fredag 16. januar 2015

Skeikampenrennet: gjensnødde spor og sirup under skia

Etter en god opplevelse på Romjulsrennet og en dårlig opplevelse på Budor var det i helga klart for Skeikampenrennet. Distansen var akkurat passe (27km) og løypeprofilen så morsom ut. Småkupert og en del slake motbakker der man kan lange ut i diagonalgang. Helt perfekt. Trodde jeg.

For på renndagen lavet det ned i bøtter og spann. Løypemaskina la ut i traséen 45 minutter før start, men da startskuddet gikk var det meste snødd igjen. Det ble med andre ord en tung dag i sporet og jeg bommet GROVT da jeg estimerte sluttiden min.

Starten. Foto: Skeikampen resort
Følte jeg kom greit ut fra start da jeg valgte meg noen rygger som gikk fortere enn resten og forserte en hel mengde løpere ut fra startområdet. Det tok allikevel ikke lang tid før det kun var to "spor" å gå i. Jeg ble gående i kø og bestemte meg for å legge meg i midten og stake forbi en liten gruppe. Det skulle vise seg å være et særdeles dårlig valg. I nysnøen  kostet det mer enn det smakte, og resultatet ble at jeg slukøret måtte finne en luke i sporet der jeg hadde gått - bare lenger bak i køen.

Ved to senere anledninger forsøkte jeg meg på samme manøver med samme resultat. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å bestemme seg for å legge seg inn i køen holde sporet. I 15 kilometer var vi et tog på ca 20 stykker som sneglet oss igjennom løypa. I fiskebeinsbakkene ble det full stopp og trekkspilleffekt, men det var i grunn greit. Jeg som alltid har tenkt at slake motbakker er min styrke sleit ut av en annen verden med diagonalgangen i snødrevet.

Hodet: Hva er det du driver med, egentlig?
Kroppen: Vet ikke, jeg. Prøver meg liksom på diagonalgang, da.
Hodet: Det var du jo jævlig god på i dag.
Kroppen: Veit du. Du har helt rett. Jeg suger.

Kroppen kjentes tung som en dampveivals i trolldeig, og jeg begynte for alvor å betvile min egen form allerede tidlig i løpet. Kunne det være påbegynnende sykdom? Manglende ferdigheter i løst føre? Eller er jeg bare i ræva form?

Etter 20 kilometer våknet endelig skroget til live, og de siste 6 kilometerne (minus den siste kilometeren til mål) gikk det i grunn ganske greit. Stakinga fra Romjulsrennet var tilbake, og motivasjonen ble holdt oppe av å ta igjen folk med lave startnummer. 300 meter fra mål sto Ane og Lisa og heiet seg hese og bød på øl. Øl fristet, men så nære mål ble det litt for dumt å gi seg. Hadde de derimot stått med øl og klappstol på 15 kilometer hadde jeg gladelig slått meg ned.

Fikk en øl litt seinere på kvelden. Hvor fortjent den var er en annen historie.
Sneglet meg til slutt i mål til en svak - og veldig overraskende - tredjeplass i klassen.

Etter to dårlige rennopplevelser på rad har jeg blitt enig med meg selv om én ting:
De neste helgene skal renn byttes ut med teknikkterping. Skuldrene og stressnivå skal ned når jeg forsøker å gå fort. Nå skal jeg back to basics. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

onsdag 14. januar 2015

Budorrennet. Nuvel.

For første gang i år «feiret» jeg bursdagen min med å gå skirenn. Ikke bare var det skirenn, det var skirenn med sånt føre som jeg ikke liker. Så det var skikkelig hyggelig.


Regn og påfølgende kulde hadde gjort sporene harde, og jeg hadde et par lag med deilig klister under plankene. Da startskuddet gikk hadde jeg helt glemt hvordan det var å starte midt inni et stort startfelt. Jeg valgte derfor å stå i sporet og være tålmodig. Det viste seg fort å være et dårlig valg da jeg så Maren fra SKIGO og andre løpere jeg hadde håpet å gå sammen med smette framover mellom sporene. Prøvde å smette etter, men jeg var stuck. Det var folk overalt. I sporene. I mellom sporene. Foran meg. Bak meg.

Men så endelig virket det som om ting løsnet. Jeg klarte å manøvrere meg framover i feltet i ca ti meter før løypa ble snevret inn og redusert til to spor. Og så var jeg stuck igjen. Da var det ikke annet å gjøre enn å prøve å komme inn i en rytme. Men før jeg gjorde det sørget jeg for å sette staven mellom skia og spenne bein på meg selv så både jeg og hun bak meg tryna.

