Hytteplanmila 2015 - sakte men sikkert mot sub 40

Sammen med alle andre selvrealiserende (men superhyggelige) mosjonister som ønsker seg pers på slutten av løpesesongen, sto også jeg på startstreken til Hyttplanmila med ett mål for øyet: pers. Oppladninga var så som så. Lange dager på jobb og stinne bein hele uka gjorde at jeg ikke kunne gjøre annet enn å satse på at alt arbeidet gjort før den siste uka fikk være godt nok. Dermed slapp jeg unna de verste nervene, og det er jo en bonus.

I år som i fjor hadde jeg planer om å henge meg på 40-ballongen, men da jeg ikke så noen 40-ballong i det startskuddet gikk, var det ikke annet å gjøre enn å gønne på for egen maskin. Som vanlig var det knuffing og trangt ut fra start, men siden jeg er av den konfliktsky typen var det bare å ta imot det som måtte være av knuffing og legge det på karmakontoen.

Den første kilometeren på Hytteplanmila er svært rask, og da jeg rundet kilometersmerket på 3:30 kunne jeg ikke gjøre annet enn å flire. Sånne som meg skal ikke åpne på 3:30. Det MÅ jo bli sprekk.

På to kilometer meldte første brytetanken seg, men like etter lå en stakkar som hadde kollapset (som heldigvis fikk hjelp og som det heldigvis gikk bra med), og det slo meg fort at det der var gyldig DNF-grunn. Hvor mange gyldige grunner hadde jeg? Ingen. Så da var det bare å fortsette.

Sjekk det været, 'a! Perfekte forhold.
Foto: Hytteplamila 

Kroppen kjentes helt ok, og jeg forsøkte å rykke på en fyr som løp med en altfor stor vindjakke. Jeg vet ikke hvorfor, men det irriterte meg at han løp med vindjakke når det var så fint vær. Han tok meg bortover og oppover (ja, det er faktisk en del oppover mellom to og fire kilometer), og jeg tok ham nedover. "Dessverre" var det mest bortover, så da måtte jeg til slutt gi tapt

Målet var som sagt pers, men den defensive delen av meg tenkte at så lenge jeg løp en god femkilometer kunne jeg være fornøyd. På fire kilometer var det derfor omtrent dette som gikk igjennom hodet mitt:

Defensive Kaja: Ligger an til passering godt under 20 minutter. Klarer du det kan du lunte i mål.
Offensive Kaja: Nei, nei. Da ligger du jo an til sub 40. Klart du ikke skal gi opp da!
Diplomaten Kaja: Ok, vi gjør som følger. Nå er det bare én kilometer igjen til halvveis, og da er det bare fire kilometer igjen til ni kilometer som bare er én kilometer fra mål, og da er jo målseglet ganske nærme hvis man ser bort ifra den siste bakken. Ække så ille det. Det fikser du, ikke sant?

Uten noe mer snikksnakk ble fem kilometer passert på 19:34 på klokka (19.39 på Hytteplanmålinga), og jeg var dritfornøyd. Solid pers på distansen og 20 sekunder gå på for å klare sub 40. Allikevel var det noe som skjedde her. Den defensive delen av meg var plutselig for fornøyd.

Defensive Kaja: Nå har du løpt over all forventning halvveis, og du hadde ikke trodd du skulle klare sub 40 i år. Du ligger uansett an til pers, og hvorvidt den er over eller under 40 minutter spiller ingen rolle så lenge det blir pers. If you know what i mean (ikke spørsmålstegn/ikke oppe til diskusjon).

Den offensive delen av meg prøvde å holde farta oppe, men igjen ble jeg offer for svak psyke og uklart fokus mellom seks og åtte kilometer. Mens jeg dro på det som føltes som ei svær deigræv som kun løftet seg noen tunge centimeter over bakken for hvert steg, hørte jeg plutselig en haug med mer eller mindre lette steg komme stadig nærmere. Det hørtes akkurat ut som når Scar pusser hyenene sine på en haug med gnuer (en gnu - flere gnu eller gnuer?) for å ta rotta på Simba og Mufasa nede i dalen. Sånn føltes det også. På sju kilometer klarte jeg ikke lenger å holde unna, og gnuflokken, ledet an av 40-ballongmannen som tydeligvis hadde sviktet meg allerede fra start, dundret forbi meg og den dissende deigræva mi.

NEEEEI :,(

Men det viste seg at jeg hadde en venn i gnuflokken. Borka som også hadde samme mål som meg om 39:59 ropte med det han hadde av pust:

DET HER SKAL VI FAENMEG KLARE, KAJA!!! KOM IGJEN NÅ!

Jeg ble nesten døv på høyre øre, men peptalken hjalp, og i omtrent 200 meter prøvde jeg å henge meg på flokken. Dessverre ble den defensive delen av meg for sterk. Jeg prøvde, men ikke hardt nok.

Defensive Kaja: Du vet at du kan klare sub 40 selv om du ikke henger med ballongen. Men den farta der er de inne godt under 40. Du kan fortsatt klare det. Men helst ikke prøv så hardt at du kaster opp, for magesyre smaker vondt, og så får du dårlig ånde.

Som sagt så gjort. På åtte kilometer følte jeg meg plutselig litt pigg igjen, og den nest siste kilometeren gikk overraskende greit. Med 500 meter igjen sto Mr. Luna og ropte at jeg måtte spurte. Jeg prøvde på en beskjeden fartsøkning, men da magen truet med å knyte seg, slapp jeg meg tilbake ned på bare-bæsje-på-meg-litt-fart. Det fikk holde. Klokka gadd jeg ikke lenger se på, for jeg visste at med et magadrag kunne det kanskje gå, men jeg orket ikke å ha så vondt.




De siste 200 meterne var som alltid skikkelig BLÆ (motbakke type opp Mt. Everest), men jeg kom meg til slutt over målstreken på...wait for it...40:23. Jeg hang meg selv til tørk på nærmeste gjerde sånn passelig fornøyd. Det ble en solid pers med 32 sekunder og nesten ett minutts forbedring av fjorårets pers på Hytteplanmila.

Jeg burde være kjempefornøyd med tiden, men jeg tror den ambivalente følelsen skyldes at jeg følte jeg kunne klart sub 40. For defensiv løping og svak psyke satte en stopper for det. Samtidig sitter jeg igjen med en veldig god opplevelse av Hytteplanmila 2015. Med snittpuls på 181 og maks på 188 holdt jeg meg på riktig side av terskel og fikk dermed også en fin tur. Ja, jeg måtte jobbe hele veien, men flytfølelsen var tilstede store deler av løpet. Og det er deilig. Det er jo derfor jeg løper. Følelsen av å fly (som fort kan erstattes med følelsen av å ha deigræv) kan man leve lenge på.

24 sekunder fra 39:59 er tross alt mindre enn 56 sekunder, så jeg spiser meg sakte men sikkert ned mot hovent å kunne si - dersom noen mot formodning skulle spørre hva jeg løper mila på - at jeg løper på under 40 minutter.


Neste gang.