tirsdag 7. mars 2017

Når du burde valgt senga, men velger å gå 90 kilometer på ski i stedet fordi du tror det er lurt

Klokka 08:00 søndag 3. mars 2013:
Jeg står nesten helt bakerst på startsletta i Sälen. Jeg har kun gått fire renn i mitt liv, og ingen av dem er seedingrenn til Vasaloppet. Jeg ble plassert i pulje 10, men klarte å grine med opp én pulje. Ikke at det hjalp så mye, for jeg kom så seint til start at jeg står bakerst i pulje 9 – i praksis foran i pulje 10. Til informasjon så finnes det ikke mer enn ti puljer i Vasaloppet. Så der står jeg, da. Nesten helt bakerst blant 16 000 skiløpere. Jeg gleder meg.

Klokka 08:00 søndag 5. mars 2017:
Jeg står nesten helt foran på startsletta i Sälen. Jeg har gått 23 renn siden jeg gikk Vasaloppet for fem år siden. En kombinasjon av flaks og evne til å selge inn en overdreven tro på egne ferdigheter til de rette folka har plassert meg på rad tre av 16 000 skiløpere. Det står bare to damer mellom meg og startseglet. Rundt meg står det skiløpere jeg for fem år siden kun hadde sett på TV. Jeg gleder meg. Men jeg er også veldig usikker.

Klokka 04:30 søndag morgen 5. mars 2017:
Jeg har sovet urolig og våkner med sår hals. I ti dager har jeg vært syk, og i ni av dem har jeg ikke rørt på meg. På fredag kjentes formen bedre, og jeg tok meg en rolig joggetur da vi kom fram til Sälen. Lørdag testet vi ski i en time før vi dro ned i messeteltet. I messeteltet ble jeg svimmel og uvel, og tilbake på hytta la jeg meg til å sove. Sovnet som en stein. Utover kvelden begynte det å klø litt i halsen, og nå ligger jeg her i senga altfor tidlig på en søndag med vond hals. Ikke nok med det. Fredag begynte visdomstennene å røre på seg igjen, og lørdag kveld bestemte mensen seg for å kræsje festen. Jeg føler meg som en avfallsplass. Maren sier at jeg kommer til å få en vond kveld i kveld. Jeg nikker og tenker at det får være verdt det. Jeg har ikke dratt til Sälen for å sitte i bil til Mora.

Tilbake på startsletta begynner det å nærme seg start. Jeg snur meg for å se om jeg kan se folkemengden bak meg, men jeg er ikke høy nok. Jeg er for fokusert til å ta til meg alle inntrykkene, men jeg prøver. Det hele er ganske stort for lille meg. Før jeg vet ordet av det er vi i gang, og jeg legger meg på bakskia til Marthe. Etter noen hundre meter kjenner jeg at jeg er tørst. Jeg får akutt sympati med potteplanta i leiligheten min når munnen og svelget tørkes raskere enn du kan si oase.

Foto: Visma Ski Classics

For første gang i min fem år lange vasaloppskarriere er det nesten ikke kork i første bakken. Altså, jeg blir sperra inne blant stakende gubber, mens en tredje bak meg skriker «IKKE GÅ IMELLOM SPORENE!!!» når jeg prøver å komme meg ut av cockblocken. Men sammenliknet med å komme fra for eksempel pulje tre er flyten betraktelig bedre. Det er flere rundt meg som tester ut Klæbo-teknikken i motbakkene med mer eller mindre hell. En del av dem faller.

Bakken er som vanlig lengre og jævligere enn jeg husker fra tidligere, men når jeg endelig når toppen kan stakinga begynne. Det er jo det jeg liker. Det er der jeg er god. Bare ikke i dag. Folk sklir forbi meg på alle kanter. Jeg prøver å henge meg på tog etter tog, men har ikke sjans. Det er ingen juice i arma samme hvor innbitt jeg prøver.

