Gnagsårbonanza i Follotrimmen

Jeg hadde hørt rykter om at Follotrimmen er et lavterskel konkurransetilbud, og tok turen til Drøbak forrige uke for å se om det var sant. Med meg i bagasjen hadde jeg mine splitter nye Irock terrengsko som jeg begynner å få djevelsk dårlig tid å løpe inn innen Ultrabirken på lørdag. Innleggssålene hadde jeg glemt igjen hjemme, så da var det ikke annet å gjøre enn å snøre på seg skoa og håpe på det beste. Løypa var kun 6,4 kilometer, så jeg tenkte det var grenser for hvor mye gnagsår det er mulig å få.

Jeg sto altfor langt bak da starten gikk, og jeg ble løpende i kø de første to kilometerne på stiene i Drøbak. De tredve gradene gjorde sitt for at jeg kunne glemme alt som heter spytting og svelging og snørring og gørring. Det var knusktørt. 

Mye av løypa gikk på sti, og det tok ikke lang tid før jeg husket hvorfor jeg sluttet med orientering. Jeg er fullstendig ubrukelig på tekniske stier når farta er høyere enn rolig langtur, og jeg følte jeg nærmest klatret opp de små kneikene, steinene og røttene vi forserte. Fra å ligge i flytfart et sted rundt 4 min/km blank på flate stier, var det full stopp så snart det ble mer enn ei rot på stien.

Dunking av asfalt er gøy, men det var også gøy å løpe på sti selv om jeg må venne meg til at farta ikke på langt nær er fryktinngytende. 

Arrangementet var absolutt lavterskel (selv om jeg ble så nervøs at jeg måtte i busken før start) med hyggelige funksjonærer, hyggelige deltakere og god stemning i start- og målområdet. Jeg dehydrerte meg i mål til en femteplass og klasseseier i K25-29 på tiden 29.12. De nye terrengskoa hadde voldtatt undersiden av føttene mine men nå, en ukes tid etter kan jeg igjen gå normalt. Jeg har til og med fått enda noen turer i skoa og tror de er et godt valg for Ultrabirken - riktignok dersom jeg mumifiserer føttene i tensoplast. Det kommer til å funke fjell.