Med et «unnskyld» til de bak meg kom jeg meg opp igjen og begynte jakten på Maren. Løp sikksakk mellom sporene for å avansere i feltet oppover den første mila. Pulsen spratt rett opp i altfor høy sone, og flere av plassene jeg hadde avansert gikk plutselig i min disfavør igjen. Men så, etter 8 kilometer så jeg en gul SKIGO-drakt foran meg. Vi holdt ca samme fart, og jeg hadde henne innen rekkevidde da vi nådde toppen.

Foto: Stein Arne Negård
Toppen, ja. Den hadde jeg hørt litt om. Jeg hadde hørt  at det skulle være en nedoverbakke med en bratt sving i bunn som sannsynligvis kom til å være en dødare på dagens føre. Så da det begynte å gå slakt nedover og jeg ikke så slutten, reiste jeg meg like godt opp og satte ut det ene beinet. Det skulle vise seg at dette på ingen måte var noe annet enn en skikkelig slak nedoverbakke. Men det visste jo ikke jeg, og pingle som jeg er bremset jeg og ble forbikjørt av ca halve Elverum. Maren så jeg aldri noe mer til.

Da den virkelige bakken kom noen kilometer seinere var jeg nære ved å ta av meg skia. Alt som hadde vært av snø var ploget bort, og på ett eller annet vis klarte jeg å manøvrere meg ned bakken i tidenes bredeste plogestilling på ca 3 km/t. Da er det ingen overraskelse at jeg ble forbikjørt av resten av Elverum.

De påfølgende stakepartiene var seige. Jeg staket og staket, men følte ikke jeg fikk noe igjen for det. Der jeg hadde vært sterk på Romjulsrennet ble jeg nå sklidd forbi av noe som kjentes ut som alt og alle.

Foto: Rolf Bakken
Fra omtrent 6 kilometer hadde tanken om å bryte slått meg første gang. Den kom igjen og igjen omtrent hver kilometer til jeg rundet 20 kilometer. I og med at Budorrennet er 46 kilometer var jeg fornøyd med at jeg hadde klart å lure meg selv til å gå så langt, for nå var det nesten like langt å snu som å fullføre. Så da fortsatte jeg. Men jeg var ikke glad. Jeg hadde gitt opp. Mens stakemusklene jobbet hadde pulsen tatt ferie og ville ikke opp i konkurransefrekvens.

Med én kilometer igjen til mål etter noen utforkjøringer der jeg bare så vidt hadde unngått et grantre og faceplant i en vanndam var det et par ord som gikk på repeat i hodet mitt:

Jævla fuckfacefaendritthelvetesfuck.

Kom meg til slutt i mål på tiden 2.43.42 og 5. plass i klassen. Synes ikke tiden i seg selv er så gal, men selve opplevelsen var dritt hele veien. Selv om rennet gikk i fine omgivelser. Herregud, jeg hater ikke Budorrennet. Jeg hatet bare føret og meg selv.

Heldigvis hadde jeg bursdag, så jeg fikk to kakestykker på premieutdelingen, og da var nesten alt bra igjen. 

tirsdag 13. januar 2015

Romjulsrennet - tricepstrening

Altså, dette er toppen av latskap. Jeg har gått tre renn og ikke skrevet om dem. Fy til meg. Kjeft, kjeft, kjeft.

La oss ta det første først. I romjula debuterte jeg Romjulsrennet på Sjusjøen. Altså, på resultatlistene ser det ut som jeg gikk i 2013, men det gjorde jeg ikke. Jeg skrev allikevel et rennreferat fra Romjulsrennet 2013 som kan leses HER.

Dermed var det duket for debut i Romjulsrennet. Hele jula hadde jeg tilbragt i trikkeskinnene på Nordseter der kulden gjorde smøringa enkel – blått og trått. Etter milevis tilbakelagte kilometer i stabile minusgrader hadde jeg konkludert med at skia mine (ja, jeg har bare ett par klassiskski hvis man ser bort ifra grusskia) er veldig gode på kaldt og trått føre. Gledet meg derfor til å ha bedre glid enn de fleste rundt meg til tross for en litt tung og sliten følelse i kroppen på renndagen. Men sånn skulle det ikke bli.


