Skal du ikke gå Birken? Helt sikker?

Birken. Det norskeste av det norske. Menn og damer i alle aldre – men spesielt menn i midtlivskrisa med god økonomi som jakter status blant finansvennene sine, skal vi tro fordommene – kler seg i litt for trange, litt for gjennomsiktige kondomdrakter, og tror de kler dressen like godt som Sundby eller Bjørgen. Sekken sørger vi for at ikke veier et gram over de obligatoriske 3,5 kiloene, men rundt livet teiper vi en ukerasjon med altfor søte og kvalmefremkallende gels og et lass med energibarer som gjør det faste lørdagsgodtet til skamme. De ivrigste av oss slenger nedpå ei litta flaske med OMO Ultra vaskepulver for en ekstra boost før vi løper det vi makter for å sikre oss den beste startplassen i startpulja.



Faktum er at de aller færreste av oss kler kondomdress like godt som de vi ser på TV. Så kan man jo alltids diskutere om noen i det hele tatt kler kondomdress, men den diskusjonen lar vi ligge for nå. Et annet faktum er at de færreste av oss strengt tatt trenger arsenalet med gels vi har festet rundt livet. Vi trenger så definitivt ikke å tylle i oss vaskepulver for å slå CEO’en i den konkurrerende bedriften nede på Aker Brygge. Men så lenge vi tror at vi trenger det, rydder vi plass i lommeboka til fluorpulver med kilopris høyere enn kokain, eller vi leier inn en Lillehammerløper til å gå under vårt eget navn for å slå han klysete advokaten med det glætte håret som bor i et litt dyrere hus litt lenger opp i åsen enn oss selv.

Det er ikke dette som er Birken. Dette er fordommene om Birken. Fordommer er en velsignelse fordi det er lite som er morsommere enn å sette folk i bås. I dette tilfellet fungerer fordommene også som bensin på et bål som brenner seg ut av proporsjoner og skaper et bilde for utenforstående som på ingen måte svarer til virkeligheten. For Birken er så mye mer enn den klassiske næringslivstopp-fordommen. De fleste som har gått Birken veit det. Det blir kanskje feil å si at folk som går Birken er et tverrsnitt av befolkningen, men næringslivstoppene er i hvert fall ikke i flertall over fjellet. Det er bare avisene deres som roper høyest om arrangementet og rydder spalteplass for en catfight mellom alfahannene i dressbukser med press.

Jeg har vært heldig og blitt kjent med et par av gutta vest for elva, og jeg har lært at vi deler nøyaktig den samme gleden over å skli over Glåmene en tidlig lørdag morgen. Også de jakter følelsen av at alt «klaffer», og nyter synet av marka som har kledd seg i sin fineste drakt. De liker følelsen av å ha tatt seg ut, og de har nærmest et nevrotisk forhold til å sjekke yr.no hvert minutt siste uka før et renn. Det fine med langrenn er at det er lett å elske hvis man først gir det en real sjanse. Det dumme med langrenn, er at det virker som et utstyr- og statusjag uten like hvis man observerer det fra sidelinjen. Det aller dummeste med langrenn, er at dersom man kombinerer det med fordommene mot Birken, så blir terskelen for å delta veldig høy.

Ja, Birken er langt, og Birken er bratt (både opp og ned), så litt forberedt bør man være. Men Birken er ekstremt vakker på fine dager, Birken er sosialt, og Birken dunster av nervøsitet på Tingstadjordet. Birken er full av mennesker med ulike mål og ulike ambisjoner som alle deler én ting: de skal til Lillehammer. 

Og her kommer kjernen av det jeg egentlig prøver å si. Briken er typisk norsk på godt og vondt. Vi liker langrenn, og vi er stolte av at vi liker langrenn. Men, og nå snakker jeg ut i fra observasjoner gjort på renn og løp i utlandet, vi nordmenn lar oss påvirke av fordommene om Birken. Vi leser om merkejaget og tør ikke delta på Birken hvis vi ikke er «gode nok». Dette gjelder for så vidt ikke bare Birken, bare se på Oslo maraton. Da jeg løp Singapore Marathon i 2012 var det en gruppe på nærmere 30 personer som løp sammen med femtimers-fartsholderen. I Oslo maraton tre år seinere observerte jeg tre løpere i sammen med femtimers-fartsholderen. Alle ikledd kompresjonsstrømper og det nyeste innen løpetøy. I Singapore hadde flere kledd seg ut, og i gateløpet «City to Surf» i Sidney så jeg folk utkledd som smurfer og superhelter, og en gjeng Stormtroopers stoppet innom hver bar på langs den 14 kilometer lange løypa. I Marcialonga fyres det av fyrverkeri når sistemann kommer i mål etter drøye 8 timer i skiløypa, mens Vasaloppet deler ut hodelykter til de hundre siste løperne ved siste matkontroll. Disse bruker om lag tolv timer fra Sälen til Mora.

Første året jeg gikk Vasaloppet var jeg useedet og startet i siste pulje sammen med folk som fortalte at de aldri før hadde gått på ski. Nå skulle de gå 90 kilometer. Jeg har fortsatt til gode å møte en nordmann som løper Oslo maraton eller går Birken uten å ha trent for det. Jeg sier ikke at de ikke finnes, og jeg sier ikke at man ikke bør trene for en såpass krevende fysisk anstrengelse. Jeg sier bare at vi bør roe litt ned på hva vi er redd for at andre tenker om oss. 

Du er ikke et dårlig menneske om du blir hentet inn av sperretida på Kvarstad. Du er ikke dårlig om du løper maraton på fem timer. Du er tøff og har guts. Du er tøffere enn de som ikke tør delta fordi de er redd for å bli slått av naboen, eller fordi de er redde de ikke klarer tidsmålet de har satt seg. I tillegg får du erfare at Birken ikke består utelukkende av alfahanner fra Oslo vest, og om du treffer på noen av dem er de etter alt overmål særdeles hyggelige folk. Du vil også få en fantastisk naturopplevelse og kjenne tilfredsheten ved å krysse målstreken etter 54 kilometer over fjellet. Og om du er redd for at noen skal finne deg langt nede på resultatlista, kanskje til og med bak merketida, kan jeg trøste deg med at de aller færreste bryr seg. 

Så ikke bry deg du heller.