Rett før Mångsbodarna melder hodepinen seg. Jeg tenker at hvis jeg ser noe servicepersonell fra Team Synnfjell, så bryter jeg på Mångs. Jeg veit at jeg allerede er altfor langt bak til at det fortsatt står støtteapparat der, men jeg har et bittelite håp. Det er ingen kjente fjes på Mångsbodarna, så jeg staker meg videre mot Risberg. På Risberg ser jeg heller ingen langere jeg kan haike med til Mora, og jeg overbeviser meg selv om å fortsette til Evertsberg som ligger litt over halvveis, på 47 kilometer. Jo nærmere jeg kommer Evertsberg, jo sikrere blir jeg på at jeg må bryte løpet. Det går ufattelig sakte, og ti dager med virus og noe som kjennes som VM i muskelsvinn gjør at jeg føler meg som en deltaker på Biggest Loser. Jeg tror faktisk ikke jeg er fysisk i stand til å fullføre 90 kilometer skigåing i dag. Jeg kommer ikke til å klare å frakte kroppen hele veien til mål.

Okåda.

På Evertsberg stopper jeg opp og tar meg god tid til å drikke to kopper med sportsdrikk mens jeg ser meg rundt etter en funksjonær jeg kan melde i fra til om at jeg bryter. Men jeg ser ingen funksjonær og jeg ser ingen brytebuss. På banneret foran meg står det at det er 15 kilometer til Oxberg, og jeg vet at det er mye nedover. Jeg bestemmer meg for å fortsette og heller bryte etter ytterligere 15 kilometer. I det jeg kommer til Oxberg blir jeg tatt igjen av ei elitedame som har ligget bak meg i 62 kilometer. Jeg ser også ytterligere tre damer jeg er i ferd med å ta innpå. Det gir ny motivasjon, og jeg prøver å lure meg selv til å tenke at det kanskje ikke er så ille allikevel. Selv om jeg innerst inne vet at det er helt katastrofe, og at jeg både for min egen del og for Team Synnfjell sin stolthet antakelig burde gå for en DNF. I det jeg staker meg ut ifra Oxberg hører jeg plutselig noen rope "Heia Kaja!". Jeg snur meg og får så vidt øye på ei dame som står og vinker. Jeg klarer ikke å koble hvem det er, men jeg vurderer sterkt å gå tilbake og spørre om jeg kan sitte på til Mora. Jeg orker bare ikke å snu. Dessuten viser banneret foran meg at det kun er sju kilometer til neste matstasjon, Hökberg. 

Jeg mister straks losen på de andre damene når jeg hopper ut av toget jeg befinner meg i og forsøker å avansere i et treigere spor. Jeg tenker at det egentlig er greit at de drar ifra meg. Det hadde vært ufint mot dem om jeg faktisk hadde slått dem med sykdom i kroppen. 

På Hökberg er det bare ti kilometer til Eldris som er siste matstasjon før Mora. Jeg har gått 71 kilometer med en ubrukelig kropp og er 19 kilometer fra mål. Om jeg bryter nå tar det lenger tid å komme til Mora enn det vil ta å gå til mål selv, og det er altfor seint å bryte om tanken er å bli fortere frisk. Skaden er allerede gjort, for å si det sånn.

Så jeg fortsetter. Jeg spiser de siste to gelene og ser ned på beltet som nå er tomt for gel. Maren advarte om at beltet kom til å skli fra hofta og opp i midjen i løpet av rennet, men beltet mitt har holdt seg godt på plass. I det jeg flytter blikket ned skjønner jeg hvorfor det ikke har rikket seg. Det har nemlig funnet seg godt til rette under en ansamling av stilongs og super. Selv om ingen andre i verden bryr seg ser jeg ut som en av de stinne typene jeg ofte ler av selv som laster på med rasjoner av gel som om de aldri skal se mat igjen selv om de bare skal på en liten skitur. Hengemagen som har bretta seg rundt beltet er bare superundertøy, men det er det bare jeg som veit. Derfor drar jeg beltet opp i midjen og gjemmer det under startnummeret. Kan jeg ikke gå fort kan jeg i det minste prøve å ikke se tjukk ut.


