onsdag 21. september 2016

Når du blir fraløpt av bestefar på Oslo maraton

Jeg må bare si en ting: Djises så deilig det er å løpe løp når man ikke har høye forventninger!

Jeg har alltid (litt for høye?) forventninger til meg selv i konkurransesammenheng, og de siste årene har høsten stort sett vært en eneste stor perseparade. Minutter og sekunder har prellet av som vann på gåsa. Apropos ingenting: Da jeg googlet "vann på gåsa" fant jeg blant annet dette bildet:


Men denne høsten har vært seig. Fire uker med snørr og slim har drept formen min, og jeg har vært slapp og tung og treig på hver eneste økt etter at jeg friskmeldte meg selv. SkiLøpet ble min dårligste 10-kilometer på tre år, og forventningene til Oslo maraton ble ditto senket. Jeg vurderte faktisk å droppe halvmaratondistansen og heller gå for 10 for Grete.

Heldigvis lot jeg ikke selvhøytideligheten ta fullstendig overhånd, og lørdag sto jeg på start i Oslo halvmaraton. Jeg håpet at øktene jeg hadde lagt ned de siste to ukene kunne lure fram en liten formtopp, nok til å klare 1.35, snaue fem minutter bak persen fra i fjor. Planen var å holde 4:30-fart hele veien og heller gi på litt mot slutten om jeg hadde mer å gå på. Så da starten gikk la jeg meg i 4:10-fart og lå der de første to kilometerne. 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; jeg er på ingen måte en smart løper. Negativ splitt er for meg et ukjent fenomen som mest sannsynlig er funnet opp av konspirasjonsteoretikere. Jeg går for å gønne på til jeg sprekker. Og én dag, sier jeg, én dag holder det hele veien. Det gleder jeg til. Omtrent så mye:


Et sted mellom to og tre kilometer raste farta ned mot 4:30 min/km, og jeg syntes det var utfordrende nok å holde meg på rett side av 30-tallet. Samtidig var jeg veldig glad for at jeg ikke skulle pushe ned mot 4:15, noe som hadde vært taktikken dersom seinsommeren hadde vært sykdomsfri.

I stedet satte jeg på cruisekontrollen, klistra på smilet og hang meg på en gubbe. Etter alle ski- og løpeturene med gubbeheng (definisjonen på gubbeheng kan leses HER) var det deilig å endelig kunne tilby en dose ekte kjerringheng.

Jeg så aldri gubben forfra, men bakfra var han en blåkopi av bestefar. Kanskje 170 og noen centimeter høy og en solbrun nakke som gikk over i noe som kunne se ut som en gammelmanns munkesveis. Jeg vet ikke om gubben var skalla på toppen som bestefar var, men akkurat som bestefar hadde han på seg en solhatt. Jeg vurderte å løpe opp på siden av gubben og si at han minte meg om bestefar, men slo det raskt fra meg da jeg skjønte at selv om det var ment som et kompliment, var det ikke sikkert at det ville bli oppfattet som det. Dessuten var jeg altfor andpusten til å si:

"Ville bare si at du minner meg om bestefaren min og at jeg synes det er skikkelig hyggelig å henge på deg fordi bestefaren min er død, men det er jo ikke du. Kanskje du vil være bestefaren min? Du løper veldig fort, forresten *smilefjes*."

Altså, det sømmer seg bare ikke, ikke sant.

Dette er bestefar. Riktignok forfra og riktignok med caps og ikke solhatt. Helt sjef.

Gubben dro meg hele veien inn til Aker Brygge, og ut mot festningen måtte jeg slippe. Han ble for sterk, og dessuten hadde han hatt kjerringheng lenge nok. Ut mot containerhavna var det like tungt som alltid, og brua over Oslo S var som å klatre opp Mt. Everest - på en god dag. Men det som hjalp var alle som heiet underveis. Ikke hadde jeg navn på startnummeret i motsetning til de fleste andre, men allikevel hørte jeg navnet mitt over alt. Halvparten var riktignok "heia, heia", noe som er til forveksling likt "Kaja, Kaja" eller "heia Kaja", men en god del var utrolig nok kjentfolk rundt om i løypa. Selv om jeg sikkert så ut som alt annet enn en million dollar, satte jeg skikkelig pris på alle sammen og smilte fra øre til øre inni meg. Bare så dere vet det. Takk!

Jeg var aldri like langt nedi kjelleren som i fjor og hadde i grunn en veldig fin opplevelse hele veien. Svært få brytetanker og veldig lite å skrive hjem om annet enn en helt fabelaktig - om enn en litt vel varm - dag i Oslos gater.


