tirsdag 8. mars 2016

Vasaloppet - 38.plass og klar pers

Jeg står på startstreken. Foran meg står det 2000 helproffe, halvproffe og ikke fullt så proffe skiløpere, også kjent som supermosjonister. Eller bare mosjonister, om du vil. Bak meg står det enda 12 000 spente skiløpere. Jeg prøver å snu meg, men mine 160 centimeter begrenser utsikten til kun et par rader bak meg. Jeg er ikke nervøs. Jeg gleder meg bare til å komme i gang og ta fatt på de 90 kilometerne til Mora. Og så er jeg litt irritert. 

Da jeg sto opp 04:40 var det for å legge ut skia på en forhåpentligvis god plass i pulje tre. Jeg står på tiende rad. Ikke spesielt bra, men det kunne vært verre. Jeg har planer om å få en god start og snike meg framover og kanskje inn i pulje to der jeg vet Maren står. Slik jeg ser det er en god start inn i første bakken den eneste sjansen jeg har til å slå Maren. Men mannen foran irriterer meg. Da jeg la ned skia observerte jeg mannen og det slo meg at han ikke så ut som en spesielt god skiløper. Min politiske korrekthet fnøs det hele bort og sa at folk kan være gode på ski selv om de ikke ser ut som Aleksandr Legkov.

Fra Legkovs Instagramkonto.
Mannen foran meg ser omtrent sånn ut:

Fem minutter før start kommer mannen foran meg inn i startfeltet. Han har med seg en burk med Redbull som han setter ned i snøen ved siden av seg mens han sakte og omstendelig begynner å pakke skia ut av skiposen. To minutter igjen til start spenner han på seg skia. Men så kommer han på at han har på seg to buffer. Det er jo én for mye, så han tar den overflødige av. Men hvor skal han legge buffen, tro? I rumpetaska? Joda, han prøver det, men obsetemmer seg og tar buffen på seg igjen før han på nytt ombestemmer seg og fører buffen i retning rumpetaska igjen. Nei, forresten. Han ville ikke ha buffen i rumpetaska allikevel. Kanskje prøve å feste den i beltet? Nei, ikke det. Da går den i rumpetaska til slutt. Men rumpetaska må jo sitte skikkelig på. Litt opp på ryggen kanskje? Eller ned? Nei, vent. Vi drar tightsen OVER rumpetaska. Sånn, ja! Der sitter den! 


Et halvt minutt igjen til start plukker mannen opp Redbullboksen og drikker den opp mens speakeren formaner om at man må ta det rolig ut fra start så det ikke blir kaos. Jeg bare Saklig, her skal det kjøres. Jeg skal opp i pulje to innen vi er i bakken. Femten sekunder igjen til start, og mannen har omsider tømt Redbullen. Han ser rundt seg og lurer på hvor han skal gjøre av boksen. Det er jo ingen søppelkasser midt i startpulja? To sekunder før start setter han boksen opp ned i snøen mellom sporene så noen lenger bak i puljene er dømt til å kjøre på den når 12 000 mennesker skal ut av startsletta.

Startskuddet går, og mannen foran meg har åpenbart planer om å følge speakers formaninger der han gir fem meter til raden foran. Han staker med strake armer, og jeg som vanligvis ikke bryr meg om andres teknikk, irriterer meg grønn. Hva faen gjør den gjøken i pulje tre? Jeg har ingen mulighet til å bytte spor da det er tett med løpere over alt. Litt ute på sletta øyner jeg en liten åpning og hopper ut utenfor det ytterste sporet og forsøker å stake meg framover. Snøen suger og det går ikke spesielt fort, men plutselig er jeg i bunn av bakken.

Mer enn noe annet er førstepri ikke å knekke stavene mine, ei heller noen andres. Med unntak av en svært aggressiv gubbe som kjefter på alt og alle der han tråkker på skiene og stavene våre for så å skylde på alle rundt seg, går det helt greit opp bakken. De første tre kilometerne går aldri fort i Vasaloppet, og jeg kommer meg opp på toppen på 22 minutter. Helt ok.

