onsdag 15. juni 2016

Ultrabirken - ække lett å være smart

Advarsel: dette innlegget inneholder bilder av mishandla føtter med væskende byller. Er du en av dem som ikke fikser ekle føtter, så bør du heller gå et annet sted. Til Sophie Elise, for eksempel. Eller Tone Damli. Eller Fotballfrue. Lenge leve pastell og jenter som aldri promper.

Til dere som ikke har klikket dere ut av bloggen ennå: i dag skal vi snakke om myr, fjell, fall, kramper, løpemage og hva som skjer når kroppen streiker etter to av seks mil. Velkommen til Ultrabirken 2016.

Jeg har kun løpt ett ultraløp tidligere, og det var Ultrabirken 2015. Jeg er med andre ord ingen tungvekter når det kommer til ultraløp. Det eneste jeg visste før årets Ultrabirk var at jeg hadde en oppgave som var viktigere enn alt annet: å være smart.


Pakket og klar.

Det høres jo så lett ut, ikke sant? Det kan jeg love deg at det ikke er. Jeg måtte være smart med disponering av kreftene mine, og jeg måtte være smart med spisinga.

Jeg lå som andre dame ut fra start, over Lunkefjell og ned til Nordseterveien. Jeg følte jeg holdt et behagelig tempo, og da vi kom til første matstasjon etter 35 minutter lot jeg de andre damene som lå rett bak meg gå mens jeg spiste banan og brownie. De måtte bare løpe. De kom til å sprekke hvis de ikke spiste, og der skulle ikke jeg bomme i år. Første mila gikk over to fjell og unna på 56 minutter. Jeg så på klokka og bare: Hællemåne, nå løper du altfor fort. Med denne farta er du i mål på 5 timer og 40 minutter. Det er rett bak løyperekorden. Ikke søren om du er i stand til det. Det er heller ikke damene foran deg. De sprekker. Hvis du klarer å være litt smart tar du dem igjen når de går på veggen om noen mil. 

Ved andre matstasjon fikk jeg beskjed om at jeg lå godt an.

Funksjonær: Du er femte dame!
Jeg: Det kan nok stemme det, ja.
Funksjonær: Du har kontroll, ja. Det er i alle fall ikke langt opp til de foran deg.
Jeg: Orker ikke ta dem igjen, satser på at de sprekker *blunkesmilefjes*

Oppover mot Hitfjell klart jeg ikke å få pulsen til å senke seg. Jeg gikk en god del, men det hjalp ikke stort. Jeg begynte å bli ganske sliten og plutselig sto det klart for meg: damene foran meg hadde ikke sprukket - jeg hadde sprukket. Jeg småjogget over toppen, og på nøyaktig 20 kilometer snublet jeg i en stein og landet langflat i lyngen. Det nappet kraftig til i leggen og første krampetrekning var et faktum.

Jeg bare:

Krampe etter 20 kilometer. Det var jo altfor tidlig. Herregud, det går jo ikke an å løpe fire mil med krampe.




Ned fra Hitfjell og over til Reinsfjell jobbet jeg hardt med å finne en fart der pulsen ikke gikk rett opp i rød sone. Det ble mye gange og sneglejogging. I de siste bakkene ned fra Reinsfjell meldte løpemagen seg, og rett før Pellestova måtte jeg finne meg et grantre. Mens jeg satt der løp ei dame forbi, og jeg var nede på sjetteplass. Selv om jeg kjente jeg ikke brydde meg så altfor hardt var det bare å dra på seg shortsen og fortsette ferden mot Pellestova. Etter Pellestova bar det opp mot Neveltoppen. Jeg kunne ikke huske at det var så langt opp i fjor, og jeg poppet en Crampfix for å få tida (og krampene) til å gå (sin vei). Pulsen hadde gått fullstendig bananas, og jeg hadde ikke annet valg enn å gå. Jeg ble tatt igjen av enda ei dame, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det.

I fjor holdt jeg en fart på rundt 4 min/km ned fra Neveltoppen, men i år gikk det i sneglefart. Føttene kuket det til hver gang jeg prøvde å gi på nedover, og hver lille stein var en potensiell drapsmaskin. Jeg hadde fullstendig gitt opp å slå tida fra i fjor på 6 timer og 30 minutter, og jeg måtte jobbe hardt med meg selv for ikke å gi opp.

