torsdag 11. juli 2019

Unionsmaraton: Skal bare løpe et maraton på impuls - no biggie, liksom

Hvis du googler "trene til maraton" får du opp snaue fem millioner treff. Jeg skal ikke skryte på meg å ha trykket meg inn på alle treffene, men jeg er freidig nok til å påstå at flertallet av tipsene handler om å begynne å trene maratonspesifikt så tidlig som mulig, helst tre til seks måneder før du skal løpe maraton.

To uker før maraton er det anbefalt å trappe ned på treninga for å skape overskudd. Det er ikke den siste uka man skal begynne å tenke at det kunne ha vært kult å løpe et maraton til helga for så å melde seg på dagen før. Akkurat det gjorde jeg.

Det positive med å melde seg på maraton dagen før er at du skjønner at du ikke får gjort noe med treninga, så forventninger kan du se langt etter. Derfor inviterte jeg like godt til middagsselskap dagen før og drakk litt mer rødvin og spiste litt mer multekrem enn det som var lurt for en mildt laktoseintolerant mage. Men det er stort sett også det eneste positive, for 42,2 kilometer er langt. Ikke bare er det langt, det er vondt selv når du har trent godt for det. Jeg visste det kom til å bli vondt, men hvor tidlig kom det til å smelle?

Nå skal det sies at jeg har trent. Jeg har jo det. Kommer ikke rett fra sofaen, liksom. Men jeg har ikke trent mot maraton. Og selv om kanskje forventningene kunne skrus ned som et resultat av manglende treningsgrunnlag betydde ikke det at jeg ikke stalket hele startlista i forkant og gjorde meg opp noen tanker om mulig plassering. Jeg tenkte å forsøke å holder en kilometerfart på fem minutter, eller 12 kilometer i timen så lenge det gikk, med mål om å holde i 30 kilometer. Men etter å ha studert løypeprofilen kvelden før, innså jeg at også fartsambisjonene burde skrus ned noen hakk.

På start så jeg enda et par råskinn av noen damer som ikke hadde stått på startlista under stalkerunden min, og jeg skjønte at hvis jeg noen gang hadde kunnet drømme om en pallplass, så kunne jeg i hvert fall pent glemme det nå.

0 - 5 kilometer:
Vi var 55 løpere som la ut fra start i idylliske Rømskog. De første 18 kilometerne skulle være relativt slake og gå på asfalt, mens andre halvdel som skulle gå på grus ble beskrevet av en medløper i startfeltet som HARD. Jeg forsøkte å legge meg på fem blank-fart, men som alltid gikk den første kilometeren altfor fort, og klokka pep på 4:30 på første kilometer. Jeg lå som tredje dame og visste at det garantert var fordi jeg var urutinert, for urutinerte maratonløpere starter for hardt.

Rundt fire kilometer ble jeg tatt igjen av ei jeg hadde pekt ut som en av favorittene etter stalkerunden min, så jeg lot henne løpe forbi og forsøkte ikke å henge.

6 - 10 kilometer:
Avstanden til favoritten økte ikke betraktelig, og da hun slo av på farta i de slake motbakkene, gjorde jeg også det. Nå hadde jeg muligheten til å se og lære av en habil maraton-/ultraløper, så det var ingen grunn til å gasse på i motbakkene.

Rundt ni kilometer var jeg plutselig oppe i ryggen på favoritten, og ettersom klokka viste 5:15 min/km på den falske flaten gjorde jeg det jeg hadde lovet meg selv ikke å gjøre. Jeg løp forbi.

"Nå er du så dum, Kaja. Nå er du så jævlig dum", sa jeg til meg selv. "Hun kommer til å ta deg igjen. Det eneste du får ut av dette er at du blir stressa fordi du blir jaget. Hun skjønner at du er urutt og hun veit du kommer til å sprekke."

11 - 15 kilometer:
Avstanden til favoritten ble utrolig nok større. Foran meg var det en mann som stadig kikket seg tilbake, og bak meg hadde jeg en fyr som tok meg igjen før hver drikkestasjon, men som prioritere å drikke skikkelig hver gang. Det gjorde for så vidt jeg også. Jeg tok både en kopp vann og en kopp energidrikk på hver drikkestasjon, men i stedet for å få det i meg på skikkelig vis, åpnet jeg munnen og kastet med elendig presisjon væsken i ansiktet. Akkurat nok traff der det skulle, men ikke en dråpe mer. Hadde det vært wet t-shirt competition tror jeg at jeg hadde vunnet. Men dette var ingen wet t-shirt-konkurranse, dette var et maraton, og jeg ble jaktet.



