Jeg har løpt mitt dårligste halvmaraton på asfalt ever. Om det gikk
dårlig fordi jeg fikk mageknip og en helt intens trang til å gå på do fra 12
kilometer og til mål, eller fordi jeg bare er dårlig trent, er jeg litt usikker
på. Men jeg tror nok det var en god kombinasjon.
Jeg har ikke trent for halvmaraton i år i det hele tatt, men med Frankfurt
Maraton på planen siste helga i oktober, tenkte jeg det kunne vært lurt med et
halvmaraton innabords. Planen var opprinnelig halvmaraton i Oslo, men ettersom
den ble full av bakker, vendte jeg i stedet nesa nordover mot Trondheim og noe
jeg trodde skulle være et sjukt flatt halvmaraton. Det var først da jeg
sammenliknet høydeprofilene mellom «gamle» Oslo maraton og Trondheim maraton,
at jeg så at Trondheim var omtrent dobbelt så hardt.
Oslo:
Trondheim:
Anyhow, halvmaraton ble det, og siden jeg ikke hadde trent for
distansen tenkte jeg at jeg like godt kunne gønne på og henge meg på
1.30-fartsholderen til sprekken kom. For den kom til å komme, men skuldrene og
forventningene var lave, noe jeg så på som en fordel. På forhånd sa jeg at jeg
ville være fornøyd med alt under 1.35, og jeg var sikker som banken på at det
skulle gå. Det er 4.30 minutter på kilometeren, liksom. Hallo. Walk in the
park.
Det ble ikke akkurat noe walk in the park, for å si det sånn.
Eller, de første 7-8 kilometerne gikk lekende lett. Jeg lå rett i rygg
på 1.30-fartsholderene og kan strekke det så langt å si at jeg koste meg. På
flata langs vannet etter omtrent 3 kilometer kom jeg inn i flytsonen og følte
nærmest at jeg fløy bortover asfalten. Steget var bra, beina var bra, følelsen
var bra. Så bra følte jeg meg at kroppen bare: Kan fort bli sub 1.30 det her,
assa! Sjukt digg å løpe i dag, da! Sol, trøndere, vindstille, og en kick ass
god følelse. Gleder meg til å instagramme persebilde med persetid. Skryte litt,
liksom.
Hodet mitt derimot, har vært med på dette før, og har en noe bedre
hukommelse, så det bare: Apapap. Ro ned løken litt. Er ikke halvveis en gang,
og du har ikke akkurat løpt mye hardt og fort de siste månedene.
I bakkene opp fra Ila ropte den ene fartsholderen at vi lå foran skjema,
så vi kunne ta det pent i bakkene. På dette tidspunktet lå den ene
fartsholderen litt foran den andre, og jeg la meg midt imellom slik at jeg
kunne ta det enda litt roligere i bakken enn den bakerste fartsholderen. Det at
fartsholderne ikke løp sammen forvirret meg, og jeg slet med å finne ut av hvor
jeg skulle gjøre av meg. At fartsholderen som var i ferd med å dra ifra var 3.00-fartsholderen
på maraton, fikk jeg først vite lenge etter at jeg var i mål, så der kunne jeg
bare takke meg selv. Hadde på linser, men det hjelper ikke stort når hodet er
på ferie i Jokkmokk.
|
Fotocred: en eller annen på Google |
Avstanden mellom det jeg trodde var to 1.30-fartsholdere ble større og
større, og selv om jeg tok det sånn ok pent i bakkene, ble jeg ikke tatt igjen
av fartsholderen bak. Det var på ingen måte planlagt eller optimalt å bli liggende
imellom de to og styre farta selv. På 8 kilometer ble det tyngre å holde farta
oppe, i tillegg til at jeg kjente at et gnagsår hadde klart å finne veien inn
under foten. Jeg lot meg bli tatt igjen av den bakre 1.30-fartsholderen, og
bestemte meg for å la meg spises opp av gruppa som hang på ham som en lydig saueflokk,
og dra nytte av gratis drahjelp. Jeg klarte å henge med i snaut en kilometer
før jeg ble nødt til å slippe.
Den tidvis rasjonelle hjernen skrudde seg på og påpekte at jeg tross
alt hadde regnet med sprekk, og at å henge med fartsholderen i nesten 10
kilometer var bra. Eller, det var faktisk ikke bra i det hele tatt, det var
ræva. Jeg hadde både blitt feit og lat fått enda stuttere bein de siste
månedene til tross for trening til ultraløp som ikke ble noe av, så nå måtte
jeg faenmeg enten begynne å spise kjip fitnessutøvermat, eller legge opp. Jeg
jobbet hardt for å la ukvemsordene fra den ikke lenger så rasjonelle hjernen
prelle av, og la ut på runde to. På 12 kilometer kjente jeg at det begynte å
knipe i magen, og jeg gikk over til vann på drikkestasjonene i stedet for
sportsdrikk. Parallelt med at kilometertidene presset seg oppover, begynte jeg
å speide etter toaletter langs løypa. Jeg så ikke et eneste et. Med fare for å
høre ut som en dårlig standup-komiker: Hva er greia med at det nesten ikke
finnes toaletter langs løypa på lange løp? Jeg kan da umulig være den eneste
som ikke har tatt imodium og må drite? Faen, ass. Ærre god stemning, eller?
Jeg speidet etter toaletter og potensielle busker, og jeg speidet etter
muligheter for å kutte av løypa og løpe fortest mulig til torget. Men jeg
visste at jeg ikke måtte nok til at jeg kunne bryte, og mest av alt visste jeg
at et brutt halvmaraton kom til å påvirke selvtilliten før Frankfurt på en
dårlig måte. Hvis jeg ikke klarer å løpe et halvmaraton, hvordan skal jeg da
klare å løpe et helt?
|
Fra sprekken i New York i fjor. Da var jeg i form til å løpe et helt maraton selv om det var helt jævlig. |
Jeg beit tenna sammen og fortsatte å løpe, livredd for å bli tatt igjen
av 1.40-fartsholderen. Om det ble tilfellet skulle jeg få lov til å bryte. Men
jeg måtte løpe til jeg ble tatt igjen. Med to kilometer igjen vurderte jeg å
spørre publikummere langs løypa om jeg kunne låne toalett i en av leilighetene
langs Nidelva, men jeg turte ikke. Jeg hadde ikke sjans til å presse farta
under 5.00 de siste to kilometerne, for da hadde noe annet kommet ut. Det ble
med andre ord ingen spurt, og jeg løp rett fra målstreken og mot doene på
torget. Registrerte at klokka sa 1.36,58, rakk å være litt skuffa, før jeg ble
enda mer skuffa da jeg så at dokøen var sjukt lang.
HVA ER GREIA MED LITE DOER PÅ LØP? Faen, ass.
Heldigvis gikk køen fort, og jeg kunne låse døra på bajamajaen bak meg
og puste lettet ut.
Hvis du trodde at historien skulle slutte der tar du feil. Tror ingen
er tjent med at jeg går i detalj i de neste timene, men kort oppsummert besto
de av å ligge rett ut på torget med insane mageknip i halvannen time, kun
avbrutt av altfor mange dobesøk og et forsøk på å kjøpe smertestillende som
måtte brytes til fordel for enda et dobesøk og nok en økt i strak banan på
brosteinen på torget. Etter en heroisk redningsaksjon ble de neste timene
tilbragt i senga med førsteklasses roomservice og pottis.
Så det gikk da bra til slutt. Sånn isj.