Start og mål er hos initiativtaker og tidligere verdensmester i orientering, la oss bare kalle ham Verdensmesteren. Ryktene jeg hadde hørt på forhånd var at Verdensmesteren ikke var fornøyd med mindre snittfarta lå rundt 4 minutter på kilometeren. Ryktene sa også at han selv ikke hadde vært med og løpt de siste årene, men i stedet pushet kirkeløperne fra sykkelsetet.
Vi var en liten gjeng hedninger som samlet oss hjemme hos Verdensmesteren klokka ti julaften. Det var Fredagsbirkenvinneren, Hobbyplatesnekkeren, Ecotrailer'n og Langbein. Og meg. Til sammen seks deltakere, hvorav fem o-løpere og en eks-o-løper (jeg la opp fordi jeg ble tjukk før jeg ble tynn igjen).
Hos Verdensmesteren gikk praten i været, skirenn og kilometertider før Hobbyplanksnekkeren forsiktig spurte: Hvor langt er det egentlig?
Verdensmesteren: 30 kilometer. Så det er ikke så langt.
Jeg bare:
Verdensmesteren: Rundt to timer og femten minutter, tenker jeg. Jeg får ikke vært med å løpe for jeg har en dårlig akilles. Jeg kunne kanskje luntet igjennom på tre timer, men det er ikke noe poeng.
Jeg bare:
Og med det tok vi fatt på runden. Fredagsbirkenvinneren satte farten, og vi dura på i 4:30-fart. Eller vent, var det 4:15-fart? Klokka mi hang ikke med, men Hobbyplanksnekkeren mente bestemt vi holdt 4:15. Så da var det bare å vente på sprekken.
Ås kirke er heldigvis bare en liten kilometer ut på runden, så det var ikke tid for stopp (det var det for så vidt aldri), og vi løp slalåm mellom kirkegjengere for å komme oss fortest mulig til kirke nummer to.
Veien over til Nordby er kupert og ikke av den snilleste sorten, og når samtlige løpere unntatt meg har negativ egenvekt var det ikke annet å gjøre enn å bite seg fast så godt det lot seg gjøre i motbakkene. Det gikk greit til Nordby, men i de slake, rette motbakkestrekkene mot Ski begynte jeg å kjenne at løpsformen ikke var helt på topp.
I Ski sentrum måtte jeg gi en luke på gutta, men Verdensmesteren syklet ved siden av meg, og sammen dannet vi baktroppen. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte låne sykkelen noen kilometer dersom jeg trengte å hvile litt. Det fristet litt, men ikke veldig. Jeg ville jo løpe hele runden. Jeg visste jeg kunne løpe hele runden. Bare ikke i farta harene hadde satt ut i. Rolig langtur er et ikke-eksisterende begrep for denne gjengen.
Over jordene mot Kråkstad etter Ski kirke ble luka stadig større, og jeg skjønte at dersom jeg skulle la Verdensmesteren slippe å holde meg med selskap halve julaften, noe han garantert ikke hadde sett for seg, så måtte jeg låne sykkelen.
Å låne herresykkelen til en nærmere to meter lang mann er ikke helt uproblematisk når man har bein på lengde med en bruskasse, så sykkeletappen ble ikke bare avslappende. Luka var derimot ingen utfordring for Verdensmesteren: den ble tettet på et blunk, og marsjfarta ble satt opp i gruppa.
I Kråkstad tok jeg igjen beina fatt, men det å skulle løpe når man har syklet føles som noe à la dette: se for deg at lårbeinet ikke sitter fast i hofta. I stedet stikkes lårbeinet ut til siden for hvert steg du tar så rumpa blir typ en meter brei.
Jeg vraltet omtrent femti meter før jeg ble forbiløpt av o-toget. Beina var sure, og de to ibuxene jeg hadde poppet før turen for å dempe ei vond hofte begynte å slippe taket. Et par kilometer før Kroer kirke sa jeg takk for følget til Verdensmesteren som igjen hadde holdt meg med selskap fra sykkelsetet og jeg vendte nesa hjemover. Det var fortsatt rundt sju kilometer igjen, men de hadde jeg tenkt til å løpe i min egen fart.
Etter 2 timer og 17 minutter og 28 kilometer, hvorav seks var på sykkel kom jeg meg til slutt hjem. Gjennomvåt og iskald sto jeg sikkert 15 minutter i dusjen og sang julesanger mens den deilige slitenfølelsen prikket i kroppen.
Det gjorde ingenting at jeg ikke hang med hele veien inn. Fire kirker på julaften fikk være bra nok. Det er flere kirker enn jeg har vært på i hele mitt liv. Nesten.
Kanskje jeg blir med neste år også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar