På tide med et lite livstegn, eller?
Ulempen med å blogge så sjelden som jeg gjør er at det blir vanskelig å ta opp tråden. Hvor skal jeg starte? I jula? Nyttår? I dag?
Skal forsøke å fatte meg i korthet:
Jeg fikk trent sjukt bra i jula.
Litt mer utfyllende:
Flyttet inn på hytta i romjula og kjørte på med enten to økter dagen eller én lang tur. Det ble intervaller og rolige økter, og jeg klarte heller ikke denne gang å holde meg unna lapskausøktene. Her er det spesielt to økter som skiller seg ut. Den ene økta var en skøyteøkt i solnedgangen. Himmelen var ildrød, og i det jeg skøytet opp på høyden mellom Hitfjell og Kriksfjell klarte jeg ikke lenger å holde igjen. Jeg fikk et øyeblikk av lykke midt i mellomgulvet og kjørte på resten av økta selv om kroppen begynte å bli bra mør etter mange lange dager på ski. Jeg var i ekstase.
Den andre økta som skilte seg ut var julas lengste tur. 70 kilometer på kryss og tvers i Øyer, på Nordseter og Sjusjøen. Null vind og et fjell som badet i pastellfarger. Med sekken på ryggen stoppet jeg på Sjusjøen for å handle middag etter 50 km. Med fisk, grønnsaker og solo i sekken, kviknet lapskausdronninga til live, og de siste 20 kilometerne var som å hoppe uanstrengt fra pastellsky til pastellsky.
Til slutt endte juleferien på 305 km og 26 timer, hvorav 241 km var på ski, mens de resterende 64 km var til fots.
En av grunnene til at jeg kjørte såpass hardt (til meg å være) i jula var fordi jeg var invitert i bryllup i Australia på nyåret. Dermed skulle ullstilongs og kulde byttes ut med bikini og sol i to uker. På vei til Australia hadde jeg to dager i Jakarta der jeg sørget for å kjøre noen harde mølleøkter før jeg igjen skulle sette meg på flyet. I Australia var målet vedlikehold, men jeg klarte også å presse inn et intervall innimellom de rolige øktene i 35 grader og bryllup og catch-up med gamle venner.
Første dag tilbake på norsk jord kjørte jeg til Sørkedalen og dro på med stakeintervaller opp til Heggelivann helt omtåka og jetlagget i huet. Usikker på hvor lurt det var, men det var i det minste deilig. To dager seinere ble det enda en intervalløkt i Sørkedalen på tirsdag, og nå har jeg nettopp kommet hjem etter en rolig økt, igjen i Sørkedalen.
I morgen bærer det på hytta med en håndfull kolleger, og jeg har tenkt å bruke et par av dem som hare, samt lure til meg et og annet triks. På tross av en god tidligvinter med mye mer skigåing enn i fjor, virker diagonalgangen min enda mer ubrukelig i år enn tidligere. Kanskje er det bare alle andre som har blitt bedre mens jeg står på stedet hvil. Hvem vet?
Videre er planen å fortsette å holde trykket igjennom neste uke som kulminerer i Stenfjellrunden. Deretter er planen å slippe opp før Cortina-Toblach står på planen 11. februar. Deretter er det bare to ledige helger før Vasaloppet braker løs 5. mars.
Herregud, nå ble jeg stressa. Det er jo altfor kort til. Må finne meg et renn 18. eller 19. februar, ser jeg.
Hjælp.