16 - 20 kilometer:
Ikke at det ikke er fint i Østfold, altså, men i det vi krysset svenskegrensa ble plutselig alt veldig mye mer idyllisk. Asfalten på veien ble lysegrå, og de hvite stripene ble flere og kortere. Veiskiltene var koseligere, det var flust av revebjeller langs veien, og den ene røde stugan var mysigare enn den andre. Egentlig manglet det bare en liten Ida som var hengt opp i en flaggstang (levende, altså), så hadde idyllen vært komplett.

Plutselig var jeg oppe i ryggen på mannen som hadde snudd seg og sett etter oss bak de siste ti kilometerne. Han slapp seg ned til meg og vi slo an en trivelig prat. Jeg syntes han løp jevnt til ikke å ha pulsklokke. Han fortalte at han hadde glemt den hjemme, og jeg holdt på å si at if it ain't on Strava it didn't happen, men lot (heldigvis) være. Han sa at han syntes jeg løp bra. Jeg sa takk, men sa også at nå løp vi på 4:45 min/km, og det var for fort for meg. Derfor sa jeg takk for praten og slapp meg ned på 5 min/km.

Bare en snau kilometer etterpå løp jeg forbi den klokkeløse mannen i en motbakke, og tenkte nok en gang at "nå er du idiot, Kaja", og så så jeg ikke mer til ham.

I bakken ned mot 20 kilometer snudde jeg meg, og da så jeg at favoritten ikke var langt unna. Hun hadde tatt opp jakten og vi var knapt halvveis.



21 - 25 kilometer:
Herregud, så trivelig det var å løpe forbi starten til halvmaratonløperne. Så mye heiing kan jeg knap huske å ha fått noen gang. Alle var sykt blide, de smilte, de klappet, de kom med motiverende ord. Altså, jeg skal ikke si det var som å løpe på 1st avenue under New York Maraton, men det var i hvert fall mye mer personlig.

Grusveien snirklet seg opp og ned, rundt og bort, og grusen var grov. Jeg burde absolutt ha valgt noen sko med mer demping, for de store steinene skar rett igjennomskosålen. Farta sank betraktelig i motbakkene, men tanken på at favoritten antakelig kunne se ryggen min gjorde at beina fortsatt holdt god kok nedover. Om jeg turte å snu meg? Ikke faen.



26 - 30 kilometer:
Det slaket litt ut rundt 26 kilometer, og det var egentlig greit, for løypeprofilen sa det skulle stige heftig fra rundt 30 til 36 kilometer. Jeg tok igjen enda to menn jeg ikke hadde sett siden start og var helt ekstatisk fornøyd da jeg hadde rundet 30 kilometer med en snittfart på under 5 min/km. Jeg hadde til og med krutt igjen i beina.

31 - 35 kilometer:
Kruttet tok som forventet fort slutt i det motbakkene begynte. Herre jemeni så bratt det var. Det sto nesten stille der jeg kreket meg oppover i terrenget. Mannen foran meg gikk i de bratteste kneikene. Det var sikkert lurt, men jeg turte ikke å stoppe løpinga. Da hadde jeg aldri kommet i gang igjen.

36 - 40 kilometer:
Endelig på toppen. Nå var det bare nedover igjen til mål. Jeg hadde lovet meg selv at om det var noe som helst steg igjen på 36 kilometer, så skulle jeg få lov til å slippe hofta og la beina rulle nedover. Det gjorde jeg også, og mot slutten av rullinga tok jeg igjen to av mennene jeg hadde sett foran meg i alle motbakkene. Vi heiet litt på hverandre før jeg la meg foran i toget for å dra.

Men det var ikke mye å dra med. I første antydning til stigning var begge plutselig forbi, og jeg hadde fått slegga noe_så_innmari.

Det er ikke fuglebæsj på skulderen. Det er svette. Salt.


41 - 42,2 kilometer:
Altså, den smerten. Det jeg holdt på med så ikke ut som løping, og i hodet mitt var det kaos, for jeg var livredd for et spurtoppgjør mot favoritten. Om hun kom opp i ryggen min hadde jeg ingenting å gi, og om jeg hadde prøvd å gi noe, hadde jeg antakelig spydd.

Den siste kilometeren var en runde inne rundt parkeringsplassen og ut på en odde. Jeg pustet og peste og hvinte som et dyr fra Brennpunktdokumentaren om grisehold. Og det gikk knapt fremover. Jeg high-fivet med de to mennene som hadde løpt forbi meg en kilometer tidligere da de var på vei tilbake fra odden. I det jeg rundet så jeg at favoritten ikke var i nærheten. Jeg vurdere å stoppe og gå i mål de siste 200 meterne, men klarte å holde meg fra det.



