Hytteplanmila: Drømmen om sub 40 på mila lever i beste velgående

Hva skjedde nå, egentlig? Her har jeg hatt en seig høst med lol-tider på intervalltreninger, testløp, SkiLøpet og det ene med det andre. For bare en uke siden løp jeg Furumomila på 42:24. Jeg hadde tenkt å skrive en løpsrapport der jeg offisielt ga opp å perse på mila denne sesongen.

Flaks for meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive innlegget, for hva skjedde på Hytteplanmila? Denne treige, forkjølelsesbefengte ræva slo til med pers! Det var kortversjonen. Hvis du vil ha den lange versjonen er det bare å fortsette å lese.

Altså, de som har fulgt med på bloggen en stund har fått med seg at jeg skal løpe New York Marathon om to uker (takk for at dere gidder å lese selv om jeg blogger ca hvert skuddår). Med det i bakhodet har jeg trent mot maraton mer enn jeg har trent mot sub 40 på mila. Mye langturer og lite fokus på fart. Om jeg ikke var treig nok fra før har i hvert fall ikke de siste ukers trening gjort meg noe raskere. Da jeg i tillegg gjorde kardinaltabben med å trene maksstyrke på bein tre dager før Furumomila skulle man jo tro jeg ikke har lært noen ting. Jeg var så trang i skrittet (det der tror jeg er veldig ikke lov å si, så vi sier steget fra nå av) de påfølgende tre dagene at jeg nærmest pådro meg lyskestrekk om steget var lengre enn 20 centimeter.

Gjorde derfor noen grep før Hytteplanmila selv om målet om 39:59 var pakket ned for sesongen og erstattet med 41:59. Jeg har hørt at folk driver og prater om totalbelastning, og jeg byttet ut 55 timers arbeidsuke med masse trening inkludert maksstyrke med 46 timersuke, nesten ikke trening og altfor mange yoghurtnøtter. Har blitt hekta. Klarer ikke stoppe. Serr.

På start stilte jeg meg opp ved siden av 40-ballongen. Jeg hadde ingenting der å gjøre, men jeg tenkte at jeg kunne henge på dem til jeg ble slått i trynet av den berømte sprekken og revurdere valgene jeg har gjort hittil i livet når jeg kom dit. Noen ganger må man bare gutse, ikke sant.

Som jeg har sagt tidligere tror jeg ikke på negativ splitt. Som regel (les: alltid) går jeg på en sprekk, men én dag går det hele veien inn. Det er jeg overbevist om. Den dagen skulle ikke være på årets Hytteplanmil, det hadde jeg lagt fra meg for lengst, men jammen endte det opp med å ikke være så langt unna allikevel.

Jeg klistret meg fast som et frimerke på 40 ballongmannen ut fra start og ble nærmest hysterisk hver gang han smatt mellom treigere løpere og jeg ble sperret av de samme løperne. Det gikk greit å henge med de to første kilometerne, men når "bakkene" kom på den tredje kilometeren måtte jeg gi noen meter. Jeg suger i motbakker og var overbevist om at toget var gått. Etter oppturer kommer det heldigvis nedturer, og flaks for meg suger jeg ikke nedover på tross av korte bein og epileptisk høy stegfrekvens. Luka ble tettet, og jeg bestemte meg for å bite meg fast som en hjortelusflue en liten stund til. Dette er en hjortelusflue hvis du skulle lure. Heslig skapning:

Én ting som gjorde meg skikkelig glad men også litt urolig var at bestefar fra Oslo Maraton også lå i 40-klynga. Ikke nok med at han knuste meg på Oslo Maraton, vi startet også sammen på Furumomila, og jeg så aldri mer til ham etter den første kilometeren. Klart man blir glad når man ser noen som likner ens avdøde bestefar. Det skaper en følelse av trygghet, ikke sant. Men så slo det meg at dette måtte være et dårlig tegn. Dette er gubben jeg aldri får has på selv om han må være godt over dobbelt så gammel som meg. Et dårlig omen som jeg blir mest glad, men også litt urolig av å se.

