tirsdag 14. februar 2017

Milevis ut av komfortsonen og debut i Visma Ski Classics

I helga vil jeg nesten si jeg oppfylte det opprinnelige formålet med bloggen (herregud, det der var flaut å lese igjen). For de som har fulgt med lenge, var hensikten med bloggen at jeg skulle trene meg opp fra å være en middels mosjonist og delta på 10km i NM i langrenn i slutten av januar 2012. Jeg skulle være en slags prøvekanin for å se hvor nære man kan komme verdenseliten med et halvt års målrettet trening. Min teori var nemlig det at jenter generelt ikke tør å stille opp på ting med mindre de føler de er godt forberedt og kommer til å gjøre det bra. Det skulle jeg gjøre noe med. Jeg skulle stille opp og bli knust selv om jeg gjorde mitt beste. Dessverre ble NM aldri noe av da jeg ble lagt inn på akutten på Ahus med alvorlig blodmangel i starten av januar 2012.

Siden har det aldri blitt noe NM, men jeg ble like fullt bitt av basillen og har gått et tyvetalls renn, riktignok av lengre karakter enn den klassiske ti-kilometeren. Jeg har allikevel kviet meg for å stille opp i NM da jeg ikke føler meg god nok. Jeg har blitt et offer for det jeg skulle bekjempe.

Men så, i helga fikk jeg muligheten til å gå Visma Ski Classicsrennet Toblach-Cortina i eliteklassen for Team Synnfjell. Jeg hadde planer om å gå rennet uavhengig om jeg fikk gå i elite eller ikke. Jeg har startet i eliteklassen før, ved slump må man nesten kunne si, i fjorårets Kaiser Maximillian Lauf. Den gang gikk jeg mest for min egen del og endte opp med å bryte, men nå skulle jeg gå for et team, og aller helst sanke poeng.

Vi var 15 damer som startet i elite, en halvtime før herrene og resten av løperne. Jeg var pissnervøs før start og var et lysår utenfor komfortsonen min. Målet var å ikke bli sist i eliteklassen, men jeg skulle også være fornøyd om jeg kom innen tre minutter etter nest siste dame. De negative tankene kom allerede før start og gjorde en god jobb for å bryte ned selvtilliten som allerede var mikroskopisk.

Negativiteten bare: Lol, Kaja. Du har jo ingenting her å gjøre. Hvem er det du har ligget med for å få starte i eliteklassen, egentlig?

Med luka fra Kaiser Maximillian Lauf friskt i minnet, var jeg livredd for å fucke det opp ut fra start og bli hektet av allerede der. Vi husker alle luka fra Seefeld, men jeg kan poste bildet på nytt til glede for nye lesere:


De 14 superkvinnene og jeg stilte oss opp på plassene våre, TV-helikopteret sirklet over startsletta og TV-scooteren sto klar da det var 30 sekunder igjen til start. Jeg inntok noe som liknet en startposisjon, det ble plutselig stille, publikum holdt pusten, og jeg svelget og blunket og klarte ikke feste blikket på noe som helst. Sjansen for at jeg skulle få TV-tid var heldigvis liten, men den tiden jeg i så fall kom til å få, var ut fra start, og når jeg kom til å bli tatt igjen av de beste herrene, mest sannsynlig som første dame.

Jeg var like treig på avtrekkeren som alltid da startskuddet gikk, og den desidert siste over startstreken. Heldigvis fikk jeg opp farta like etterpå, og plutselig lå jeg på bakskia til Astrid Øyre Slind.

Negativiteten ga meg en ny albue i siden og bare: Oh lord. Her lukter det smell. Du kanke henge på hu der du, vettu.

Heldigvis – eller uheldigvis – smatt det inn ei dame i mellom, så jeg hang meg på henne i stedet og fikk smelt igjen kjeften på negativiteten. Vi gjorde en sløyfe på startsletta, og der jeg hang med relativt greit over toppen, ble jeg frasklidd nedover. Jeg lå side om side med TV-scooteren som fulgte lagvenninne og innehaver av kvinnenes ungdomstryøe, Svenja. Heldigvis for meg smatt scooteren avgårde, for i det vi skulle ut av startsletta, kjørte jeg som så mange ganger før venstre stav i skia i stedet for i snøen og gikk på snørra rett foran en stor gjeng tilskuere. Staven satte seg fast under skia, og jeg kom meg ikke løs før jeg hadde blitt passert av enda et par løpere. Innen jeg kom meg på beina igjen var jeg nest siste dame, og syra hadde tatt bolig i bein og armer.

