torsdag 4. august 2016

Hardangervidda på langs - en årelang drøm

Toget som er stappfullt av turister som skal ta seg over Hardangervidda til Bergen og Flåm senker farten i det det ruller inn på Ustaoset stasjon. Vi er de eneste som skal av, og velkomstkomiteen på perrongen er en kjølig vind som kommer oss i møte i det toget forlater oss på den øde togstasjonen.

De små sekkene våre er pakket til bristepunktet med nødvendig løpetøy, mat og overlevelsesutstyr i tilfelle uhellet er ute. Sekken min rommer kun 12 liter, men jeg har fått plass til det nødvendigste: regnjakke, vindjakke, vindbukse, stilongs, ulltrøye, ullsokker, lue, votter, innebukse, håndkle, tannbørste, tannkrem (for all del ikke deodorant – det tar for stor plass), tensoplast, vaselin (mot gnagsår – ikke få andre tanker nå), dagslinser, et par ekstra truser og en aluminiumspose i tilfelle vi må tilbringe natta ute. I lommene utenpå sekken har jeg fått plass til to 0,5l vannflasker, en pose nøtter og sjokolade, kompass, mobil og lommebok. I hånda har jeg kartet som skal lede oss på rett vei de neste 106 kilometerne.


De mørke skyene ruller over vidda i takt med vinden og vi setter kursen inn i gapet til de mørkeste skyene. Turen fra Ustaoset til Tuva turisthytte er ikke lang, men vi er ikke utelukkende optimistiske til å slippe unna regnværet. I den lange stigningen opp på fjellet treffer vi på flere barnefamilier som hilser blidt. Vi smiler bredt tilbake og gleder oss over å være i gang. Vel oppe på toppen tar vi noen forsiktige løpesteg. Det går ikke all verdens fort der vi hopper over bekker og gjørmehull, men etter en liten stund blåser vi i om vi blir våte på beina. Det er jo en tapt kamp uansett. Vekta av sekken er plutselig borte og de mørke, truende skyene er glemt i det vi skyter fart bortover den innbydende stien i et fabelaktig storslått terreng i et øyeblikk av lykke. Jeg snur meg mot Per Otto, også kalt Potto:

«Er det dette man kaller runners high?»
«Jeg tror det», gliser Potto tilbake.

Vi flyr over steiner og tuster rundt Ustetind da Potto plutselig sier:

«Jeg tror jeg må finne meg en busk snart.»

Vi ser oss rundt. Verken en busk eller stein av noe størrelse er å skimte. Men må man så må man, og 30 centimeter busk får duge. Jeg spaserer bortover stien med ryggen til som seg hør og bør, og får etter kort tid øye på et par turgåere som kommer imot. Jeg hører Potto flire fra en busk et sted bak meg og skjønner at han også har sett turgåerne, og at de mest sannsynlig har sett ham. Jeg smiler og hilser på turgåerne i det de passerer, og tenker at de sikkert later som de ikke har sett det de nettopp har sett selv om jeg ikke vet hva de har sett da jeg har gått med ryggen til hele tiden. Et nytt turfølge dukker opp like bak den første duoen, og jeg hører nok en gang latteren til Potto. Jeg mistenker at bildene som utspiller seg bak ryggen min er av høy underholdningsverdi. Etter et par minutter kommer Potto opp på siden av meg.

«Altså, vi har løpt alene siden vi kom opp, og når jeg skulle bæsje kom det plutselig et 17.mai-tog forbi», ler Potto.
«Men tror du de så deg da?» spør jeg.
«OM de så meg, da! Jeg måtte velge om de skulle få se fronten eller bak, så da ble det baksida. Håper ikke de sitter igjen med traumer.»

Vi flirer litt begge to før vi på nytt setter fart og drar på over ei myr og en knaus. Etter snaue ti kilometer ser vi Tuva turisthytte, og vi rekker inn på gårdsplassen samtidig med at himmelen åpner seg.

En halvtime etter dette bildet ble tatt løp vi fra Tuva. Omtrent da kom skyene.
Neste morgen starter vi dagen med havresuppe og grove brødskiver før vi takker for oss, og de hyggelige vertene ønsker oss god tur videre. Foran oss har vi en to dagers marsj som vi skal gjøre unna innen middagen står på bordet på Mårbu klokken 17.30. Vi har delt turen inn i tre etapper: først Heinseter, deretter krysset like før Rauhelleren hvor vi skal raste, og så den siste etappen som tilsvarer en dagsmarsj til Mårbu. Været er vekslende, men etter to og en halv time løping er det ikke noe alternativ ikke å løpe med regnjakke lenger.