Drømmemålet i Vasaloppet 2016 er topp 30, men med 20 damer i elite, 14 damer i pulje en, syv damer i pulje to og meg som en av 37 damer i pulje tre, anser jeg sjansene for topp 30 som nærmest ikke-eksisterende. Derimot har jeg tenkt at jeg på en veldig god dag kan klare topp 35. Det inne bærer at jeg må vinne pulja, samt slå alle damene i pulje to. Hvis jeg også tar høyde for at noen bryter, eller at noen ikke stiller til start, trenger jeg ikke nødvendigvis heller vinne pulja eller slå alle i pulje to for å klare målet. Men det er på en veldig god dag med en dose flaks.

Maren og jeg tester ski på toppen av startbakken dagen før dagen. Foto: Maren (strengt tatt faren hennes)
Ut fra start ligger jeg ikke spesielt godt an til å klare målet. Alle damene jeg så foran meg i pulja ligger fortsatt foran, i tillegg til at jeg blir tatt igjen av ei motbakkegeit med tilsynelatende spikerfeste i første bakken. På toppen av bakken tar vi fatt på stakinga, og det tar ikke lang tid før jeg har tatt igjen ei dame. Etter en kilometer ser jeg den spinkle fjellgeita med høy stakefrekvens. For første gang i livet takker jeg mamma og pappa for å ha født en kortvokst plugg uten thigh gap der jeg lett seiler opp på siden av fjellgeita. Jeg ligger litt ved siden av henne, før jeg smiler arrogant, tar to kraftige stavtak og sklir ifra. Kort og plugg er det nye skinny, ikke sant. Jeg ser aldri fjellgeita igjen.

Like etter nærmer jeg meg nummer 224 fra Kaiser Maximillian Lauf i Seefeld. Tilfredsstillelsen er stor da jeg også staker forbi henne uten nevneverdige problemer. Men så har vi også bare gått fire kilometer, så det er kanskje litt tidlig å feire seieren med 86 kilometer igjen.

Det er tett med folk i sporene. Etter Smågan blir det tydelig at det er ett spor som er mye raskere enn resten. Det har kommet nysnø, så å gå i noen av de andre sporene er som å be om tidlig krampe og natta før halvgått renn. Allikevel bruker jeg en del krefter på å stake meg framover i feltet da jeg synes køen går for sakte. Hele rennet bærer preg av ett raskt, men riktignok ekstremt slingrete spor, og tidvis altfor saktegående kø.

Hadde det bare vært så vel.
Rett før Mångsbodarna ligger jeg bak 20 gubber som går altfor sakte, og jeg roper (inni hodet mitt fordi jeg er konfliktsky): Kan dere for faen se og få opp farta!?

Naturlig nok er det ingen som hører meg, og jeg må ut i jobbesporet. Gubben som drar gubbetoget er en gubbe av gubbesorten (gubbegubbegubbe), og når jeg kommer opp på siden av ham, øker han farta. Jeg må jobbe som en gal for å komme såpass langt fram at jeg kan smette inn i sporet foran erkegubben. Innen da er jeg passe kjørt, og det tar lang tid før jeg får samlet meg nok til å ta opp jakten på neste gubbetog.

I bakkene opp mot Risberg får jeg svi for gubberacet. Det går sakte, men heldigvis har jeg noe som likner på feste under skia, så med en salig blanding av glipptak og noen mer eller mindre vellykkede fraspark kommer jeg meg etter hvert til Risberg.

Et sted mellom Risberg og Evertsberg tar jeg igjen ei elitedame som for øvrig også gikk i Seefeld, og jeg begynner å ane at jeg kanskje går et godt renn. Men jeg tør ikke se på klokka. Den har jeg på forhånd bestemt meg for ikke å se på før jeg er halvveis. Minst.

