Skal bare løpe litt

De fleste av oss som liker vinteren med snø, ski og det som hører med er så heldige at vi også liker sommeren med alt den medfører av lange dager, behagelige temperaturer og skuffer fulle av ubrukte mamelukker og ulltrøyer. Selv om den siste skituren kan oppleves som vemodig er det nettopp de forskjellige årstidene som gjør at vi klarer å sette maksimal pris på vinteren og utnytte den til fulle, og samtidig elske sommeren. Å elske både sommer og vinter er ingen motsetning, det er komplementært.


For når skiløypene har smeltet bort over Kobberhaugen, og bidratt til økning i vannstanden i Øyungen, da blomstrer bjørka ved Sinober, og et vell av stier på kryss og tvers over Oslomarka byr opp til dans. Selv om du er en av de som trenger både en og to enheter av det ene og det andre før du tar til dansegulvet på et av Oslos utesteder, er dette noe annet.


Du snører på deg skoene og sørger for å knyte lissene en ekstra gang for å slippe å måtte stoppe midt i en runner’s high når du flyr nedover bakkene fra Sørlandshytta. I granskogpartiet før Grisputt er underlaget mykt som fløyel, og den brune stien er omkranset av mose og kløver. Ettermiddagssolen siver inn mellom tretoppene og får spindelvevene til å skinne som glitter over den lysegrønne skogbunnen. Du tar sats over et liten bekk, men klarer ikke hoppe langt nok. Den ene foten din lander i vannet, og en blanding av snerkete bekkevann og gjørme finner veien til din fortsatt vinterbleke legg og dekorerer deg med flekker. Du finner flyten imellom røttene og drar på når du begynner å nærme deg Solemskogen. Du har vært ute i skogen i snart to timer. Mobilen har du lagt igjen hjemme. Følelsen av at ingen jobbtelefon eller mail kan nå fram til deg er befriende. Ingen vet nøyaktig hvor du er. Det er kun deg, joggeskoene og skogen. Og ekornet du så bak busken i stad, men som akkurat ikke rakk å gjemme seg for deg. Du mater på opp trappene i Linderudkollen. Fra hopptårnet ser du ned på byen der telefonen og resten av livet ditt ligger. Du tenker det kan få ligge der for nå. Ingenting haster.


Ettermiddagssolen har blitt til kveldssol, du begynner å bli sliten, og varmen tærer på. Trollvann bader i de siste strålene fra kveldssolen, og du vil ikke være noe dårligere. Du løper ut på brygga og stuper uti vannet med hodet først og klærne på. Vannet omslutter den svette og slitne kroppen din. Du legger deg på ryggen i vannet og titter opp på himmelen mens du tenker på det lå is på det samme vannet for bare to måneder siden. Du tar et par kraftige svømmetak inn til land. Det drypper fra klærne og surkler i skoene når du tar fatt på de siste kilometerne ned i byen. Til mobilen, til jobb og forpliktelser. Du er klar.

Drittvær og kjempegøy i Boston Marathon

Boston Marathon går for å være verdens eldste årlige maraton, i tillegg til å være et av de mest prestisjetunge maratonløpene i verden. 16. april ble det 122 Boston Marathon avholdt, og jeg sto på start. Der sto jeg sammen med 25 746 løpere, hvorav 11 604 av oss var kvinner. Det vil si en kvinneandel på 45%. For bare 47 år siden, i 1971 ville ingen av oss kvinnene fått lov til å delta. Det var først i 1972, året etter at kvinner fikk stemmerett i Sveits (I know, helt drøyt å tenke på), at kvinner fikk lov til å løpe Boston Marathon. Selv om jeg ikke var påtenkt på dette tidspunktet (mamma og pappa hadde knapt nådd puberteten), føles det allikevel veldig nært i tid. Derfor var det med en viss stolthet og takknemlighet for kampen kvinnene før meg har kjempet, jeg kjente på da jeg sto på start i én plussgrad og 13 sekundmeter motvind.

Men veien til startstreken i Boston viste seg å være lenger enn jeg var klar over. Det var først ved middagen kvelden før start at jeg innså hvor stort Boston Marathon er i maratonverden. Jeg meldte meg på Boston med tiden fra New York i 2016 uten å tenke nevneverdig over det. På vei inn til middagen søndag kveld kommenterte et titalls funksjonærer: "Congrats on entering the Boston Marathon". Under middagen kom jeg i prat med Brian fra California som løp i Boston for andre gang. Han fortalte at han hadde kvalifisert seg i Sacramento Marathon, og på storskjermen bak oss rullet det en video av løpsleder og ordfører i Boston som begge understreket hvilken prestasjon det er bare å få starte i Boston. Og så sa de noe om været. At vi måtte kle godt på oss. For det kom til å bli vått. Veldig vått.

