Romjulsrennet - tricepstrening

Altså, dette er toppen av latskap. Jeg har gått tre renn og ikke skrevet om dem. Fy til meg. Kjeft, kjeft, kjeft.

La oss ta det første først. I romjula debuterte jeg Romjulsrennet på Sjusjøen. Altså, på resultatlistene ser det ut som jeg gikk i 2013, men det gjorde jeg ikke. Jeg skrev allikevel et rennreferat fra Romjulsrennet 2013 som kan leses HER.

Dermed var det duket for debut i Romjulsrennet. Hele jula hadde jeg tilbragt i trikkeskinnene på Nordseter der kulden gjorde smøringa enkel – blått og trått. Etter milevis tilbakelagte kilometer i stabile minusgrader hadde jeg konkludert med at skia mine (ja, jeg har bare ett par klassiskski hvis man ser bort ifra grusskia) er veldig gode på kaldt og trått føre. Gledet meg derfor til å ha bedre glid enn de fleste rundt meg til tross for en litt tung og sliten følelse i kroppen på renndagen. Men sånn skulle det ikke bli.

 Renndagen stilte med nullføre og regn, ikke engang vr60 satt, og hele løypa måtte stakes. Koste hva det koste ville. Ut fra start på Sjusjøen skistadion går det slakt nedover, og jeg opplevde å bli frastaket av mange menn og litt for mange damer. Allerede etter to kilometer åpnet borrelåsen rundt hånda på høyre stav seg, og jeg mistet halen på de raske damene da jeg måtte feste staven igjen. Heldigvis kom vi til et slakt motbakkeparti etter omtrent tre kilometer som skulle vare en god stund, og jeg fikk da dra nytte av min korte kropp og staket inn flere av damene som hadde flydd forbi i de flate partiene i tillegg til at jeg begynte å plukke løpere fra puljen foran.  

Opp mot Sollifjell var det ikke annet å gjøre enn å brette skia ut i fiskebein og løpe på skia mellom sporene i en slags slow motion Estil-stil. Etter å ha besteget Sollifjell i fiskebein var det bare å ta på seg Bambikostymet og hive seg bredbeint og ustødig ned bakkene igjen. Her ble jeg tatt igjen av omtrent alle de jeg hadde gått ifra oppover, men heldigvis kom det en ny motbakke rett etterpå, og da var det ikke annet å gjøre enn å henge seg på stavene og stake inn alle sammen – én gang til. Derfra var det bare å stake resten. Nesten. Mellom midtfjellet og Gjesbodsåsen løsnet staven ytterligere 3 ganger, og da staven løsnet for 7 gang et sted mellom Gjesbodsåsen og Kroksjøen var det ikke annet å gjøre enn å brøle ut et:

MEN FOR FAEN ‘A!

Strammet staven til jeg ikke kjente fingrene mine lenger og staket de siste kilometerne til mål. Underveis hadde jeg ingen formening om jeg gikk spesielt fort eller ikke, men da jeg krysset målstreken viste det seg at jeg hadde slått løpere jeg ikke trodde jeg skulle klare å slå, i tillegg til at jeg var nærmere vinneren enn jeg trodde jeg skulle klare.

Med andre ord all grunn til å være fornøyd. Tiden på 23 km med null feste ble 1.21,48, 7.plass i klassen og 39. plass totalt av 129 damer.

Gleder meg allerede til neste vinters Romjulsrenn. Håper bare det blir litt tråere så skia mine kan komme til sin rett. 

Coming up: rennreferat Budorrennet og Skeikampenrennet.