Jeg vraltet i mål på 3:31:13 til en tredjeplass i dameklassen, og kollapset på gresset - helt insane sliten og helt insane fornøyd. Både med tiden generelt, og tiden spesielt i den tøffe løypa med manglende maratontrening. Og apropos manglende maratontrening: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg _aldri_ før har vært så sliten etter et maraton.

Jeg lå lenge på gresset med en kopp med vann i hver hånd, svimmel, kvalm og andpusten. Jeg var så svimmel at jeg ikke klarte å sette meg opp for å drikke opp vannet - en slags catch 22 der, altså.

En av mennene som hadde løpt forbi meg før mål påpekte helt korrekt at: "det blir vel kanskje ikke noe dans i kveld." "Nei", sa jeg, "men det blir fest. Etterhvert. Men først blir det harryhandel".

Så med en liten premie i baksetet og en blomsterkvast i fanget bar det på nytt over svenskegrensa for å fylle kvota, smågodtposen og pottissuget. Eier ikke skam, vet du.



12 kommentarer:

  1. Rått! Grattis! 💪🏼

    SvarSlett
  2. Åh race report - nice! Alltså, spontantävlande, pallplatser och prispengar verkar vara din grej. Bara att köra ner i halsen på ”gôbbera” 😈 Sinnessjukt att du gör 3.31 på en så kuperad bana. Hatten av och grattis till en enorm prestation! Noll förväntan - check. Bakfull - check? Skitnödig? Får börja kopiera ditt koncept 😉
    Spännande lopp som jag inte hade koll på. Är rätt nära stugan i Västvärmland och unionen ska ju hedras. Hade varit ett bra genrep för Ultravasan men nu var vi i Sydspanien så ett annat år kanske.
    Härligt att svensksidan inspirerar mer än bara billigt godis. Har fått förklara flera gånger för kidsen varför godis och choklad är så dyrt i Norge. Allt som är bra för en; alkohol, socker och tobak. Nej, inte det sista då. Fast Kvikklunsj och även Firkløver har sina speciella platser i hjärtats Norgefjälls-hörna.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Lars! Haha, veit ikke om konspetet er det beste i verden, men det funket utrolig nok denne gangen. Og jeg skjønner jo at det kan virke provoserende. Kan være du må delta neste år hvis du er på stugan :) Begynner du å bli klar for Ultravasan, da? Er jo ikke lenge til nå! Håper du har en fin sommer :)

      Slett
    2. Provocerande, nej då, jag kan få ut rätt bra resultat av "lagom" mycket träning jag med ;)
      Jo, rätt bra uppladdning för Ultravasan med drygt 500km löpning i juni-juli trots två semesterveckor i södra Spanien (värmeträning). Gjorde 52km för tio dar sen runt Stora Gla där vi har stugan i närheten (på årets varmaste dag...) och 40km runt Göteborg idag. I mål kommer jag nog om inget går sönder ;)
      Sommaren är fantastisk. Din då?

      Slett
    3. Da høres det ut som du har fått lagt ned mye bra trening. Ultravasan kommer til å gå som en lek😉 Sommeren har vært helt magisk. Mye fine fjell og mye aktivitet, men også sol, avslapning og god mat og drikke. Fire uker er for kort😄

      Slett
    4. Du får skaffa barn ;) Maxar ut 7½ vecka denna sommaren. Sen är den yngste för gammal för föräldraledighet...

      Slett
  3. Herlig, endelig en løpsrapport igjen! Håper det blir noen lange innlegg fra Jotunheimstien også!Jeg satser på en 2-3 halvmaraton i høst, lenge siden sist nå, hel må vente litt til.

    SvarSlett
    Svar
    1. 2-3 halvmaraton er sprekt! Hvilke blir det? Det blir i hvert fall ett langt innlegg fra Jotunheimstien. Blir det for langt får jeg vurdere å dele det opp 😉

      Slett
  4. Håper føttene dine blir bra igjen fort! Hovedmålet mitt i år er halv i Oslo, og så skal jeg løpe og gå halv-fjellmaraton på Oppdal og en terreng halvmaraton i Bymarka i Trondheim.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, det håper jeg også! Koser meg med verkebyller under begge storetåneglene og diverse andre blemmer og sår over og rundt og imellom for øyeblikket... Oslo halv, ja. Da skal jeg heie hvis jeg ser deg! Vurderer å løpe Ti for Grete, så da er vi der samtidig😊

      Slett