Da jeg var på TV i kondomdress

Forrige helg var jeg lenger unna komfortsonen min enn jeg noen gang har vært før. Jeg er generelt imot kjønnsstereotypier, men 6. februar vil jeg påstå at jeg var veldig utypsik jente. Da König ble avlyst og erstattet med Kaiser Maximilian Lauf, sendte jeg en mail til Ski Classics og spurte om jeg kunne få starte i elite da jeg hadde sett for meg at König skulle være rennet der jeg kvalifiserte meg til led 2 i Vasaloppet. Mosjonistløypa var nemlig bare 22 km, noe som ikke kvalifiserer som seeding til noe som helst.

Da jeg fikk positivt svar fra arrangøren ble jeg litt glad, men aller mest redd. Jeg har jo ingenting i elite å gjøre. Jeg har konkurrert på ski i tre år og sitter godt over 40 timer i uka i en skikkelig behagelig kontorstol og jobber som IT-revisor. Hallo. Det er jo helt på trynet.

Etter TrysilKnut-rennet har jeg ikke tatt et eneste fraspark. Jeg har bare staket. König Ludwig Lauf er 50 km paddeflatt, og jeg skulle endelig debutere på blanke ski. Kaiser Maximilian Lauf derimot, er IKKE flatt. Det er 65 beinharde kilometer. Med null fraspark i banken de siste tre ukene kunne jeg ikke finne et renn som passet meg dårligere. Og det er også en av grunnene til at jeg følte meg veldig utypisk jente. Med fare for å hisse på meg noen søstre der ute tør jeg påstå at jenter generelt - meg selv inkludert - ikke tør melde seg på ting (les: jobber, renn, løp, oppvisninger, you name it) med mindre vi føler at vi er gode nok. Hvis vi ikke føler vi kan mestre det over middels godt lar vi være. Mens menn derimot, de bare kjører på. Om det er menns mangel på selvinnsikt eller kvinners oversensitive selvrespekt vites ikke, men noen ganger burde vi bare rulle inn puppen, tråkke inn gassen og ikke bry oss om å være best, eller hva andre synes om at vi ikke er best.

Så da sto jeg plutselig på start med de beste kvinnelige langløperne i verden, skikkelig ubekvem. Men jeg kunne ikke unngå å synes at det også var over middels kult. Et helikopter med TV-kamera sirklet over oss, og kamerateamet på bakken sirklet rundt oss på start som en irriterende klegg. De var oppi tryner og nedi sekker, og jeg tipper at de hadde filmet oss opp i rumpa om de hadde hatt muligheten. Jeg klarte for det meste å lure meg unna, med ett unntak:

Jeg bare: lat som om kameraet ikke er der

Jeg bare: ikke se på kamera, ikke se på kamera

Jeg hadde sett meg ut ei løper som jeg trodde jeg kanskje, på en god dag skulle kunne klare å henge på. Startskuddet gikk, og jeg kom som vanlig seint ut. Jeg har alltid sagt at jeg er starttreig, men nå har jeg det på film, så nå kan ingen lenger si meg imot. Jeg var ikke langt unna et tryn da det nappa i klisteret ut av stadion, men jeg reddet meg inn, og slapp så vidt å bli den personen som tryna etter 200 meter på TV2.

#luka

#tettet luka

Til tross for en litt treig start, klarte jeg å hente inn feltet og la meg i rygg på nummer 224, feltets svakeste løper etter meg. Jeg syntes hun gikk litt sakte i bakken ut fra stadion der hun ga en luke til resten av feltet, men jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle være smart og la hun dra i stedet for å forsøke å manøvrere meg framover i et felt der jeg ikke hører hjemme.

Men, utaktisk som jeg er gikk jeg forbi i den første bratte bakken, da jeg syntes det gikk i overkant sakte. Jeg var bombesikker på at hun skulle legge seg på bakskia mi, og da det ikke skjedde, skjønte jeg fint lite. Bare etter en kilometer var luka blitt nærmere 300 meter, og jeg skjønte at jeg igjen kom til å gå et sololøp, samt at jeg kom til å komme sist, da nummer 224 åpenbart kom til å bryte når hun hang med hodet etter bare 2,5 kilometer.

Etter fem kilometer begynte de virkelige stigningene, og jeg hadde spikerfeste. Jeg hadde prioritert litt mer feste framfor gli da løypa inneholdt 1800 høydemeter. Det ville jeg gjort igjen. Utfordringen var bare det at mens det nede i dalen var klisterføre, ble det tørrere og tørrere jo lenger opp vi kom. Da jeg begynte å nærme meg toppen tok jeg to kraftige stavtak og satte meg i hockey ned en liten bakke, men det var ikke mye fart å hente. For de av dere som også glemmer håndbrekket på bilen ca én gang i uka, kan jeg si at det føltes omtrent sånn.