Mandag morgen opprant med pøsregn og vind, og ettersom alle butikker i Boston var klinisk rene for ponchoer, hadde jeg kjøpt en dresspose som forhåpentligvis skulle gjøre samme nytten. Jeg klipte hull i bunn av posen til beina, et hull i toppen til hodet, og et hull i høyre side til armen, mens venstre arm skulle stikkes ut over glidelåsen. Posen hadde ingen hette, så på hodet, rullet jeg opp en H&M-pose før jeg gikk ut på gata. Når man måler 160 cm over bakken kan jeg bare si at dresspose som poncho funker fjell.

   

På vei til bussene som skulle ta oss til Hopkinton fikk jeg flere kommentarer på antrekket. Her er et lite utvalg:

"You have a very good rain protection solution"
"I just love your hat - it's so neat and fashionably done"
"Is that a GARMENT BAG?!"

Bussene som skulle frakte oss til start var av typen amerikansk skolebuss, og plutselig var jeg midt i filmen om Forrest Gump. Tusenvis av mennesker som synes løping i drittvær gir livet mening, stappet seg inn i bussene, og i setet ved siden av meg dumpet Chris fra California ned. Som Brian løp også California-Chris Boston Marathon for andre gang. Vi ble fort enige om at vi hadde valgt et dårlig år å løpe, og at været var en god unnskyldning å bruke dersom løpet gikk i dass. California-Chris var en rolig og særdeles trivelig type, men da vi skjønte at bussjåføren hadde kjørt feil og ikke funnet start, ble selv Chris litt stressa. Jeg tok meg en banan og sa at jo kortere vi slapp å vente i regnet, jo bedre. California-Chris sa seg enig og tok seg en banan han også. Bussen fant aldri fram dit den skulle, men den slapp oss av et sted i nærheten av start. California-Chris og jeg begynte å vandre mot start, og snart ble det tykt av folk ikledd ponchoer og søplesekker, men ingen med dresspose eller handlepose på hodet. Jeg snudde meg mot California-Chris og sa:

"Considering how well this works, I'm surprised I haven't seen anyone else with a plastic bag on their head", hvorpå California-Chris tittet ned på meg med et smil av typen medynk, eller en form for et støttekontaktsmil, og sa:
"Well, if you'd had a look in the mirror I don't think you would've been surprised why no one else is wearing it."
"Oh, believe me, I did", repliserte jeg. Og så lo vi litt begge to. Jeg så nemlig sånn ut:

Ettersom California-Chris startet en pulje foran meg, ga vi hverandre knuckles og et lykke til da vi skiltes på den forblåste og gjørmete startplassen. Jeg så min nye venn forsvinne mot pulja si ikledd en sort søplesekk, mens jeg vagget mot pulja mi i dressposen som var litt for trang i bunn, slik at jeg måtte gå med ekstra korte steg for å skape framdrift.

To minutter før start kløv jeg ut av dressposen gjennom glidelåsen på siden, kastet fra meg alle de varme klærne og gjorde meg klar til 42,195 kilometer med kulde, vind og regn. Tidsmålet var opprinnelig under 3 timer og 30 minutter, men gitt været trodde jeg ikke det kom til å gå. Jeg skulle allikevel gi det en sjanse. For å få det til, måtte jeg ligge på 5:00 minutter per kilometer, eller 12 kilometer i timen.

De første fem kilometerne skulle for det meste være nedover, så jeg lot meg selv løpe litt fortere den første biten for å ha en liten buffer til motbakkene jeg visste skulle komme etter 25 kilometer. Men det skulle ikke gå så fort at jeg følte at jeg presset meg. Jeg hadde jo tross alt ikke varmet opp.

Det var tett med folk i starten, og jeg løp sikksakk for å avansere i feltet. Når det var så mye folk merket jeg ikke stort til vinden, og ettersom det ble litt mer spredt sørget jeg for hele tiden å finne en rygg å ligge bak, eller en gruppe å pakke meg inn i. Etter fem kilometer begynte jeg endelig å kjenne føttene mine igjen som hadde vært nedfryst de siste timene. Kroppen kjentes bra, der jeg lå og vaket på en fart rundt 4:50 minutter per kilometer. På 7 kilometer begynte ønsketenkninga og hodet bare:

"Skal ikke bare perse i dag, 'a?" 

Men nei, dette var ikke dagen for ønsketenkning. Dette var dagen for å komme seg fra A til B i møkkaværet, og helst under 3:30. Noe annet var ikke i fokus, og andre tanker fikk heller ikke lov til å oppta plass i hodet. I dag skulle jeg bare overleve.

