søndag 19. mars 2017

Sesongavslutning langt under pari

En halvtime før start finner jeg ut at jeg vil stake. Jeg skynder meg til bilen for å hente stakeskiene. I det jeg finner skiene ser jeg at jeg ikke har tatt av glideren jeg har latt dem stå med de siste ukene. Jeg begynner å få veldig dårlig tid. Med litt hjelp rekker jeg å få av glideren, men videre prepping kan jeg bare glemme. Det er greit, for jeg har bestemt meg for å stake uansett. Jeg løper inn i startfeltet sekunder før startskuddet går. Ikke rekker jeg å ta på meg startnummeret heller. Det får bare være, tenker jeg. Jeg får dra det over huet og sekken i en nedoverbakke og krysse fingrene for at jeg ikke blir disket før det. I det startskuddet går legger jeg merke til at alle damene har en annen farge på startnummeret enn jeg. Jeg spør hun ene ved siden av meg om hvorfor de har andre startnummer. Hun svarer at det er fordi de er i cøliakigruppa. Alle med cøliaki får starte før resten. Men jeg har jo ikke glutenallergi. Jeg innser at jeg har startet i feil gruppe. Det får bare være. Jeg får bare late som jeg har cøliaki. Er jo så mange som har det om dagen uansett.

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at nivået på utøverne i cøliakigruppa er betydelig lavere enn i gruppa jeg vanligvis starter. For nå leder jeg nemlig. Allikevel tar det ikke lang tid før jeg hører herreteten nærme seg. John Kristian Dahl ligger i front, og jeg går som en gal for å distansere damene bak meg. Men jeg beveger meg i sirup, og det er vanskelig å vite hvor løypa går. Vi skal inn igjennom skyvedøra som leder inn til et underjordisk kjøpesenter. Veggene er dypt mosegrønne, og jeg går rett fram der jeg egentlig skulle gjort enn skarp høyresving inn en glassdør før vi skal opp igjennom en smal takluke.

Det er omtrent da jeg våkner. Klokka er 03:46, og klokka ringer om 14 minutter så jeg skal rekke bussen fra Lillehammer til Rena. Jeg skal definitivt ikke stake. Jeg har ikke tatt med stakeskia, og dessuten har jeg skila dem, så om jeg skulle ombestemme meg og kjøre til Oslo for å hente dem står de i hvert fall ikke dekket i et tykt lag med glider.

Den eneste oppvarminga jeg rekker er når jeg oppdager at jeg har glemt å legge overtrekkstøyet i sekken. Jeg har nettopp lagt skia mine på plass i startfeltet og det er åtte minutter til start. Overtrekkstøyet ligger sammen med bagen min i bilen til lagleder Arnstein. Jeg ser på klokka. Rekker jeg å løpe til bilen og finne klærne, eller skal jeg risikere å bli disket for to forhold: for lav vekt på sekken og mangel på obligatorisk innhold? Jeg vurderer det dithen at jeg ikke orker å bli disket. Dermed tar jeg beina fatt på isen mot bilen. Bilen er heldigvis åpen og jeg får hjelp av lagkompis Heikki til å stappe klærne inn i sekken før jeg beiner tilbake mot start fire minutter før startskuddet går.

Og øl i sekken. Alltid øl i sekken.

Jeg kjenner tidlig at pulsen plasserer seg godt i øvre del av sone fire ut ifra start. Så lenge hellingen er rimelig slak, går det greit nok, men blir stigningen noe særlig mer enn et gjennomsnittlig rullebånd på et hvilket som helst kjøpesenter (i hvert fall på Storo), begynner jeg å kave. Jeg forsøker å bruke beina mer som jeg har øvd på, men det vil ikke syra ha noe av og annekterer alt av lår (og jeg har ganske mye lår, bare så det er sagt). I de bratteste bakkene opp mot Skramstad bestemmer jeg meg for å bryte. Jeg vet at vi har langere der, og det blir en enkel sak. Men, rett før Skramstad slaker det litt ut, og jeg får dreis på stakinga, så da fortsetter jeg. I ca 500 meter. Da sier det stopp igjen.

