. Vekta mi veit jeg ikke noe om selv heller, og det er veldig bevisst. Selv om jeg har blitt 30 og ikke lenger er ei hormonell 16-åring betyr ikke det at jeg ikke lar meg påvirke av kommentarer som dette. For hva vet vel han om at jeg så lenge jeg kan huske skulle ønske jeg hadde lange, slanke bein, og ikke lang rygg og uproporsjonalt korte bein med kraftige lår. Hva vet vel han om hvor mye jeg har jobbet for og fortsatt jobber med å akseptere kroppen jeg har fått. Hva vet vel han om at jeg på vei hjem fra middagen der kommentarene hadde falt, ringte kjæresten min og lurte på om jeg burde slanke meg. Og det verste med det hele? Jeg er helt normal. Jeg er sterk og utholdende. Jeg er bare stor til å løpe såpass fort, ikke sant.

Kommentarer som det kan være så velmenende som bare det, men de kommer aldri, og jeg sier_aldri_ til å mottas som komplimenter. Hvorfor kan man ikke bare si: "Du løper fort", i stedet for "du løper fort til ikke å ha løperkropp". Er det så jævlig vanskelig? Tror man ikke at de fleste vet godt hvordan de selv ser ut? Er det ikke nok kroppspress i idrettsmiljøet og samfunnet for øvrig? Går det an å drite i å bidra mer til det, vær så fuckings snill? Ok, rant over. Ferdig, nå.

Ting 3
Med nok en intens arbeidsuke og fornyet misfornøydhet med min egen kropp, tok jeg med meg de korte beina mine til Skien og løp Skagerakløpets 21-kilometer. Allerede i bilen på vei ned begynte jeg å kjenne på vond hals, men jeg bestemte meg for å kjøre helt fram og bestemme under oppvarmingen om jeg skulle starte. Jeg hadde slengt i meg imodium da jeg dro hjemmefra, men allikevel ble det notert tre dobesøk før oppvarmingen.

Kroppen kjentes like tung ut på oppvarmingen som den antakelig ser ut på bakgrunn av kommentarene som falt tidligere i uka, men jeg tenkte at når jeg først hadde kjørt to timer, så måtte jeg prøve. Dette var uansett bare trening mot Hytteplanmila, og målet var å ha det vondt. Det skulle jeg få til med en sliten kropp. Jeg studerte de andre damene ved start; lange, slanke damer med korte rygger, lange bein, slanke armer og lår. Det motsatte av meg.

I forkant hadde jeg sagt at jeg ville bli skuffet om jeg ikke kom inn på 1:33-tallet. Under oppvarmingen forsto jeg fort at målet måtte nedjusteres, og jeg ble enig med meg selv om at jeg skulle være fornøyd hvis jeg kom inn under 1:35, noe jeg tvilte sterkt på at jeg kom til å klare. Jeg tvilte så sterkt at jeg holdt på å jogge tilbake til bilen og kjøre hjem.

Heldigvis klarte hodet å overtale kroppen, og jeg startet med resten av feltet, klar for å legge ut på fire runder på 5 kilometer og litt til. Jeg så to damer fyke avgårde i en fart som tilsa sluttid godt under 1:30. Selv startet jeg også altfor fort - første kilometeren gikk på 4:01 - og jeg prøvde å skru ned farten, fordi jeg visste smellen var rett rundt hjørnet. Allerede etter tre kilometer begynte jeg å kjenne at jeg måtte på do. Men jeg hadde jo tatt imodium. Det skulle ikke være mulig, sant? Jeg hadde jo lyst til å bryte, men å bryte fordi jeg måtte bæsje er ikke god nok grunn. Det var ingen passende busker langs løypa, og det var heller ingen toaletter. Jeg fikk bare løpe videre og vente til det ble helt krise.

Etter omtrent seks kilometer og første runding ble jeg annonsert som andreplass i dameklassen. Så en av de foran hadde brutt. Enda en grunn til ikke å bryte selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg sa til meg selv at jeg i hvert fall måtte løpe ti kilometer, og hvis jeg ble tatt igjen av to damer skulle jeg kanskje også få lov.

Ut på andrerunden hadde ikke dobehovet lagt seg, og jeg prøvde febrilsk å tenke på andre ting. Heldigvis fant jeg meg en passende rygg da jeg trengte det som mest, og jeg kunne dermed bruke all tankekraft på å tenke at jeg ikke skulle slippe ryggen, og at jeg skulle bruke den som skjold i den sure motviden.

Ryggen og jeg løp sammen den neste halvannen runden. Vi byttet litt på å dra, men jeg lå for det meste bak. Med en drøy runde igjen måtte ryggen slippe da jeg slapp de korte trommestikkene mine løs i en nedoverbakke. Jeg måtte derfor jobbe alene i motviden på sisterunden. I et svakt øyeblikk så jeg på klokka og innså at jeg lå an til å klare sub 1:35, kanskje til og med 1:33 hvis jeg klarte å unngå sprekk på sisterunden.

Jeg var redd for å bli tatt igjen av damer bakfra, men tenkte at de måtte ha det minst like vondt som meg, i tillegg til at de måtte løpe fortere enn meg for å klare det, så sannsynligheten for at noen skulle ha en rakett i ræva de siste kilometerne anså jeg som liten.