Jeg kjenner at jeg har litt vondt under føttene hvis jeg lander skeivt på steinene. Jeg tenker på hva jeg vil med livet mitt. Vil jeg leve et A4-liv som jeg føler jeg gjør nå? Burde jeg kanskje bryte opp og flytte utenlands? Ta sjansen, liksom? Ut i det ukjente? Eller burde jeg bli her og få barn? Jeg er tross alt ikke 22 lenger. Jeg nærmer meg 30 og det friker meg ut. Mamma og pappa vil ha barnebarn. Brødrene mine vil ha en nevø eller ei niese. Jeg vil ha barn, men ikke akkurat nå. Skulle ønske jeg var 22 igjen. Jeg spør Potto om han ville gått tilbake i tid til starten av ungdomsskolen og levd alt om igjen dersom han fikk muligheten. Han er usikker, men han tror ikke det. Jeg ville heller ikke gjort det. Men om jeg kunne gått tilbake til den dagen jeg begynte på bachelor, både med og uten den kunnskapen jeg har i dag, ville jeg gjort det på flekken. Hva ville jeg gjort annerledes? Betyr det at jeg angrer på valgene jeg har tatt hittil i livet mitt? Jeg vet ikke. Men jeg vet også at jeg ikke ville vært foruten mye av det jeg har opplevd. Selv om noe av det har vært vondt, har jeg vokst på det og blitt den jeg er i dag. Jeg tenker på om det er mulig å skrive en bok om tankene man gjør seg på lange løpeturer. Lange tankerekker som tidvis kan være logiske å følge, men som noen gang henger sammen ved ett enkelt ord som assosieres med en helt ny tankerekke.

Jeg hører ei rype som sitter på en stein hundre meter fra stien. Den blir avbrutt av noen sauer som gresser ved foten av Store Grønenutan. Det høres dramatisk ut. Kanskje det er et lam som har satt seg fast under en stein mens moren fortvilet prøver å få den løs. Potto og jeg ser på hverandre.

«Det høres ut som mennesker», sier Potto.
«Ja», sier jeg.
Og så løper vi videre.

Vi spiser matpakkene i full fart og fyller flaskene våre i ei elv i krysset ved Rauhelleren. Det er for kaldt til å nyte pausen utover å få i seg nødvendig næring. Vi fortsetter over en myrete ås som ender i ei hengebro.


«Her kunne Brienne of Tarth vandret på vei mot King’s Landing», sier jeg.
«Ja, eller så kunne det vært på veien mot Mordor», sier Potto.
«Synd at det skal være så dyrt å spille inn filmer i Norge og at intensivordningene ikke er gode nok til å trekke til seg de riktig store produksjonene. Tenk hva det kunne gjort for turismen i Norge.», sier jeg.
«Bare se på New Zealand», sier Potto.

Vi fortsetter opp en seig stigning og diskuterer triathlonet Potto skal delta på i august. Potto har trua. Jeg har trua. Det kommer til å bli bra. Potto lurer på hvorfor ikke jeg prøver meg på triathlon. Jeg svarer at jeg er en dårlig svømmer og at jeg ikke liker å sykle. Jeg synes det er gode unnskyldninger. Potto synes ikke det.

Ned i Grøntjørndalen kommer vi inn i flyten. Det er grønt over alt, stien er lysebrun og reinlaven gir et gyldengult skjær. Vi flyr nedover bakkene inntil vi stopper i ei elv.

«Herregud, det der var deilig», utbryter Potto, «det var definitivt det beste partiet hittil».
Jeg kan bare si meg enig. Det er sånne øyeblikk, der alt stemmer, der man formelig flyr bortover stien og det kjennes ut som man ikke bruker en kalori for å skape fremdrift som gjør at noen av oss bare elsker å løpe. Et lite sånt øyeblikk kan være nok til å leve på lenge. Instant happieness, kan vi kalle det.  

Instant happieness.
Vi ankommer Mårbu etter sju timer og et kvarter i aktivitet. 46 kuperte kilometer med innlagte småpauser. Vi tar oss en velfortjent øl før vi spiser middag til magesekken er sprekkeferdig, og stuper i ned i lakenposen før klokken bikker 22.

