tirsdag 5. september 2017

Sjuttu på Trondheim halvmaraton

Jeg har løpt mitt dårligste halvmaraton på asfalt ever. Om det gikk dårlig fordi jeg fikk mageknip og en helt intens trang til å gå på do fra 12 kilometer og til mål, eller fordi jeg bare er dårlig trent, er jeg litt usikker på. Men jeg tror nok det var en god kombinasjon.

Jeg har ikke trent for halvmaraton i år i det hele tatt, men med Frankfurt Maraton på planen siste helga i oktober, tenkte jeg det kunne vært lurt med et halvmaraton innabords. Planen var opprinnelig halvmaraton i Oslo, men ettersom den ble full av bakker, vendte jeg i stedet nesa nordover mot Trondheim og noe jeg trodde skulle være et sjukt flatt halvmaraton. Det var først da jeg sammenliknet høydeprofilene mellom «gamle» Oslo maraton og Trondheim maraton, at jeg så at Trondheim var omtrent dobbelt så hardt.

Oslo:

Trondheim:

Anyhow, halvmaraton ble det, og siden jeg ikke hadde trent for distansen tenkte jeg at jeg like godt kunne gønne på og henge meg på 1.30-fartsholderen til sprekken kom. For den kom til å komme, men skuldrene og forventningene var lave, noe jeg så på som en fordel. På forhånd sa jeg at jeg ville være fornøyd med alt under 1.35, og jeg var sikker som banken på at det skulle gå. Det er 4.30 minutter på kilometeren, liksom. Hallo. Walk in the park.

Det ble ikke akkurat noe walk in the park, for å si det sånn.

Eller, de første 7-8 kilometerne gikk lekende lett. Jeg lå rett i rygg på 1.30-fartsholderene og kan strekke det så langt å si at jeg koste meg. På flata langs vannet etter omtrent 3 kilometer kom jeg inn i flytsonen og følte nærmest at jeg fløy bortover asfalten. Steget var bra, beina var bra, følelsen var bra. Så bra følte jeg meg at kroppen bare: Kan fort bli sub 1.30 det her, assa! Sjukt digg å løpe i dag, da! Sol, trøndere, vindstille, og en kick ass god følelse. Gleder meg til å instagramme persebilde med persetid. Skryte litt, liksom.

Hodet mitt derimot, har vært med på dette før, og har en noe bedre hukommelse, så det bare: Apapap. Ro ned løken litt. Er ikke halvveis en gang, og du har ikke akkurat løpt mye hardt og fort de siste månedene.

I bakkene opp fra Ila ropte den ene fartsholderen at vi lå foran skjema, så vi kunne ta det pent i bakkene. På dette tidspunktet lå den ene fartsholderen litt foran den andre, og jeg la meg midt imellom slik at jeg kunne ta det enda litt roligere i bakken enn den bakerste fartsholderen. Det at fartsholderne ikke løp sammen forvirret meg, og jeg slet med å finne ut av hvor jeg skulle gjøre av meg. At fartsholderen som var i ferd med å dra ifra var 3.00-fartsholderen på maraton, fikk jeg først vite lenge etter at jeg var i mål, så der kunne jeg bare takke meg selv. Hadde på linser, men det hjelper ikke stort når hodet er på ferie i Jokkmokk.

Fotocred: en eller annen på Google

Avstanden mellom det jeg trodde var to 1.30-fartsholdere ble større og større, og selv om jeg tok det sånn ok pent i bakkene, ble jeg ikke tatt igjen av fartsholderen bak. Det var på ingen måte planlagt eller optimalt å bli liggende imellom de to og styre farta selv. På 8 kilometer ble det tyngre å holde farta oppe, i tillegg til at jeg kjente at et gnagsår hadde klart å finne veien inn under foten. Jeg lot meg bli tatt igjen av den bakre 1.30-fartsholderen, og bestemte meg for å la meg spises opp av gruppa som hang på ham som en lydig saueflokk, og dra nytte av gratis drahjelp. Jeg klarte å henge med i snaut en kilometer før jeg ble nødt til å slippe.

Den tidvis rasjonelle hjernen skrudde seg på og påpekte at jeg tross alt hadde regnet med sprekk, og at å henge med fartsholderen i nesten 10 kilometer var bra. Eller, det var faktisk ikke bra i det hele tatt, det var ræva. Jeg hadde både blitt feit og lat fått enda stuttere bein de siste månedene til tross for trening til ultraløp som ikke ble noe av, så nå måtte jeg faenmeg enten begynne å spise kjip fitnessutøvermat, eller legge opp. Jeg jobbet hardt for å la ukvemsordene fra den ikke lenger så rasjonelle hjernen prelle av, og la ut på runde to. På 12 kilometer kjente jeg at det begynte å knipe i magen, og jeg gikk over til vann på drikkestasjonene i stedet for sportsdrikk. Parallelt med at kilometertidene presset seg oppover, begynte jeg å speide etter toaletter langs løypa. Jeg så ikke et eneste et. Med fare for å høre ut som en dårlig standup-komiker: Hva er greia med at det nesten ikke finnes toaletter langs løypa på lange løp? Jeg kan da umulig være den eneste som ikke har tatt imodium og må drite? Faen, ass. Ærre god stemning, eller?