På flatene etter ni kilometer gikk jeg DIAGONALGANG, men det gikk framover på et vis. Ikke hadde jeg blitt tatt igjen av herreteten en gang, noe jeg var sikker på skulle skje i løpet av de første stigningene.

Ved runding sto manageren til SkiPro Am klar med et par oppmuntrende ord:

"Ta det pent, det er langt igjen!"

Jeg smilte tilbake og bare:
"Det har du faenmeg rett i." 

Jeg gikk ca 20 meter til før hodet mitt bare:
Vent nå litt. Det der var ikke ment som en kompliment. Du ser helt jævlig ut. Du er omtrent 120 cm høy, har omtrent fire ganger så tykke lår som snittløperen i elite, og omtrent like store pupper som alle damene her til sammen. Dårligere søknad til SkiPro Am kunne du aldri sendt. 

Men så dere, så tok jeg godt tak og vrei halsen rundt på de negative tankene for første gang i mitt liv. Først ga jeg dem et stygt blikk:

Og så sa jeg noe som:
Hør her lille satan. Jeg har konkurrert på ski i tre år. Jeg har kanskje gått 20 skirenn i hele mitt liv. TRE år. 20 skirenn. Og nå har jeg fått starte i elite i et Ski Classics-renn fordi noen mener jeg kan starte der, og jeg er ikke sist. Uavhengig av hva du tenker om det, så er jeg passe føkkings fornøyd med det. Så bare legg deg og dø. Du hadde ikke klart det noe bedre sjæl.

De negative tankene bare:
Ok.

Duren fra helikopteret som følget herreeliten ble høyere og høyere, men toget var ingen steder å se. Jeg håpet så hardt at jeg nesten tisset i kondomdressen på å bli tatt igjen før nedkjøringene begynte. Av to grunner:

1. Bakkene var i overkant tekniske for meg, og jeg ville nødig sperre hele løypa med kalvbeint ploging og være tidenes irritasjonsmoment for alle de jeg bare har sett på TV tidligere.

2. Jeg ville ikke bli filmet av TV-scooteren i plogepositur mens Kaggestad sa noe som: "Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som vi ser ikke er helt stødig i utforkjøringene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag. Vi vet jo at dette er en svært krevende løype, men ett sted må man sette grensen."

Til min store lettelse ble jeg tatt igjen like før utforkjøringene begynte, og jeg slapp å komme på TV. Så da var jeg i grunn fornøyd.

I bunn av utforkjøringene ble jeg også tatt igjen av Mr. Luna som kunne informere om at det var langt bak til nummer 224. Det hjalp å vite at hun ikke hadde brutt, og jeg la ut på runde to med fornyet motivasjon.

Men så var det dette med føret, da. Det begynte å bli bakglatt nede i dalen, men jeg kom meg på et vis rundt første sløyfe. I stigningene var det ikke annet å ty til enn fiskebein da det gikk fortere enn å stake (for min del). Dess lenger opp jeg kom, dess tørrere ble snøen, men jeg fikk ikke bra feste av den grunn. Jeg fikk FOR bra feste. Jeg gikk forbi en østeriksk turgåer og gikk igjen nesten på snørra da jeg kastet meg utfor håndbrekkbakken. I bunn av bakken stoppet jeg og begynte å skrape av kladdene under skia. Turgåeren stoppet opp ved siden av meg og observerte det hele mens han ristet på hodet og sa:
"Nicht gut, nicht gut, nicht gut."

Omtrent slik kan runde to oppsummeres. Jeg forsøkte å holde meg i sporet og gli mest mulig på skia for å unngå kladder, men noen bakker var så bratte at jeg måtte ut i fiskebein, og på en ny bakketopp like etter vending stoppet jeg på nytt opp rett foran en tysker med en svært optimistisk kubjelle i hånda. Jeg skrapet av skia for andre gang til lyden av beitende kyr og en hoiende tysker, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Da jeg omsider kom meg ned til siste runding var jeg i grunn mett. Ikke bokstavelig talt. Jeg var skrubbsulten, men jeg var mett på Kaiser Maximilian Lauf. Ønsket om led to i Vasaloppet betydde ingenting lenger. Jeg hadde gått to av tre runder. Jeg var passe sliten, men ikke veldig sliten. Men jeg gadd rett og slett ikke tanken på enda en runde uten feste og med kladder. Dessuten hadde sikkert nummer 224 brutt for lenge siden. Jeg hadde ingen gode unnskyldninger. Jeg gadd bare ikke mer.