Beklager bildekvaliteten, men HVA ER DET jeg holder på med baki der? Bildebevis på dårlig start.  Helt til venstre i polkadottdrakt for de som måtte lure.

De første 15 kilometerne hadde jeg gode ski og fikk svar på stakinga. Avstanden opp til teten ble selvfølgelig fort stor, men jeg lå og knivet med siste dame. Jeg tok henne i stakepartiene, mens hun tok meg i diagonalpartiene. Vi komplimenterte hverandre for godt, og vi kunne på ingen måte dra nytte av hverandre. Etter 15 kilometer skulle vi gå noen runder inne på stadion i Toblach, og jeg visste at jeg kom til å miste dama som var mye bedre enn meg i bakkene. Hun sa takk og farvel og sklei de lange gasellebeina sine opp bakkene, mens jeg kavet og glapp, halvveis staket, og løp fiskebein mellom sporene. Det gikk grisesakte, og jeg la opp for første gang den dagen.

I den fem kilometer lange sløyfa inne på stadion la jeg sikkert opp tre ganger til, og jeg var rimelig enig med negativiteten da den igjen fant veien inn i hodet mitt:

Hvem faen er du som tror at du er god nok til å starte i elite i Visma Ski Classics? Du har jo ingenting her å gjøre.
Jeg: Jada, jeg veit det.
Negativiteten: Og så skal du liksom gå Birken? Du kan jo ikke gå med feste, jo. Se på deg selv, da!
Jeg: Jeg veit. Men nå har jeg meldt meg på, så da må jeg gå.
Negativiteten: Birken kommer til å gå så ræva uansett at du kanskje bare skal stake hele dritten? Med de diagonalferdighetene dine blir du jo sist uansett. Kan i det minste få litt kudos for å stake.
Jeg: Du har nok rett. Kanskje jeg bare skal stake.
Negativiteten: Jeg har alltid rett.

Til tross for indre demoner klarte jeg å glede meg over italienerne som sto langs løypa og heiet, faren til Svenja som dukket opp flere plasser for å gi meg drikke og den storslåtte naturen. Etter at jeg hadde labbet meg igjennom stadion i Toblach begynte den nesten 20km stigningen opp mot løypas høyeste punkt på 1600 meter. Jeg hadde 30 kilometer på å ta igjen dama som ikke kunne stake i det perfekte staketerrenget, og så fram mot oppgaven. Det var bare det at da jeg kom ut av kunstsnøen på stadion og over på natursnøen, så stoppet skia fullstendig opp. Det gikk rett og slett ikke framover. Dum som jeg var hadde jeg lagt en nervelag med smøring før start, og det fikk jeg betale for nå. Jeg skulle jo gått på blankt.

Fortsatt dårlig bildekvalitet, men det kom seg. Måtte bare droppe diagonalgangen.

Jeg hørte TV-helikopteret som fulgte herreteten komme nærmere og nærmere, og jeg skjønte at jeg kom til å bli første dame til å bli tatt igjen. Igjen så jeg for meg kommentarene jeg hadde fryktet fra kommentatorene på TV under Kaiser Maximillian Lauf"Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som blir tatt igjen av herrene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag."

Da TV-scooteren etter en stund kom opp på siden av meg gjorde jeg meg klar for en svært uønsket TV-opptreden. Inn med magen, ut med puppene og fram duckfacet. Jeg angret instinktivt på at jeg ikke hadde tatt restylane før rennet og bekymret meg for at alle blir tjukkere på TV enn de er i virkeligheten. Så da la jeg opp igjen.

Etter ytterligere fem kilometer så jeg nest siste dame langt foran meg. Det tok noen kilometer før jeg endelig var oppe i ryggen hennes. Tenkte først at jeg skulle la henne dra mens jeg slappet litt av, men det gikk altfor sakte. Jeg gikk ut og dro forbi, og til min store forbauselse hang hun seg ikke på. Tenk – jeg var ikke sist!

De siste kilometerne mot toppen snudde jeg meg ofte og jobbet som en idiot for ikke å bli tatt igjen. Det var som de drømmene der man blir jaktet på, men man får ikke til å løpe. Det var som å løpe i tykk risengrynsgrøt laget på H-melk eller noe sånt.

