mandag 2. juli 2018

Kald kaffe og Petterøes


En veps hadde kommet seg inn gjennom soveromsvinduet og forbi de tynne blondegardinene til bestemor. Jeg lå på ryggen i senga og så opp i det hvitmalte taket der vepsen surret rundt, fullstendig blottet for retningssans og formål. Den hadde ikke rukket i bli stresset ennå, og jeg var for trøtt og for lite allergisk til å gidde å finne fram en gulnet ukeblad og jage den ut. De lyse blondegardinene fungerte som en prosjektor for morgensola utenfor vinduet. Det fantes ikke en krok i soverommet i andre etasje i det gamle, lille, men fortsatt så store huset til bestemor som ikke ble kjærtegnet av sollyset.

Det var første uka i sommerferien, og jeg hadde for første gang tatt bussen alene fra byen til et sted langt ute på landet der jeg hadde byttet til en lokalbuss som luktet en blanding av lysegrønn Extra-tyggis og gamle, oransje striegardiner. Bussjåføren tok meg i hånda da jeg gikk på bussen og introduserte seg som Waldemar. «Men bare kall meg Hogbart. Det er det jeg er kjent som her i bygda». Hogbart fortalte at han hadde god kontroll på alle som benyttet seg av kollektivtransporten i området, men han hadde ikke lagt merke til meg før. Hogbart var en mann av den gamle skolen. Han hadde kjørt bussen i 50 år og sa han kunne fortelle meg hvem som visste hva og hvem som lå med hvem i den lille bygda. På nesa hadde han et par pilotbriller, og barten var gulnet etter år med nikotin. På dashbordet lå en pakke med Petterøes. Støvskyen sto i været da jeg dumpet ned i et av de bakre setene i bussen. Det slo meg at det måtte ha vært lenge siden det var behov for en buss av denne størrelsen i bygda. De fleste hadde enten flyttet til byen, eller de hadde skaffet seg bil. Kanskje til og med to. En vanlig bil og en Tesla for eksempel. Med unntak av ei eldre dame som satte seg på første rad for å sladre litt om bygda med Hogbart, kom det aldri noen flere passasjerer på bussen. Innen bussen stoppet ved den nedlagte melkerampa utenfor huset til bestemor var det bare Hogbart og meg igjen i den altfor store bussen. «Mathias, var det det? Se her, ta med deg denne» sa Hogbart og holdt fram pakken med Petterøes. «Takk, men jeg røyker ikke. Jeg er altfor ung, og jeg får ikke…», forsøkte jeg. «Du ser ut som du er 13 år gammel. Selv var jeg ni da jeg startet. Du får voldsomt drag på damene hvis du er god på det, vet du. Bare se på James Dean, gutt.» «James Hæ?» «Dean. Jeg så ut som ham da jeg var yngre. Fikk ikke fred fra damene, kan du tro.»

Med en pakke rulletobakk i hånda sto jeg ved melkerampa og så den skranglete bussen lirke seg bortover den svingete grusveien. Jeg dro mobilen opp av lomma, åpnet nettleseren og tastet inn «James Dean». Jeg kunne se for meg at damene kunne la seg sjarmere av James. Derimot kunne jeg på ingen måte se at Hogbart noen gang kunne ha vært i nærheten av å likne på ham. Men hva visste vel jeg.

Huset til bestemor lå omtrent hundre meter fra veien, og grusveien som førte til det gule trehuset var omkranset av en blomstereng. Utenfor huset var det et stort tun, og nedenfor tunet var det en gammel innhegning der det en gang beitet hester. Innhegningen var gjengrodd, og kjente jeg bestemor rett kom den til å forbli det. Med unntak av den vanskapte blandingsrasen av en katt med halv hale som gikk under navnet Tutta, hadde hun sluttet med husdyr. Idyllen var så intens at jeg ble kvalm.

Vepsen hadde begynt å miste fatninga. Den var tydelig stressa og klarte ikke å bruke de dumme øynene sine til å finne vinduet. Den karakteristiske, monotone lyden hadde fylt rommet lenge nok og vekket meg såpass at jeg var våken nok til å gripe tak i et Allers fra nattbordet. Jeg forsøkte å føre vepsen bort til vinduet og ut i friheten, men den nektet å følge med. Jeg var tross alt ikke helt våken, og en smule morgengretten dundret jeg bladet i veggen og knuste vepsen mot det hvitmalte treet. Jeg løftet gårsdagens t-skjorte opp fra gulvet, sniffet lett i armhulene og kjente at den tålte både en og to dager til. Jeg dro på meg shortsen og kjente at tobakken lå godt plassert i baklomma.

Nede på kjøkkenet hadde bestemor vært oppe en god stund. Det luktet andre runde med nytraktet kaffe der hun satt på det lille kjøkkenbordet med den røde voksduken med hvite prikker og løste kryssord. Men det var noe som manglet. Den velkjente lyden av P1 var ikke tilstede i det lille kjøkkenet. Radioen hadde vært bestemors følgesvenn etter at bestefar gikk bort for fem år siden, men nå så det ut til at det var blitt stille på den kanten òg. Ikke at jeg var overraska. Dama hadde alltid vært noe for seg selv, og jeg syntes i grunn det var et under at bestefar hadde holdt ut helt til siste slutt. Om vennene hennes var døde eller bare hadde sluttet å være vennene hennes etter bestefars bortgang vet jeg heller ikke. Det var i hvert fall blitt stille rundt henne med unntak av radioen og Tutta, og mamma og pappa mente det var en god idé at jeg skulle holde gamla med selskap i sommer.

Jeg hentet meg en blomstrete kopp fra skapet over vasken og helte i kaffe. «Hva har skjedd med radioen?» spurte jeg. «De har jo skrudd av FM-nettet. Får ikke hørt på radio uten DAB nå vet du. Og jeg har jo ikke DAB. Jeg har vanlig stikkontakt, jeg» sa bestemor. «Det har ingenting med stikkontakten å gjøre» sa jeg. «Neivel? Hvordan får jeg tak i DAB da?» spurte bestemor. «Det er en egen type radio. Du kan kjøpe den på butikken. Elkjøp, for eksempel» forklarte jeg. Bestemor stakk nesa tilbake i kryssordet og jeg satte meg ut på trappa.

En hel sommer lå foran meg. En hel sommer med en utgammel bestemor som kun brydde seg om katten sin samme hvor mange ekle mus og småfugl den dro med seg inn i huset. En hel sommer uten venner og en hel sommer uten jenter. Bare et gult hus, masse skog, ei gammel dame og en vanskapt katt. Og lunken kaffe. Jeg tok feil. Det var visst ikke dagens andre runde. Det var den første. Og den hadde sikkert stått i flere timer allerede. Jeg helte resten av kaffen i potteplanta på trappa og trasket bortover den lille stien langs den gjengrodde innhegningen. Der satte jeg meg på en stein og dro opp pakka med Petterøes.


Mens jeg plukket ut sigarettpapir og tobakk fikk jeg øye på et rådyr som sto og gresset mellom trærne litt mer enn et middels langt steinkast unna der jeg satt. Det hadde ikke sett meg og så ut til å kose seg mer enn det jeg kunne si jeg hadde gjort så langt i ferien. Den nærmeste erfaringen jeg hadde med rulling av tobakk var fra filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens «Revejakta» som vi hadde sett i norsken i mars. Vi hadde hatt sønnen til rektor som vikarlærer. Han var knapt over 20, het Alf og hadde friår. Han likte film, alternative typer, og var ikke så glad i å undervise. Norsktimene i mars var ganske chill. Etter et par forsøk hadde jeg klart å rulle noe som liknet en halvstygg joint. Jeg slikket på tobakkspapiret og så for meg den nikotingule barten til Hogbart skli fram og tilbake langs sigaretten som et rastløst lemen. Jeg hadde funnet en gammel pakke fyrstikker i nattbordskuffen som jeg brukte til å fyre opp røyken. Jeg trakk pusten dypt og så det gløde på tuppen av rullingsen før kroppen avviste alt jeg nettopp hadde dyttet i den. Jeg hostet og harket så hardt at rådyret raskt forsvant mellom trærne, og et par fugler tok av fra buskene de hadde gjemt seg i.