Så da stoppet jeg rett og slett. Jeg gikk ut av sporet og tok av meg startnummeret. Så pratet jeg litt med Morten før jeg somlet meg bort til mål for å gi fra meg tidtakeren. Jeg fant omsider klærne mine og skiftet før jeg bestemte meg for å gå meg ned mens jeg så herreteten komme i mål. Jeg gikk omtrent i 15 minutter og beveget meg mot oppløpet for å se herrenes spurt da nummer 224 plutselig kom stakende, nærmere 25 minutter etter at jeg hadde brutt.

#skia

I og med at hun lå så langt bak, var jeg ti-kniver-i-hjertet-kors-på-halsen bombesikker på at hun kom til å bryte og droppe å gå siste runde. Men da hun la ut på runde tre var jeg ikke langt unna å stikke tilbake til mål og be om å få tilbake tidtakeren og kjøre på med runde tre selv.

Fra det øyeblikket nummer 224 la ut på runde tre og fram til i går (og litt i dag) har jeg vært sint på meg selv. Sint fordi jeg er bedagelig og lat og litt for snill med meg selv.

Selv om den siste uka har gått med til å synes at jeg er en kronidiot, er det viktig for meg å si at jeg synes det var kjempegøy å gå Kaiser Ludwig Lauf. Det var moro å stå på start med noen helt rå damer, og det var stas (og litt bråkete) å gå med et helikopter rett over hodet og en TV-scooter foran i løypa. Det varte riktignok ikke lenge for meg, men det var en morsom opplevelse selv om jeg var lenger ut av komfortsonen enn jeg noen gang tidligere har vært. Det i seg selv er jo også ganske gøy.

#lat

TrysilKnut med sirup i armer og bein

Sesongens andre renn fant sted langt inni Elverum et sted denne helga. Jeg hadde jogget en rolig tur etter Hodelyktrennet og ellers bare slappet av for å hente meg inn til TrysilKnut-rennet.

Etter et par timer i bilen med Lørdagsrådet som diskuterte hvorvidt det er flaut å gå naken hjemme (NEI!), var vi framme på start. Boyband-Børre og jeg skulle gå med feste, mens Mr. Luna skulle gå på blanke ski. Vi testet skia og kom fram til at både feste og gli var heller labert, la på et nervelag som reduserte gliden ytterligere, og la skia fra oss på start.

Dette er Boyband-Børre:

Jeg forsøkte å varme opp, men det var tungt. Derfor løp jeg litt og snurret litt på armene. Forsøkte et par drag med fartsøkning, men det var null svar å få. Så da Mr. Luna spurte om jeg ikke skulle varme opp mer var det ikke annet å svare enn:

"Nei, jeg orker ikke. Jeg må ikke bruke opp kreftene før rennet."

Jeg håpet at det bare var kroppen som forsøkte å lure meg, og at den egentlig var i kjempeslag. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Jeg fant plassen min på startsletta, og 30 sekunder før start, tok kroppen ordet.

Kroppen: "Vi skal ikke bare bryte, eller?"
Hodet: "Heh - good one. Nei, vi kjører på."

Startskuddet smalt i lufta, og jeg fikk en ikke så alt for ille posisjon ut fra start. SKIGO-Maren var raskt på bakskia, og jeg staket det jeg hadde i noe som kjentes som sirup.

Kroppen: "Jeg håper du skjønner at dette blir en tung tur, eller?"
Hodet: "Jeg veit du bare kødder med meg. Du er egentlig i kjempeslag. Bare bli litt varm i trøya, så blir dette bra."
Kroppen: "Skal ikke bare bryte, da?"

I de slake motpartiene gikk det helt greit, men de gangene det ble såpass bratt at jeg måtte ut i diagonalgang, sto glipptakene i kø. I ei lita kneik spratt Maren ut i sporet ved siden av og avanserte i feltet. Jeg forsøkte å henge, men måtte gi noen meter. Dermed ble det dannet en klynge der Maren dro på tre gubber, mens jeg lå midt i en gubbeklynge omtrent ti meter bak. Jeg tenkte at vi kom til gå inn klynga foran, men da jeg så at Maren sin klynge økte avstanden ned til oss var det ikke annet å gjøre enn å ta føringen i klynga. Da jeg tok opp jakten var luka blitt så mye som 50 meter, og jeg spiste inn nærmere 40 meter før vi på ny gikk inn i en diagonalbakke. Jeg bare:

Foto: Hæsjtægg google.

