lørdag 1. oktober 2022

I've got a 99 luftbaloon problem, but a marathon PB ain't one

Jeg hadde vært fem timer i Berlin da jeg så ut av hotellvinduet. Fem deilige timer uten den sangen på hjernen, noe som er ny rekord i landet kjent for tvilsom synth, lederhosen, tung mat og energiavhengighet til Russland. Men Tyskland har tydeligvis bestemt seg for at 1983 og hockeysveis aldri må glemmes og likeså godt fortøyd en jævla svær luftballong midt i sentrum slik at ingen, verken lokale eller turister skal kunne se opp på den tyske himmelen uten å bli minnet på hvilken fantastisk enerverende verdensslager som satte tysk åttitallsmusikk på kartet. Før jeg rakk å trekke til meg blikket hadde den allerede begynt å surre.

Neunundneunzig Luftballons
Auf ihrem Weg zum Horizont (…) 

Personlig har jeg forsøkt å glemme den sangen, men bare jeg setter mine bein på tysk jord kommer den smygende innen det har gått 30 minutter. Denne gangen tok det hele fem timer, men til gjengjeld lå luftballongen og duppet utenfor hotellvinduet hele helga, så de drøye fire frie timene kom med renter og vel så det.

Man trenger ikke være en spesielt årvåken leser av denne så godt som nedlagte bloggen for å forstå at jeg ikke blogger fordi jeg har sett en luftballong i Berlin selv om det fort kunne vært mer interessant enn diverse «i dag har jeg tatt vippeextensions» og «rabattkode Kajaikkelenger26år for botoxbehandling på Frogner»-innlegg. Nå har jeg for så vidt skjønt at folk ikke blogger lenger, så de tenkte nevnte innleggene finner man vel heller på Insta og Tiktok. Ikke veit jeg, jeg er ikke 26 lenger og bryr meg ikke så hardt. Har heller ikke Tiktok, så da er jeg vel offisielt gammel. Dessuten velger jeg P2 over P3 ti av ti ganger.

Grunnen til at denne innledningen ble så lang er fordi jeg ikke har noen god idé om hvordan jeg skal komme inn på det som faktisk er grunnen til at bloggen for et lite øyeblikk at blitt gjenopplivet. Gjenoppleve – gjenopplever – gjenopplivd – gjenopplevi?

Men alder er kanskje en OK bridge når jeg tenker meg om. I september 2021 var jeg nemlig påmeldt Berlin maraton. Det er noe som har stått på bøttelista i mange år, og endelig fikk jeg ut fingeren og meldte meg på i trekningen. Jommen fikk jeg ikke også plass, men den da 33 år gamle kroppen syntes at det gikk altfor lett og tenkte det var like greit å legge noen hinder i veien. I februar 2021 slo den til med forstadier til tretthetsbrudd i foten, noe som gjorde at det ikke ble en eneste løpetur mellom februar og mai, og i midten av juni var foten i stand til å tåle 30 minutter rolig jogg. Fysioen sa at maraton i oktober bare er å glemme, så startplassen ble overført til 2022.  


2022 startet noe bedre enn 2021 sånn forstadier-til-tretthetsbruddmessig, men utover sommeren kom smertene tilbake. 2022 kan dermed smykke seg med tittelen «den mest treningsfattige sommeren siden 2014». Når kalenderen bikket august hadde jeg dermed begynt å tenke på hvordan jeg på enklest mulig vis kunne selge startplassen min til Berlin maraton. Ikke kom foten min til å tåle det, og ikke hadde jeg tid til å trene meg opp – det var jo snaue to måneder til start. Jeg bestemte meg allikevel for å gi det en liten sjanse, og fredag 19. august, seks uker før Berlin maraton, prøvde jeg meg på en 20km lange joggetur på flat asfalt. Foten murret ikke, og jeg bestemte meg for å prøve. En drøy uke senere banket runde to med Covid på døra, og to uker etter det igjen meldte en gammel løperkne-skade seg på en langtur på 35km. Men flybillett og hotell var bestilt, så det var bare å tøye knær og føtter og håpe på det beste.

Og sånn har det seg at jeg sto på startstreken under Berlin maraton 25. september sammen med 50 000 andre og 99 luftballonger surrende på repeat i hodet. Jeg skulle gjerne sagt at det var helt rått å se folkehavet på start, men utsikten fra 160cm er ikke mye å skryte av. Alt jeg så når jeg tittet fremover var skuldre og nakker, og bakover så jeg bare brystkasser. Det luktet tigerbalsam og nervøsitet. Men jeg visste at Eliud Kipchoge sto helt fremst, og akkurat det var ganske fett.


Målet var å komme til mål uten å slå opp skader, og helst under 3 timer og 30 minutter. Selv om drømmen i Berlin alltid har vært pers turte jeg ikke prøve på det med magert treningsgrunnlag og porøse føtter og knær. Allikevel ville jeg prøve meg på en utgangsfart et sted mellom 4:40-4:50 på kilometeren, noe som tilsvarer en sluttid mellom 3.17 og 3.24. Omtrent åtte minutter etter at startskuddet gikk var jeg fremme ved startstreken og jeg la i vei på rundt 4:40-fart. Det kjentes lett, og jeg måtte løpe sikksakk og opp på fortau for å passere folk. Jeg rakk å lure på hvordan folk som løper i en fart som tilsier mer enn fire timer som sluttid har blitt seedet foran meg, men det skal ikke jeg legge meg oppi. Tyskerne har som regel god kontroll.

Rundt meg var det nederlendere, spanjoler, argentinere, brasilianere, et par nordmenn og helt sjukt mange amerikanere. Amerikanerne bare: «Yeeeeah, this is aaaawesome. OH.MY.GOSH this is liiike sooo amaaaaazing». Det var publikum langs løypa og barn som rakk ut hånda for high fives. Covid og sosial distanse var befriende langt unna og folk spyttet, harket og pustet skulder om skulder. Rundt 12 kilometer tok jeg igjen en mann som pustet som om vi var på 40 kilometer, og jeg synes litt synd på ham dersom han skulle ha det sånn de neste 30 kilometerne, men der stoppet også empatien min, så jeg løp videre og hørte ikke mer til ham.

En maratonløpers beste venn (i tillegg til Nike alphaflys)

Løypa var deilig og flat, og det var egentlig bare å stille inn cruisekontrollen og ligge der. Jeg følte meg bra, var lett i bein og pust. Har gått på en smell på maraton et par ganger for mye og ga meg selv streng beskjed om å holde igjen selv om jeg følte jeg hadde mer å gå på. Mulig jeg faktisk har blitt gammel, for dette var ekstremt fornuftige takter til meg å være, jeg som stort sett sprekker som en dong rett etter halvveis. Skulle jeg tatt et nytt mellomnavn burde det vært Kaja Positivsplit Stabursvik.

Apropos rett etter halvveis. Der kjente jeg at magen ikke var superhappy med all sportsdrikken. Den begynte å knyte seg, men heldigvis var jeg forberedt på det. Rett før en drikkestasjon tok jeg en liten tur nedi sportsbehåen og fisket opp et par paracet og vipps kjentes magen happy igjen. Mellom 22 og 27 kilometer begynte det å røyne litt på. Ikke vet jeg om det var en falsk flate, men det begynte rett og slett å bli litt tungt. Jeg stirret langt fremfor meg og skulle til å passere noen rygger da jeg kjente at høyrefoten hang igjen i bakken. Jeg forsøkte å redde meg inn, men skjønte fort at det var forgjeves og endte med et magaplask i asfalten. En tysker jeg nettopp hadde løpt forbi snudde og løp tilbake til meg mens han spurte «Alles gut?» Jeg kjente det svei i hender, legg, kne og lår, men reiste meg opp og svarte «Ja» og fortsatte videre. Snudde meg raskt for å se hva det var jeg snublet i og der, i verdens flateste maratonløype, lå det én liten tælahiv. Den var ikke stor, men stor nok til å lage kvalm for en med korte bein, dårlig spenst og lav bakkeklaring.


Jeg var livredd for å ha pådratt meg syre etter fallet, men det motsatte skjedde. På 30 kilometer følte jeg meg som en million og jeg måtte snakke hardt til meg selv for ikke å øke farta ytterligere. I Boston hadde jeg begynt sluttspurten på 35 kilometer, og der lærte jeg the hard way at 7 kilometer ikke er en sprintdistanse. Derfor hadde jeg lovet meg selv å drøye fartsøkningen til jeg hadde passert 37 kilometer, og helst til jeg hadde passert 40 kilometer.

På 31 kilometer sto det en fyr og kastet opp inntil et tre. Ei amerikansk dame som løp ved siden av meg sendte ham et par oppmuntrende ord i form av «You’ve got his! Come on!» Det var nesten så jeg fikk lyst til å kaste opp litt så noen kunne heie på meg. Neida. Folk heiet de, altså. Med navn på startnummeret fikk jeg høre både «Go Kasha» og «Go Kadsha». Jeg tok det jeg fikk og var veldig happy med det.

Fra 30 kilometer krøp allikevel snittfarten nærmere 4:30 enn 4:40, men økningen var gradvis og det føltes helt OK. På 39 kilometer tok jeg igjen gruppa som løp med den ene av de to 3.15-fartsholderne som hadde tatt meg igjen rett etter 20 kilometer. Jeg syntes de løp veldig sakte til å skulle komme inn under 3 timer og 15 minutter, men jeg visste også at de hadde startet etter meg, så jeg hadde selv ingen tanker om å nærme meg den tiden selv om jeg passert dem. Jeg hadde regnet på at jeg lå an til en sluttid rundt 3.18 og forholdt meg til det.

Først når jeg nærmet meg 40 kilometer kjente jeg at jeg måtte jobbe litt med pusten for å klare å holde farten oppe. Jeg er ingen matteekspert, men jeg vet at 2,2 kilometer er 2,2 kilometer. Men faen så lange akkurat de 2,2 kilometerne der skulle være. Vi tok stadig nye svinger rundt det ene kvartalet og det neste, og Brandenburger Tor var ikke å se. Når vi omsider kom ut på Unter den Linden til jubel fra alle tilskuerne kunne jeg ikke gjøre annet enn å føle meg litt flau. Her hadde de stått og sett Kipchoge løpe i mål over en time tidligere, og jeg som følte jeg egentlig løp ganske bra så nok ut som en hvilken som helst kortbeint potetsekk på søndagstur.

Under Brandenburger Tor tok jeg en titt på klokka og så at jeg kanskje kunne klare å komme inn på 3.15-tallet. Jeg skimtet mål langt der fremme og la inn et lite gir ekstra. Det stoppet ganske fort opp når jeg så at målseglet knapt kom nærmere. Beina skrek, og skrubbsåret på leggen svei etter alle sportsdrikkdusjene som ikke hadde truffet munnen. Omsider krysset jeg under målseglet og stoppet klokka. Den viste 3.15.08. En saftig pers på 6 minutter og 54 sekunder. At jeg ikke kom under 3.15 gjorde ingenting, for det hadde heller aldri vært et mål med denne oppladninga.


Men det er jo klart det er vanskelig å unngå å tenke hvordan det kunne ha gått med optimal oppladning. Det får bli en annen gang når jeg har blitt enda eldre. Da kanskje bloggen kommer ut som et innlegg på facebook sammen med et bilde av et glass med noe godt i og fremtidige barn som ikke har blitt spurt om å bli eksponert i mors SOME-kanaler (det er visst bare gamle folk som sier SOME ifølge de unge på jobb). Eller kanskje den er byttet ut med søte hunder og pinlige dansemoves på Tiktok. Hvem vet.


mandag 29. mars 2021

Som bensin på et allerede overtent bål: Rangstigen for bruk av skiløypene i Lillomarka

Etter en lang og fin vinter i Oslomarka har jeg som mange andre benyttet meg av ulike Facebooksider for smøretips og hvor det er fine forhold. Dette er innlegg jeg registrerer med et halvt øye før jeg lukker Facebook like kjapt som jeg åpnet det. Derimot er det enkelte innlegg som har gjort at jeg har oppholdt meg i lengre tid i dette sosiale mediet, og har funnet fram det virtuelle popkornet. Dette er den årlige debatten mellom skiløpere og fotgjengere om hvem som har rett på løypa.

Etter å ha lest en rekke tråder på Facebooksiden «Skiføre i Lillomarka» der hissige fotgjengerne er sinte på skiløperne som ønsker intakte skispor, er det i hvert fall sikkert at jeg ikke tør legge meg ut med denne gruppa. Og ja, noen skiløpere er irriterte også, men jeg har ikke sett dem skjelle ut fotgjengere på Facebook i like stor grad som kjeften går andre veien. Merk at jeg skriver «på Facebook». Dette innlegget tar altså ikke høyde for eventuell kjeft og rasshøloppførsel utenfor sosiale medier, deriblant i løypa.

I dette innlegget har jeg derfor samlet en rekke observasjoner jeg har gjort etter å ha latt meg underholde av flere popkornverdige innlegg i gruppa «Skiføre i Lillomarka» fra vintersesongen 2020/2021. La meg presentere rangstigen for bruk av skiløypene i Lillomarka. 

I frykt for represalier fra ulike hissigpropper kan jeg ikke få presisert dette nok; dette er ikke min mening, dette er kun en sammenstilling av Facebookkommentarer der jeg har lagt følgende krav til grunn for hvor de ulike gruppene plasseres på rangstigen:

  • Direkte aggressivitet
  • Passiv-aggressivitet
  • Klaging/sutring
  • Caps lock/virtuell utestemme
  • Jeg har ikke noe imot *sett inn gruppe*, men…
  • «Marka er for alle» og det snør faktisk skispor
  • Trusler

Med fare for trusler i innboksen kommer altså listen over hvem som har forkjørsrett på skiløypene i Lillomarka, i prioritert rekkefølge fra øverst til nederst:

  • Barn
  • Fotgjengere som går i skøytesporet
  • Skigåere som går sakte
  • Barn med hodelykt
  • Skigåere som går sakte med hodelykt
  • Hund i korte bånd
  • Hund uten bånd
  • Hund i lange bånd
  • Hund med hodelykt (neida)
  • Syklister
  • Fotgjengere som går i klassisksporet
  • De som bruker langrenn som trening og går fort enten umenneskelig tidlig eller umenneskelig seint, uten hodelykt
  • De som bruker langrenn som trening og som våger å gå litt fort midt på dagen når det er fotgjengere, skigåere og barn i løypa
  • De som bruker langrenn som trening og som går fort enten umenneskelig tidlig eller umenneskelig seint, med hodelykt
  • Skøytere som skøyter i skøytesporet  
  • Skøytere som skøyter i klassiskporet
  • Mann 50+ med spons som roper «LØYPE!», som regel i klassisk stil
  • Mann 50+ med spons som roper «LØYPE!» og skøyter i klassisksporet med hodelykt

Til slutt må jeg gi honnør til rytterne som ser ut til å være den eneste gruppa alle liker. Antakelig fordi de skjønner at man ikke skal dra med et halvt tonn hest ut i nypreparerte skispor, og bruker Facebook til høflig å spørre om løypene fortsatt brukes av dem de er ment for – skiløperne.

Plis ikke drep meg, fotgjengere. Jeg liker dere godt, bare ikke så veldig godt i skisporet. Det er både flere steder og flere dager i løpet av et år man kan gå til fots enn på ski, så vær så snill og tenk litt på det. Skøytesporet er faktisk et spor det også, på lik linje med klassisksporet. Det kan også tenkes litt på.

Nå er dessverre skisesongen i marka ved veis ende, så da er det heldigvis et lite år igjen til i-landsdebatten over i-landsdebatter blusser opp på nytt. Inntil da, spar på kruttet til neste snøfall, så rekker jeg å lage meg nok popkorn til en hel vinter.

tirsdag 9. juni 2020

En verdibasert ordliste for deg som trenger en formålsbasert tilnærming til skalerbare ord og uttrykk i arbeidslivet

For en tid tilbake skrev jeg et blogginnlegg om ord og uttrykk som blir (mis)brukt altfor mye i arbeidslivet. Etter ytterligere år i kontorstolen ser jeg det nå som høyst nødvendig å supplere lista med flere uforståelige, men akk så deilige ord og uttrykk altfor mange av oss benytter oss av på altfor jevnlig basis i arbeidslivet - meg selv inkludert.

En liten disclaimer er på sin plass: Enkelte av ordene har kommet med på lista som følge av innspill til det forrige innlegget. Jeg sender derfor en stor takk i retning kjente og ukjente på LinkedIn og kolleger som med stor entusiasme har bidratt med forslag til lista.

Enda en liten disclaimer: Jeg skriver dette som privatperson, og ikke på vegne av arbeidsgiver. Jeg er kjempeglad i jobben min, så dette er på ingen måte et forsøk på å henge ut kolleger eller kunder. Dette er observasjoner jeg som språknerd-med-lett-for-språklige-hangups, som det heter på godt norsk, har gjort meg etter noen år i arbeidslivet.

Se på dette som en hjelp til å forstå hva kolleger, konsulenter, "eksperter", you name it, egentlig prøver å si nå de skal fortelle deg noe veldig smart. Ok, here we go. 

[fyll inn]-basert tilnærming - Putt inn det du vil foran "basert" og du fremstår som en vaskeekte konsulent

Center of excellence - Det er her vi putter de flinkeste folka på et område, og så har vi en hub eller ressurspool, om du vil. For detaljer, se "hub" og "ressurspool"

Covid-19 - Du er på mute. Du er fortsatt på mute

Digital transformasjon - Transformers: Age of Extinction ain't got nothing on this shit

DoD - Skal man jobbe agilt må man huske å definere hvordan noe skal se ut for at man kan si at det er ferdig (husk å ta med deg kunden på dette ellers kan det gå skikkelig dårlig)

Ecosystem - Ikke finn på å si ØKosystem, det er ECosystem, og det handler ikke om flora og fauna, det handler om systemer, fortrinnsvis IT-systemer

Gevinstrealisering - Det er fort gjort å tenke pengesekker, medaljer, pokaler og gule lodd, men som regel manifesterer dette seg i form av en tiltaksliste i powerpoint

Grensesnitt - Se kundegrensesnitt

Hub - Uttal "hub" som om du er litt tett i nesa, med hes stemme og si at du elsker mandag (ingen elsker mandag), så har du gullhotellet til Petter Stordalen

Kundegrensesnitt - Må for all del ikke forveksles med brukergrensesnitt da interaksjon mellom de to kan skape en oppfatning av avhengigheter i grensesnittmiljøet, noe som i all hovedsak øker risiko for feilanalyse

Leveranse - Ikke helt en gave, for kunden har som regel betalt for den. Se "pakketere"

MVP - Det minste du kan lage som allikevel har funksjonen til det du er ute etter. Kommer som regel etter en PoC. Se "PoC"

Objective - Uttales "obdsjektiv". Du kan til nød si formål, men hold deg til engelsk så langt det lar seg gjøre

Pakketere - Dette handler ikke om å pakke inn gaver i glanspapir, men å pakke(tere) inn tjenester som overleveres i en pdf'et powerpoint 1.0-versjon, gjerne med en voiceover (eller forklaring på godt norsk), enten i et fysisk møte, eller i disse dager på Teams

PMO - En fancy måte å si at du har fått rollen som prosjektleders bitch og at din oppgave er å kalle inn til møter og skrive møtereferat de neste tre månedene

PoC - Det høres ut som en hudsykdom, men det omhandler demoversjon av for eksempel en metode eller en idé som skal vise at noe er gjennomførbart i praksis. Viser det seg å fungere, kan man for eksempel ta steget videre og utvikle en MVP

PoV - Jeg kan for eksempel skrive om en eller annen [fyll inn]-basert tilnærming til distruptiv transformasjon, legge det ut på LinkedIn og kalle det en point of view

Powerpoint - Selve LIVET

Purpose based - Ask the right questions. What, how and why do people say "i forhold til" all the time? Se "[fyll inn]-basert tilnærming"

Ressurspool - Ressursbasseng. Er du helt idiot eller?

Rigge - Her er det ikke snakk om å rigge opp og ned en konsertscene eller et stilas, men å sette på plass et prosjektteam og en prosjektplan så kunden kan oppnå prosjektets objective og hente ut gevinster. Se "objective" og "gevinstrealisering"

Skalerbart - Større, større, større, mer, mer, mer

Synk - Litt som fot i bakken. Lillebroren til møte, varer kortere og du kan med fordel sette det opp, avlyse og skyve på det på kort varsel

Taskforce - En gjeng powerpoint-superhelter med spesialkompetanse til å løse akkurat dine problemer

Thinking, -design eller system - Vi tenker på system nesten hele dagen, og når vi ikke tenker på system tenker vi på design

Thought leadership - "Jeg tenker at jeg skal være en god leder, derfor er jeg (det)"

Tiltaksliste - En liste, som regel i powerpoint, med aksjoner som vil øke effektiviteten din og gi deg innsparinger og inntekter i form av pengesekker på størrelse med Onkel Skrues pengebinge. Se gevinstrealisering

Transformasjon - En kjempestor endring. Se "digital transformasjon"

Value based - Ikke bland dette med myke verdier som jeg som samfunnsviter lærte om på Blindern. Cash is king. Punktum. Se "[fyll inn]-basert tilnærming"

Word - Lollete utdatert skriveprogram som kun brukes i det offentlige. Se "powerpoint"

Workshop - Ineffektive arbeidsmøter møter over to timer og/eller over åtte deltakere

WoW - Jasså, du trodde vi fakturerer timer når vi spiller World of Warcraft? Men du må være litt enig, det er mer snert over å si "way of working" enn arbeidsmåte, hæ?

Husk å bruke så mange av disse ordene for å fremstå ekstra skarp i møte med kolleger og eventuelle kunder. Det kan ikke slå feil!

torsdag 8. august 2019

Når hodet vil løpe 324 kilometer på en uke, men føttene sier stopp

"Negler er i bunn og grunn flate versjoner av klør, og det er bare vi primater som har dem. En (ny) studie viser at en liten lemuraktig apekatt hadde negler allerede for over 55 millioner år siden (...). Hovedforskjellen mellom menneskers og andre primaters fingre og negler, er at vi har bredere fingertupper enn de andre primatene. Den utviklingen ser ut til å ha skjedd omtrent samtidig med at vi mennesker plukket opp de første steinredskapene, for 2.5 millioner år siden." (Kilde: forskning.no)

Jeg tolker dette dithen at vi antakelig også må ha hatt lenger tær da vi ble utstyrt med negler i stedet for klør, for jeg kan i hvert fall gripe og håndtere jack shit med tærne mine.

Tærne har blitt kortere, men neglene henger fortsatt på. Antakelig begynte vi mennesker å bruke sko for 40 000 år siden (kilde: livescience.com), men selv ikke 40 000 år med evolusjon har gjort at vi har kvittet oss med tåneglene. For hvorfor har vi egentlig tånegler?

Det eneste forholdet jeg har til tåneglene mine er at jeg må klippe dem. Jeg ser jo at noen liker å ta neglelakk på dem. Personlig har jeg aldri skjønt greia med det, men folk må nå få holde på som de vil, ikke sant. Utover det merker jeg bare neglene mine når de gjør vondt. Og det gjør de nå. Strengt tatt er det ikke neglene i seg selv som gjør vondt, det er blodblemmene og verkebyllene under neglene som skyver dem en halv centimeter ut fra opprinnelig posisjon som gjør vondt.


