Budorrennet. Nuvel.

For første gang i år «feiret» jeg bursdagen min med å gå skirenn. Ikke bare var det skirenn, det var skirenn med sånt føre som jeg ikke liker. Så det var skikkelig hyggelig.

Regn og påfølgende kulde hadde gjort sporene harde, og jeg hadde et par lag med deilig klister under plankene. Da startskuddet gikk hadde jeg helt glemt hvordan det var å starte midt inni et stort startfelt. Jeg valgte derfor å stå i sporet og være tålmodig. Det viste seg fort å være et dårlig valg da jeg så Maren fra SKIGO og andre løpere jeg hadde håpet å gå sammen med smette framover mellom sporene. Prøvde å smette etter, men jeg var stuck. Det var folk overalt. I sporene. I mellom sporene. Foran meg. Bak meg.

Men så endelig virket det som om ting løsnet. Jeg klarte å manøvrere meg framover i feltet i ca ti meter før løypa ble snevret inn og redusert til to spor. Og så var jeg stuck igjen. Da var det ikke annet å gjøre enn å prøve å komme inn i en rytme. Men før jeg gjorde det sørget jeg for å sette staven mellom skia og spenne bein på meg selv så både jeg og hun bak meg tryna.

Med et «unnskyld» til de bak meg kom jeg meg opp igjen og begynte jakten på Maren. Løp sikksakk mellom sporene for å avansere i feltet oppover den første mila. Pulsen spratt rett opp i altfor høy sone, og flere av plassene jeg hadde avansert gikk plutselig i min disfavør igjen. Men så, etter 8 kilometer så jeg en gul SKIGO-drakt foran meg. Vi holdt ca samme fart, og jeg hadde henne innen rekkevidde da vi nådde toppen.

Foto: Stein Arne Negård

Toppen, ja. Den hadde jeg hørt litt om. Jeg hadde hørt  at det skulle være en nedoverbakke med en bratt sving i bunn som sannsynligvis kom til å være en dødare på dagens føre. Så da det begynte å gå slakt nedover og jeg ikke så slutten, reiste jeg meg like godt opp og satte ut det ene beinet. Det skulle vise seg at dette på ingen måte var noe annet enn en skikkelig slak nedoverbakke. Men det visste jo ikke jeg, og pingle som jeg er bremset jeg og ble forbikjørt av ca halve Elverum. Maren så jeg aldri noe mer til.

Da den virkelige bakken kom noen kilometer seinere var jeg nære ved å ta av meg skia. Alt som hadde vært av snø var ploget bort, og på ett eller annet vis klarte jeg å manøvrere meg ned bakken i tidenes bredeste plogestilling på ca 3 km/t. Da er det ingen overraskelse at jeg ble forbikjørt av resten av Elverum.

De påfølgende stakepartiene var seige. Jeg staket og staket, men følte ikke jeg fikk noe igjen for det. Der jeg hadde vært sterk på Romjulsrennet ble jeg nå sklidd forbi av noe som kjentes ut som alt og alle.

Foto: Rolf Bakken

Fra omtrent 6 kilometer hadde tanken om å bryte slått meg første gang. Den kom igjen og igjen omtrent hver kilometer til jeg rundet 20 kilometer. I og med at Budorrennet er 46 kilometer var jeg fornøyd med at jeg hadde klart å lure meg selv til å gå så langt, for nå var det nesten like langt å snu som å fullføre. Så da fortsatte jeg. Men jeg var ikke glad. Jeg hadde gitt opp. Mens stakemusklene jobbet hadde pulsen tatt ferie og ville ikke opp i konkurransefrekvens.

Med én kilometer igjen til mål etter noen utforkjøringer der jeg bare så vidt hadde unngått et grantre og faceplant i en vanndam var det et par ord som gikk på repeat i hodet mitt:

Jævla fuckfacefaendritthelvetesfuck.

Kom meg til slutt i mål på tiden 2.43.42 og 5. plass i klassen. Synes ikke tiden i seg selv er så gal, men selve opplevelsen var dritt hele veien. Selv om rennet gikk i fine omgivelser. Herregud, jeg hater ikke Budorrennet. Jeg hatet bare føret og meg selv.

Heldigvis hadde jeg bursdag, så jeg fikk to kakestykker på premieutdelingen, og da var nesten alt bra igjen.