Maren er mye sterkere enn meg i diagonal, og en diagonalbakke var det siste jeg trengte nå som jeg var sååå nære å tette luka. Da det i tillegg fulgte en lang nedoverbakke rett over toppen, så jeg aldri noe mer til Maren. Det skyldtes i hovedsak to ting:

1. Jeg er pingle nedover. Selv om bakkene ikke var spesielt vanskelige, var det noen svinger der plogebeinet lurte seg ut i pizzastykke-formasjon.
2. Jeg ble frasklidd av alle, og da mener jeg ALLE rundt meg. Det kom gubbe på gubbe i hockey bakfra (ehrm?), og jeg staket alt jeg kunne for å holde følge, men alle skled ifra.

Ikke mindre enn sju gubber skled elegant fra meg i første nedoverbakke, og kroppen bare:

"Dette gidder jeg faen ikke. Hva har du smurt med?"

Hodet: "Gå i det minste én runde i sløyfa før du bryter. Du har ikke betalt 400 kroner for å gå åtte kilometer og være sur. Dessuten blir du enda mer sur av å bryte."
Kroppen: "Men dette er bare dritt. Jeg har null gli og bakglatte ski. Og det er sugeføre på minusgrader."
Hodet: Som sagt, gå en runde i sløyfa, så kan vi bryte etter det. Vi trenger denne økta før König. Selv om det kanskje går dårlig i dag er økta viktig å ha i banken. Dessuten tror jeg ikke det er så mange damer foran oss."
Kroppen: "Jeg liker deg cirka sååå mye akkurat nå":

Foto: Min venn google.

Kroppen: "Dessuten er jeg ballesliten. Jeg får puls bare av å tenke på motbakker."
Hodet: "Vet du hva vi gjør? Vi fullfører rennet selv om man skulle tro du var på fylla i går. Vi ligger sannsynligvis ganske godt an blant damene, og det er ikke alle som ligger så godt an selv når de har en dårlig dag."

I 25 kilometer var det en beinhard indre kamp for å få meg selv til ikke å bryte. Med lovord om digg post renn-følelse i kroppen og viktigheten av å ha rennet innabords før König om to uker klarte jeg å lure meg selv ut på runde to i Elverums skoger.

Med omtrent ti kilometer igjen så jeg noe som liknet ei dame foran meg i sporet. Det så ut som hun staket. Hun staket i alle fall mye av bakkene og småløp i de bratteste partiene. Jeg tenkte at det måtte være fjerdeplassen, og jeg mobiliserte for å tette luka. I motbakkene ble luka stadig mindre, men etter motbakke kommer nedoverbakke, og i bunn av hver bakke hadde hun igjen 200-300 meter på meg.

Ute på tur med gubbene mine. Ser ut som vi alle slet med festet.
Foto: Søre Osen IL.

Da de siste tre kilometerne var mer eller mindre nedover gikk det som det måtte gå. Jeg klarte aldri å tette luka, og gubbe på gubbe fortsatte å komme bakfra (Kaja, skjerp deg) uten at jeg klarte å bli med i dragsuget.

Jeg kom i mål som fjerde dame totalt, 37 sekunder bak tredjeplassen. Maskin-Maren gikk inn til en sterk andreplass. Det er bare å bøye seg i hatten.

Etter målgang var jeg gretten, men heldigvis ikke så gretten som etter Holmenkollmarsjen, og det gikk over etter et par timer, mot et døgn etter Holmenkollmarsjen.

Mr. Luna gjorde en formidabel smøreinnsats både på Hodelyktrennet og TrysilKnut-rennet. Det er forbundet med dødsstraff å klage på smøreren, så det gjør jeg ikke da jeg aldri hadde gjort det noe bedre selv. Men da Mr. Luna lurte på hvordan skia hadde vært etter rennet kunne jeg ikke akkurat lyve heller.

Jeg: "Jeg sleit litt med gliden, men jeg tror kanskje ikke disse skia er så bra på nysnøføre heller."
Mr. Luna: "Få sjå på skia dine da."

Mr. Luna er en sindig trønder uten de største følelsesmessige utbruddene, så se for deg en stor bamse med trønderdialekt og snille øyne. For å hjelpe deg litt på vei - dette er Mr. Luna:

Mr. Luna: "Bættre. Herre e itj bra. Sjer ut som ein pottitåker oinner her. Skia må nok slipas. Søkke ta."

Så da var det avgjort. Skia skal til slip og jeg skal slappe av og satse på at en tung dag på TrysilKnut-rennet gjør meg et par prosent bedre på König Ludwig Lauf om to uker.