Hvordan jeg havnet i dette uføret, sier du? Joda, det var helt frivillig. Det var faktisk min idé. Jeg tenkte at sju dager løping fra operaen i Oslo til Gjendesheim i Jotunheimen kunne være en kul greie. Men jeg kunne ikke gjøre det aleine, og det var ikke noe poeng å spørre noen i min nærmeste omgangskrets om de ville være med. Derfor kontaktet jeg ultradronninga Gro som jeg visste ville ha vanskelig for å si nei. Første gang jeg møtte Gro var på Ultrabirken i 2015 da hun på start så ned på de hullete og flate Adidasskoa mine med lite demping og sa: "Skal du løpe med det der??"

Gro fikk med seg Sidsel, enda et råskinn som like greit løp Kongsvinger maraton dagen før avreise fra operaen - og vant.

Og når du har med deg ei som tidligere i sommer har løpt Soria Moria - Verdens Ende (160 km) og Xreid fra Voss til Bergen (130 km) og ei som vinner et maraton dagen før hun skal løpe 47 kilometer med en sju kilo tung sekk, da skjønner du fort at du er svakeste ledd i gruppa.

Men jeg var godt forberedt. Jeg stilte med bra utstyr, ikke et gram for mye. Til og med et par sko uten hull, men med en anelse lite demping hadde jeg med meg. Jeg burde nok husket Gros kommentar fra 2015 og skaffet meg noe med mer demping. Jeg tenkte for så vidt tanken uka før vi la ut på Jotunheimstien, men en uke å løpe inn sko på er for lite. Dessuten hadde jeg gode erfaringer med mine VJ iRock som har båret meg trofast gjennom lange turer i skog og fjell.

I tillegg hadde jeg nesten bokstavelig talt smurt meg inn med vaselin i huet og ræva. I hvert fall i nakken og rundt brystet og mellom lårene. Ikke få ekle tanker. Vaselin mellom låra for oss uten thigh gap er nemlig som restylane og løsvipper for en rosablogger - nødvendig og avhengighetsskapende.

Bilde funnet et sted på Google

Jotunheimstien dag 1: Operaen - Bekkestua (47 km)
Søndag morgen 4. august la vi i vei fra operaen med 324 kilometer og sju dager løping foran oss. Målet for dagen var Bekkestua i Romeriksåsene, og dit skulle det være 47 kilometer. Opp langs Akerselva til Maridalsvannet, Øyungen, via Skjærsjøen, Tømte, Hakadal. Kilometerne gikk fort på de fine grusveiene, og stien var godt merket og lett å finne alle steder med unntak av like etter Hakadal stasjon der det var mye kratt. Og kratt skulle det bli mye av de neste dagene.

Sidsel var, som seg hør og bør, litt sliten etter lørdagens maraton, og tempoet var behagelig. Vi spiste bringebær og blåbær langs stien, og vi traff på to turgåere med en kurv som nærmest bugnet over av kantarell. Jeg vurderte å nappe til meg et par for å putte i real turmaten jeg skulle kose meg med til middag, men jeg har lært at det er sånn man ikke gjør.

Vi ankom Bekkestua i 18-draget og fant et vann som nærmest tryglet om å bli badet i. Vi vasket både oss og klærne våre vannet og spiste gourmetmiddag fra nevnte realpose. Stemninga var god, og vi var enige om at dag én var plankekjøring. De estimerte 50 kilometerne til Lygna dag to var vi mer usikre på. Vi hadde hørt rykter om dårlig merking og gjengrodd sti.

Heldigvis er det alltid turister på operaen som kan steppe inn som fotograf, også søndag morgen. Sidsel til venstre, Gro i midten, pygmeen til høyre.

Jotunheimstien dag 2: Bekkestua - Lygna (50 km - eller...?)
Vi delte dag to inn i to etapper. Først 23 kilometer til Brovoll, deretter 27 kilometer til Lygna. Vi kom oss greit til Brovoll der vi plutselig ble møtt av et skilt der det sto Lygna 37 kilometer. Her løp jeg altså med ultradronninga og ei som var ute på sin tredje maratondistanse på tre dager og ingen av dem hadde ytret noen form for misnøye siden vi dro fra Oslo. Ikke gjorde de det nå heller. Og jeg ville ikke være turens femåring, så jeg klarte nesten å holde kjeft, men bittelitt piplet allikevel ut:

"Nå ble jeg faktisk litt skuffa", sa jeg.
"De masseproduserer sånne skilt, vet du", sa Gro trøstende. Hun har to barn og veit hvordan det gjøres. Jeg lot meg selv tro på det.

Vi fortsatte inn i skogen, på tidvis ikke-eksisterende sti og manglende merking da Gro plutselig sa:

"Lurer på hvem som kødda til to-tallet på det skiltet."

Yes og hurramegrundt! Selv ultradronninga har en indre femåring, og endelig kom det noe fra noen av de andre som kunne antyde at også de syntes det var litt langt.