Siste dag skal vi ut på en ny todagersmarsj. Turen går fra Mårbu via Kalhovd og deretter på veien til Krossobanen, Rjukan. Etter en god frokost spenner vi på oss sekkene og vi kjenner raskt gnagsårene fra dagen før. Jeg sier til Potto at jeg gleder meg til ikke lenger å trenge å gå med sekk. Frihet fra å med sekk. Det minner meg på Ultrabirken 2015 da alt jeg gledet meg til var å slippe å spise når jeg kom i mål. Det tar meg videre til Isaiah Berlin, den politiske teoretikeren som delte frihet inn i positiv og negativ frihet, også kjent som frihet til og frihet fra. Mens man i USA i stor grad forfekter et syn på positiv frihet, for eksempel frihet til å bære pistol og frihet til å kjøpe seg helsetjenester, ser vi i Norge en større grad av negativ frihet, altså frihet fra å bli skutt og frihet fra å gå personlig konkurs fordi man ikke har råd til å betale for kreftbehandling. Jeg finner fort ut at jeg er fan av negativ frihet. Mens våpenforkjempere vi si at negativ frihet er katastrofalt fordi de dermed ikke vil kunne beskytte seg selv, ser jeg det som mer verdifullt å innskrenke friheten til å kunne bære våpen. Det er fordi jeg anser friheten fra å bli skutt som mer verdifull enn friheten til å bære våpen som man kan skyte hvem som helt med hvis man er gal nok. Sett fra et utilitaristisk standpunkt tror jeg den samlede velferden blir størst dersom man har frihet fra å bli skutt framfor frihet til å bære våpen. Tankerekken om utilitarisme, utledet av positiv og negativ frihet, som igjen stammer fra gnagsår fra sekken, blir brutt når Jan Teigen tar plass inni hodet mitt og kjører på med moduleringspartiet fra slageren «Optimist». Vi skal tross alt opp på fjellet foran oss.

De neste timene går Jan Teigen på repeat inntil han erstattes av Edvard Grieg og Anitras Dans når vi løper inn i et ekstremt nasjonalromantisk landskap av perfekte stier, farger og sollys midt imellom Mårbu og Kalhovd.

På Kalhovd teiper Potto føttene på nytt mens jeg bytter ut og kaster sokkeparet jeg har løpt med de siste tre timene. Myra og joggeskoa har slitt store hull i sokkene, og de har gjort jobben sin og vel så det. Vi spiser matpakkene vi lagde på Mårbu før vi setter kursen mot Krossobanen. 30 kilometer på det vi tror er en lettløpt grusvei gjenstår, og vi bytter på å være hare i motvinden og regnet. Fem kilometer fra mål er Potto nære ved å kaste opp gjentatte ganger, men han mobiliserer det siste av krefter, graver med neglene i jordkjelleren og jogger med et innbitt uttrykk i ansiktet de siste kilometerne til Rjukan. Vel framme ved Krossobanen viser klokka 49.85 kilometer, og vi befinner oss i et dilemma som kun løpe- og teknologinerder kan gi oss medfølelse for. Vi er fullstendig utslitt og burde være fornøyd med å komme fram, men det går ikke an å gi seg 150 meter fra 50 kilometer. Vi er fanger av teknologien. Turens desiderte lavpunkt kommer dermed når vi jogger rundt på plassen foran Krossobanen som to hodeløse høns for å samle de siste 150 meterne. Ikke et øyeblikk jeg er nevneverdig stolt av for å si det sånn.

Men vi kom oss altså til mål. Min tre år lange drøm om å løpe Hardangervidda fra nord til sør gikk endelig i boks. Jeg fant til slutt noen som var gærne nok til å bli med på langtur, og jeg vil derfor rekke en stor takk til Potto som tok sjansen på å bli med selv om vi aldri har tilbragt mer enn et par timer i hverandres selskap, og selv om verken han eller jeg visste helt hva som ventet. Takk for turen!