Hodelyktrennet - en overraskende seier

Så var det tid for årets første skirenn. Jeg hadde vegret meg en stund. Ikke fordi jeg ikke liker å gå på ski, for det liker jeg jo veldig godt. Det var mer det at jeg ikke har gått så mye på ski i vinter som jeg pleier på dette tidspunktet da snøen kom lovlig seint selv til «snøsikre» Nordseter. Det var selvfølgelig bare en dårlig unnskyldning for å glatte over det virkelige problemet: selvhøytidelighet.

Jeg liker å tro at jeg egentlig er ganske fornuftig, men av en eller annen grunn tror jeg at hele verden sjekker resultatlista på alle renn jeg går samme hvor små og ukjente de er. Der leter de nedover lista til de finner navnet mitt, og så ler de sånn som den onde heksa i Tornerose og tenker at «Ja, ja, hun tror liksom hun er god på ski, men så blir hun slått av bestemora mi og naboen med den feite ræva. Snakk om selvbedrag.» Derfor tør jeg egentlig ikke gå skirenn.

Regner med at du tar referansen.

Men så meldte jeg meg på König Ludwig Lauf, og når man bruker så mye penger på et renn må man være litt forberedt, ikke sant. Kan ikke stikke til Tyskland og bare: Hallo, ich bin ein langlaufer und ich habe nicht gått på ski i år, liksom. Så da skjønte jeg at litt renntrening må til.

Første stopp mot König var derfor Hodelyktrennet på Nordåsen. Jeg spiste pasta bolognese, sov en liten dupp på sofaen, reduserte IQ’en min ytterligere et par hakk ved å lese om en som hadde tatt en selfie med en kjendis på db.no som for øvrig sluttet å være avis en gang på 90-tallet, og var bittelitt nervøs før jeg satte meg i bilen mot Nannestad. Underveis i bilen tenkte ut flere gode unnskyldninger å komme med på bloggen dersom det ikke kom til å gå spesielt bra. For eksempel:

1. «Det ble litt for kaldt. Lungene mine fikser ikke sprengkulde, liksom.»

2. «Sjukt dårlig lys på hodelykta, så jeg måtte ta det litt piano i utforkjøringene.»

3. «Jeg er visst like dårlig på utforkjøringer som i fjor.»

4. «Det var jo årets første renn, så det er i grunn helt greit.»

5. «Jeg spiste pasta til middag, og jeg har cøliaki og laktoseintolerans og eggalergi og matallergi generelt og rennallergi spesielt.»

6. «Jeg kræsja i et rådyr.»

7. «Moradi.»

Foto: Arrangørfoto

Ut fra start var jeg som vanlig like treig som meg selv (her fant jeg ingen annen god sammenlikning enn meg selv som godt nok beskriver hvor treig jeg faktisk er ut fra start). Jeg var sikker på at alle damene allerede var langt framme i feltet, så jeg manøvrerte meg framover blant hodelyktene som best jeg kunne. Det tok ikke lang tid før det ble strekk i feltet, og en kilometer ut i løpet fant jeg meg selv foran i ei klynge der jeg dro på fire gubber. 

Digresjon: Hvis en av dere gubbene leser dette, så er ikke gubbe nødvendigvis ment som en fornærmelse. Gubber kan deles inn i to grupper: snille og ikke fullt så snille. Snille gubber som takker for kampen er av de bedre å konkurrere mot, mens ikke fullt så snille gubber kan dere lese om HER.

Vi staket raskt inn enda to gubber som hang seg på halen. Jeg følte meg som en million dollar der jeg dro seks gubber (er det egentlig lov å si?), og den siste låta til Sandra «Night After Night» skrudde seg på i hodet og ville ikke slippe taket før jeg var i mål. 

Sandra bare: We can do it 

                        night after night after night

Jeg bare: I HVERT FALL IKKE LOV Å SI til gubber på slep.

I de slake, trå motbakkene opp mot ti kilometer lå gubbene lydige på rekke og rad, men de gangene jeg slo over i diagonalgang kom en og annen gubbe opp på siden og dro forbi. Skjønner at jeg har en jobb å gjøre med diagonalgangen, med andre ord. Da vi rundet elleve kilometer hadde alle gubbene sagt takk for følget og forlatt meg som den stygge jenta med reggis som aldri fikk kline på klassefest.

Sandra bare: Hit you up in the middle of the night

                        It's dark and I want my lover

Etter tolv kilometer kom jeg til løpets eneste drikkestasjon. Den stille kveldsroen i skogen ble med ett brutt av noe som liknet et primalskrik ispedd gutturale lyder da jeg heiv en real slurk med energidrikk langt ned i pusterøret. Med en blanding av saft og luft i lungene ploget jeg ned bakkene som egentlig ikke var så skumle, men med omtrent to meters sikt fra den billigste hodelykta på XXL så det ut som jeg var på vei ned i helvete. Og dit vil jeg jo ikke. Selv om jeg ikke er religiøs.