 Renndagen stilte med nullføre og regn, ikke engang vr60 satt, og hele løypa måtte stakes. Koste hva det koste ville. Ut fra start på Sjusjøen skistadion går det slakt nedover, og jeg opplevde å bli frastaket av mange menn og litt for mange damer. Allerede etter to kilometer åpnet borrelåsen rundt hånda på høyre stav seg, og jeg mistet halen på de raske damene da jeg måtte feste staven igjen. Heldigvis kom vi til et slakt motbakkeparti etter omtrent tre kilometer som skulle vare en god stund, og jeg fikk da dra nytte av min korte kropp og staket inn flere av damene som hadde flydd forbi i de flate partiene i tillegg til at jeg begynte å plukke løpere fra puljen foran.  


Opp mot Sollifjell var det ikke annet å gjøre enn å brette skia ut i fiskebein og løpe på skia mellom sporene i en slags slow motion Estil-stil. Etter å ha besteget Sollifjell i fiskebein var det bare å ta på seg Bambikostymet og hive seg bredbeint og ustødig ned bakkene igjen. Her ble jeg tatt igjen av omtrent alle de jeg hadde gått ifra oppover, men heldigvis kom det en ny motbakke rett etterpå, og da var det ikke annet å gjøre enn å henge seg på stavene og stake inn alle sammen – én gang til. Derfra var det bare å stake resten. Nesten. Mellom midtfjellet og Gjesbodsåsen løsnet staven ytterligere 3 ganger, og da staven løsnet for 7 gang et sted mellom Gjesbodsåsen og Kroksjøen var det ikke annet å gjøre enn å brøle ut et:

MEN FOR FAEN ‘A!

Strammet staven til jeg ikke kjente fingrene mine lenger og staket de siste kilometerne til mål. Underveis hadde jeg ingen formening om jeg gikk spesielt fort eller ikke, men da jeg krysset målstreken viste det seg at jeg hadde slått løpere jeg ikke trodde jeg skulle klare å slå, i tillegg til at jeg var nærmere vinneren enn jeg trodde jeg skulle klare.


Med andre ord all grunn til å være fornøyd. Tiden på 23 km med null feste ble 1.21,48, 7.plass i klassen og 39. plass totalt av 129 damer.

Gleder meg allerede til neste vinters Romjulsrenn. Håper bare det blir litt tråere så skia mine kan komme til sin rett. 

Coming up: rennreferat Budorrennet og Skeikampenrennet.

tirsdag 6. januar 2015

Brannfakkel

Skal jeg lenge ut en brannfakkel? Ja, det skal jeg:

iPhone er noe DRITT.

Sånn. Da var det sagt. It's out there.

Jeg har alltid forholdt meg nøytral i Mac/Apple vs PC/Android-debatten. Gidder ikke sette meg inn i det, liksom. Har hatt Adroid og PC og vært fornøyd med det. Har venner som har Apple og de er fornøyd med det. Fint.

Men nå har jeg fått min tredje iPhone på halvannen måned. Det er ikke fordi jeg vil ha iPhone. Det er fordi det er den telefonen vi har på jobb. Nå er det viktig å skille mellom hva jeg klager på her. Jeg klager ikke på at jeg har jobbtelefon. Jeg klager på Apple generelt og iPhone spesielt. For noe SKVIP.

Omtrent så begeistret er jeg for Apple-produkter:


Her er noen av grunnene til at jeg ikke liker iPhone og Apple.

1. Alle andre mobilprodusenter i verden har gått sammen om å ha samme type lader. Men ikke Apple. Ikke engang Apple-produktene skal ha samme type lader. Ta for eksempel min iPod (den hadde du glemt, ikke sant?) kjøpt i 2009. Jeg har mistet laderen min og kan ikke bruke andre (les:nyere) iPod/iPad-ladere fordi Apple selvfølgelig vil at jeg skal blåse enda mer penger på et merke som er hypa herfra til helvete.

2. iPhone gidder ikke kommunisere på blåtann med andre produkter enn Apple-produkter. Apple er liksom for kult for alt annet. Jeg vil si det er for dust for alt annet.

3. iPhone tåler ikke kulde. Selv om jeg har den i en tjukk vått i drikkebeltet oppå en flaske med varm drikke (ikke lekk) kan jeg verken ringe eller ta bilder med den når jeg tar den fram på skitur fordi det står følgende: "Enheten må kjøles ned før den kan brukes", selv om den er pisskald. En telefon skal tåle å være på tur som ikke er av ekstrem karakter.

4. iPhone har dårlig kamera. Nei, sier du? Jo, det har den. I hvert fall de tre jeg har hatt.

5. Java funker ikke på Mac. Eller gjør det det nå, kanskje?

6. Mac har ikke høyretast. Den er forkledd som noe jeg aldri finner.

7. Apple-produkter er hypa.

Sånn. Godt å lette litt på trykket.