søndag 5. februar 2017

Sesongdebut: en overraskende seier i Mattila

Åkei. Jeg er ikke lenger rennjomfru. I sesongen 2016/2017, that is. Herregud, har jo gjort det før, da. Knis. 

Neste helg skal jeg gå Cortina Toblach i Italia, og jeg kjente det var på høy tid å sparke i gang sesongen hvis jeg ikke skal bli fullstendig ydmyket på NRK lørdag morgen (det kommer til å skje og det kan du se ydmykelsen på TV).

Derfor var planen å gå Stenfjellrunden på lørdag. Men så traff jeg på en kollega, la oss kalle ham Karl, fordi det er det han heter. Karl fortalte at sa han skulle gå Mattila på søndag. Jeg hadde skikkelig lyst til å gå Mattila i fjor, men det kræsjet med Kaiser Maximillian Lauf. Derfor var jeg ikke vond å be, ikke at jeg ble bedt, jeg nærmest eglet meg innpå og maste om å få slenge meg med på Mattila. Flaks for meg så er Karl en sjukt trivelig fyr som ikke har hjerte til å si nei, så da ble jeg med.

Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle, men som man gjør i konsulentbransjen winga vi det og faket det til we made it, og fem minutter før start hadde jeg rukket å etteranmelde meg, klæsje på noe smurning, snøre på kondomdressen og legge ned skia et sted bak i feltet. Oppvarminga kunne vi se langt etter.

Startskuddet gikk, og jeg merket fort at jeg hadde bakglatte ski. Det stoppet fullstendig opp i feltet da vi skulle ut av startsletta og inn i skogen. Jeg staket utenfor sporet i nysnøen der jeg øynet luker, men allikevel ble det mye køgåing de første fire kilometerne. Skulle man avansere var det for det første umulig, og for det andre måtte man ut å bøyte i nysnø om det ikke var umulig. Jeg så tidlig ei dame med et rødt startnummer som manøvrerte seg lett framover i feltet mellom alle gubbene. Jeg ble inspirert og ble litt mer rasshøl i forseringene, heldigvis uten å knekke noen av gubbene sine staver eller ski.

Etter seks kilometer kom Karl stakende i noe som så ut som et bedagelig tempo og ba meg legge meg på bakskia hans. Jeg la meg ut, men sporet vi gikk i var nesten ikke brukt og mye tyngre enn det jeg hadde gått i så langt. Jeg klarte ikke å følge, men klarte akkurat å legge meg inn foran dama med det røde startnummeret. Vi befant oss i slakt motbakketerreng, og jeg sleit big time med feste og teknikk og kavet som en debuterende seksten år gammel gutt. Jeg hadde ikke snøring på hva jeg holdt på med.

Terrenget slaket ut og jeg fant meg en gubberygg som jeg sørget for å utnytte til det ytterste. Stakinga satt, og dama med det røde startnummeret slapp. Jeg koste meg som kjærrringheng helt til jeg byttet til det raske sporet og plutselig endte opp med å dra gubben de neste seks kilometerne (ikke lov å si, eller?). Jeg gjorde en - om jeg må si det selv - kjempejobb i å dra gubben opp i toget foran oss, mens jeg selv aldri klarte å henge meg på. Dermed ble jeg gående alene fra 15 kilometer og til mål på 42,7 kilometer. Det er så typisk meg, altså. Ender alltid opp aleine, liksom. Neida. Det er ikke synd på meg. Jeg fikk kline til slutt. Måtte bare bli 16 først.

Jeg hadde øyeblikk av typen fem sekunder av gangen der jeg følte at klassiskteknikken satt inntil jeg fikk glipptak fra helvete og begynte med småtrippinga igjen. Skjønte fort at jeg bare kan gi opp klassisk. Her må det stakes. Må bare få litt større guns først.

Vi dro med oss halve premiebordet.
Halvveis ut i første runde fikk jeg høre at jeg lå som andre dame, og jeg trodde egentlig at jeg skulle komme i mål som nummer to. Da jeg var på oppløpet hørte jeg plutselig speakeren annonsere meg som første dame, og jeg så en fyr med løssnusen sprutende ut av kjeften halsende mot meg en en krans. Karl sto langs oppløpet og flirte fra øre til øre. Jeg stoppet opp, stakk armene ut til side, så på Karl og sa "what the fuck?", men rakk ikke mer før jeg hadde en krans rundt halsen som jeg var sikker på ikke skulle få plass over det svære bakhodet mitt. Jommen ble det ikke seier i sesongens første renn. Overhode ikke forventet, men selvfølgelig taktisk smart da alle de gode norske gikk NM-stafett på Lygna eller hadde treningshelg. Ække så dum som jeg ser ut, skjønner du.

Tida jeg gikk i mål på var på ingen måte fryktinngytende (tror den ble ca 2:40), men forholdene var heller ikke spesielt raske, og jeg hadde for første gang i mitt liv preppa skia mine sjæl. Sjukt fornøyd med det, faktisk. Nå har jeg endelig lov til å klage på smøreren.

Med seier i Mattila står jeg plutselig overfor et problem jeg ikke har hatt før, og som jeg aldri før har tenkt over fordi jeg aldri har forventet å befinne meg i en slik situasjon. Hva faen gjør man med en sånn svær, feit krans? Jeg bor på 37 kvadratmeter og har verken peis eller premierom. Har forsøkt å legge den på bordet:


I sofaen (fint verdenskart, sant?):


På TV'en (min gitar og bass, btw):



På badet:


I komfyren:


I senga:


Den passer ikke inn noe sted. Og den får definitivt ikke plassen til The Beatles. Vant også headphones, btw:


Forslag til hva man gjør med kranser?