Jeg så kun på klokka for å sørge for at jeg holdt riktig fart. Tiden så jeg ikke på før jeg passerte 15 kilometer. Jeg husker ikke hva den var. Men jeg begynte å få vondt i magen etter all sportsdrikken. Jeg skjønte at næringsinntaket utgjorde den største trusselen for at det hele skulle gå til helvete. Jeg drakk mye, og lå hele tiden på grensen av hva jeg kjente magen tålte. På 20 kilometer tok jeg dagens andre gel og dagens andre, og godt planlagte smertestillende, og mageknipen roet seg litt. Rundt 22 kilometer løp vi forbi en jenteskole der et hundretalls jenter hylte og heiet på løperne. Vi hørte dem lenge før vi så dem, og ingen av de jeg løp rundt klarte å la være å dra på smilebåndet da vi passerte jentene. Jeg begynte å lure på når sprekken skulle komme. I New York kom den på 21 kilometer, og i Frankfurt kom den på 25 kilometer.

På 26 kilometer fikk jeg en banan av en tilskuer, og plutselig var mageknipen mer eller mindre borte. En mann hadde tatt med seg trommesettet ut på terrassen og spilte til store smil fra tilskuere og løpere. En politimann sto med en bjelle, og unge og gamle tilskuere strakk ut hendene sine for high-fives fra løperne. Ei dame hold opp en plakat der det sto: "Run like a minion", mens en annen holdt opp en plakat der det sto: "If Trump can run and win, so can you". Innimellom vindkastene økte regnet i styrke, og jo mer det regnet, jo høyere jublet publikum. Det var bare å krumme nakken mot regnet og løpe på boosten fra tilskuerropene. 

På 27 kilometer sto Henrik og heiet i regnet. På samme tidspukt i Frankfurt brøt jeg - det skulle jeg ikke nå. Jeg følte meg rett og slett helt sjef. Da jeg rundet 32 kilometer så jeg for første gang på klokka og begynte å regne på sluttiden. Jeg hadde en buffer på åtte minutter til å klare 3:30-målet, og hvis jeg holdt samme tempo kom jeg til å være veldig nære persen fra Fredrikstad maraton. Kanskje kunne jeg til og med klare sub 3:20. Men sprekken var sikkert rett rundt hjørnet, så jeg turte ikke gønne på. Ikke riktig ennå. Da klokke bikket 34 kilometer, og jeg hadde løpt to av de tre motbakkene, ble jeg litt høy på meg selv, og hodet bare:

"Er det ikke meninga at man skal bli sliten når man løper maraton?", før det fortsatte:
"Bare åtte kilometer igjen, skal ikke begynne å gasse litt på nå, eller?"

Jeg visste at den lengste og bratteste bakken, også kjent som Heartbreak Hill gjensto, og ga klar beskjed om at jeg måtte komme meg over den før jeg økte farta. Men jeg skjønte ikke hvor det ble av bakken. Den skulle jo komme rundt 34 kilometer. Vi befant oss i en stigning, men den var ikke spesielt bratt, så mot slutten vurderte jeg å spørre mannen jeg nettopp hadde løpt forbi:

"Is this Heartbreak Hill?"

Jeg gjentok spørsmålet inni hodet mitt og kom fram til at spørsmålet hørtes litt for ovenpå ut, og mannen så litt for sliten ut, til at jeg turte å spørre om vi nå faktisk befant oss i bakken alle fryktet. Ikke trengte jeg det heller, for da jeg nådde toppen var den en tilskuer som ropte:

"You go, guys! It's all downhill from here!"

Åkei, vi var på toppen. Og jeg klarte ikke lenger holde bånd på ønsketenkinga. Jeg følte meg fortsatt ikke sliten, og gønnet på i 4:20-fart ned bakken. Så gøy, og så dumt. De siste seks kilometerne viste seg å bli harde. Jeg begynte å kjenne det i låra, men jeg fikk ikke lov til å synes synd på meg selv. Det SKAL gjøre vondt på slutten av maraton. Sånn er det bare. Jo nærmere vi kom Boston sentrum, jo tettere sto tilskuerne, og jo mer intens ble heiinga. En tilskuer pekte på enkeltløpere og ropte "YOU look great! And YOU look great! And YOU look great!", mens en full tilskuer begynte å synge en sang som to av mennene som løp foran meg hang seg med på. Tilskueren ble så ivrig at han løp ved siden av gutta på fortauet utenfor gjerdene et par hundre meter, mens alle tre gaulet i kor, og jeg glemte hvor vondt jeg begynte å få i låra.