Fra tolv til 18 kilometer gikk jeg alene, og jeg sleit med å holde trøkket oppe. Med Sandra på repeat gikk det kanskje litt fortere enn det ellers ville gjort, eller kanskje det ikke gjorde det i det hele tatt. Det får jeg aldri vite. Med fire kilometer igjen ble jeg tatt igjen av to nye gubber. De dro fra meg i nedoverbakkene, mens jeg staket dem inn i motbakkene. Selv om jeg gjorde meg så liten og tung jeg kunne i nedoverbakkene skled gubbene fra meg i nedoverbakkene mot mål, og jeg kom alene inn på stadion.

Ikke hadde jeg kræsja i noe rådyr, ikke hadde jeg kræsja i moradi, og ikke hadde jeg en populær matallergi. Alle unnskyldningene havnet på skraphaugen da speakeren gjorde meg oppmerksom på at jeg var første dame over målstreken.

Min første seier i skirenn noen sinne i sesongens første renn. Herfra kan det bare gå én vei og det er nedover, så nå skal jeg suge på den karamellen (er det også lov å si?) så lenge jeg kan. Det vil si til Trysil Knut på lørdag. Seier i Trysil Knut, König Ludwig Lauf, Holmenkollmarsjen eller Vasaloppet er like sannsynlig som at Kim Jong-un har gått på Mt. Everest i lakksko. Så som sagt; den karamellen. Nam.

Og nesten det beste av alt: jeg hadde ikke brytetanken én eneste gang. Det er faktisk verdt et klapp på skuldra.

Minister of Silly Walks må jobbe litt med diagonalgangen.

Ting som ikke teller når man går på ski (klassisk)

Å bli forbigått av folk som skøyter.

Å bli forbigått av folk med hund.

Alt annet teller.

Rydde ribbeplass - Kirkerunden på Julaften

For en gangs skyld var jeg hjemme i Ås på julaften. I tillegg til grønne jorder betyr det Kirkerunden. Jeg har aldri vært i kirka på julaften, og jeg hadde heller aldri vært med på Krikerunden før denne jula. Kirkerunden er kort fortalt en runde på omtrent 30 kilometer som går innom fem kirker i Follo: Ås - Nordby - Ski - Kråkstad - Kroer.

Start og mål er hos initiativtaker og tidligere verdensmester i orientering, la oss bare kalle ham Verdensmesteren. Ryktene jeg hadde hørt på forhånd var at Verdensmesteren ikke var fornøyd med mindre snittfarta lå rundt 4 minutter på kilometeren. Ryktene sa også at han selv ikke hadde vært med og løpt de siste årene, men i stedet pushet kirkeløperne fra sykkelsetet.

Vi var en liten gjeng hedninger som samlet oss hjemme hos Verdensmesteren klokka ti julaften. Det var Fredagsbirkenvinneren, Hobbyplatesnekkeren, Ecotrailer'n og Langbein. Og meg. Til sammen seks deltakere, hvorav fem o-løpere og en eks-o-løper (jeg la opp fordi jeg ble tjukk før jeg ble tynn igjen).

Hos Verdensmesteren gikk praten i været, skirenn og kilometertider før Hobbyplanksnekkeren forsiktig spurte: Hvor langt er det egentlig?

Verdensmesteren: 30 kilometer. Så det er ikke så langt.

Jeg bare:

Hobbyplanksnekkeren: Hvor lang tid tror du vi bruker på runden?
Verdensmesteren: Rundt to timer og femten minutter, tenker jeg. Jeg får ikke vært med å løpe for jeg har en dårlig akilles. Jeg kunne kanskje luntet igjennom på tre timer, men det er ikke noe poeng.

Jeg bare:

Og med det tok vi fatt på runden. Fredagsbirkenvinneren satte farten, og vi dura på i 4:30-fart. Eller vent, var det 4:15-fart? Klokka mi hang ikke med, men Hobbyplanksnekkeren mente bestemt vi holdt 4:15. Så da var det bare å vente på sprekken.

Ås kirke er heldigvis bare en liten kilometer ut på runden, så det var ikke tid for stopp (det var det for så vidt aldri), og vi løp slalåm mellom kirkegjengere for å komme oss fortest mulig til kirke nummer to.