På Eldris får jeg Cola av en snill dame og tenker at nå får jeg bare komme meg i mål. Jeg er flau over å gå så sakte med elitestartnummer og skulle gitt mye for et litt mer anonymt startnummer. Jeg er ute på søndagstur og målet mitt er bare å komme til Mora for egen maskin. Jeg har bevisst ikke sett på klokka en eneste gang underveis fordi jeg veit jeg kommer til å bli skuffa. Det er ekstremt frustrerende at det ikke finnes det minste punch i stavtakene. Det føles som å stange i en vegg gang på gang på gang over 90 kilometer. 

Plutselig er befinner jeg meg i Moraparken, og jeg håper at ingen kjente ser meg når jeg staker på oppløpet og over målstreken. I mål står det en gjeng fotografer, og jeg prøver å kjøre sikk-sakk forbi dem så fort som mulig for ikke å havne på bilder. Jeg tar av meg skia og vandrer mutt og skuffet mot dusjen.     

På mange måter kan man si at reisen fra pulje 9 til pulje 0 i Vasaloppet illustrerer min korte skikarriere. Det har vært en fantastisk reise. I starten dro jeg på renn helt alene. Jeg kjente ingen. Nå treffer jeg på folk på start, i løypa og i mål. Det er alltid kjente fjes. Det er folk jeg har blitt ordentlig glad i. Fra jeg startet å gå skirenn i 2013 har jeg hatt rask progresjon. Jeg har kommet på et nivå jeg nok ikke trodde jeg skulle nå. På samme måte illustrerer Vasaloppet 2017 at progresjonen har flatet ut. Jeg kan ikke lenger regne med å perse hver gang jeg konkurrerer.  At jeg, som er så lite rutinert skulle få starte i elitepulja på Vasaloppet hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett for meg. Når jeg da fikk muligheten var det utrolig kjipt at det sammenfalt med en sykdomsperiode. Hadde det vært et hvilket som helst annet renn hadde jeg holdt meg hjemme. Men når en slik sjanse byr seg kunne jeg bare ikke la være selv om sjansen for at det skulle gå til helvete var overhengende stor. Hadde jeg ikke vært syk tror jeg at jeg skulle klart å forsvare plassen jeg fikk tildelt i eliteledet på en grei måte. Det smerter meg at sykdom ødela noe som jeg har trent målrettet mot så lenge og som potensielt kunne blitt veldig bra. 

Jeg har ikke giddet å studere resultatlista mer enn at jeg veit at jeg ble nummer 46, og at jeg gikk på 5.33 og noe. Det får holde. Orker ikke tenke mer på det. Nå vil jeg bli frisk og så vil jeg kose meg på ski. Det er jo derfor jeg driver med det her.

Grattis til Maren som gjorde et kjemperenn og ble nummer 19!

13 kommentarer:

  1. Jeg skjønner at du er skuffet, og det spiller ingen rolle hva andre sier da, men likevel. Tenk på hvilken jobb du har lagt ned i å bli bedre, i å bli så god at du kvalifiserer til eliteklassen i Vasa`n, og at det kun er en idiotisk forkjølelse som hindret deg i å naile en topplassering. Neste år, Kaja!

    For øvrig veldig imponert over en såpass god plassering når du egentlig burde holdt senga!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Astri! Det varmer et skuffet sinn :-) Nå skal det riktignok sies at jeg resultatmessig aldri kvalifiserte til eliteledet. Det var heller (og jeg siterer meg selv - flaut): en kombinasjon av flaks og evne til å selge inn en overdreven tro på egne ferdigheter til de rette folka.

      Stas var det uten tvil!