 Epilog - for detaljinteresserte

Her er sekken jeg løp med (kartet er den hvite saken som ligger øverst til venstre i bildet):


Her er et bilde fra da vi drakk øl på Mårbu. Jeg var tørst:


To stemningsbilder fra flaggstanga på Mårbu som var eneste sted på turen med dekning og noe tilnærmet edge-nett:



Sokkebytte/-kasting på Kalhovd (de så jævligere ut i virkeligheten):


Vi trodde veien fra Kalhovd var flat. Her ser den flat ut. Den var ikke flat:


Sånn så shortsen min ut etter 106 kilometer løping. Rævsvette i ordets rette forstand:


Dett var dett!

12 kommentarer:

  1. Long time no blogging...
    Antar att du inte varit overksam i sommar och så var det ju verkligen. Imponerande tur ni har gjort. Hade lite turistplaner på Hardangervidda, Flåm och Eidfjord i sommar med den stannar vid en Oslo-weekend inom kort.
    Hardangervidda har jag barndomsminnen från på veckotur med hela härligheten; mat & tält tillsammans med pappa och bröder. Otroligt fint som mycket annat i broderslandet. Håller med dig om att Norge står sig i konkurrensen med Nya Zeeland. Jag vet för jag var där ett år som utbytesstudent.
    Långa turer ger tid för eftertanke precis som du skriver. Tycker inte du ska lyssna så mycket på föräldrars önskemål om barnbarn. Det kan ju likaväl bröderna lösa själva ;) Passa på att njuta av livet så som du vill ha det. Jag fick mitt första efterlängtade barn vid 34 års ålder och kan intyga att det inte alltid är lätt att bli med barn, men det blir ett annorlunda liv ned någon annan som styr agendan. Med barn nummer två blir det ännu större omställning ;)
    Dina löpartights liknar mina efter Ultravasan förra året. Blod, svett och tårar i ett härligt batik-mönster :)
    Hur klarade ni maten under dagstid? Lunsjpakke som oftast i Norge?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Lars! Beklager sent svar. Har tydeligvis bitt lat over sommeren :-) Takk for visdomsord - det er godt å høre andres erfaringer. Hardangervidda er vakker, men også mer kupert enn jeg husket den som. Når det gjelder mat spiste vi frokost på hyttene og jeg lagde matpakke på hyttene som jeg tok med meg. I tillegg hadde jeg en pose med en blanding av nøtter og sjokolade som jeg spedde på med i tillegg til brødskivene. Potto spiste kun gel på turen (!). Det hadde jeg aldri klart. Burde nok ha benyttet meg av muligheten til å øve på inntak av diverse geler, men synes det smaker så heslig at jeg sto over.

      Løp du Ultravasan i år også?

      Slett
    2. Det är väl ändå inte lathet att springa över 100km på 2,5 dag!?! Nyttigt om träningen går ut över bloggingen.
      En rejäl frukost kan ju räcka länge, men det är inte alltid helt lyckat att börja springa när man är proppmätt ;) Choklad och nötter är suveränt. Hellre det än gel. Koffeinliquid går an när det behövs en kick mot slutet. Jag har kört med mandelmassa på ultralopp och det har funkat perfekt. Fast nu har jag chockat kroppen med en (semester-)månad med mindre socker, dvs. inget godis, glass, efterrätt, kakor, marmelad, you name it. Tappade två kilo!

      Blev ingen Ultravasa i år, sprang ju Ultrabirken :) Ultrabirken gav mersmak och direkt känslan att vilja göra det igen nästa år. Ultravasan kan jag tänka mig fler gånger, men det kräver en lång mental förberedelse, skadefri träning och gärna nån att springa med. Det var min lycka förra året att jag kunde springa med en kompis de första 70km. Sen fick han löpa för jag hade inte kunnat träna lika mycket som han pga ont i knät förra sommaren.

      Just nu lurar jag på om jag ska springa ett 10km-lopp (seedningslopp till Göteborgsvarvet) eller Göteborgs Halvmarathon i början på oktober. Det går trögt på intervallträningarna...

      Slett
    3. Jeg har også hørt om flere som spiser mandelmasse/marsipan under lange løp. Skjønner at jeg bør prøve det neste gang.

      Imponerende at du har klart en måned uten godis. Kunne sikkert hatt godt av det selv. Er brunost lov? ;) Mener at jeg har hørt at 1kg tilsvarer ca 5 sekunder på kilometeren, så da er du plutselig oppi 100 sekunder å skrelle av på 10km-tida (gitt at estimatet passer). Kanskje det blir pers?