Samtidig med at kilometerne rant på begynte jeg gradvis å få mer og mer vondt i føttene, spesielt storetærne. Det var som om alle skogens pinner og steiner hadde en personlig vendetta mot føttene mine, og alt som kunne snubles og sparkes i med tuppen av foten ble snublet og sparket i. Jeg følte meg som Josefine i dataspillet man kunne delta i ved å ringe inn til Kykkelikokos. Du veit, du måtte ringe 815 493 00 (gratulerer med å få den på hjernen), og hvis du var heldig og kom igjennom måtte du trykke på enten 1, 2 eller 3 på fasttelefonen avhengig av hvor langt det var mellom steinene Josefine skulle hoppe til. Litt sånn følte jeg meg. Bare at jeg trykka på feil tall stort sett hele tiden.

Tærne ble bare verre og verre, og løpesteget ble mer og mer hælbasert. Og plutselig smalt det i høyre hæl. Jeg veit fortsatt ikke hva som skjedde, men jeg kan beskrive hvordan det føltes. Se for deg at du har ei fem centimeter lang og oval vannblemme langs hælkappen akkurat der huden begynner å bli tynn. Vannblemma sprekker, huden som har holdt vannet inne forsvinner og den lyserosa, premature huden under eksponeres. Deretter blir den lyserosa huden utsatt for et vannbad som svir som ville helvete. Akkurat sånn kjentes det ut. Og jeg klarte knapt gå, og i hvert fall ikke løpe på foten. På forfoten klaget storetåa, og på bakfoten klaget hælen.

Teipepause på Storhaugen

Vi tenkte at dette var en god anledning til en liten pause og slo oss ned i sola mens jeg teipet om foten. Deretter bar det ut på et av de omlag 40 hogstfeltene Jotunheimstien krysser. Det gikk ikke akkurat fort, men Gro snudde seg mot meg med følgende oppmuntrende melding:

"Ja, ja, nå spiser vi kilometer, eller hva?"
"Jeg vil vel heller si at vi gnager dem", repliserte jeg.

Så da gjorde vi det. Vi gnagde oss gjennom hogstfeltet. Vi gnagde oss gjennom stier som ikke var stier, og vi gnagde oss sakte men sikkert mot Lygna. I hodet hadde jeg et sett med strofer fra sangen "Old Town Road" som gikk på repeat. Jeg var aldri en kløpper i diktanalyse på skolen, men jeg tolker strofene som at jeg begynte å nærme meg felgen, eller kjelleren om du vil:

"I'm gonna take my horse to the old town road
I'm gonna ride 'till I can't no more"

Hva angår de neste strofene som dukket opp, er jeg derimot litt mer usikker på:

"My life is a movie
bull ridin' and boobies
cowboyhat from Gucci
wrangler on my booty"

Nok. Om. Det.

Lunsj nummer to

Lunsj nummer to ble inntatt ved et vann drøye ti kilometer fra Lygna. Vi leste oss opp på løypebeskrivelsen på ut.no for de resterende kilometerne der det ble lovet et godt stykke grusvei, en idyllisk sæter og en fin sti mellom noen myrpartier.

Ved godt mot la vi ut på de siste kilometerne som begynte lovende med grusvei. Vi hadde vel løpt i rundt fem kilometer og mente vi hadde omtrent fem kilometer igjen da vi traff på et skilt som sa "Lygna 8 km" og som pekte oppover en skråning med dårlig sti og masse kvist som var perfekt å plante storetærne i. Vi gnagde ytterligere kilometer uten å se snurten av noen idyllisk sæter. Det var myr og hogstfelt. Det var til og med et ikke ubetydelig stort vann ut.no hadde glemt å nevne.

Omsider nådde vi sætra og begynte på stigningen mot Hadelands høyeste topp. Gro og Sidsel valgte å ta en tur innom toppen, mens jeg hadde så vondt i føttene at jeg fortsatte mot Lygna. Jeg sinket dem med haltinga mi, så de kom uansett til å ta meg igjen. Jeg nådde etterhvert denne "fine" stien, som var beskrevet på ut.no. Og den var ikke mye fin. Det var gjørme og røtter, og jeg måtte slenge meg rundt trestammer for ikke å skli i nedoverbakkegjørma og ut av stien. Dette er omtrent det jeg tenkte da jeg haltet langs den "fine" stien:

Dette er faen ikke noe fin sti. Jeg kan gå med på at det er en sti. Til nød. Men den er ikke mye fin. Sti? Kanskje. Fin? NEI. Turfolk generelt, og ut.no spesielt skal være j-æ-v-l-i-g forsiktig med å benytte seg av adjektiver når de beskriver turer. Og så tror jeg Are Kalvø har rett når han sier at turfolk juger. Ikke bare juger folka, skiltene juger også. Kan ikke stole på noen.

For de som ikke tar referansen anbefaler jeg å lese "Hyttebok frå helvete" av Are Kalvø.