I noen motbakker nærmere Evertsberg blir jeg på kort tid tatt igjen av tre damer med feste under skia. Jeg spinner i snøen med en hybridteknikk av fiskebein og diagonalgang med glipptak, og som seg hør og bør tryner jeg også på dette rennet ved at jeg setter staven mellom skia for så å kjøre staven i panna. Det hører liksom med.

Mellom Evertsberg, via Oxberg og til Hökberg har jeg en heller dårlig periode. Jeg klarer ikke mobilisere, og blir gående i en slags zombietilstand. Jeg går, men fokus er et annet sted.

Er ikke naken, har bare ikke thigh gap når jeg sitter heller.
Etter Hökberg finner jeg endelig et tog som går i et mer passende tempo. Vi tar inn klynge etter klynge og jobber oss framover i feltet. Vi tar igjen ei av damene som tok meg igjen i en av motbakkekneikene før Evertsberg, og hun har ikke sjans til å henge på. Jeg koser meg i gubberyggene og føler meg som en million dollar selv om vi har gått 75 kilometer. I en utforkjøring der jeg blir låst i et av de treige sporene mister jeg toget mitt, og de siste 12 kilometerne brukes til å forsøke å avansere på egenhånd mens jeg sukker høylytt over de tidvis treige gubbene som sperrer for meg. Jeg tar et jafs og staker meg opp 30 plasser i småkneikene før Moraparken og gjør meg klar for langspurt.

Vel inne i Moraparken går gubbene tre i bredden. Jeg spretter ut av sporet og forsøker å gå forbi utenfor sporet, men det nytter ikke i den treige snøen, og jeg legger meg slukøret og irritert bak gubbene. På dette tidspunkt sukker jeg høyt mens jeg mumler: Men for faen, da. Jeg kommer meg endelig forbi i ei bittelita kneik, og legger meg i det treige sporet for å forsere et langt gubbetog. Jeg er nesten forbi da gubbe nummer tre i toget legger seg ut foran meg, men han evner ikke gå fortere enn toget han allerede gikk i, og gubbetoget sklir forbi i høyre spor. Vi nærmer oss brua opp til oppløpet, og gubben bretter de lange beina sine ut i fiskebein. Jeg føler jeg må løpe rundt halve jordkloden for å komme forbi, men det går akkurat.

Oppløpet er 500 meter langt, men det føles som tre kilometer. Etter 5 timer og 16 minutter krysser jeg målstreken som nummer 38 av damene, og all gubbeirritasjonen glemmes når jeg får fistbump av en av gubbene som ikke klarte å henge på i en av stakekneikene.

Målet om topp 40 gikk i boks, det samme gjorde målet om sub 5.30 – selv på et føre som ikke var optimalt. Jeg vil si forholdene på Vasaloppet 2016 minnet mye om forholdene i 2014, og da gikk jeg på 5.54. Det eneste jeg ikke klarte, var å slå Maren. Hun ble for sterk og endte selv på en imponerende 31.-plass. I ettertid ble vi for øvrig enige om at vi begge kan være ekstremt fornøyd med både tid og resultat. Vasaloppet 2016 var mitt livs 24. renn (selvfølgelig teller jeg), og det ble også min hittil beste prestasjon.


Jeg sitter allikevel igjen med følelsen av at jeg kunne vært mer offensiv. Jeg forsøkte å være taktisk og spare armene ved å ta fraspark og gå diagonalgang der det var mulig. Selv om det er mye staking hele veien var det først like etter Hökberg, med omtrent 25 kilometer igjen at jeg bestemte meg for å kjøre på med staking også i motbakkene. Hvis jeg skulle endret på noe av det jeg gjorde underveis, ville det derfor vært å gamble mer og kjøre på med staking i større grad i motbakkene fra nærmere halvgått løp. Jeg tapte nok noe på å køle med fiskebein i en del av de kortere kneikene underveis. Samtidig sparte nok også det armene litt, og det var deilig med en avveksling fra stakinga.

Så er spørsmålet: blir det Vasaloppet 2017? Hadde du spurt meg på lørdag ville svaret vært nei, men sannelig om jeg veit.