Jeg hørte speakeren på startplass ønske Arve Tellefsen og resten av veteranene god tur. Som tidligere blodfan av Arve Tellefsen håper jeg at jeg kommer til gå forbi ham på veien og tenker at jeg heller vil ha en rolig tur over fjellet. Kanskje vi kan slå følge? Jeg slår fort fra meg tanken da jeg vet at jeg ikke hadde orket å gå ved siden av noen som skulle prate høl i huet på meg i 54 kilometer mens jeg selv prøver å gå fort.

I stedet tar jeg meg i å være fornøyd om jeg holder farta til gutta på 70+ opp fiskebeinsbakkene, og jeg skjønner at dette ikke er holdbart. Som på Vasaloppet føler jeg at jeg stanger huet i veggen gang på gang, og at jeg går for halv maskin, Forskjellen er bare det at her er det masse bakker, så her funker det dårlig ikke å ha noe å gå med. Vasaloppet er litt lettere sånn sett, selv om det er nesten dobbelt så langt. På Raufjellet ser jeg Breda senior, og jeg stopper opp når han forsøker å gi meg drikke.

"Men du kan jo ikke bryte hos meg, jeg har gått på ski fra start. Gå til Dambua, i hvert fall".

Jeg gjør som han sier og renner ned til Dambua. Der spør jeg ei dame med sportsdrikk hvem jeg skal henvende meg til om jeg ønsker å bryte. Hun roper på Arne som kommer bort til meg. Arne er en stor mann med koselig dialekt. Han lurer på om jeg vil gå tilbake til start for egen maskin eller om jeg vil ha transport. Jeg vil helst ikke tilbake til start, så Arne forteller meg at det er 12 kilometer til Kvastad, og der er det vei. Jeg skrur på pulsklokka igjen og legger i vei mot Kvarstad mens jeg snyter snørr ut av hvert nesebor over en lav sko. Jeg har gitt opp å gå fort, og i alle motbakkene staker jeg. Bare sånn for moro skyld.

Ingen sammenheng what so ever, men her er et bilde av brødrene mine og meg sist gang jeg pynta meg skikkelig. Trenger det mellom kondomdresslagene. Selv om det er altfor lenge siden. Egentlig tok jeg det bare med fordi jeg synes at jeg er finere enn brødrene mine på bildet. Vi har en intern konkurranse om hvem som er mest velskapt, nemlig. Synes jeg kommer best ut av det her. Det synes sikkert ikke de.

Når jeg endelig kommer meg til Kvarstad finner jeg de rette folka fort, og de er skikkelig ålreite. Mannen skriver ned startnummeret mitt, mens dama sier at jeg bør få på meg noe tørt - for jeg har vel det i sekken? Ja, det har jeg, sier jeg. Men jeg tok ikke med meg ull-bh, for jeg hadde jo ikke tenkt å bryte. Da lener hun seg mot meg og hvisker: "Bare ta av deg bh'en og gå uten i stedet". Jeg svarer at med de muggene jeg har, så hadde ikke tanken slått meg en gang, men jeg gir henne kudos for god idé, og så fniser vi sånn som jenter gjør når de har en hemmelighet som det er meningen at menn ikke skal forstå.

Uten bh og med puppene på navlen setter jeg meg inn i den oppvarmede brytebua. Der sitter det allerede en trivelig kar fra Oppdal som har bronkitt. Vi får fort selskap av to typer til som begge har hatt hjerteflimmer i løpet av de siste kilometerne, og jeg kjenner at jeg ikke har noen god unnskyldning annet enn at jeg bare ikke funker.

