søndag 22. oktober 2017

Hytteplanmila 2017: blitt litt treig


<3 Hej bloggen!! <3


Frankfurt maraton nærmer seg med stormskritt, og jeg har mista trua på en sluttid på 3:15. Til tross for en høst med en ukes treningssamling i Italia, helgesamling på fjellet og en systematisk maratonplan med tøffe økter, har resultatene uteblitt. Jeg har forsøkt ikke å la meg stresse, og stole på at treningsprogrammet vil gi en formtopp neste søndag. Det er definitivt lettere sagt enn gjort. Jeg føler at all treningen mot ultraløp i sommer og maratontreninga i høst har gjort meg til et treigt, sidræva skinn. Jeg veit at sidræva og skinn ikke funker sammen, men det er det jeg er. Jeg har de fysiske funksjonene til et skinn, men ser ut som en tung, sidræva plugg. Jeg har blitt utholdende og seig, men fyttirakkern så treig og tung jeg føler meg når farta skal opp.

Første virkelighetssjekk var på Furumomila forrige helg. Der noterte jeg en all time low med 42:48 på mila. Jeg vurderte å dra hjem før det hele hadde startet, for jeg visste at det kom til å bli skikkelig rass. Og det ble det. Men som det seige - og ikke minst sta - skinnet jeg er, lot jeg meg selv ydmykes, og straffet meg selv med en 40 kilometer joggetur med et fire kilometer langt intervalldrag i maratonfart fra 34-38 kilometer dagen derpå. Bare sånn for å bli enda litt treigere før Hytteplanmila seks dager seinere. Jeg tar selvfølgelig også selvkritikk på at det kan være i seineste laget å kjøre en sånn økt to uker før maraton, men jeg hadde ikke mulighet til å kjøre den tidligere, åkei? Og ja, jeg ville absolutt kjøre den, åkei? Om man ikke kan være kjapp kan man i hvert fall være sta.


Dermed stilte jeg på Hytteplanmila med en begredelig 42:48-selvtillit fra Furumomila og en liten dæsj 40 kilometer semihard langtur i beina. Som tidligere hang jeg meg på 40-fartsholderen selv om jeg visste at kun et mirakel kunne oppfylle drømmen om sub 40. En ting er at sjansen var liten med helt feil trening, men man får det i hvert fall ikke til hvis man ikke prøver. Jeg tør påstå at jeg prøvde helt fram til seks kilometer. Og det synes jeg ikke er så verst.

Den første kilometeren ble passert på 3:50. I det bølgende landskapet mellom jordene blåste det motvind, og for første gang i mitt liv var jeg en smart løper der jeg sørget for å ha noen store rygger foran meg for å ta av for vinden. På både to og tre kilometer hang jeg fortsatt godt med 40-fartsholderen, men i de siste stigningene mot fire kilometer måtte jeg se 40-flagget sige stadig lenger og lenger fra meg. I nedoverbakken etter fire kilometer ga jeg opp å en gang forsøke sub 40, men da klokka viste 19:50 ved passering fem kilometer, våknet drømmen igjen og hodet bare:

«Du tåler en sprekk på ni sekunder. Dette kan gå.»

Men kroppen beit ikke på:  

«Since when har vi sprukket med mindre enn ni sekunder? Det er dronninga av positiv split du snakker med her.»

Så sagt, så gjort. Ved passering seks kilometer hadde jeg gjort et realt innhogg i bufferen på ni sekunder, og på sju kilometer lå jeg to sekunder bak 40 blank. Men veit du hva? Det var helt greit. Jeg hadde ikke forventet mer. Og etter at jeg måtte la fartsholderen gå rett før fire kilometer var jeg i grunn fornøyd med å ha klart å holde sub 40-fart i ytterligere tre kilometer på egenhånd. Jeg visste jo at formen var dårligere enn på samme tid i fjor, og jeg tror verken på mirakler, astrologi eller at Elvis fortsatt lever.  


Jeg regnet ut at jeg kunne chille i 4:15-fart de siste tre kilometerne og fortsatt komme inn godt under 41 minutter. Da ville jeg fortsatt ha en buffer på 15 sekunder til siste bakken og 40-tallet ville være innen rekkevidde. Jeg husker ikke hva klokka viste på åtte kilometer, men jeg hadde det veldig vondt og irriterte meg over at jeg ikke klarte å henge meg på alle som dro forbi. Med tunge, sidræva elefantsteg passerte jeg ni kilometer, og hodet bare:

«Bare en tusenmeter igjen nå. Det klarer du på 3:40.»

Kroppen var ikke heeelt enig: «Når jeg er uthvilt, ja. På bane. Flatt. Med piggsko. Når jeg er i god form. Nå er jeg sliten, oppløpet er motbakke, jeg løper med boost i skoa (pils Adidas, slutt med boost, vær så snill) og jeg er blitt en feit og treig ultraløper. Og nei, det er ingen selvmotsigelse.»

Meg jagende bak.
Jeg forøkte å lukke øynene i motbakken de siste 200 meterne slik at når jeg åpnet dem igjen ville mål være rett foran meg. Det funka dårlig - all kudos til blinde som løper. Jeg ville spurte, men jeg ville ikke spy, så da spurtet jeg ikke. Ikke spy > spy, ikke sant. Jeg hater å spy. H.a.t.e.r. det.