Veien over til Nordby er kupert og ikke av den snilleste sorten, og når samtlige løpere unntatt meg har negativ egenvekt var det ikke annet å gjøre enn å bite seg fast så godt det lot seg gjøre i motbakkene. Det gikk greit til Nordby, men i de slake, rette motbakkestrekkene mot Ski begynte jeg å kjenne at løpsformen ikke var helt på topp.

I Ski sentrum måtte jeg gi en luke på gutta, men Verdensmesteren syklet ved siden av meg, og sammen dannet vi baktroppen. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte låne sykkelen noen kilometer dersom jeg trengte å hvile litt. Det fristet litt, men ikke veldig. Jeg ville jo løpe hele runden. Jeg visste jeg kunne løpe hele runden. Bare ikke i farta harene hadde satt ut i. Rolig langtur er et ikke-eksisterende begrep for denne gjengen.

Over jordene mot Kråkstad etter Ski kirke ble luka stadig større, og jeg skjønte at dersom jeg skulle la Verdensmesteren slippe å holde meg med selskap halve julaften, noe han garantert ikke hadde sett for seg, så måtte jeg låne sykkelen.

Å låne herresykkelen til en nærmere to meter lang mann er ikke helt uproblematisk når man har bein på lengde med en bruskasse, så sykkeletappen ble ikke bare avslappende. Luka var derimot ingen utfordring for Verdensmesteren: den ble tettet på et blunk, og marsjfarta ble satt opp i gruppa.

I Kråkstad tok jeg igjen beina fatt, men det å skulle løpe når man har syklet føles som noe à la dette: se for deg at lårbeinet ikke sitter fast i hofta. I stedet stikkes lårbeinet ut til siden for hvert steg du tar så rumpa blir typ en meter brei.

Jeg vraltet omtrent femti meter før jeg ble forbiløpt av o-toget. Beina var sure, og de to ibuxene jeg hadde poppet før turen for å dempe ei vond hofte begynte å slippe taket. Et par kilometer før Kroer kirke sa jeg takk for følget til Verdensmesteren som igjen hadde holdt meg med selskap fra sykkelsetet og jeg vendte nesa hjemover. Det var fortsatt rundt sju kilometer igjen, men de hadde jeg tenkt til å løpe i min egen fart.

Etter 2 timer og 17 minutter og 28 kilometer, hvorav seks var på sykkel kom jeg meg til slutt hjem. Gjennomvåt og iskald sto jeg sikkert 15 minutter i dusjen og sang julesanger mens den deilige slitenfølelsen prikket i kroppen.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hang med hele veien inn. Fire kirker på julaften fikk være bra nok. Det er flere kirker enn jeg har vært på i hele mitt liv. Nesten.

Kanskje jeg blir med neste år også.

Mangler motivasjon

Jeg er ikke død. Jeg har bare hatt så mye jobb de siste 15 ukene at bloggeren i meg har vært mer eller mindre død. Den har faktisk vært så død at tanken på å blogge har vært fullstendig fraværende. Derfor har jeg heller ikke dårlig samvittighet, og det er jo fint.

Sånn treningsmessig har jeg vært i en slags uinspirert zombie-tilstand. Jeg har trent, men det har kun vært fordi jeg veit jeg må trene for å få overskudd til å pløye gjennom tårnet av jobb som vokser for hver gang jeg besvarer en epost.

Dagene har sett omtrent sånn her ut:
05:50 - stå opp
06:00 - jogge til jobb
07:30 - jobbejobbejobbejobbejobbejobbelunsj?jobbejobbejobbejobbe
19:30 - hjemme fra jobb fikse litt i leiligheten du vet klesvask og sånn
20:00 - middag
20:30 - broen
21:30 - leggings
05:50 - stå opp
06:00 - jogge til jobb
07.30 - jobbejobbejobbejobbejobbejobbelunsj?jobbejobbejobbejobbe
19:30 - hjemme fra jobb fikse litt i leiligheten du vet klesvask og sånn
20:00 - middag
20:30 - broen
21:30 - leggings
05:50 - osvosvosv

Med andre ord: ikke noe liv.

Den oppvakte leser ser kanskje at jeg kunne ha hentet ut et par timer ekstra av døgnet etter klokka 21:30. Men nei, det kan jeg ikke. Noen av oss trenger MINST, og da mener jeg MINST og aller helst MER ENN åtte/ni timer søvn i døgnet. Det beste er rundt ti timer. Da har jeg det bra. Ti timer søvn, ikke mer enn åtte timer arbeidsdager, overskudd til trening og venner gjør meg til en - ikke for å skryte - likanes og trivelig type.