Kroppen: Jeg har ganske vondt under føttene.
Hodet: Selvfølgelig har du vondt hvis du kjenner etter. Da finner du alltid noe vondt. Men vi skal ikke kjenne etter i dag.
Kroppen: Nå er vi ikke langt fra hytta. Kanskje vi bare skal tusle hjem i stedet for å løpe hele veien til føkkings Lillehammer?
Hodet: Du husker vel hvor gretten du ble da du brøt Kaiser Maximillian Lauf? Uaktuelt at du skal bli så grinete igjen. Da orker jeg ikke ha noe med deg å gjøre.
Kroppen: Jeg sa jo til alle på jobb at det ikke er sikkert at jeg kommer i mål. At det er litt av sjarmen med ultra, liksom.
Hodet: Hvis du ikke fullfører så må du kaste t-skjorta du fikk utdelt med startnummeret. Du vil aldri kunne bruke den. Skryte-t-skjorta, vet du.
Kroppen bare:

Så da fortsatte jeg å løpe, da.

Plutselig var det som om høyre lilletå eksploderte. Der det en gang hadde vært ei tå kjentes det nå ut som det var et mykt, blodig svampelegeme. Ganske varmt var det også.

Kroppen: Jeg har litt vondt i…
Hodet: APAPAP!
Kroppen:


Over Lunkefjell tilbake til Sjusjøen ble jeg tatt igjen av enda ei dame. Åttende plass av damene var ikke akkurat det jeg hadde håpet på, og jeg begynte å lure på om jeg i det hele tatt skulle klare å komme inn blant topp ti. Jeg poppet enda en Crampfix og jobbet i fem minutter med å dytte en femtedels banan inn i kroppen.

Med 20 kilometer igjen nappet det jevnlig i leggene, og med alle krampepillene innabords måtte jeg ty til mitt siste våpen: potetskruene. Jeg tok meg en liten håndfull, men hver skrue vokste i munnen, og jeg måtte skylle dem ned med Cola. Det slo meg at dette var et perfekt World of Warcraft eller lanparty-kosthold som kvisete prepubertale kjellergutter med fett hår ville misunt meg. Selv hadde jeg ikke lyst på noe av det, men jeg hadde enda mindre lyst på mer kramper. Ikke at det hjalp stort. Etter 45 kilometer var det full krampefest i leggene, og jeg gjorde alt jeg kunne for å løpe mest mulig jevnt og med minst mulig brå bevegelser.


Etter 50 kilometer tok jeg en titt på klokka. Den viste 5 timer og 20 minutter, og jeg skjønte at hvis jeg klarte å holde 6 min/km, også kjent som 10 km/t den siste mila, ville jeg slå fjorårets tid. I den grad man kan føle seg bra etter 50 kilometer løping i fjellterreng, følte jeg meg overraskende bra på dette tidspunktet. Jeg dunket på i 5:05-5:30-fart til tross for at to jernklør hadde festet grepet om hver sin legg og truet med leggmassakre dersom jeg gjorde den minste lille feil.

Med fem kilometer igjen så jeg plutselig dama som hadde løpt forbi da jeg satt under grana rett før Pellestova. Hun så betydelig mer sliten ut nå, og jeg løp forbi rett før ei bratt kneik. Jeg var fristet til å gå i bakken, men hodet bare: For all del ikke gå. Du må psyke henne ut så hun skjønner at hun ikke kan ta deg igjen.

Kroppen bare:

Hodet: Ikke gå, sier jeg.

Jeg løp opp bakken, og etter 57 kilometer så jeg enda ei dame som liknet på hun som hadde løpt forbi meg opp Neveltoppen. Ikke visste jeg at hun var maratonløper og ikke ultraløper, så jeg løp forbi rett før enda en motbakke som jeg også ble nødt til å løpe opp for å psyke ut min innbilte konkurrent. Jeg forbannet meg selv for å ha startet «spurten» ti kilometer fra mål. Jeg var kjempesliten, og jeg følte meg som den saftigste antilopen på savannen der jeg ble jaktet på av to løvinner med sekk på ryggen og blodsukker på avveie.

Her var jeg helt sjukt sliten.

I svingene ned mot Stampesletta var jeg overbevist om at jeg så en av sekkedamene bak meg. Jeg snappet etter luft, men kroppen klarte ikke bevege seg fortere. Først da det var 50 meter igjen til mål skjønte jeg at jeg kom til å holde unna for noen som viste seg ikke å jaktet på meg allikevel.