Og gjett hva? Tida ble 1.33,22. Bedre enn forventet og absolutt godkjent selv om det er et stykke unna pers og der jeg ønsker å være. Selv om det fortsatt er langt opp til pers på både 10 og 21 kilometer ble Oslo maraton en bekreftelse på at formen er på vei. Og det kan jeg leve med.

Sub 1.30 får bli en annen gang. Nå er det sub 40 på 10 km og sub 3.20 på maraton som gjelder.

8 kommentarer:

  1. Kjerringheng, ordet går rett inn i favorittordlista. Herlig, jeg blir også rammet for gubbeheng. Lurar på om man er spesielt utsatt når man er lav/liten. Og grattis med ei veldig god etter-sykdomsperiode-tid på løpet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Har du noen gode gubbeheng-historier? Gubbeheng-historier er gøy!
      Tusen takk - kan ikke klage på tiden! Løp du også?

      Slett
    2. Det morsomste er når de henger, tar deg igjen, for så å plutselig ta en annen vei rett etterpå (for sliten til å holde farta oppe?). Jeg kommer bare på en episode; Ei løpevenninne og jeg jogga langs en gangveg, og hørte pusting og pesing bak oss. Vi holdt jevn fart. Gubben føyk forbi i stort tempo. Klassisk 60+ med shorts med splitt i sidene. Når han var et stykke foran oss ble det plutselig ikke noe mer avstand, og gubben og vi holdt akkurat samme tempo i flere km. det som var så komisk var at veien var slik at vi kunne se han på lang (kort) avstand.

      Jeg løp ikke. Løper i grunn ikke så mange løp, det er bare en gang i mellom for å ha noe å trene mot. Om jeg hadde hatt litt mer tid å dedikere til løpinga hadde det kanskje blitt flere løp, for det er jo egentlig veldig gøy. Sååå...om 10-15 år kanskje.

      Slett
    3. Haha, kjenner meg så igjen! Må også innrømme at jeg i blant også er den som løper forbi for så å ta en annen vei fordi jeg ikke vil bli tatt igjen på nytt.

      Jeg ser ikke nødvendigvis grunnen til å drive å konkurrere så mye alltid jeg heller. De bete turene er rolige turer i skogen (til fots og på ski). Som en venninne sa: "Jeg trener ikke fordi jeg konkurrerer, jeg konkurrerer fordi jeg trener." Må si meg litt enig. Det kan være gøy å se hva treninga leder til i konkurranser, men de er gleden ved treninga som er viktigst. Og det vil det alltid være. Synes 10-15 år er et bra tidsperspektiv, jeg!

      Slett
    4. Hun venninna di sa det på en fin måte, det er nok sånn for meg også. Føler meg heldig som liker å trene!

      Slett
  2. Hei Kaja!
    Jeg vil absolutt påstå at det var en rimelig solid fremgang fra forrige løp til nå? Uansett, rått, formen er rett rundt hjørnet :)

    Har du forresten tips til langtur i Nordmarka? Jeg tenker 3t ish og det må være muligheter for et bollestopp på en hytte? Kanskje med utgangspunkt fra Sognsvann? Tips tas i mot med et stort takk. Ha en fin dag! Elise

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Elise!
      Tusen takk for det. Ja, formen er heldigvis mye bedre enn forrige konkurranse. Det er vel bare litt vanskelig å innse hvor mye sykdom kan sette formen tilbake innimellom.

      Jeg løper ikke så mye i Nordmarka, men det går an å løpe fra Frognerseteren til Kobberhaughytta (for det meste på sti, men jeg er ikke i stand til å forklare det uten å ha et kart) og tilbake til Frognerseteren via Tryvannsstua. Den runden er ca 16 km, og jeg har erfaring med at den tar ca to timer. Kanskje litt i korteste laget, men enkelt utgangspunkt og to bollemuligheter! Selvfølgelig kan man jo alltids forlenge. Det skal ikke være noe problem å løpe tre timer i Nordmarka :-)

      Ellers går det jo an å løpe i Lillomarka? Starte fra Oset på Kjelsås og løpe inn til Sinober og tilbake igjen? Eventuelt Østmarka - der kan du for eksempel starte på Skullerud og løpe til Vangen (kjempegode boller!) og tilbake. Jeg har kun gjort det én gang, men det er ganske mye skilter hvis jeg ikke husker helt feil. Den turen tok nærmere 4 timer, men med en stor og deilig bolle med melis på Vangen var det sjukt verdt det!

      God tur!

      Slett