Stemninga i bua er god og full av galgenhumor. Jeg liker det. Jeg hadde ventet å måtte sitte i flere timer, men brytebussen plukker oss opp etter en halvtimes tid, og seks slukørede brytere finner plass i bussen som kjører oss til Lillehammer. Men det føles ikke så slukøret. Alle er i tilsynelatende godt humør. Han ene med hjerteflimmer forteller at han fikk hjerteinfarkt på mølla på SATS Elixia for en tid tilbake, men heldigvis var senteret nærme Ullevål sykehus, så det gikk bra. En annen spør hvorfor han da går renn, hvorpå han repliserer at legen sier det er greit. Jeg sier jeg har lyst på en sånn lege. Og så flirer vi litt, gubbene og jeg. Vel framme i Lillehammer håper jeg at ingen kan se forskjell på brytebussen kontra bussene som frakter løpere ned fra målgang.

Mens jeg trasker langs veien bort til mammas fetter som jeg bor hos for anledningen, spør ei eldre dame hvordan det var på fjellet i dag. Jeg svarer at det var helt nydelig og jeg er i ferd med å legge ut om at jeg brøt, men jeg tar meg i det. Hun trenger ikke vite det. Hun løfter på stokken sin og sier "gratulerer" og "godt jobba", og jeg tar imot skryten uten å protestere.

Denne sesongen ble ikke som jeg hadde håpet. Hele sesongen har jeg følt at jeg ikke har klart å få ut det jeg har. Jeg har gått på tredjegir hele veien. Spesielt Vasaloppet, som var det store målet, og Birken, har vært seige. I tillegg har motivasjonen vært lav. Nå skal jeg ta en lang pause og bli frisk. Deretter skal jeg ta både én og to runder med meg selv og se om dette er noe jeg gidder enda en sesong. Jeg skjønner jo at man må tåle motgang, men nå trenger jeg å bygge opp både motivasjon, form, selvtillit og ikke minst bli helt sykdomsfri. Så får jeg ta en ny vurdering da. Nå kjenner jeg det skal bli godt med en pause.

Om jeg ikke er god på ski er jeg i hvert fall god i The Beatles. Det kan ingen ta fra meg.


13 kommentarer:

  1. Går ikke å prestere på topp når man er syk, men det går fint å skrive godt om det! Du kommer sterkt tilbake helt sikkert. PS du får min stemme i familiekonkurransen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Roald! Håper du har rett i det :-) Tar med meg din stemme inn i neste familiediskusjon. Takk!

      Slett
  2. kommer alltid et nytt skirenn. Det kommer faktisk flere hvert år ! Og du er jo ikke 30 engang! så pælm skia inn i skapet og lukk det. Så blir du frisk og glemmer alt som skjedde i vinter. Og vips så kommer sola og kortbuksevær. da blir det løping. Da glemmer du også ull bh'en - men jeg anbefaler deg å bruke bh da - for det er slitsomt å løpe uten....Og til høsten er du keen på ski igjen. Det kan jeg vedde 2 Japp og 1 Snickers på :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Elsker å høre at jeg ikke er 30 en gang - takktakktakk! Gleder meg veldig til å begynne å løpe igjen. 1000-metere på Bislett <3

      Slett
  3. Humor är en bra medicin och det låter alltid som du har överskott på det 😀 Trist att du inte fick kämpa dig igenom (sprit-)ångorna i hejarklacksleden vid Sjusjøen och hålla i hatten för bli kvar i spåret ner till Birkenstadion när det var en så strålande dag. Samtidigt klokt av dig att inte slita på kroppen som uppenbarligen inte är frisk. Gubbkudos på det! Det är precis som Tim skriver massor av andra skidlopp som kommer och snart är det löpsäsong. Där behöver man inte valla eller välja om man ska staka eller inte 😉
    Känner igen skammen förra året när man kommer till Lillehammer lite "för tidigt" och jag fick duscha med eliten. Känns som att alla tittar på en och undrar vem som har släppt in han amatören?