På oppløpet var det tettpakket av publikum, og det var deilig å se at verken været eller bomben i 2013 hadde stoppet folk fra å heie 25 000 løpere i mål. Jeg innså at sub 3:20-toget var gått, men jeg kjempet om sekunder for å perse. Jeg tok ut det lille jeg hadde igjen og krysset målstreken på 3:22:02, en pers på tre små sekunder, før jeg plasserte armene på knærne og brakk meg. Men det kom ikke noe spy. På mirakuløst vis klarte jeg å presse sportsdrikken tilbake der den strengt tatt ikke hører hjemme.

Boston Marathon var en helt fantastisk løpsopplevelse. Til tross for vær og vind spilte alt på lag, og følelsen av å nærmest fly 34 kilometer uten å være det minste andpusten, uten å kjenne noe muskulær smerte, var rett og slett en ut-av-meg-sjæl-opplevelse. Så kan jeg ta med til neste gang at det er i overkant tidlig å starte spurten med åtte kilometer igjen til mål. Men det er vanskelig å styre et ivrig hode når man lukter pers. Det er jævlig vanskelig.

Kuker til Boston-oppladninga

I dag er det på dagen fire uker til jeg skal løpe det Boston Marathon. Ikke visste jeg da jeg meldte meg på at Boston er THE Marathon med stor THE og stor M. Da jeg på nyåret skjønte at det var på tide å begynne å løpe litt og ikke bare gå på ski, gjorde skrev jeg «Boston Marathon» i søkefeltet på Google. Da skjønte jeg at jeg ikke har skjønt det alle andre som er litt opptatt av maraton skjønner. At Boston Marathon er THE Shit, med stor THE og stor S osv. Det blir visst hevdet at en løper kan gråte av tre grunner:

1. Når hen kvalifiserer seg til Boston (ikke visste jeg at man måtte kvalifisere seg, og enda mindre visste jeg at jeg kvalifiserte meg i New York i 2016)

2. Når hen får melding om at hen har fått plass i løpet (igjen, visste ikke at det var en greie, men merket det godt på kontoen da i overkant av 2000kr forsvant til en mottaker i Massachusetts)

3. Når hen krysser målstreken i Boston Marathon

Mulig jeg ikke kvalifiserer til å være en ekte løper, for jeg begynte ikke å grine av verken punkt 1 eller 2, men jeg griner sånn jevnt over til vanlig. Sist gang var for noen uker siden da jeg så Ringenes Herre «Atter en konge». Da gråt jeg sammenhengende fra da Aragorn blir kronet til konge av Gondor i Minas Tirith og kneler for hobbitene, til Frodo, Bilbo og Gandalv forlater havnen Midgard. Genseren min var gjennomvåt av tårer som hadde trillet ned fra kinnene. Helt sant. Og så gråt jeg nesten i går, for da hadde jeg så vondt i halsen, og lungene kjentes som de eksploderte hver gang jeg hostet. Og det er det vi skal snakke om nå.

For nå er det altså nøyaktig fire uker til jeg står på startstreken i Boston. Forrige uke skulle, sammen med inneværende uke skulle være de to hardeste treningsukene med tøffe intervaller og langturer, før jeg skulle begynne å slippe opp på treninga. Forrige mandag fikk jeg inn en god intervalløkt, men etter det har det vært full stopp. På tirsdag begynte jeg å kjenne tiltagende hodepine utover dagen. Onsdag skulle jeg ha løpt enda et intervall, men da var hodepinen enda verre. Torsdag tørket halsen ut, og fredag, da jeg skulle ha løpt 35km, ble halsen sår. Som om ikke det var nok bestemte stemmen seg for å leke gjemsel på lørdag, dagen som skulle tilbringes milevis på ski langt inni Nordmarka. Søndag kom jeg meg ikke lenger enn til pysjen, og det nærmeste jeg fikk kjenne på vinterens kanskje beste skihelg, var da jeg åpnet vinduet på stua i 14-draget på søndag. Så da var jeg ikke langt unna å felle en tåre av selvmedlidenhet.

Mandag sto jeg opp som vanlig og var på vei til jobb da jeg fort kjente at det var et håpløst prosjekt. I stedet ble det en tur til fastlegen der det ble påvist betennelse i hals og på stemmebåndet. Og det er jo veldig mye bedre enn fryktet! Ingen virus, og ingen lungebetennelse. Jeg må bare holde kjeft i noen dager og slappe av litt. De to viktigste treningsukene går dukken, og det er så klart en enorm nedtur. På den positive siden har jeg verken influensa, lungebetennelse, streptokokker eller bronkitt som jeg fryktet, så lange og mange skiturer i påska kan fortsatt skje (*bank i bordet*), og det er faktisk viktigere enn Boston Marathon (nesten). Nå har jeg dessuten en god unnskyldning hvis maratonet ikke går som ønsket, og vi elsker jo unnskyldninger, ikke sant.

