Best of both worlds - litt fyll og litt løp

Dette er historien om hvordan jeg havnet på fredagspils med fri bar og vant konkurranse dagen derpå.

Sosiale medier gir et skjevt bilde av virkeligheten. «Seriøst, er du medlem i Mensa eller?», tenker kanskje du. «Ja, faktisk», sier jeg. Eller, ikke den delen om Mensa, da. Hvis det er sånn at alle veit at sosiale medier pynter på sannheten, hvorfor blir jeg da stadig vekk konfrontert om at jeg nesten er toppidrettsutøver og sikkert aldri tillater meg en øl?

Nå skal ikke jeg skryte på meg å si at jeg er den som er mest ute på byen, for det er jeg ikke, og jeg sier ikke dette for å skryte, men jeg tror jeg drikker mer enn en del av de jeg konkurrerer med. Det der hørtes veldig feil ut. Jeg ser det nå.

Poenget er: jeg er ingen alkoholiker, men jeg er heller ingen toppidrettsutøver. Selv synes jeg at jeg klarer å balansere det beste av to verdener, selv om det antakelig betyr at jeg kunne blitt en enda bedre idrettsutøver om jeg hadde vært litt mer streit. Men jeg blir aldri best, og jeg vil ikke leve som en som er best når jeg kan få i pose og sekk. Captain obvious, I know.

Så altså. Rett før junilønninga inviterte jobben til fredagspils med påfølgende vors, og på grunn av lite penger og deltakelse i Blomstermila i Drøbak neste morgen, tenkte jeg at jeg skulle drikke maks to øl. Ok, kanskje tre da. Da jeg ankom fredagspilsplassen viste det seg at jeg ikke trengte å betale sjæl. Jeg drakk to glass vin og tenkte jeg skulle bevege meg i retning vorset for å hilse på litt flere før jeg dro hjem, men de jeg skulle slå følge med ville utsette avreise og skjenket meg ytterligere to glass vin.

På vorset var det selvfølgelig supergod stemning, og jommen ble det ikke et par øl på toppen av vinen før resten av gjengen dro ut og jeg dro hjem i sommernatta.

Hvem vil ikke på det vorset her, liksom.

Formen var på ingen måte krise lørdag morgen, men den var heller ikke sjukt optimal. I Drøbak var det 25 grader, sol og motbakker. Jeg varmet opp og screenet alle damene jeg skjønte skulle løpe 10 kilometer. Et par av dem hadde superkort løpeshorts og løpetopp, bar sixpack, tynne overarmer og fargerik teip på leggene. Løpekropp deluxe. Jeg hadde halvlang shorts, singlet kjøpt på H&M, onepack, udeffa biceps og litt vondt i hodet.

Vi skulle løpe en runde på fem kilometer to ganger, og jeg hadde ikke satt meg noe spesifikt tidsmål da jeg visste vi skulle opp noen bakker som det ikke finnes liknende av i Ås. Kanskje med unntak av Vassumbakken, men det er en historie for seg selv.

Ut fra start la jeg meg i rygg på en av de som så ut som hun var født til å løpe og sammen dannet vi dameteten. Hun dro på i 3:45-fart og jeg tenkte at hun bare måtte stikke, for det kjøret var det uaktuelt at jeg skulle være med på. Hun fikk en luke på kanskje 20 meter. I de bratte bakkene opp fra Drøbak sentrum så jeg at hun snudde seg med ujevne mellomrom og virket litt stressa. Jeg holdt på med mitt der jeg hatet motbakkene og var så tørr i munnen at jeg ikke klarte å svelge eller spytte. Greit, kanskje litt på kanten den der. For første gang klarte jeg å løpe helt mitt eget løp og ikke tenke på de rundt meg. Ok, det er å juge, men jeg tenkte at hun skulle få løpe sitt løp og jeg skulle løpe mitt så fikk det gå som det måtte. Rett før fire kilometer kom det en bratt nedoverbakke. Jeg slapp opp hofta, lot beina gå, og vips hadde jeg tettet luka. I den påfølgende motbakken var det som om hun som hadde ledet hele veien nærmest stoppet opp, og jeg smatt forbi.

Kroppen bare: Er du sikker på at du vil det her da? Nå er det du som blir jakta på, og jeg veit at psyken din er sjukt svak når du er i tet.

Hodet bare: I know. Men gidder ikke løpe sakte bare fordi jeg ikke vil ligge først.

Kroppen bare: Arrogant, much?

Mot runding på fem kilometer tok jeg igjen en mann og fant en annen mannerygg å henge på. Bakkene opp fra sentrum var enda jævligere enn på førsterunden, men det hjalp litt da jeg fikk beskjed om at det var et hav av tid ned til neste dame.

Hodet bare: Hva er et hav av tid? Er det 20 meter? Er det 100 meter? Har de kontakt? Kan de se meg? Skal jeg snu meg?

Kroppen bare: Ikke snu deg. Bare løp.

Hodet: Men tenk om de sier at det er et hav og så er det egentlig bare en liten pytt?

Kroppen: For det første. Drit i metaforene. For det andre, hvis du snur deg og ser at det er et hav, kommer du til å sakke av på farta for så å bli tatt igjen. Hvis du ser at det bare er en pytt kommer du til å bli så stressa at du stivner, og da blir du også tatt igjen. Bare løp, du. Man har ikke vondt av det man ikke veit.

Så da forsøkte jeg å fokusere på manneryggen i stedet der vi peste opp den siste bratte bakken før vi slapp oss ned mot drikkestasjonen på åtte kilometer. Med omtrent en kilometer igjen måtte jeg gi slipp på manneryggen. Jeg var dehydrert og sliten og tenkte at damene bak bare fikk ta meg igjen om det var sånn det skulle være. Jeg orket ikke mer. Et par hundre meter fra mål løp jeg igjennom sceneområdet som var satt opp i forbindelse med Drøbakfestivalen. Der var det null publikum og Sivert Høyem hadde lydsjekk. Jeg våget å snu meg én gang da jeg gønnet på de siste meterne inn til mål med «Into the Sea» som live soundtrack. Jeg så ingen jaktende damer.

Tida ble ikke rå, men jommen vant jeg ikke min første 10-kilometer. Attpåtil litt bakfull.