Skeikampenrennet: gjensnødde spor og sirup under skia

Etter en god opplevelse på Romjulsrennet og en dårlig opplevelse på Budor var det i helga klart for Skeikampenrennet. Distansen var akkurat passe (27km) og løypeprofilen så morsom ut. Småkupert og en del slake motbakker der man kan lange ut i diagonalgang. Helt perfekt. Trodde jeg.

For på renndagen lavet det ned i bøtter og spann. Løypemaskina la ut i traséen 45 minutter før start, men da startskuddet gikk var det meste snødd igjen. Det ble med andre ord en tung dag i sporet og jeg bommet GROVT da jeg estimerte sluttiden min.

Starten. Foto: Skeikampen resort

Følte jeg kom greit ut fra start da jeg valgte meg noen rygger som gikk fortere enn resten og forserte en hel mengde løpere ut fra startområdet. Det tok allikevel ikke lang tid før det kun var to "spor" å gå i. Jeg ble gående i kø og bestemte meg for å legge meg i midten og stake forbi en liten gruppe. Det skulle vise seg å være et særdeles dårlig valg. I nysnøen  kostet det mer enn det smakte, og resultatet ble at jeg slukøret måtte finne en luke i sporet der jeg hadde gått - bare lenger bak i køen.

Ved to senere anledninger forsøkte jeg meg på samme manøver med samme resultat. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å bestemme seg for å legge seg inn i køen holde sporet. I 15 kilometer var vi et tog på ca 20 stykker som sneglet oss igjennom løypa. I fiskebeinsbakkene ble det full stopp og trekkspilleffekt, men det var i grunn greit. Jeg som alltid har tenkt at slake motbakker er min styrke sleit ut av en annen verden med diagonalgangen i snødrevet.

Hodet: Hva er det du driver med, egentlig?
Kroppen: Vet ikke, jeg. Prøver meg liksom på diagonalgang, da.
Hodet: Det var du jo jævlig god på i dag.
Kroppen: Veit du. Du har helt rett. Jeg suger.

Kroppen kjentes tung som en dampveivals i trolldeig, og jeg begynte for alvor å betvile min egen form allerede tidlig i løpet. Kunne det være påbegynnende sykdom? Manglende ferdigheter i løst føre? Eller er jeg bare i ræva form?

Etter 20 kilometer våknet endelig skroget til live, og de siste 6 kilometerne (minus den siste kilometeren til mål) gikk det i grunn ganske greit. Stakinga fra Romjulsrennet var tilbake, og motivasjonen ble holdt oppe av å ta igjen folk med lave startnummer. 300 meter fra mål sto Ane og Lisa og heiet seg hese og bød på øl. Øl fristet, men så nære mål ble det litt for dumt å gi seg. Hadde de derimot stått med øl og klappstol på 15 kilometer hadde jeg gladelig slått meg ned.

Fikk en øl litt seinere på kvelden. Hvor fortjent den var er en annen historie.

Sneglet meg til slutt i mål til en svak - og veldig overraskende - tredjeplass i klassen.

Etter to dårlige rennopplevelser på rad har jeg blitt enig med meg selv om én ting:
De neste helgene skal renn byttes ut med teknikkterping. Skuldrene og stressnivå skal ned når jeg forsøker å gå fort. Nå skal jeg back to basics. Så enkelt er det. Og så vanskelig.