mandag 26. oktober 2015

Fredrikstad maraton - pallplass og ertesuppe

Jeg er svak for Østfold og østfoldinger. Da jeg i flere år av ungdomstida mi tilbragte annenhver helg på kretstrening i Østfoldhallen syntes jeg østfolddialekta var heslig. Mulig jeg fikk en form for overdose. Men nå er det tvert i mot. Eller som man sier på godt norsk: the table has turned. Jeg synes østfolddialekta er en av de triveligste og utvilsomt mest joviale dialektene i landet.

Og så smelter jeg jo litt ekstra når arrangementet rundt Fredrikstad maraton er til å spise opp. I stedet for høy dunka-dunk-musikk og speaker på startplass sitter løperne henslengt i sofaene i andre etasje i FIF-huset inntil løpsleder en halvtime før start tar ordet:

"Hei aille sammen. Nå ære tredve minnutter te start. Hvis du står nere ved målseglet her når starten går og du ænte forstår åffer det ænte er noen andre der, er det fordi du må hundreogfemognittimeter nordante for å finne start. Dere løper gjennom målseglet, og så blire tre runder på 14 kilometer. Etterpå ære ærtesuppe, vørterøl, kaffe og kaker her inne. Og så ære garderobe med badstu til aille som har løpt."

Jeg bare, serr? Det her må man bare elske.

Jeg har lekt litt med tanken om å løpe et maraton i år, og da jeg tilfeldigvis scrollet på terminlista til kondis.no tidligere i uka, fant jeg Fredrikstad maraton. Jeg visste ingenting om løpet, og var litt skeptisk til høydeprofilen da jeg så det skulle komme noe som liknet på en real kneik mellom sju og ni kilometer. Som vi skulle forsere tre ganger. Tilsammen 15 kilometer av løypa skulle gå på skogsvei og litt sti, mens resten skulle være god, gammaldags asfaltdunking. Kanskje ikke verdens raskeste maraton, men hvorfor ikke prøve?


Dermed befant jeg meg på startstreken hundreogfemognitti meter nordante FIF-huset lørdag formiddag. Planen var å holde en fart mellom 4:30 og 4:40 minutter per kilometer og komme i mål på omtrent 3 timer og 16 minutter.

Ut fra start var vi fire damer som dannet en slags gruppe. Tre tynne, lange løpekropper og meg bakerst. Damene dura på i 4:25-fart, og maratonebutanten i meg bare:

Det her går lett, ass. Bare henge på?

Heldigvis er jeg ikke helt debutant. Jeg har løpt ett maraton før, nemlig Singapore Marathon i 2012 (kan leses HER) og da fikk jeg smertelig erfare at det er lett å bli overivrig i starten. Men det betyr ikke at jeg er erfaren på distansen, så kroppen min bare:

I dag er du lett, Kaja. Går fint, det her.

Mens hodet mitt bare:

Nå holder du stø kurs mot isfjellet. La damene stikke og løp dit eget løp. Hold deg rundt 4:40.

Mens det fortsatt gikk lett.
Foto: Rolf B. Gundersen

Og vet du hva? Jeg gjorde det! Men jeg var ikke så innmari god på det. Jeg hadde latt damene dure på i sin fart bortover flatene, men i den fryktede bakken inn i Fredrikstadmarka hadde jeg helt uten forvarsel forsert to av dem, og nå lå jeg plutselig i ryggen på første dame (som for øvrig heter Anette). Vi løp sammen igjennom skogen, og da vi kom ut langs et vann fikk vi vinden rett imot, og Anette snudde seg mot meg og sa med verdens største smil:

Det er skikkelig surt i dag. Ikke de beste løpsforholdene. Har du løpt her før?

Jeg ble satt ut av hvor hyggelig hun var, og jeg følte ikke lenger at hun var en konkurrent. Vi løp side om side og skravlet om løst og fast til vi rundet 14 kilometer. Ut fra drikkestasjonen ved FIF-huset fikk jeg en liten luke, som jeg var sikker på at Anette skulle spise opp så snart vi kom ut på flatene, men jeg kunne ikke lenger høre stegene hennes.

Hodet: Nå var du dum, Kaja. Det her var skikkelig dumt. Du leder nå, du vet det?
Kroppen: OM jeg vet?
Hodet: Det er fortsatt 27 kilometer igjen. Bare nevner det.
Kroppen: Du?
Hodet: Mhm?
Kroppen: Jeg må litt bæsje, jeg.
Hodet: Selvfølgelig må du det.

Så da løp jeg i tet, da. Med gode bein følte jeg meg som en million dollar, men magen min hadde bestemt seg for å kuke det til for meg. Ikke var det noen steder å gå på do heller. Løypa gikk langs en over middels trafikkert bilvei, og langs veien var det kun en haug med industribygg med videoovervåkning. Jeg lette febrilsk etter en busk langt fra videokamera og biler, men ingen muligheter åpenbarte seg.

På 17 kilometer sto mamma med banan til meg. Jeg tok imot, men turte ikke spise den før jeg visste jeg kunne springe rett i en busk. På 18 kilometer hadde arrangørene rigget opp en drikkestasjon, men ikke faen om jeg turte å putte i meg noe som helst. Nå var det krise. Alle omgivelser var betong, og jeg visste det var kritisk å få i meg det jeg kunne av væske. Allikevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å løpe rett forbi drikkestasjonen i desperat søken etter en busk. Rett før 20 kilometer så jeg en ansamling av grønt som var akkurat nok til at jeg kunne gjøre det jeg måtte. Jeg heiv bananbiten jeg hadde båret på i tre kilometer i kjeften og skar 90 grader til venstre opp en liten skrent. Med passe innsyn fra bilistene og utsikt til fortauet så jeg både Anette og dame nummer tre, nå nummer to, løpe forbi der jeg satt.

Ferdig tømt dro jeg på meg tightsen og bestemte meg for å ta opp jakten. Jeg peisa på i idiotisk 4:05-fart bortover sletta, og tok igjen dame nummer to, nå nummer tre, etter en kilometer. Også hun blid som ei lerke:

Der er du, ja. Løp på, nå!

Opp bakkene inn mot marka spiste jeg meg stadig nærmere Anette, og etter fire kilometer løp vi igjen side om side. Anette snudde hodet til siden og så på meg:

Går det bra med deg, eller?

Herregud, hva skjer med at folk er hyggelige på det løpet her? Igjen var jeg skikkelig dum og urutinert da jeg bestemte meg for å løpe forbi Anette i stedet for å ligge i rygg og la henne dra. Jeg fikk en luke på om lag 50 meter og var igjen i tet.

Luka. 28 kilometer.
Foto: Rolf B. Gundersen

Ut på tredje runde kjente jeg at det begynte å røyne på med krefter. Kastet i meg en gel og forsynte meg med cola og banan av mamma. Men det hjalp ikke. Kilometertidene steg sakte men sikkert mot 5-tallet, og på ei paddeflat strekning på 31 kilometer løp jeg rett inn i isfjellet. Anette danset forbi med lette gasellesteg, mens jeg dro de altfor korte, altfor stutte, altfor kraftige post-fotballåra mine forbi Østfoldhallen i en nostalgisk eim av pølse i vaffel.

Herfra og inn ble det en kamp. Jeg var megakvalm og orket ikke annet enn vann på drikkestasjonene selv om jeg visste det var et dårlig valg. Kroppen trengte energi. Samtidig trengte den enda mindre å kaste opp, så da ble det vann.

Jeg så dame nummer tre noen hundre meter bak meg, og var redd hun kom til å ta meg igjen hvis jeg ikke fikk ræva i gir. Jeg fikk på ingen måte ræva i gir, så med tre kilometer igjen kom hun opp på siden av meg.

Hun: Jeg har så krampe i foten.
Jeg: Det er ikke langt igjen nå, så det går bra. Kjør på.

Jeg forsøkte ikke en gang å henge. Jeg ville bare i mål, og jeg visste jeg kom til å være dritfornøyd med å fullføre, for nå hadde jeg VONDT.

På 40 kilometer sto mamma med cola og banan, men jeg var så tom og sliten og kvalm og lei at jeg ikke orket å forsyne meg. I stedet ba jeg henne løpe med meg. Hun var ikke vond å be og spratt foran meg som ei ku på vårslepp. Jeg sier ikke at mamma er ei ku, for det er hun ikke, men hun så like glad ut som kyr gjør når de kommer ut om våren hvis du skjønner hva jeg mener. Mamma var hare, motivator og speider, og hun kunne forsikre meg om at det ikke var noen damer å se bak oss.

Jeg hadde på ingen måte noen spurt i beina, så jeg vraltet over målstreken, sjeleglad for at det ikke ble noe spurtoppgjør, til 3. plass på 3:22:05.

Jeg var gladere enn jeg så ut. Hadde bare sjukt vondt i alt.
Foto: Rolf B. Gundersen

Jeg klarte ikke 3:16, men det er greit. En kranglevoren mage førte til at jeg mistet viktig drikke. At den i tillegg sendte meg inn i en busk med påfølgende idiotisk opphenting av teten var nok noe av det dummeste som kunne ha skjedd. Tar jeg det i betraktning er jeg ikke bare fornøyd, men veldig fornøyd med sluttiden. At løypa ikke akkurat var lettløpt med både motbakker og vind, gjør at jeg har stor tro på å komme ned mot 3:16 ved en senere anledning.

Til slutt må jeg bare si at Fredrikstad maraton uten tvil er det hyggeligste løpet jeg har vært med på. Herlige funksjonærer, fantastisk publikum, ekstremt trivelige deltakere, og ikke minst ertesuppe med flatbrød og vørterøl etter målgang. Altså, hallo.

Om jeg skal komme med forslag til forbedring, er utplassering av et toalett eller to på asfaltstrekningen det eneste jeg kan komme på.

2 kommentarer:

  1. Gratulere med sterk tid! Kan anbefale Nordmarka Skogsmaraton til våren hvis det frister med en ny ikke-helt-flat maraton :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Kanskje blir det Nordmarka en gang også. Må si jeg foretrekker helt flatt ;)

      Slett