Så nå føler jeg at jeg veit hvordan det var for Adele da hun fikk betennelse på stemmebåndet. Uten sammenlikning for øvrig, for jeg er ikke er noe særlig til å synge. Om ikke annet høres det veldig musikalsk ut med betennelse på stemmebåndet. Gi meg den i det minste, så får Boston heller gå som det går.

Hvis du lurte på hvordan womanflu ser ut.

Skal du ikke gå Birken? Helt sikker?

Birken. Det norskeste av det norske. Menn og damer i alle aldre – men spesielt menn i midtlivskrisa med god økonomi som jakter status blant finansvennene sine, skal vi tro fordommene – kler seg i litt for trange, litt for gjennomsiktige kondomdrakter, og tror de kler dressen like godt som Sundby eller Bjørgen. Sekken sørger vi for at ikke veier et gram over de obligatoriske 3,5 kiloene, men rundt livet teiper vi en ukerasjon med altfor søte og kvalmefremkallende gels og et lass med energibarer som gjør det faste lørdagsgodtet til skamme. De ivrigste av oss slenger nedpå ei litta flaske med OMO Ultra vaskepulver for en ekstra boost før vi løper det vi makter for å sikre oss den beste startplassen i startpulja.



Faktum er at de aller færreste av oss kler kondomdress like godt som de vi ser på TV. Så kan man jo alltids diskutere om noen i det hele tatt kler kondomdress, men den diskusjonen lar vi ligge for nå. Et annet faktum er at de færreste av oss strengt tatt trenger arsenalet med gels vi har festet rundt livet. Vi trenger så definitivt ikke å tylle i oss vaskepulver for å slå CEO’en i den konkurrerende bedriften nede på Aker Brygge. Men så lenge vi tror at vi trenger det, rydder vi plass i lommeboka til fluorpulver med kilopris høyere enn kokain, eller vi leier inn en Lillehammerløper til å gå under vårt eget navn for å slå han klysete advokaten med det glætte håret som bor i et litt dyrere hus litt lenger opp i åsen enn oss selv.

Det er ikke dette som er Birken. Dette er fordommene om Birken. Fordommer er en velsignelse fordi det er lite som er morsommere enn å sette folk i bås. I dette tilfellet fungerer fordommene også som bensin på et bål som brenner seg ut av proporsjoner og skaper et bilde for utenforstående som på ingen måte svarer til virkeligheten. For Birken er så mye mer enn den klassiske næringslivstopp-fordommen. De fleste som har gått Birken veit det. Det blir kanskje feil å si at folk som går Birken er et tverrsnitt av befolkningen, men næringslivstoppene er i hvert fall ikke i flertall over fjellet. Det er bare avisene deres som roper høyest om arrangementet og rydder spalteplass for en catfight mellom alfahannene i dressbukser med press.

Jeg har vært heldig og blitt kjent med et par av gutta vest for elva, og jeg har lært at vi deler nøyaktig den samme gleden over å skli over Glåmene en tidlig lørdag morgen. Også de jakter følelsen av at alt «klaffer», og nyter synet av marka som har kledd seg i sin fineste drakt. De liker følelsen av å ha tatt seg ut, og de har nærmest et nevrotisk forhold til å sjekke yr.no hvert minutt siste uka før et renn. Det fine med langrenn er at det er lett å elske hvis man først gir det en real sjanse. Det dumme med langrenn, er at det virker som et utstyr- og statusjag uten like hvis man observerer det fra sidelinjen. Det aller dummeste med langrenn, er at dersom man kombinerer det med fordommene mot Birken, så blir terskelen for å delta veldig høy.

Ja, Birken er langt, og Birken er bratt (både opp og ned), så litt forberedt bør man være. Men Birken er ekstremt vakker på fine dager, Birken er sosialt, og Birken dunster av nervøsitet på Tingstadjordet. Birken er full av mennesker med ulike mål og ulike ambisjoner som alle deler én ting: de skal til Lillehammer. 