    "Slappa" och drick öl. Njut av vårskidåkningen så mycket det bara går. Ladda upp för en schyst löpsäsong. (Min Ultravasan-utmaning kvarstår 😉)

    Sen, +1 på Roalds röst i familjefejden, fast det är lite walkover som tjej mot två killar Har en tävling med en av mina bröder vem som är äldst och får visa legitimation på Systemet. Babyface jag leder med ganska jämna 42 år... 👶

    SvarSlett
    Svar
    1. Om du kom "for tidlig" i mål må du da ha gått veldig fort?

      Det var en skikkelig fin dag i fjellet, så det var surt å ikke få vært ute lenger. Men jeg satser på at påska disker opp med like fint vær (bank i bordet).

      Håper å delta på noen løp, men Ultravasan er jeg ikke sikker på, ass. Det er jo altfor langt! Har nettopp fått henvisning til et ortopedisk sykehus (har løpt på meg Haglunds hæl), så får vi se hva de sier - om jeg kan løpe mye til sommeren eller om jeg blir satt i karantene eller operert.

      Takk for stemmen, da er stillingen 2-0-0. Det tar jeg med meg til neste gang jeg treffer Bror 1 og 2.

      Veldig imponerende å bli legga når man er 42! Skjer det med meg kommer jeg til å bli sjukt glad.

      Slett
    2. Nej, jag bröt efter 3km, vände tillbaka och åkte med klubbussen till Lillehammer. Var inte helt tillfrisknad och kände som du att jag gick på "tredjegir". Det var ju inte direkt så att man stod och gjorde "fistbump" med Lukas Bauer & co i omklädningsrummet... ;)

      Han Haglund verkar vara en osympatisk svensk. Du får ta och reda ut den "fyren" så att inte löpsäsongen blir förstörd. Och om nu Ultravasan är så skrämmande lång så kan jag återigen rekommendera Göteborgsvarvet. Fick mail i förra veckan att anmälan fortfarande är öppen.

      Slett
    3. Åh, så kjedelig! Og så så tidlig, da. Du kan trøste deg med at de lurte på hvem du var som må ha vært sjukt rask over fjellet :-)

      Håper også at Haglund går og legger seg så jeg kan løpe mil på mil i sommer. Lykke til på Varvet! Hva er målsettingen?

      Slett
    4. Nja, insåg ju direkt att de var några motbackar och fjäll som skulle forceras och sen är det lite vanskligare att få tag i brytbuss på Birken...

      Är jag frisk och skadefri så brukar jag kunna göra sub-1.30 på Varvet. Är lite stabilare på löpning än skidåkning. Fast pers blir svårt, 1.23 ser ut att bli svårslaget även om jag har två månader kvar att toppa formen på ;)

      Slett
    5. Det er gode tider på halvmaraton, det! Har selv en drøm om sub 1.30, men tror jeg har litt lengre vei dit enn det du har. Masse lykke til!

      Slett
  4. Tusen tack! Löpsäsongen kan nog ses som officiellt igång med en sjuhelvetes träningsvärk i låren av alla ställen 😳
    Lycka till själv med tillfriskning, anti-Haglunds och cøliaki och alla krämpor du nu hade 😉 Tippar du sätter sub-1.30 kommande säsong 🤘

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, bra! Skal være litt vondt å komme igang😉 Synes synd på de med cøliaki. Kan ikke spise kanelsnurrer eller foccacia og må drikke glutenfritt øl. Takk for det - håper du har rett!😎

      Slett
  5. Hvis ikke for Dr Ekpen, hva har jeg gjort for å gjenopprette glede i mitt ekteskap, kan den gode Gud fortsette å velsigne Dr Ekpen for å hjelpe meg med å bringe min ex ektemann tilbake til meg etter 2 år med separasjon. Hvis du går gjennom oppbrudd, er Dr Ekpen den perfekte løsningen for deg. Kontakt ham i dag på (ekpentemple@gmail.com)

    SvarSlett