Fullstendig utmattet og lykkelig krysset jeg målstreken som syvende dame på 6 timer, 12 minutter og 8 sekunder, og før jeg rakk å trekke pusten hadde jeg en mikrofon i munnen. Jeg kan huske at jeg svarte «sliten» på et spørsmål jeg ikke husker før jeg sjanglet meg igjennom målområdet og plantet den mørbanka kroppen min på gressplenen. Og ble der.

          

Aldri før har jeg måttet jobbe så hardt med meg selv som jeg måtte på Ultrabirken i år. Med negative tanker, brytelyst og en kropp som ikke kunne bidra med annet enn skyhøy puls, gikk de fire siste milene ene og alene på viljen. Jeg velger å tro jeg har tatt et stort steg i riktig retning hva angår svak mentalitet og lav bryteterskel. Og det er jeg skikkelig fornøyd med.


12 kommentarer:

  1. Fann bloggen din när jag letade efter foton från Ultrabirken. Du skriver fantastiskt underhållande med schyst självironi och gubbpikar (försöker att inte ta åt mig). Vi sprang tillsammans över Kriksfjell ner mot andra vätskestationen. Hade känning av "gubbvad" i vänster vad från start så det blev att hålla sig under gränsen och gå mycket uppför. Sista 2 milen gjorde ont men mina fötter klarade sig bättre än dina ;)
    Keep up the good work så kanske vi ses i nåt "renn" eller "løp". Du är jämn eller snabbare än gubben jag på skidor.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Lars! Takk for hyggelig kommentar! Ikke ta deg nær av alt gubbepratet mitt, jeg gjør det jo fordi jeg liker gubber og fordi de tåler det :-) Hvordan synes du det gikk på lørdag? Grattis med vel gjennomført!

      Slett
    2. Visst tål vi gubbprat, värre med tjejstryk ;)
      Racet gick över förväntan. Trodde 7min/km var rimligt med tanke på alla fjäll och att jag låg på ca 6min/km på Ultravasan förra året. Sen började det inte bra med känning i vänstervaden från start men det var nog nyttigt att jag fick hålla igen i början och ägna mig åt mycket "gåing" uppför. Var väldigt nöjd med 6.01 då det var mycket smärta sista 20km. Klockan visade högre km-snitt så jag fattade inte att sub-6h var så nära men det kan vi ta nästa år. Mycket vacker bana, fantastiskt väder och medlöpare samt trevligt att träffa Sundby vid ca 30km :)
      Mvh Lars Bern

      Slett
    3. Skulle gjerne ha klart å henge på deg hele veien - imponerende tid! Men så klart litt surt med det ene minuttet 😊 Høres ut som om du disponerte løpet ditt bra til tross for (eller kanskje på grunn av?) skade. Syndby var jo like blid som sola, så det hjalp med et smilende fjes inni fjellet der. Uten skade klarer du 5-tallet uten problemer neste år 😉

      Slett
  2. Omg, for en innsats! Beundringsverdig at du holdt ut alle de milene på ren vilje!

    Jeg leser fortsatt alt du skriver og fniser for meg selv:D

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig å høre! Jeg setter veldig pris på at du leser 😊 Har du planlagt noen løp framover?

      Slett
  3. Underholdende referat:-) Og gratulerer med bra løp!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Hvordan gikk det med deg? Hadde du en fin tur over fjellet? :-)

      Slett
    2. Det gikk overraskende greit. Var en god blanding av opp- og nedturer over fjellet. Gikk tungt mellom 30 og 40km, samt det myrpartiet rett før vi kom inn på den vanlige traseen. Men er godt fornøyd med 7:25 på debuten!

      Slett
    3. Gratulerer så mye - det er jo kjempebra! Jeg husket også på det myrpartiet med gru. Det er rimelig tungt etter 45km løping...Bra jobba!

      Slett
  4. Veldig bra og morsomt skrevet igjen. Når du beskriver hvor vondt du hadde det underveis så kjenner jeg meg som en skikkelig pingle som brøt så tidlig, tar gjerne imot noen råd for å få hevet min bryteterskel!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Roald! Nå skal det sies at jeg ikke hadde noen vondter i ledd og skjelett i motsetning til deg. Mine vondter var kun kosmetiske ;-) Skulle gjerne kommet med noen råd, men jeg jobber selv med å heve bryteterskelen da den er i overkant lav her også. Pleier som regel å true meg selv med hvor sur jeg blir når jeg bryter. Det pleier å funke. Eventuelt å minne meg på hvor mye jeg har betalt for å være med. Da er det sjelden verdt å bryte...

      Slett