Vi rundet fem kilometer på 19:44 og jeg følte at det gikk ganske greit. Så greit gikk det faktisk, at jeg begynte å sutte på sub 40-karamellen.

Hodet: Tenk om vi klarer sub 40. Herregud. *dame med rød kjole som danser-emoji*
Kroppen: Litt tidlig å feire det ennå, eller?
Hodet: Jammen tenk, da. Så sykt kult det hadde vært!
Kroppen: Ikke tenk. Bare løp. Vi har en jobb som må gjøres først.
Hodet: Sant, mye kan skje. Tror du vi sprekker snart?
Kroppen: Ikke tenk, sa jeg. LØP!

Er det én ting jeg har lært, så er det at jeg aldri må finne på å feire seire på forskudd. Da jeg spilte fotball pleide jeg å score en del mål, men etterhvert stoppet det litt opp. Som motivasjon ble jeg lovet is dersom jeg scoret, og hver gang jeg var alene med keeper begynte jeg å glede meg til is. Når jeg stormet mot keeper tenkte jeg "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Det endte med at jeg ble flyttet fra spiss til venstreback. Jeg er for øvrig høyrebeint.

Fra tiden jeg fortsatt scoret mål. Første rad til venstre. PS. Lene Marlin-sveisen fikk jeg ved et uhell.

Det var omtrent på 7 kilometer at jeg ble tatt igjen av 40-gruppa i fjor, og da jeg fortsatt hang med skjønte jeg at 41:59 var i overkant defensivt. Om det ikke luktet sub 40, så luktet det i hvert fall pers.

På 8 kilometer måtte jeg gi noen meter, og jeg så nok en gang bestefar gå seirende ut av gubbeduellen. Fartsholderen hadde klart å kvitte seg med hjortelusflua (skjønner ham godt). Jeg pep som en hamster og var lovlig sliten, men jeg har en liten følelse av at jeg slapp fordi jeg visste at jeg uansett kom til å bli fornøyd med resultatet.

Fra 9 kilometer økte avstanden til 40-gruppa for hvert steg jeg tok. I bunn av bakken opp til mål på 9,8 kilometer viste klokka 39:35. Jeg tror ikke selv at jeg er av de sløveste knivene i skuffen, men jeg er definitivt ikke av de skarpeste heller, da jeg mente det var fullt overkommelig for de korte beina mine som suger i motbakke å løpe de siste 200 meterne på 25 sekunder. Spesielt tydelig blir det når jeg til vanlig løper samme distanse på flatt tartandekke med piggsko og gode pauser på 33 sekunder.

Motbakkeoppløp er en særdeles dårlig idé, og kanskje det siste jeg hadde lyst på, men som Kavring i Brødrene Løvehjerte sier: "Det finns saker som man måste göra, annars är man ingen människa utan bara en liten lort". Så da "spurtet" jeg alt jeg hadde i femti meter før jeg stivna totalt og ble tatt igjen av sikkert ti stykker de siste 150 meterne. Jeg var i hvert fall ingen lort, bare ett stykk stivt menneske.

Jeg krysset mål på 40:09, ti fattige sekunder fra 30-tallet. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde skrelt av 2 minutter og 15 sekunder på en uke, og persen var forbedret med 13 sekunder. Jeg var sjukt overrasket, sjukt glad og sjukt andpusten. Da ble det pers på tross av tidenes dårligste høst, og nå er jeg mer overbevist enn noen gang om at jeg kommer til å klare 30-tallet på et tidspunkt. Hvis hodet noen gang vokser seg like sterkt som det er stort håper jeg å kunne bli flinkere til å banke på kjellerluka, og da er jeg sikker på at 40-grensa blir brutt. Det er definitivt nok av plass i hodet, det er det ingen tvil om.

Samtlige i bilen persa. Jens i midten og Ane (som også debuterte på løp) til høyre. Kudos. Kjørte ikke da bildet ble tatt. Til info.