Og her kommer kjernen av det jeg egentlig prøver å si. Briken er typisk norsk på godt og vondt. Vi liker langrenn, og vi er stolte av at vi liker langrenn. Men, og nå snakker jeg ut i fra observasjoner gjort på renn og løp i utlandet, vi nordmenn lar oss påvirke av fordommene om Birken. Vi leser om merkejaget og tør ikke delta på Birken hvis vi ikke er «gode nok». Dette gjelder for så vidt ikke bare Birken, bare se på Oslo maraton. Da jeg løp Singapore Marathon i 2012 var det en gruppe på nærmere 30 personer som løp sammen med femtimers-fartsholderen. I Oslo maraton tre år seinere observerte jeg tre løpere i sammen med femtimers-fartsholderen. Alle ikledd kompresjonsstrømper og det nyeste innen løpetøy. I Singapore hadde flere kledd seg ut, og i gateløpet «City to Surf» i Sidney så jeg folk utkledd som smurfer og superhelter, og en gjeng Stormtroopers stoppet innom hver bar på langs den 14 kilometer lange løypa. I Marcialonga fyres det av fyrverkeri når sistemann kommer i mål etter drøye 8 timer i skiløypa, mens Vasaloppet deler ut hodelykter til de hundre siste løperne ved siste matkontroll. Disse bruker om lag tolv timer fra Sälen til Mora.

Første året jeg gikk Vasaloppet var jeg useedet og startet i siste pulje sammen med folk som fortalte at de aldri før hadde gått på ski. Nå skulle de gå 90 kilometer. Jeg har fortsatt til gode å møte en nordmann som løper Oslo maraton eller går Birken uten å ha trent for det. Jeg sier ikke at de ikke finnes, og jeg sier ikke at man ikke bør trene for en såpass krevende fysisk anstrengelse. Jeg sier bare at vi bør roe litt ned på hva vi er redd for at andre tenker om oss. 

Du er ikke et dårlig menneske om du blir hentet inn av sperretida på Kvarstad. Du er ikke dårlig om du løper maraton på fem timer. Du er tøff og har guts. Du er tøffere enn de som ikke tør delta fordi de er redd for å bli slått av naboen, eller fordi de er redde de ikke klarer tidsmålet de har satt seg. I tillegg får du erfare at Birken ikke består utelukkende av alfahanner fra Oslo vest, og om du treffer på noen av dem er de etter alt overmål særdeles hyggelige folk. Du vil også få en fantastisk naturopplevelse og kjenne tilfredsheten ved å krysse målstreken etter 54 kilometer over fjellet. Og om du er redd for at noen skal finne deg langt nede på resultatlista, kanskje til og med bak merketida, kan jeg trøste deg med at de aller færreste bryr seg. 

Så ikke bry deg du heller.

Gubbeheng: Hvordan rolige treningsturer alltid blir konkurranse

Se for deg følgende: Det er skyfri himmel, et par minusgrader og panserspor i marka. Du er ute på en rolig skitur og nyter forholdene. Snøen glitrer mot deg fra alle kanter, og du kjenner at sola så smått avgir varme der den for første gang på lenge står høyt på himmelen. Du har spikerfeste og god glid. Teknikken sitter, og du vet innerst inne at det ikke er noe annet sted du heller vil være enn akkurat her, akkurat nå. Foran deg ser du en mann som tilsynelatende er ute i samme ærend som deg. Han ser ut til å ta livet med ro, og det tar ikke mange stavtakene før du er på bakskia hans. Med god klaring til den møtende barnefamilien hundre meter lenger frem som benytter seg av både motgående spor og skøytetraseen, legger du deg ut til venstre for å forsere. I det du kommer opp på siden av mannen, øker han farten, og gjør at du må legge inn et ekstra gir for å forsere. At du må sette inn turboen for å unngå et stygt kræsj med den møtende barnefamilien, eller en bråstopp for å legge deg inn igjen bak mannen, ser ikke ut til å krysse tankene hans.

Med et lite magadrag rekker du akkurat å smette inn i sporet foran mannen før dere passerer barnefamilien. På grunn av forbikjøringen er farta di ganske mye høyere enn da du tok igjen mannen, men du merker fort at mannen har klistra seg fast på bakskia di. Du kan derfor ikke skru ned farta til ditt opprinnelige turtempo da mannen kommer til å gå forbi deg til tross for at du nettopp gikk forbi ham, noe som alle vet blir for dumt. Rettelse: alle med konkurranseinstinkt vet det. Du opprettholder forbikjøringsfarta, og må jobbe en liten kilometer til før mannen endelig slipper.

La oss stoppe litt her.