      Slett
  2. Haha, du er klin gæren Kaja! Jeg digger det! Du skriver selvfølgelig hysterisk fargerikt og artig som alltid!

    Som Astri her sa så skjønner jeg godt nedturen, men bare det å fullføre med det sjukdomsbonanza du har gått med i kroppen er ganske vilt!

    Du er og forblir et råskinn! Fortsett med det!

    Gratulasjoner fra en noget mer dvask mann29 med drømmer om å løpe langt og fort ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Mats! Du kommer jo til å bli den råtassen på fjelløping oppi Steigen! Regner med du avanserer fra fjellmaraton til Ultrabirken i år ;-)

      Slett
  3. "Morsom" läsning som alltid och den här gången sprängfylld med svart humor :) Som jag sagt innan oerhört imponerande prestation men helt seriöst, och det här skriver jag inte för att jag fått tjejstryk ;), ska du inte vara lite mer varsam med kroppen din? Vasaloppet m.fl. race kommer igen, men t.ex. en hjärtmuskelinflammation kan ju göra att kroppen inte kommer igen, nånsin...

    Det måste varit en upplevelse att få gå i elitledet? Du sa ju led 1 innan, men blev det en uppgradering? Kollade lite på första timmen på SVT härom kvällen och du är en liten linslus några gånger innan start ;)

    Vasaloppet kan förbättra saker. Don't get me started on köer... En annan sak jag inte fattar är varför de inte har cola på fler stationer. Det har ni ju superkoll på i Norge. Det kanske var du som tömde cola-lagret i Eldris?! Jag frågade där men fick till svar att "det har vi inte".

    Hoppas du kryar på dig och får nån mer chans i vinter. Formen är ju indikerat god när du presterar så här med sjukdom i kroppen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Lars og gratulerer selv! Du har helt rett i at jeg nok burde være litt flinkere til å lytte til kroppen. Har blitt mye bedre den siste tiden enn jeg var før (derav ni dager i ro før Vasaloppet), men når man får sjansen til å stille i eliteledet i Vasaloppet kunne jeg bare ikke la være :-)

      Som du sier var det veldig stas å få starte i elite selv om jeg nok ikke helt klarte å ta det innover meg. Ble flyttet opp i led 0 lørdag formiddag, men opprinnelig var det led 1 jeg skulle startet i, ja!

      Enig med deg angående Cola. Det er helt fantastisk når man er sliten, og jeg kunne gjerne også tatt en klunk både på Oxberg og Hökberg. Tror ikke hun som ga med Cola var offisiell Vasaloppsfunksjonær. Hun hadde på seg andre klær og jeg fikk av en slags flaske, så det var nok et privat initiativ. Satte veldig stor pris på det!

      Nå bærer det til fjells i helga for å se om jeg klarer å få inn noen økter før Birken neste helg. Blir spennende å se hvordan kroppen responderer - om den er klar for nytt renn, eller om jeg må stå over.

      Skal du gå flere renn? Troll Skimaraton, kanskje?

      Slett
    2. Lyckogris som får åka till fjällen :) Här var det snö i tre dar, men nu är helt borta och det är som att det är vår i luften. Löpsäsong, kanske??? Samtidigt förkylningskänsla i halsen som ett brev på posten...

      Hade sikte lite smått på Skatebirken, men jag får inte ihop det. Lite revanschsugen för förra året vände jag efter ett par km i Birken för jag hann inte bli tillräckligt frisk och det kändes som att åka med handbromsen i. 2015 var ju magiskt, mitt bästa skidlopp nånsin, så jag önskar alla som ska åka att ni får samma väder i år. 3.27 ska du slå, men det fixar du lätt, kanske sub-3 en bra dag på jobbet? ;)

      Nej, det är dåligt med inplanerade lopp efter Vasan. Sist låg ju Troll Ski samtidigt som påskferien och det passade ju perfekt med en vecka i Kvitfjell. I år är det inte så. Har länge lurat på Skarverennet så man kanske skulle försöka hitta en överbliven startplats till det..?

