Oslo Maraton - ny makspuls registrert

Jeg har et problem. Et mentalt et. Altså, det kan godt være jeg har mange problemer, men i forbindelse med konkurranser er det et stadig tilbakevendende problem jeg sliter med. Det er brytetanken. Eller bryteviruset, om du vil. Brytetanken sniker seg inn i hodet mitt i hver eneste konkurranse, og på årets Oslo Maraton hadde hjernens brannmur tydeligvis kollapset, og bryteviruset tok seg inn og kuket til de positive tankene allerede en fjerdedel inn i løpet.

Kanskje begynte det allerede flere dager før konkurransedagen. Målet jeg satte meg for Oslo Maraton var hårete, og da jeg satte det så jeg det som fullt overkommelig. Men ettersom løpsdagen stadig kom nærmere skjønte jeg at at jeg kom til å måtte gutse fra start for å klare målet på 1.29.59. Tiden tilsvarer en kilometertid på 4:15 min/km, noe som i utgangspunktet virker overkommelig. Men etter å ha testet farten på et par treningsturer de siste ukene skjønte jeg at det ikke kom til å bli en tur i parken, for å si det sånn. Troa på sub 1.30 minsket dess nærmere konkurransedagen jeg kom, og på startstreken var den omtrent lik null. Eneste måte å klare det på var å kjøre på, så fikk det enten briste eller bære.

De første kilometerne til Skøyen gikk bra, men jeg kjente pusten godt allerede der. Ut på Tour de Finance fant jeg meg en kvinnelig rygg fra Tyrving, og sammen krysset vi fem kilometer på 20.20. Om jeg ikke hadde skjønt det på Skøyen så skjønte jeg det i alle fall nå. Dette kom til å bli hardt, og det var altfor langt til mål. Over Aker Brygge og langs festningen begynte jeg å få problemer med å holde farta oppe, og jeg bare:

Bryte nå, eller? Kort vei til mål og all ting. 

Omtrent her ga jeg opp å nå målet mitt. Jeg lot farta gå ned mot 4:20 min/km uten å bry meg nevneverdig mens jeg tenkte over hvilke unnskyldninger jeg kunne bruke dersom jeg endte opp med å bryte. Det viste seg at jeg ikke hadde noen. Og det var nettopp da jeg tok brytetanken til nye høyder. I et svakt øyeblikk tenkte jeg:

Hvis jeg snubler i trikkeskinnene og slår ut tennene mine, kan jeg bryte. Det bør være godkjent grunn.

Før jeg visste ordet av det kom 10-kilometersmerket. Jeg tittet ned på klokka, og da den viste 41.18 og tangering av fjorårets pers på Hytteplanmila skjedde to ting: håpet ble tent på nytt, og jeg ble sjukt stressa. Her hadde jeg åpnet første mila på persen som sto helt til for to uker siden, og nå skulle jeg løpe over ei mil til? Saklig at det kom til å gå uten en eksepsjonell sprekk. Bryteviruset bare:

Brb *ROFLMAO* no0b ass!

På 11 kilometer fikk jeg det plutselig for meg at jeg hadde løpt 14 kilometer, og da det bare sto 12 på 15-kilometersskiltet skjønte jeg fint lite. Det tok noen slurker sportsdrikk på neste drikkestasjon for å få balanse i elektrolyttene og hoderegninga.

Over brua mellom Barcode og Tøyen kom syra like hardt, om ikke hardere enn i fjor, og i år som i fjor sto Ingrid Kristiansen og overvar knekken i brua. Ikke at hun vet hvem jeg er, men jeg vil liksom ikke sprekke foran henne der hun står og heier på alle løperne. Derfor ga jeg på litt ekstra og sprakk ditto ekstra på toppen. Herfra og inn var det en kamp. Jeg så aldri på pulsen mens jeg løp, men logginga av løpet viser at fra 15 kilometer og inn lå pulsen godt planta et sted mellom 185 og 200. Sprekken var et faktum.

Tilbake på autostradaen foran barcode ble jeg svimmel av skyggene fra alle løperne som kom motsatt vei og jeg holdt på å miste balansen et øyeblikk. Akutt krystallsyke hadde vært nok en grei unnskyldning for å bryte, men nå var det bare tre jævlig lange kilometer til mål, og det er litt dumt å bryte så nære målstreken.

Igjennom Kvadraturen og Karl Johan var jeg klar over at jeg var veldig nære sub 1.30-målet, og jeg forsøkte å holde trykket oppe. Men så kom verdens bratteste minst bratte bakke opp forbi Stortinget, og jeg hadde ingenting å kjøre med. Hadde det vært rett til mål derfra kunne det kanskje gått, men vi skulle faenmeg enda en svipptur ned i Kvadraturen før vi fikk rette nesa mot Rådhusplassen.

Et par hundre meter fra målseglet så jeg sub 1.30-målet renne ut i sanden, men 30-tallet var innen rekkevidde. Jeg la inn en minimal spurt og stoppet klokka på 1.30.41 (offisiell tid på resultatlistene ble 1.30.44). Det holdt til en 38. plass totalt av 3764 damer, og 11. plass i klassen. Selv om jeg ikke klarte 1.29.59, knuste jeg persen fra i fjor med 2 minutter og 43 sekunder. Det er jeg veldig godt fornøyd med. Det jeg derimot ikke er så begeistra for med smertene ved et sånt løp friskt i minnet er at jeg blir nødt til å løpe enda en gang for å nå målet om sub 1.30 på halvmaraton.

Det var ikke før jeg kom i mål og hadde fylt på med vann og en banan at jeg skjønte at tanken om å slå ut tennene i trikkeskinnene ikke er helt innafor. Det er åpenbart at anti-brytebrannmuren må reinstalleres, for det der er ikke greit. Om noen har en hestekur mot bryteviruset tar jeg imot det som måtte finnes av kjerringråd med stor takk.

Ctrl + alt + delete,

Kaja