Dette er et fenomen som er godt kjent på sykkel under uttrykket «å legge seg på hjul». Når det kommer til langrenn, lanserte jeg i 2014 begrepet «gubbeheng» om denne måten å gå på ski. Jeg definerte gubbeheng som følgende:

         
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

Siden jeg først omtalte gubbeheng i 2014 har jeg hatt utallige gubbehengopplevelser, og jeg vil derfor revidere definisjonen ørlite grann. Gubbe defineres ikke lenger ut ifra alder. Gubber som driver med gubbeheng kommer i alle aldre og alle fasonger. De kan være 20, 30, 40, 50, 60, og 70 år. Det er selve henginga som gjør dem til gubber, ikke alderen. I tillegg finnes det gubbekjærringer. Det er damer som utfører gubbeheng (eller kjærringheng om du vil). Jeg vil selv plassere meg i kategorien symptomatisk gubbekjærring. Jeg henger meg sjelden på de som passerer meg i løypa, men hører jeg at noen nærmer seg bakfra, samme hvor rolig tur jeg er ute på, setter jeg opp tempoet og tenker at personen bak skal måtte jobbe for å komme forbi. Jeg kaller dette klassiske gubbekjærring-symptomer, og jeg regner med at diagnosen slår ut i full blomst en gang etter fylte femti år. Da kommer jeg til å bite meg fram og henge også når jeg har blitt forbigått.

Gubbeheng er sjukt irriterende. Samtidig er det lite som er mer tilfredsstillende enn å parkere en gubbe etter en lang fight opp til Heggelivann. De beste gubbene er de som takker for kampen, strekker ut hånda som en klump og gir «fist-bump» og en god dose gubbekudos. Dersom gubben vinner på ærlig og redelig vis, det vil si uten å skøyte hvis det er klassisk vi går, er det også helt greit.

Men som man sier på godt norsk: «it takes two to tango». En gubbe får ikke utført henginga si uten noen å henge på. Og når den som blir utsatt for gubbeheng er av typen sta som faen og med konkurranseinstinkt herfra til helvete, er det ikke rart det blir satt fart i sporet. Jeg kan si så mye jeg vil at gubbeheng er ekstremt irriterende. Men når jeg selv er ei gubbekjærring av ypperste rang som lar hver i1-økt bli en i3-økt på grunn av gubber med provoserende identisk konkurranseinstinkt som meg selv, har jeg bare meg selv å takke. Så kan jeg tenke at på neste treningsøkt, da skal jeg gå rolig hele veien. Men innerst inne veit jeg at det ikke kommer til å skje. For det er alltid en gubbe på tur. Og han vil alltid henge. Og ei ekte gubbekjærring klarer aldri å la være.

Hvorfor jeg ikke har blogga på en stund, og hvorfor jeg ikke skal gå renn i vinter

Nå har det vært stille her en stund. Og det er hovedsakelig fordi jeg ikke har gått noen skirenn i vinter. Altså, jeg kan jo skrive om andre ting også, men jeg har bare ikke giddet. Før nå.

Hvorfor jeg ikke har gått skirenn, spør du? For å være helt ærlig så har jeg rett og slett ikke hatt så lyst. Jeg la ned flerfoldige timer målrettet trening og droppet sosiale happenings for å gå på ski i fjorårssesongen. Det var jo noe jeg ville, så det i seg selv var helt greit. Men da jeg gikk igjennom sesongen med lave jernverdier uten å vite det, og da jeg i tillegg ble griseforkjøla ti dager før Vasaloppet som var MÅLET, og som for øvrig gikk til helvete, mistet jeg det lille jeg hadde av motivasjon.

Jeg følte ikke jeg var god nok på ski til å kunne forsvare å gang på gang sette til side sosiale invitasjoner fra venner som ikke går på ski. Jeg stakk på intervalltrening på bursdagen min og feiret med et wienerbrød og te i sofaen etterpå, mens vennene mine hadde invitert på taco. Dette er ikke til forkleinelse for andre som legger ned like mye eller mer trening enn det jeg gjorde, for jeg er jo ingen målestokk. Jeg følte bare ikke jeg kunne ofre vennskap for å leve som en supermosjonist/semiproff (stryk det som ikke passer), for å bare være litt over middels god på ski, åkei?

Jeg hadde håpet at motivasjonen skulle komme snikende en gang på sommeren. Da snøen kom i oktober sto jeg med seks rulleskiturer under beltet i 2017. Så da bestemte jeg meg heller for bare å gå akkurat så mye på ski som jeg har lyst til helt uten å måtte ta hensyn til å kjøre de og de øktene da og da for å toppe formen, for så å restituere før konkurranser. Det har resultert i noen fantastiske langturer, null intervaller på ski, og flere timer på ski i januar og februar enn tidligere år. Og jeg elsker det.

Nå er første mål på planen Boston Marathon 16. april, så litt må jeg jo trene. Tid? Har ikke tenkt så mye på det. Jeg skal bare løpe i Boston. Det er kult nok i seg selv. Jeg løper et par ganger i uka og går på ski et par ganger i uka og har det veldig chill. Helt prima, faktisk.