Etter å ha jobbet med hodet i tre runder for ikke å bryte, nærmet jeg meg omsider målgang. Jeg ønsket bare å være ferdig så jeg kunne slappe av og gå på do. 150 meter fra mål så jeg på klokka for første gang på flere kilometer og innså at jeg lå an til å løpe på 1:32-tallet. Jeg tror det var først der, 150 meter fra mål at jeg innså at jeg kom til å klare å fullføre løpet, og løpe på en tid som var bedre enn jeg hadde turt å håpe på uten målrettet trening.

Jeg løp i mål på 1:32,19, hørte noe om at jeg var nummer tre i dameklassen (så hun hadde ikke brutt allikevel), spurte speakeren om jeg rakk å gå på do før premieutdelingen, noe han smilte og sa "ja, selvfølgelig" til, før jeg reiv opp døra til fellestoalettet på Arkaden kjøpesenter og satte meg der jeg hadde hatt lyst til å sitte de siste 18 kilometerne.

Jeg var fornøyd, jeg var sliten, og jeg visste at jeg hadde løpt fort (til å være så stutt). I tillegg hadde jeg fått bekreftet det jeg hadde mistenkt: imodium biter ikke på det fordøyelsessystemet her. Dette fordøyelsessystemet leverer altså på et så høyt nivå at det ikke skulle være mulig. Men det kunne jo ikke han som mente jeg burde slanke meg for å løpe fortere vite.



8 kommentarer:

  1. Fan alltså! Man skäms ju för "gubbkollektivet" :(
    Nu har jag ju inte träffat dig IRL men du ser ju lika normal ut som vem som helst, bara lite mer sjuk humor ;)
    Resultaten talar ju för sig själv; det är inte många som gör milen på 40-talet lite casual en vanlig eftermiddag och 1.32 spottar man inte ur sig så bara heller. Det krävs mer än att vara skitnödig (och kanske bakfull?)
    Pallplatser och hugg på en sub-40mil kan du köra ner i halsen på "gôbbera". Eller ett enkelt "Drit ner dig gubbjävel!", "Du kan få köra gubbhäng på mig och känna på de härliga 'prompene' mina."
    Keep up the good work och håva in pripengarna :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hahaha, takk for nydelig tilbakemelding! Man må prøve å la være å bry seg, men det er dessverre lettere sagt enn gjort. Det viktigste er at kroppen og hjernen fungerer. Kroppen til omtalte gubbe fungerer tydeligvis, men hjernen har litt å gå på det sosiale, gitt.

      Slett
  2. Jeg finner ikke riktige ord for å beskrive hva jeg mener om den idioten som presterer å komme med slike kommentarer. Husker du mansplainingen jeg delte i kommentarfeltet ditt i vinter, den om felleski og glid? Lær av meg (som absolutt ikke er en tøffing, men jeg er svært verbalt velutviklet. Jurist også, det hjelper.) og slå tilbake! Hvis han kommenterer kroppen din, kommenter hjernen hans som åpenbart ikke er sosialt intelligent. Kanskje du bør ha noen kommentarer på lur, siden du opplever dette titt og ofte?

    Jeg har en typisk løpekropp og det er litt styr med det også. Tretthetsbrudd for eksempel, mister lett mensen ved for mye trening, begrenset evne til å utvikle muskler. Du er iallfall mye raskere enn denne løpekroppen. Heia deg!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Om jeg husker kommentaren din! Har tenkt på den opptil flere ganger og skulle ønske jeg var like tøff. Kudos! Har tenkt en god del på comebacks og har et par i ermet om kommentaren skulle melde seg igjen, for å si det sånn. Hvordan er det med alle skadene? Får du løpt noe om dagen?

      Slett
  3. Alltid artig å lese om dine løp. Veldig bra prestert i tillegg! Må lære litt av dine indre samtaler tror jeg. I det siste har kroppen vunnet over hodet hver gang, mye bryting og dårlig stemning for tiden.
    Spennende å se hva det blir på Hytteplanmila for deg, lykke til med den! Idiotkommentaren om løpekropp har jeg ikke så mye å si om, enkelte bør bare få beskjed om å holde kjeft

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, usikker på hvor bra mine indre samtaler er, for her snakker du med ei som fort trekker seg hvis det blir for vondt ;-) Er skadene på rett vei, eller er du fortsatt halvveis på løpefronten?

      Slett
    2. Har hatt en liten løpedepresjon etter å ha brutt Trondheim Halvmara. Skadene er til å leve med, men begynner å bli usikker på om kroppen tåler maratontrening. Trener en del styrke og det holder problemene i sjakk, men vanskelig å få til mange mil med løping i tillegg. Det største frustrasjonen er likevel at pusten har blitt så dårlig, terskelfarten min har falt dramatisk og vi finner ikke noen god forklaring. Er vel bare blitt gammel da og det er ganske vanskelig å forholde seg til. Men kanskje jeg bare skal drite i tidsmål på maraton, kjøpe meg en startplass i Boston og fullføre på 4:30? Kan jo være gøy det også! Nei må bruke vinteren til å finne ut av disse greiene og prøve å få noen flere km pr uke sakte men sikkert.

      Slett
    3. Uffda. Det høres jo ikke helt bra ut. Håper du finner ut av hva det er som har påvirket pusten og terskelfarten og at det kan fikses :-) Altså, Boston er nok fantastisk å løpe uansett, så det ville jeg definitivt gjort! Drit i tidsmål og bare kos deg langs løypa!

      Slett