      Må innrømme at ultravasan frister bittelitt. Ser ut som veldig fint og lettkjøpt terreng, men 90km er bare aaaaaltfor langt. Hvordan i alle dager klarte du det?

      Slett
    4. Självklart är brunost tillåtet :D Tog extra på hotellet när vi var i Oslo förra helgen. Fast det var efter "späkningsmånaden"... 100 sekunder skulle kunna bli ner under 37 min, låter förträffligt! Bara att ställa ut skorna tillsammans med dagens invägning. Nähä, inte det?

      Som jag skrev om Ultravasan så var framgången att jag och en kompis samt två bröder han kände sprang tillsammans ända till Evertsberg. Snackade med varandra, de omkring och allmänt peppande. I Evertsberg tappade vi en brorsan och sen gick min kompis Johan lite hårdare ner från Evertsberg och då flög bror nr 2 av. Jag hängde på i vårt planerade 6min-tempo, men från Gopshus mot Hökberg tappade jag ca 30 sek på honom. Han försökte jaga med mig till Sälen på sub-9h, men då sa jag åt honom att springa själv. 5km senare började kramperna komma... Mycket gåing uppför OCH nedför även att det bara är små backar på slutet. Johan var 15min före mig i Sälen, men det spelade absolut ingen roll.

      Slett
    5. Imponerende, altså. Skjønner ikke at det er mulig å løpe 90km. Også imponerende å ikke få kramper før etter Høkberg. Kudos!

      Jasså, så brunost er lov. Da kanskje jeg skal vurdere det :-)

      Slett
    6. Lite att göra på jobbet idag? ;)
      Det är den här tiden på året man ska anmäla sig till Ultravasan. Jag läste om premiäråret (som sålde slut) och tänkte att det här med ultra kunde bli en ny utmaning. Det fanns ju platser kvar också.
      Vågar du så vågar jag... ;)

      Slett
    7. Skulle gjerne sagt at lite jobb er grunnen til aktiv kommentering i dag, men det er nok heller sykdom. Har vært syk siden turen over Hardangervidda og begynte å trene for tidlig, så nå er jeg på fjerde uka med snørr og gørr, og i dag var hodet så tungt at jeg stort sett har holdt senga hele dagen. Formen er langt unna topp, for å si det sånn. Tror jeg må tenke litt lenger på en eventuell ultravasatur. Herregud, for langt.

      Slett
    8. Krya på dig! Du måste låta kroppen hämta sig. Säger jag som sitter på akuten med en avsliten pekfingernagel. En tur på skaterullskidor som slutade knasigt. Man är ju inte 25 längre... Finns bildbevis på Facebook om du är lagd åt det hållet. Skulle ha sprungit istället trots träningsvärk i vaderna, eller kollat TV i soffan...

      Ja, ja. Om du anmäler dig till Ultravasan så lovar jag att jag gör det också ;) Behöver nåt långsiktigt förutom det vanliga som Marcialonga, Holmenkollmarsjen, Vasaloppet, Birken, Göteborgsvarvet. Ultrabirken blir en bra uppvärmning kan jag tycka.

      Slett
    9. Uffda, det høres ikke bra ut. Du får ha god bedring! Forhåpentligvis er ikke en avrevet fingernegl nok til å holde deg unna treninga. Tvi, tvi!

      Slett
  2. Gratulerer med å gjennomføre en imponerende og flott tur. Får skikkelig løpeabstinens kjenner jeg, men hofta tåler fortsatt bare korte og rolige turer. Hvordan fungerer kropp og bein etter en sånn langøkt?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Roald! Gøy at innlegget trigger løpeabstinenser :-) Er hofta blitt noe bedre? Unner deg ikke den skaden der. Kroppen min var overraskende god etter turen. Var nesten ikke støl på mandagen i det hele tatt. Men så har jeg også vært forkjøla siden, så jeg kan vel ikke si at formen har vært på topp. Er riktignok overbevist om at jeg var smittet allerede før jeg la ut på turen, men at det slo ut på den siste dagen over vidda. Har hatt en hardøkt (halvannen uke etter turen) der farta var overraskende god, så jeg tror nok rent muskulært at jeg hentet meg relativt fort inn. Når det gjelder forkjølelsen er jeg bare dum, for jeg begynte nok å trene litt for tidlig, og jeg er nå syk på fjerde uka. Prøver å ta det med ro, men det er ikke lett! Håper du holder deg frisk!

      Slett