Jeg speidet etter toaletter og potensielle busker, og jeg speidet etter muligheter for å kutte av løypa og løpe fortest mulig til torget. Men jeg visste at jeg ikke måtte nok til at jeg kunne bryte, og mest av alt visste jeg at et brutt halvmaraton kom til å påvirke selvtilliten før Frankfurt på en dårlig måte. Hvis jeg ikke klarer å løpe et halvmaraton, hvordan skal jeg da klare å løpe et helt?

Fra sprekken i New York i fjor. Da var jeg i form til å løpe et helt maraton selv om det var helt jævlig.

Jeg beit tenna sammen og fortsatte å løpe, livredd for å bli tatt igjen av 1.40-fartsholderen. Om det ble tilfellet skulle jeg få lov til å bryte. Men jeg måtte løpe til jeg ble tatt igjen. Med to kilometer igjen vurderte jeg å spørre publikummere langs løypa om jeg kunne låne toalett i en av leilighetene langs Nidelva, men jeg turte ikke. Jeg hadde ikke sjans til å presse farta under 5.00 de siste to kilometerne, for da hadde noe annet kommet ut. Det ble med andre ord ingen spurt, og jeg løp rett fra målstreken og mot doene på torget. Registrerte at klokka sa 1.36,58, rakk å være litt skuffa, før jeg ble enda mer skuffa da jeg så at dokøen var sjukt lang.

HVA ER GREIA MED LITE DOER PÅ LØP? Faen, ass.

Heldigvis gikk køen fort, og jeg kunne låse døra på bajamajaen bak meg og puste lettet ut.

Hvis du trodde at historien skulle slutte der tar du feil. Tror ingen er tjent med at jeg går i detalj i de neste timene, men kort oppsummert besto de av å ligge rett ut på torget med insane mageknip i halvannen time, kun avbrutt av altfor mange dobesøk og et forsøk på å kjøpe smertestillende som måtte brytes til fordel for enda et dobesøk og nok en økt i strak banan på brosteinen på torget. Etter en heroisk redningsaksjon ble de neste timene tilbragt i senga med førsteklasses roomservice og pottis.


Så det gikk da bra til slutt. Sånn isj.



6 kommentarer:

  1. Trodde jeg la inn en kommentar i går, men den forsvant så jeg prøver igjen. Synd at det ble sånn, drittløp! Bør jo være dasser langs en maratonløype. Skal kjefte på løpsgeneralen i dag, han pleier å dukke opp på terrengløpene. Nå må du jo nesten stille på halv i Oslo, kan love at du slår meg i hvert fall. Ellers kom jeg over denne kommentaren på Facebook i går, kan jo forklare problemene med å følge riktig fartsholder "Bare en liten observasjon: hvorfor har harene på maraton rød og de på halvmaraton svart, når nummerskiltene til løperne er motsatt??? Ikke at det egentlig er fare for å ta feil, synes bare det var litt rart..."

    SvarSlett
    Svar
    1. For alt jeg vet kan det godt være det var doer langs løypa, bare ikke når jeg trengte det. Jeg klarte jo ikke følge riktig fartsholder en gang, så sjansen for at jeg overså et toalett eller to er stor.

      Det holder nok med 10km i Oslo for meg, men jeg lover å heie om jeg ser deg! Lykke til!

      Slett
  2. Vilken jädra kamp mot mage och hjärna. Som att inte kroppen har tillräckligt motstånd med tankarna. Jag garvar som vanligt (igenkännande) :) :) :)
    Tur att Roald skriver nåt. Trodde ett tag att jag var exklusiv läsare av bloggen ;)
    Vilket skitlopp som sagt, men 1.36 är ändå inte fy skam. Min sämsta halvmara gick på 1.44. Årets första sommarvarma dag på Göteborgsvarvet 2010. Det låg folk överallt vid sidan av banan och till och med några som tragiskt nog dog. Själv fick jag sätta mig med huvudet mellan bena när jag fick tunnelseende och sen jogga andra halvan i mål. Finns viktigare saker än löpning, men det är ingen skitsak ;)
    Låter som att du kanske ätit nåt konstigt dagen före? För lite alkoholuppladdning?? Ibland har jag "nervös-mage" som löser en del proppar. Innan loppet... ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, det er alltid hyggelig å få kommentarer fra deg og Roald. Ut ifra statistikken er det nok en del innom og leser, men det er veldig få som legger igjen kommentarer. Jeg setter i alle fall stor pris på kommentarene deres :)

      1.44 er heller ikke dårlig under de omstendighetene du beskriver der. I hvert fall ikke når du satt deg ned underveis! Jeg tipper det var frokosten som ødela for meg, og har store planer om å endre den til neste gang, så får vi se. Og så var det jo altfor lite alkohol denne gangen. Ingenting, faktisk.

      Slett
    2. Responsen från oss som följer bloggen (tror jag talar både för oss kommentarsnördar och de mer blyga) är en uppskattning av dina målande beskrivningar av framgångar, motgångar, diverse kroppsfunktioner ;) och Eddie Izzard-resonemang. Lite mer laid back än andra pretto-bloggar.

      Slett
    3. Det er veldig hyggelig å høre :) Så lenge det gleder noen å lese og så lenge det er gøy å skrive er det bare å fortsette :)

      Slett