Så nå kommer det ingen konkurransereferater på en stund, men noe annet kommer. Lover.

Se som jeg koser meg, da!

Når vinteren kommer tidlig

Vi som elsker å gå på ski deler en hemmelighet. En hemmelighet som ingen andre vet om. En hemmelighet som ikke kan formidles med ord. Ikke fordi det er så hemmelig at ingen andre får lov til å vite hva det er, men fordi man må elske å gå på ski for å forstå hvor deilig hemmeligheten er. Hemmeligheten er vanskelig å formidle med ord fordi det ikke er en vanlig hemmelighet. Det er en følelse. Og følelser kan være vanskelige å omsette i ord.

Hemmeligheten deler vi hele året, men det er på tidligsnø at den er på sitt sterkeste. Når vi er på vinterens første skitur. I oktober. Kanskje kan det beskrives på denne måten:

Se for deg en bjørkeskog i mai. Etter en lang vinter har skogen på nytt kledd seg i lysegrønt. Solen trenger igjennom de lysegrønne, nyutsprungne bladene. Innimellom trærne ser du ei lita jente med fregner og brunt, bustete hår. Hun snurrer i en akse rundt seg selv og trekker den friske vårluften dypt ned i lungene før hun åpner munnen og skriker av full hals. Skriket får bladene på de nærmeste trærne til å rasle i sola. Den sterke jentestemmen bærer godt mellom de hvite bjørkestammene. Du kan høre på skriket at hun ikke er redd. Ikke er hun sint heller. Skriket som sprer seg mellom trærne er lyden av en glede så sterk at den ikke har plass i brystet. Den må ut. Jenta er Ronja Røverdatter.

Se for deg at du står i en bås på 1x2 meter inne i et mørkt rom. Noen stråler av sollyset siger igjennom de små vinduene som er sparsommelig spredt utover betongveggen. Solstrålene treffer et bestemt punkt i rommet, på et bestemt tidspunkt på dagen, og flytter seg bortover veggen ettersom timene går. Spesielt på morgenen og på ettermiddagen avdekker sollyset et rom fullt av støv. Ikke lukter det spesielt godt heller. Alle i rommet driter og fiser når de føler for det, uten å ta hensyn til deg, og driten blir spadd vekk en gang eller to i løpet av dagen. De nærmeste naboene dine står en halvmeter fra deg, én til høyre og én til venstre. Når den ene driter slikker den andre seg i nesa. Og sånn holder de på. Dag ut og dag inn. Det eneste du får av mosjon er å stampe litt med beina, bøye hodet for å spise mat, drite og slikke deg i nesa. Innimellom kommer det noen og drar deg litt i jura, så litt kroppskontakt får du. Du klarer ikke lenger å telle dager, men du regner ut at du må ha stått i båsen i flere måneder. En dag blir du løsnet fra båsen din og fulgt mot en stor dør sammen med alle de andre. Dere står og tripper bak døra og du presser deg helt fram. Du har vært med på dette før og skjønner at du endelig skal få kjenne sola mot kroppen igjen. Du kjenner loppene formelig bruse i blodet. Det klør i beina som nesten har visnet bort i løpet av vinteren. Døra åpnes opp, og for første gang på et halvt år kan du løpe så fort du vil, du kan hoppe så høyt du bare klarer og du kan rulle i søla hvis du vil det. Gleden uttrykker du gjennom impulsive hopp og sprett, og om det hadde vært mulig, så hadde hodet ditt eksplodert, for så glad er du.

I begge eksemplene over beskrives gleden av endelig å komme ut i friheten etter en lang og mørk vinter. Vi som elsker langrenn elsker vinteren like mye som andre elsker våren. Når vi spenner på oss skia for første gang på vinteren er det som om vårskriket til Ronja er på vei ut av brystet, og vårsleppen av kyra kribler i beina. Trikkeskinnene ligger innbydende foran skituppene, mil på mil. Vi trykker skia ned i snøen og sparker i fra. Skia sitter som et skudd på den kalde snøen og vi sklir innover fjellet. Man ser det i ansiktene våre når vi går forbi hverandre i løypa. I motsetning til seinere på vinteren, hilser alle på hverandre. Ikke bare hilser vi, man ser at ansiktene våre lyser opp i noe mer. Noe genuint og ekte. Hadde det ikke vært for ørene, hadde samtlige smil gått hele veien rundt. Vi går forbi hverandre, unge, gamle, menn og damer. Vi vet at vi er heldige. Vi nikker til hverandre med drømmende øyne og store dollarglis. Men vi trenger ikke penger. For vi har hvitt gull. 

Og en felles hemmelighet.