søndag 17. september 2017

Har vært på "ferie"

Jeg nekter å kalle det ferie uten hermetegn. Fordi det strengt tatt er treningssamling jeg har vært på. Grunnen til at jeg kaller det "ferie" og ikke treningssamling er fordi alle jentene jeg var på tur med kalte det ferie. Ikke "ferie". Ferie. Så da kaller jeg det en mellomting. Ferie skal være avslappende, treningssamling skal ikke være det. Allikevel er det noe mer plikt-aktig knyttet til det å skulle være på treningssamling. Og det vi var på var ikke en plikt. Jeg tok ut fri i form av feriedager, og jeg brukte feriepengene til å finansiere turen. Derfor er det strengt tatt ferie, men med trening på linje med en treningssamling.

Jeg pleier ikke å blogge om hva jeg trener, men noen (les: Henrik aka mr. routine man eating a carrot every day at 2pm) har lovet diverse tredjeparter at det kommer et blogginnlegg om treningssamlingen, så da må jeg nesten lage et. Her følger en oversikt over hva seks mosjonister trener når vi er en uke på "ferie" i Seiser Alm og Livigno, akkompagnert av bildespam. Jeg kunne valgt å skrive i detalj om øktene på en morsom måte, men det gidder jeg ikke. Og så er det viktig for meg å påpeke at jeg ikke er en uke i høyden for å få høydeeffekt - så nørd er jeg ikke. Jeg er der for naturen. Har ikke råd til å stikke tre uker i høyden (som er nødvendig for å få høydeeffekt), og dessuten er jeg ikke god nok til å kunne forsvare det. Bon apetit.

Mandag: Reise til Seiser. 1 time 20 min rolig jogg
Tirsdag: 4 timer 50 min rolig jogg i fjellet
Onsdag: 8x10 min klassisk opp Stelviopasset. 2 time 30 min. Reise til Livigno
Torsdag: I. 2 timer 30 min rolig staking II. 1 time 30 min rolig jogg
Fredag: I. 3 timer 45 min rolig jogg opp på en 3000-meterstopp II. 1 time 45 min oppvarming + staking opp Trepalle. Fraspark = tabu
Lørdag: I. 3 timer rolig jogg II. 1 time basisstyrke
Søndag: I. 5x(5x1min/15 sek) motbakkeintervaller (i2/i3), 1 time 30 min II. 1 time rolig møllejoggings + 2 time rolig ergometersykkel
Mandag: Skulle ha gått rulleski før avreise, men begynte å kjenne antydning til forkjølelse på søndag, dermed ble hvile prioritert

Totalt: ca 26 timer

Post-Italia: Vært sjuskete og sår i halsen, så har kun trent én økt for å se om formen var på plass til Oslo maraton, noe den ikke var. Håper å være klar til å trene igjen i morgen mandag - én uke etter at jeg kom hjem. Frankfurt Marathon next.















 








 

tirsdag 5. september 2017

Sjuttu på Trondheim halvmaraton

Jeg har løpt mitt dårligste halvmaraton på asfalt ever. Om det gikk dårlig fordi jeg fikk mageknip og en helt intens trang til å gå på do fra 12 kilometer og til mål, eller fordi jeg bare er dårlig trent, er jeg litt usikker på. Men jeg tror nok det var en god kombinasjon.

Jeg har ikke trent for halvmaraton i år i det hele tatt, men med Frankfurt Maraton på planen siste helga i oktober, tenkte jeg det kunne vært lurt med et halvmaraton innabords. Planen var opprinnelig halvmaraton i Oslo, men ettersom den ble full av bakker, vendte jeg i stedet nesa nordover mot Trondheim og noe jeg trodde skulle være et sjukt flatt halvmaraton. Det var først da jeg sammenliknet høydeprofilene mellom «gamle» Oslo maraton og Trondheim maraton, at jeg så at Trondheim var omtrent dobbelt så hardt.

Oslo:

Trondheim:

Anyhow, halvmaraton ble det, og siden jeg ikke hadde trent for distansen tenkte jeg at jeg like godt kunne gønne på og henge meg på 1.30-fartsholderen til sprekken kom. For den kom til å komme, men skuldrene og forventningene var lave, noe jeg så på som en fordel. På forhånd sa jeg at jeg ville være fornøyd med alt under 1.35, og jeg var sikker som banken på at det skulle gå. Det er 4.30 minutter på kilometeren, liksom. Hallo. Walk in the park.

Det ble ikke akkurat noe walk in the park, for å si det sånn.

Eller, de første 7-8 kilometerne gikk lekende lett. Jeg lå rett i rygg på 1.30-fartsholderene og kan strekke det så langt å si at jeg koste meg. På flata langs vannet etter omtrent 3 kilometer kom jeg inn i flytsonen og følte nærmest at jeg fløy bortover asfalten. Steget var bra, beina var bra, følelsen var bra. Så bra følte jeg meg at kroppen bare: Kan fort bli sub 1.30 det her, assa! Sjukt digg å løpe i dag, da! Sol, trøndere, vindstille, og en kick ass god følelse. Gleder meg til å instagramme persebilde med persetid. Skryte litt, liksom.

Hodet mitt derimot, har vært med på dette før, og har en noe bedre hukommelse, så det bare: Apapap. Ro ned løken litt. Er ikke halvveis en gang, og du har ikke akkurat løpt mye hardt og fort de siste månedene.

I bakkene opp fra Ila ropte den ene fartsholderen at vi lå foran skjema, så vi kunne ta det pent i bakkene. På dette tidspunktet lå den ene fartsholderen litt foran den andre, og jeg la meg midt imellom slik at jeg kunne ta det enda litt roligere i bakken enn den bakerste fartsholderen. Det at fartsholderne ikke løp sammen forvirret meg, og jeg slet med å finne ut av hvor jeg skulle gjøre av meg. At fartsholderen som var i ferd med å dra ifra var 3.00-fartsholderen på maraton, fikk jeg først vite lenge etter at jeg var i mål, så der kunne jeg bare takke meg selv. Hadde på linser, men det hjelper ikke stort når hodet er på ferie i Jokkmokk.

Fotocred: en eller annen på Google

Avstanden mellom det jeg trodde var to 1.30-fartsholdere ble større og større, og selv om jeg tok det sånn ok pent i bakkene, ble jeg ikke tatt igjen av fartsholderen bak. Det var på ingen måte planlagt eller optimalt å bli liggende imellom de to og styre farta selv. På 8 kilometer ble det tyngre å holde farta oppe, i tillegg til at jeg kjente at et gnagsår hadde klart å finne veien inn under foten. Jeg lot meg bli tatt igjen av den bakre 1.30-fartsholderen, og bestemte meg for å la meg spises opp av gruppa som hang på ham som en lydig saueflokk, og dra nytte av gratis drahjelp. Jeg klarte å henge med i snaut en kilometer før jeg ble nødt til å slippe.

Den tidvis rasjonelle hjernen skrudde seg på og påpekte at jeg tross alt hadde regnet med sprekk, og at å henge med fartsholderen i nesten 10 kilometer var bra. Eller, det var faktisk ikke bra i det hele tatt, det var ræva. Jeg hadde både blitt feit og lat fått enda stuttere bein de siste månedene til tross for trening til ultraløp som ikke ble noe av, så nå måtte jeg faenmeg enten begynne å spise kjip fitnessutøvermat, eller legge opp. Jeg jobbet hardt for å la ukvemsordene fra den ikke lenger så rasjonelle hjernen prelle av, og la ut på runde to. På 12 kilometer kjente jeg at det begynte å knipe i magen, og jeg gikk over til vann på drikkestasjonene i stedet for sportsdrikk. Parallelt med at kilometertidene presset seg oppover, begynte jeg å speide etter toaletter langs løypa. Jeg så ikke et eneste et. Med fare for å høre ut som en dårlig standup-komiker: Hva er greia med at det nesten ikke finnes toaletter langs løypa på lange løp? Jeg kan da umulig være den eneste som ikke har tatt imodium og må drite? Faen, ass. Ærre god stemning, eller?

Jeg speidet etter toaletter og potensielle busker, og jeg speidet etter muligheter for å kutte av løypa og løpe fortest mulig til torget. Men jeg visste at jeg ikke måtte nok til at jeg kunne bryte, og mest av alt visste jeg at et brutt halvmaraton kom til å påvirke selvtilliten før Frankfurt på en dårlig måte. Hvis jeg ikke klarer å løpe et halvmaraton, hvordan skal jeg da klare å løpe et helt?

Fra sprekken i New York i fjor. Da var jeg i form til å løpe et helt maraton selv om det var helt jævlig.

Jeg beit tenna sammen og fortsatte å løpe, livredd for å bli tatt igjen av 1.40-fartsholderen. Om det ble tilfellet skulle jeg få lov til å bryte. Men jeg måtte løpe til jeg ble tatt igjen. Med to kilometer igjen vurderte jeg å spørre publikummere langs løypa om jeg kunne låne toalett i en av leilighetene langs Nidelva, men jeg turte ikke. Jeg hadde ikke sjans til å presse farta under 5.00 de siste to kilometerne, for da hadde noe annet kommet ut. Det ble med andre ord ingen spurt, og jeg løp rett fra målstreken og mot doene på torget. Registrerte at klokka sa 1.36,58, rakk å være litt skuffa, før jeg ble enda mer skuffa da jeg så at dokøen var sjukt lang.

HVA ER GREIA MED LITE DOER PÅ LØP? Faen, ass.

Heldigvis gikk køen fort, og jeg kunne låse døra på bajamajaen bak meg og puste lettet ut.

Hvis du trodde at historien skulle slutte der tar du feil. Tror ingen er tjent med at jeg går i detalj i de neste timene, men kort oppsummert besto de av å ligge rett ut på torget med insane mageknip i halvannen time, kun avbrutt av altfor mange dobesøk og et forsøk på å kjøpe smertestillende som måtte brytes til fordel for enda et dobesøk og nok en økt i strak banan på brosteinen på torget. Etter en heroisk redningsaksjon ble de neste timene tilbragt i senga med førsteklasses roomservice og pottis.


Så det gikk da bra til slutt. Sånn isj.