Jeg gledet meg til å bikke toppen og ta fatt på de siste tolv kilometerne som skulle gå slakt nedover. Sola hadde kommet fram, og det begynte å bli veldig mildt. Jeg så for meg blanke sport og gledet meg, for der visste jeg at skia mine kom til å sparke rumpe, på godt norsk.

Men, så feil kan man ta. Sola hadde vært oppe en stund og omformet snøen til ekte påskeslaps i nedoverbakkene. Jeg ble tatt igjen av menn som satt i hockey mens jeg selv ikke hadde sittet i hockey siden inne på stadion i Toblach for 20 kilometer siden. Mens jeg staket nedover bakkene var førstepri ikke å bli tatt igjen av bakerste dame, mens andrepri var å få litt tæn.


Hver gang jeg hørte stavtak bakfra priset jeg meg lykkelig straks jeg skjønte at det var en mann. Etter hvert hørte jeg speakeren inne på stadion dele ut premier til de tre beste kvinnene, (så slapp jeg å spørre hvem som vant da jeg kom i mål), og jeg skjønte at jeg kom til å klare målet om ikke å ende sist i kvinner elite. Jeg sneglet meg over målstreken, ikke andpusten, bare jævlig seig i arma, og var i grunn storfornøyd.

JEG KOM IKKE SIST!!! Det skulle være caption på instabildet jeg hadde drømt om å legge ut.

Men så, etter at jeg hadde skiftet, kjørt tilbake til leiligheten, dusjet og oppdatert resultatlista 140 ganger, skjønte jeg at siste dame måtte ha brutt. Jeg ble plutselig sykt skuffet over egen innsats. Navnet mitt sto nederst på lista. Ikke bare sto det nederst, det var også ti minutter opp til nest siste dame. Negativiteten var i ferd med å drepe meg fullstendig da jeg ble gjort oppmerksom på at det var totalt høl i huet og dust av meg å være misfornøyd.

Jeg ble bedt om å ta meg sammen, og det ble påpekt at jeg ikke kan sammenlikne meg med de andre damene i eliteklassen. Flere av dem er verdens beste. De lever av det. Og om de ikke lever av det, så studerer de og har masse tid til trening. Jeg er antakelig en av få (eller eneste?) i startfeltet med fulltidsjobb. Dessuten eier jeg bare tre par ski (et kaldpar, et klisterpar og et stakepar) som antakeligvis har ræva kvalitet mot deres omfangsrike skiparker. Dessuten drikker jeg nok også mest, så den sutrete tonen kunne jeg bare legge bort. Ah, det er deilig med unnskyldninger da dere!

Så da la jeg det bort. Prøvde i hvert fall.

Jeg fullførte, og jeg fullførte med stil til tross for en veldig stolt og sårbar selvhøytidelighet. Jeg stilte opp på noe som jeg ikke følte meg klar for, og var langt utenfor komfortsonen. Jeg levde endelig opp til formålet med bloggen.

Men jeg vurderer fortsatt å stake Birken. Jeg suger jo balle i diagonalgang.


14 kommentarer:

  1. Råskinn, jeg er veldig imponert. Tøft bilde på slutten også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Roald! Veldig god fotograf!

      Slett
  2. Ballebra lesning. du er tøffere enn toget uansett. Og ser jævelig proff ut :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Tim! Det viktigste er ikke å være proff, det viktigste er å se proff ut ;-)

      Slett
  3. Like morsomt å lese som alltid:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Fint å kunne glede litt :)

      Slett
  4. Ikke bare er du en supersterk skiløper, men du skriver også så bra, interessant og morsomt! Heier veldig på deg *klappe-med-hendene-emoji*

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Astri! Det varmer å høre! (Jobber hardt med å få skiselvtilliten tilbake på normalt nivå. Dette hjalp veldig :-))

      Slett
  5. Vilket guld-inlägg! 🏅Skitbra åkt och du är ju faktiskt inte sist eftersom hon "slapp-jäntan" bröt. Det gills, hon klev säkert av för att du knäckte henne. Och så var du väl bara sekunder från Ski Classics-poäng, det är ju lite som världscup 😉

    Du har verkligen hittat tillbaka till Dr Jekyll-Mr Hyde. Jag sitter och småler över hur även mitt eget huvud hinner resonera en jävla massa både under lopp och träning. Terapi kan man säga. Fast du har en grymt minne som kommer ihåg allt.
    Du såg stark ut i starten på TV. Vurpan missade de vänligen nog och "uppbröstningen" då herrtäten passerade var inget som prioriterades. Banan såg för himla fin ut så jag får nog sälja in en turistvecka i jetset-Cortina under sportlovet nästa år till familjen. ☀️