«Hva faen er det som skjer ‘a? Prøver du å ta livet av deg eller?» En lubben og rødhåra gutt med hettegenser og en litt for trang shorts kom gående mot meg på stien der rådyret hadde stått. Da han kom nærmere så jeg at han hadde en sprettert i lomma og et kjettingsmykke rundt halsen, noe bare harrytassene på bygda har. Det kunne se ut som han var på min alder. Kanskje et par år eldre. «Første gang?» han så ned på rullingsen. Jeg nikket. «Du blir vant til det. Kan jeg få et drag?» Gutten satte seg ned på steinen ved siden av meg og jeg rakte ham sigaretten. Han tok et drag. Ingen hosting. «Sånn gjør man det.» Jeg fikk tilbake sigaretten og tok et nytt drag. Jeg hostet fortsatt, men ikke like mye som første gang. «Er det du som har rulla, eller? Ser helt jævlig ut.» Jeg nikket og ga ham sigaretten på nytt.

«Lars, forresten», sa gutten. «Jeg heter Lars. Men alle kaller meg bare Loffen. Fordi jeg er feit.» Loffen rakte meg sigaretten og tok spretterten opp av lomma. «Jeg heter Mathias», sa jeg. «Og alle kaller deg…?» fortsatte Loffen. «Bare Mathias», svarte jeg. «Liker du eldre damer?» spurte Loffen. «Hæ? Type bestemor liksom?» «Nei, nei. Yngre, men med barn. Mothers you’d like to fuck, ikke sant. MILF-Mathias?», sa Loffen og skøyt ei kongle fra spretterten inn i en busk. «Tror ikke det funker, ass» sa jeg.

Tilbake på tunet til bestemor var det like stille som da jeg gikk. Den tomme kaffekoppen min sto fortsatt på trappa, og døra inn til huset var fortsatt åpen så Tutta kunne komme og gå som hun ville. Jeg gikk inn på kjøkkenet og tok meg et glass vann. Bestemor satt fremdeles med nesa ned i kryssordet, men hun hadde flyttet seg over i gyngestolen i hjørnet av stua. «Vil du hjelpe meg med kryssordet?» spurte bestemor. Jeg så på henne der hun satt, gammel og skrøpelig. Når jeg studerte henne nøye var det akkurat som om hun var for liten for huden sin. Huden hang og slang i ansiktet, på de bare underarmene, på hendene. Øynene satt dypt inne i hodet. Jeg hadde problemer med å se hvilken farge de hadde. Hvilken farge hadde de? Det slo meg at jeg aldri hadde lagt merke til det før. De så mørke og livløse ut. Men det må da ha vært liv i dem en gang, undret jeg. «Nei takk. Jeg skal opp på rommet å lade mobilen» sa jeg. «Jeg har stikkontakt i stua» svarte bestemor. «Tror ikke den passer» mumlet jeg bare og gikk ut av stua. Enhver unnskyldning var god nok for å slippe å tilbringe tid med bestemor.

Den døde vepsen lå fortsatt på gulvet. Tutta hadde ikke tatt seg bryet med å spise den opp. Trodde det var derfor man hadde katt. Jeg dyttet laderen inn i stikkontakten og koblet i mobilen. Ingen reaksjon. Jeg blåste litt i ladehullet i telefonen og prøvde igjen. Fortsatt dødt. Jeg gikk ned i stua med lader og mobil. «Så du ville hjelpe meg allikevel?» spurte bestemor. «Nei, bare laderen som ikke funka oppe.» Jeg prøvde på nytt i stikkontakten i stua. Fortsatt helt svart. «Tror jeg må på Elkjøp», sa jeg. «Trenger ny lader. Når går bussen?» Bestemor så på meg. «Ikke før på mandag.» Sommeren ble med ett enda litt verre. To dager til jeg kunne logge meg på og snakke med vennene mine. To dager med bestemor og kryssord. Og Petterøes.