      Hur som helst så börjar Göteborgsvarvet komma in i fokus och efter det vore det kul att köra en säsong i ultrans tecken, repris på Ultrabirken, Ultravasan och kanske nåt mer. Det enda som är bokat är Oringen i Värmland i juli. Har lockat ner min näst äldste bror i Stockholm att vi ska springa samma klass fast han är åtta år äldre. H40Kort fick det bli för att passa gammelgubben ;) Game on!

      Slett
    3. Får håpe du ikke blitt ordentlig forkjøla. Det er så kjedelig. Men det er jo fint med bar asfalt, vår i lufta og løpeturer også :-)

      Jeg har jo aldri gått Birken før, men jeg sto på Midtfjellet og langet drikke i 2015. Det så helt magisk ut. Siden jeg ikke har gått før aner jeg ikke hva jeg kan forvente, men jeg har tenkt at jeg egentlig bør være glad om jeg kommer meg under 3.40. Ikke at jeg har peiling, egentlig, men har skjønt man kan sammenlikne den litt med Holmenkollmarsjen. Håper jo at jeg har blitt litt bedre siden jeg gikk marsjen i 2015, men jeg er ikke overbevist ;-)

      Skarverennet anbefaler jeg absolutt! Startbillettene til turklassen selges fort ut, men det har ikke vært noe problem å få plass i konkurranseklassen. Det er i grunn veldig hyggelig, for da er det folk langs hele løypa som heier. Dersom jeg skal gå i år blir det nok start i konkurranse med mindre jeg får tak i en turklassebillet, og så blir det stopp på Jägertoppen og en DNF i mål. Har mye mer lyst til å kose meg enn å gå den maks fort. Har gjort det nok ;-)

      Gøy med Gøteborgsvarvet, da! Har skjønt det er vanskelig å få start der? Har alltid hatt lyst til å løpe det. O-ringen, er det den orienteringsgreia?

      Slett
    4. Jo, Oringen är världens största orienteringstävling, fem dagars race. Det är i Arvika-trakten ganska nära vår stuga, men jag har inte sprungit nån vidare orientering på många år. Testade ett par etapper i Borås sommaren innan Ultravasan 2015. Fick rejält med spö av nån elitjunior ;) Du hade väl orienterat i barndomen?

      Göteborgsvarvet är nog inte fullt, går att anmäla sig än. Man kan också köpa och byta namn på startplats numera fram till 30 april. Det är ett ganska mäktigt lopp och oftast fint väder ;)

      Skarverennet är ju för att softa och få en go dag på fjället, spana in eliten och uppleva stämningen. Sen är det lite pyssel med resa och boende. Får väl ta tält i värsta fall som brorsan och jag gjorde på Ultrabirken :D

      Slett
    5. Hela Vasaloppssändningen btw. Om du har några timmar över...
      https://m.youtube.com/watch?v=N-c-51vwxV4

      Slett
    6. Har hørt mye om O-ringen, men aldri deltatt selv. Blir du med i sommer også kanskje? :-) Jeg holdt på med orientering i noen år i tenårene, så jeg rakk et par Tio-miler og en Jukola før jeg ga meg.

      Angående Skarverennet bør det være mulig å finne steder å bo enten på Geilo eller Ustaoset. Mulig alt er fullt, men kanskje Airbnb kan komme opp med noe?

      Slett
    7. Jo, som skrev så är jag anmäld till O-ringen. Det blir "family feud" i H40Kort med brorsan Mats som får kliva ner i min åldersklass :)
      Sen får jag väl värma upp med Ultrabirken och avrunda med Ultravasan ;)

      Jag får leta lite i Geilo för det är väl där festen är efteråt? Har jag hört... :O

      Slett
    8. Det stemmer! Først noen øl i sola ved målgang på Ustaoset og så på Geilo utover kvelden :-)

      Slett