15 kommentarer:

  1. Grattis med seier! Så morsomt! Jeg synes kransen tok seg best ut i sofaen. Sikkert litt bøss på sikt, men pytt pytt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Bra! Forslaget tas til etterretning. Er nok i sofaen jeg har størst plass, ja. Takk!

      Slett
  2. HA HA - et forslag er ikke å ta den med overalt - kanskje henge den et sted alle som kommer inn ser den?

    SvarSlett
    Svar
    1. Eller ikke. Blir jo veldig show off!

      Slett
  3. Grattis som fan! som Stakka Bo skulle säga :) :D Sjukt bra! Annika Evaldsson som du piskade har åkt både världscup, VM och OS så det var en fin skalp ;)
    ("rasshøl i forseringene" - skrattar igenkännande, snyggt norskt ord)
    Jag minns Mattila från skidläger när jag var yngre än sexton. Det är ingen lätt terräng och det sägs att det är av de tuffare seedningsracen i Sverige. Värmland is the shit. Karl verkar ju vara en bra support så se till att han med honom som hjälpryttare i Vasaloppet som proffsen har ;)
    Och så kransen. För egot - sov med den. För grannarna - häng den på ytterdörren som en julkrans så vet de vilken stjärna till granne de har. För kollegerna - den gör sig nog skitsnyggt på väggen bakom dig på kontoret, tillsammans med de coola hörlurarna. Signalerar lite; Are you talking to me?
    Lycka till i Cortina-Toblach! Får bänka mig för första gången den här säsongen för att kolla in en vinnare ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. EDIT: Nu är det över hela internet :) http://www.langrenn.com/norsk-triumf-i-mattila-ski-marathon.5958427-1743.html
      Har du gått och blivit proffs också? Team Synnfjell. Oseriöst seriöst?

      Slett
    2. Tusen takk! Det var veldig morsom. Jeg måtte google Annika Evaldsson når du nevnte det - det hadde jeg ikke peiling på. Moro! Skulle gjerne hatt med Karl på Vasan, men jeg hadde holdt ham igjen, og det har jeg ikke hjerte til å gjøre :-)

      Du får bare benke det - jeg håper på minst mulig TV-tid og så får målet være å komme innen respektabel tid bak nest siste kvinne i elite (noe annet tør jeg ikke forvente!).

      Stemmer, jeg går for Team Synnfjell denne sesongen i håp om å kunne kvalifisere meg til eliteledet i Vasaloppet. Det er ikke garantert, men sjansene er større når man er med på et team som er med i Ski Classics. Vasaloppet tar jo ikke hensyn til kjønn i seedingen, så det er beint fram umulig å kvalfisere seg til elite som kvinne med mindre man er på et team. Dessverre.

      Slett
    3. Jag får ta mig upp och "kose" mig med kidsen i soffan.

      Hoppas du tar dig upp i elitledet i Vasaloppet. Då kommer du få smaka blodsmak i munnen har jag hört berättas. Jag håller på att mentalt (och fysiskt) ställa in mig på stakning i Åkulla och seedning till led 3 så kan jag sova på Vasaloppsmorgonen :)

      Slett
    4. Synd at Åkulla er så langt fra Oslo ellers tror jeg det hadde vært et godt alternativ for meg også :-)

      Håper på elite i Vasan, men har ikke helt trua. Er et stykke opp på det nivået for min del, dessverre!

      Slett
  4. Gratulerer igjen, alltid artig å lese om dine bravader! Dette med skirenn er jo en mystisk og ukjent verden for en som er født og oppvokst i Bergen. Du må ha masse lykke til i Toblach. Premier, kranser og annet skal jo på peishyllen, så du må skaffe deg det.Trenger ikke peis, bare hylle!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Roald! Det har kommet mange gode forslag til hvor jeg skal gjøre av kransen. Blir spennende å se hvilket som vinner til slutt. Synes nå peishylle uten peis var fin!

      Slett
  5. Gratulerer!!! Jeg synes du kan henge kransen på/ved inngangsdøra, som en velkomsthilsen og identifisering av hvilken supermosjonist som bor i leiligheten!

    Veldig interessant og morsomt at du blogger igjen:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Astri! Problemet med å henge den på døra er at jeg må banke inn en svær, tjukk spiker i døra hvis det skal være gjennomførbart. Én ting er i hvert fall sikkert, og det er at den ikke kan ligge på spisebordet stort lenger! Har du fått gått noe på ski i vinter, da?

      Slett
    2. Det er sikkert noe listverk rundt/ved døren som du kan spikre i!

      Jeg har et lignende problem som deg; det er ikke lett å få innpasset skitrening til hverdags. Jeg får til én ussel økt i uka, og det skyldes kun velvillig innstilt sjef, mye plusstid (må jo jobbe ekstra for å ta igjen den tiden jeg går på ski..) og en sterk dugnadsånd hos de som prepper løyper i en svært snøfattig vinter. Så trist at klimaendringene gjør at det knapt finnes skiføre!

      Slett
    3. Synd at det skal være så vanskelig, altså! Hva jobber du med?

      Slett