    Går också och är skitnervös, men för lilla Åkulla "Stakfest" Marathon. Håller på att pissa på mig när jag tänker att det ska stakas 42km. Fast när jag väl står där på startlinjen är väl tävlingshornen så stora att jag får nackspärr och efter tre av femton varv har jag bränt det bästa krutet... 🙄
    Skiter det sig med elitled på Vasaloppet så kan du komma ner och visa var skåpet ska stå. Eller det kanske blir nåt norskt turrenn i helgen?

    Keep up the good work, så håller vi tummarna! 👍

    SvarSlett
  6. Tusen takk, Lars! Jeg var 2 minutter og 58 sekunder fra å ta poeng. Veldig surt!

    Så de viste starten på TV i Sverige, altså? Klarte ikke finne det på NRK i hvert fall. Men godt det så OK ut. Hehe.

    Det kommer til å gå så bra med stakefest. Er det neste lørdag eller var det denne helga? Jeg gikk Montebellorennet i dag, og har vel egentlig tenkt at det blir siste renn før Vasaloppet. Fikk bekreftet på torsdag at jeg er seedet i led 1 på Vasan, antakelig fra seieren i Mattila. Litt kjipt at det ikke ble elite, men kan ikke klage på led 1 heller. Det er jo faktisk helt sjukt.

    Masse lykke til i Åkulla! Det høres jo veldig gøy ut... :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Grattis till led 1! Nu slipper du väl tröga gubbar med "rompetask" �� Istället får du jaga med blodhundar och ha flåset från led 2 i nacken. Blir ju kanon!

      Kolla om du inte kan hitta nån VPN eller proxy så kan du se SVT Play i Norge. Eller så testar du den här länken https://m.youtube.com/watch?v=pPAyzPB9nf0 (knepigt språk bara)

      Åkulla var idag. Min rygg är inte helt kompis med mig längre... Ganska blött och +4 grader, men rätt bra spår. Har inga bra plusföresskidor så glidet var sugit. De hade lagt till en "fiskebeins-bakke" vid varvningen. Helt onödigt. �� Jag stakade upp den första varvet, sen saxade jag de andra varven. Ganska bra på att saxa blankt. Slet i mål ca 24 min efter segraren, (led 1-kollega) till dig, så det spörs om det räcker till led 3,

      Slett
    2. Hahaha, for et morsomt klipp! Blir alltid like overrasket over hvor kort jeg er. Selvbildet er noe helt annet enn virkeligheten, tydeligvis! Men ja - litt knepigt språk :-)

      Det hørtes ut som en tung turn. Er jo lov å håpe at det holder til led 3 hvis vinnertida holder til elite og ikke bare led 1. Jeg krysser fingrene :-) Sjekket nettsidene til Åkulla da du først nevnte det, og jeg mener å huske at det sto noe om en fiskebeinsbakke, ja. Kjedelige saker, da! Hva er planen fram mot Vasan nå - trene og slappe av, eller blir det flere renn?

      Slett
    3. Fanns på "norsk" också - https://www.youtube.com/watch?v=mDlYmSdRHBw

      Det lär inte bli nåt elitled från Åkulla. Det händer nästan aldrig. Får hoppas på 2.11 för led 1 så är sovmorgonen räddad ;) Det går ett lopp i Tranemo onsdag kväll men jag har ett möte som krockar. Brorsan och en kompis till ska åka. Sen, helgen innan Vasan, är det knappt några lopp för då går Tjejvasan och Öppet Spår mån-sön. Ingen i Sverige som vill konkurrera med det. Skulle vara Hafjell annars på lör, men jag har nog mer nytta av några långpass med eller utan skidor och nöta på Skiergen hemma.

      Själv då? Formtopp de luxe? "Slappe på sofa" och chokladpraliner :)

      Slett
    4. Du får få deg noen langturer i helga i stedet. Funker det også! Jeg skulle ha en god treningsuke denne uka og helga som kommer, men i går våknet jeg opp med forkjølelse, så vi får se hvordan det går. Utfordringen er å ikke starte for tidlig, og nå er det så kort igjen til Vasan at jeg begynner å bli stressa. Liker ikke at treningsplanen blir føkka opp ;-)

      Slett