Jeg krysset mållinja på 40:41 og var egentlig ganske fornøyd med det. Tiden fra Furumomila uka før var spist opp med to minutter og sju sekunder, og jeg er cirka to minutter og sju sekunder høyere i hatten inn mot Frankfurt enn jeg var for en uke siden. Aller helst skulle jeg vært enda 42 sekunder høyere i hatten, men sånn ble det altså ikke. Livet er hardt noen ganger. Mens noen flykter fra krig sliter vi andre med selvrealiseringa vår. Og det skal man ikke kimse av. Selvrealisering er tross alt det viktigste som finnes. Nå kan jeg ikke skrive mer her i dag, for nå må jeg ut å ta en selfie jeg kan få litt likes på.

<3 Hejdå bloggen <3

12 kommentarer:

  1. Lov å være litt treig på maraton. Et jevnt løp på 4:30 pr km blir under 3:10 på maraton. Har trua på sub 3:15 jeg. Blir spennende å se. Heier her fra Trøndelag. Hva med å prøve negativ splitt, tror det er lurt?
    Som alltid, gøy å lese løpsrapport, må komme meg på Hytteplan en gang.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Roald! 4:30 er nok altfor fort for meg. Klarte ikke holde det på halv i Trondheim en gang ;) Tror nok 4:50 er mer realistisk. Men vi får se! Har aldri fått til negativ splitt, og har ikke helt trua, men alle sier det er det beste, så det må vel være noe i det. du bør absolutt komme deg på Hytteplanmila. Et veldig hyggelig og fint løp!

      Slett
  2. Altså, en liten virkelighetsorientering fra en trofast leser: Du greier å prestere _både_ på 10 km, i ultraløp, på maraton og på ski! Du løper nesten sub40 med 40 km langtur (med intervalldrag!)i beina, og konkurrerer to helger på rad, i tillegg til at du har vanlig jobb og et liv ved siden av. Er ikke det bra, så vet ikke jeg!

    Lykke til i Frankfurt, hilsen enkvinnes heiagjeng nord for Dovre *applausemoji*

    SvarSlett
    Svar
    1. Astri! Takk! Sånne virkelighetsorienteringer har jeg så sykt godt av. Egentlig burde man jo være fornøyd så lenge man har bein å gå på og en kropp som er i stand til å røre litt på seg av og til. Og innimellom bør man stoppe opp og tenke på det. Det gjorde jeg nå. Takk! Håper du også holder deg frisk og rask!

      Slett
  3. Det kan snu fort. Løp tidenes dårligste løp for 10 dager siden på 43:02 Nøklevann rundt (9.7km). Nå på Søndag kom jeg meg under 40 på Bøygdøymila for første gang, rett over minuttet forbedring fra ifjor.

    Trener mot Bislett 24 timers nå og etter det blir det nok mitt første forsøk på sub 3 på Gran Canaria marathon i januar.

    Stå på! Morsom blogg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Nå er jo Nøklevann rundt typ det hardeste løpet ever, så 43:02 er en svært respektabel tid der! Gratulerer med sub 40 - det må være deilig å knekke den :)

      Masse lykke til på GC og ikke minst Bislett. Det høres fryktelig hardt ut!

      Slett
    2. Pers på 10k er 38:12 da. Første gang jeg kom under 40 på Bygdøymila, mye opp og ned der også. :)

      Slett
    3. Ah, da er jeg med :) Det er ikke akkurat flatt på Bygdøy heller (om man snakker i rask løype-sammenheng), så det må ha vært godt å komme under 40-grensa der.

      Slett
  4. Jag gillar inte heller att spy. Ibland (nån enstaka gång...) har jag kunnat ta ut mig så mycket att jag nästan kissar ner mig efter målgång. All kroppskontroll till rörelse framåt och noll till "bladder control" så att säga. 🙄
    Drygt två minuters förbättring på en vecka är ju strålande! 👍 Och med fokus på maraträning. En eller två månaders speedträning till våren och så har du sub-40 som i en liten ask. Rätt dag, medvind, nedförsbacke, hare och pjuck utan Boost 😉 Men innan det så gör du säkerligen en stabil mara. Vi håller på dig.
    Jag har inte full pejling på betydelsen av "sidræva" och "skinn", men av sammanhanget verkar det ena vara kasst och det andra bättre så jag håller på det senare i Frankfurt. (Prövade faktiskt Google Translate men de har lite att jobba på...) Annars är fyttirackern ett fint ord. Det har spridit sig över gränsen och används rätt ofta i Värmland.
    Brake a leg som sagt 😃

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehehe, jeg har også nesten tisset på meg på oppløpet en gang. Det er en merkelig følelse. Sidræva finnes nok ikke på google translate, nei. Det betyr å ha bred rumpe, men er mer en metafor på å være treig. Skinn er et ord man godt kan bruke om litt eldre, men tynne mennesker. I idrettssammenheng kan det tillegges eldre, tynne mennesker som kun består av muskler, bein og sener og som aldri gir seg. Enig i at fyttirakker'n er et fint ord. Bruker det altfor lite.

      Tusen takk! Bare å hvile seg i form nå!

      Slett
    2. OK, tillägg till Google translate "swenor slang appendix":
      sidræva-trögarsle
      skinn-benget
      Slut för idag, tack för idag, vi ses i nästa race report.
      Kör hårt i Frankfurt 👍

      Slett
    3. Da lærte jeg noe i dag også, gitt! Takk for det! :)

      Slett