Sånn har det ikke vært i høst. Jeg har klaget over middels mye, tenkt litt mer enn det som er bra og sitti altfor mye på ræva. Jeg har følt meg litt som det her:

Jeg har i det minste fått sett Broen, da. Og så har jeg mange timer overtid som jeg har tatt ut i avspasering, så nå har jeg 16 dager lang juleferie. Fri>penger, for å si det sånn.

Planene for ferien?
Sove, slappe av, og forhåpentligvis gå masse på ski. Men da må værgudene se å skjerpe seg litt, for sånn som det ser ut nå blir det den mest snøfattige jula på hytta så lenge jeg kan huske.

Jeg har kun gått fire skiturer i vinter. Det tror jeg må være rekord i negativ forstand Det handler ikke om mangel på motivasjon, men som jeg nevnte over: mangel på snø. Faen ass.

Lover å ta meg sammen nå, Nå blir det bra. Nå blir det skikkelig bra.

Løpesesongen 2015 i retrospekt. Hva skjedde, egentlig?

I april avrundet jeg en relativt dårlig skisesong med å kaste skøyteskia etter at de hadde sugd seg fast i snøen hele veien fra Finse til Ustaoset. På rennene der kroppen funka, funket ikke skia, og når skia funka kjentes det ut som om kroppen hentet seg inn etter fylletur med charter-Svein og hun dama som det virker som det fort kan bli litt mye av.

Derfor håpet jeg på mer oppløftende resultater med joggesko på beina. Og for en løpesesong det har vært! Når jeg nå spenner på meg skia klar for å revansjere fjorsesongens begredelige innsats på snø, stiller jeg med selvtillit på form, ikke mindre enn pers på 5 km, 10 km, 21 km og 42 km, samt debut - som jo også blir pers - på 62 km.

Ikke bare har det blitt pers over hele linja, plasseringene har også vært over all forventning. Jeg kan ikke, vil ikke, skal ikke, og får heller ikke lov til å klage over følgende resultater:

Fornebuløpet: 13. plass
iForm-løpet: 4. plass og pers på 5 km (20:04)
Gjerdrumsmila: 2. plass
Ultrabirken: 5. plass (6:30:20)
Skiløpet: 6. plass og pers på 10 km (40:55)
Oslo Maraton: 38. plass og pers på halvmaraton (1:30:44)
Hytteplanmila: 31. plass og pers på både 5 km (19:34) og 10 km (40:23)
Fredrikstad Maraton: 3. plass og pers (3:22:05)

Dette er plasseringer og tider jeg godt fornøyd med, og som det er lett å se av tidene, går det ikke an å gi seg her. Det blir for dumt kaste inn håndkleet 24 sekunder unna sub 40 på mila, 45 sekunder unna sub 90 på halvmaraton og to minutter unna sub 3:20 på maraton.

Fredrikstad Maraton.
Foto: Bjørn Hytjanstorp

Dermed peker målene for sesongen 2016 seg ganske klart ut. I tillegg har jeg lyst til å prøve meg på flere ultraløp. Jeg hadde store planer om Undheim 6-timers forrige helg, men kneet la inn protest etter Fredrikstad Maraton, så da gikk de planene i vasken. Etter løpet i Fredrikstad har jeg stelt med kneet som om det skulle ha vært en Tamagotchi. Jeg har gitt det tran og jeg har hvilt det. Jeg har løpt oppover i stedet for nedover. Jeg har til og med dratt meg inn på treningsstudio (som er noe av det kjedeligste jeg veit) og løftet og bøyd og skrævet og tøyet.

Nå kjennes det ut som om kneet er klart for nye eventyr. Jeg har egentlig ikke hatt noe lyst til å løpe Bislett 6-timers da det går rundt og rundt og rundt inne på Bislett, men i dag våknet lysten fra en 27 år lang dvale helt til jeg fant ut at påmeldingen er stengt, og det ikke ser ut som det går an å etteranmelde seg. På en måte er det bra, for da slipper jeg å veie for og imot om jeg skal være med. Jeg har dessuten hørt at det lukter rimelig stramt inne på løpebanen når deltakerne har løpt og svettet og bæsjet i noen timer der inne. Det er i seg selv grunn god nok til å stå over. Legger man det sammen med det fatum at jeg har store problemer med å få i meg nok næring på lange løp fordi jeg blir like kvalm som Donald Trump, er det like greit å droppe det. Men så var det denne lysten som så smått tittet ut av hiet, da.

Derfor sier jeg som følger: Hvis noen er i stand til å lete opp et startnummer, eller hvis arrangøren skulle tillate en ydmyk etteranmelding fordi de tilfeldigvis har lest min mediokre blogg, skal jeg løpe. Det hadde jo vært kult å avslutte mitt livs løpesesong med et godt resultat på 6-timers, ikke sant?