Etterhvert møtte jeg på to gubber som var ute og gikk. Jeg tenkte å spørre dem om det var langt igjen til Lynga, men vurderte det dithen at de kom til å juge, så jeg holdt meg til et "hei".

Tro det eller ei kom vi etterhvert til Lygna. 56 kilometer i kratt og hogstfelt med skrikende føtter og pingvingange siste halvdel. Tror aldri jeg har vært så glad for å se et så slitent hotell og vite at jeg skal sove der.

Etter en rask tur i dusjen bar det ned i kafeteriaen i sokkelesten, for vi var sultne. Og det fine med å løpe (la oss si "løpe") 56 kilometer er at man kan spise HVA MAN VIL. Jeg rakk akkurat å betale for maten før jeg ble så kvalm at jeg måtte inn på handicaptoalettet (som brukes av alle som stopper på Lygna for å gå på do) å legge meg på gulvet. Eller, fornuften seiret over kvalmen så jeg satte meg i stedet på do og så mitt eget ansikt bli blekere og blekere i speilet. Og en liten apropos angående det. Hvorfor har noen plassert speil foran do så man kan sitte og se på seg selv mens man er på privaten? Hæ? Er det en fetisj? Eller var det en som fikk et eureka-øyeblikk og tenkte at "la oss se på oss selv mens vi driter, det vil folk like". Jeg veit i hvert fall om mange patenter jeg heller ville hatt i mitt navn. Folk, ass.

Kvalmen kulminerte heldivis ikke i noe annet enn kvalme, men middagen ble heller halvspist. Det var ikke før etter dag tre at jeg skjønte at kvalmen antakelig hadde sammenheng med de vonde føttene, da kvalmen veltet fram igjen etter ankomst Raufoss sammen med frysetokter. Men dette skjønte jeg ikke på Lygna. Alt jeg skjønte var at jeg hadde store blodblemmer under begge storetåneglene. Og det var da spørsmålet kom, mens jeg holdt på å stikke hull på en pulserende storetå. Hvorfor har vi tånegler? Hva er det egentlig godt for? De eneste de kan gjøre er å klippes, ellers er de bare i veien. Men mindre man liker neglelakk, så klart.

Gro snakket om en hun visste om som hadde operert bort tåneglene. Tusen kroner per negl. Jeg vurderte det helt til jeg fikk se bilde av nevnte tær. Hvis det ikke har skjedd på 40 000 år ennå, tviler jeg på at vi kvitter oss med tåneglene med det første, men det er lov å håpe at evolusjonen har noen ess i ermet.

Jotunheimstien dag 3: Lygna - Raufoss (38 km)
Punktering av blemmer, ny teiping av føtter og ny runde med vaselin gjorde at jeg følte meg klar til å ta fatt på etappe tre til Raufoss. Ettersom Jotunheimstien gjør noen merkelige og fullstendig uforståelige krumspring her og der ble vi enige om å kutte ned etappen som opprinnelig skulle være 50 kilometer. Vi skulle overnatte hos Gunnhild, ei venninne av Gro, og Gunnhild hadde tilbudt seg å plukke oss opp på Eina.

Dermed la vi i vei mot Raufoss da tirsdag morgen opprant. Strengt tatt la vi i vei sørover mot Oslo, og vi mistenker at Henrik Wergeland og Phillipe Pope som gikk denne stien i 1832 verken hadde med kart eller kompass, eller så må de bare ha vært jævlig dårlige til å navigere. At de ikke valgte raskeste vei til Gjendesheim er i hvert fall hevet over enhver tvil.

Heldigvis var det som de andre dagene god stemning i gruppa. Og endelig var det lengre løpbare partier på fine stier. I bakkene opp mot Kvittingen slo vi av på tempoet og gikk. Eller, Sidsel og Gro gikk. Jeg måtte småløpe for å holde følge med de lange beina deres. Heldigvis er Gro og Sidsel over middels snille mennesker, så da de skjønte at jeg småløp ved siden av dem ikke fordi jeg ville ha avlastning fra gåinga, men fordi det var eneste måte jeg klarte å henge på dem, var de ålreite nok til å slå av ytterligere på tempo.



Myrene over Kvittingen ga meg assosiasjoner til min tid som helt middels orienteringsløper. I hjernen flerret gamle minner av meg selv gampende mot neste post med myr til knærne, mens de lange, tynne jentene fra Heming spratt lett forbi med myr knapt til anklene. De hadde negativ egenvekt og lange bein, jeg var butt og hadde 30 centimeter lange legger. Det var rått parti, veit du.

Gro og Sidsel hadde for lengst skjønt at jeg med mine korte bein og vonde føtter var svakeste ledd i gruppa, og lot meg styre farta mens de kunne ta seg tid til å spise multer. Jeg liker ikke multe, så det passet meg egentlig bra. En slags vinn-vinn situasjon der, altså.

Fasit på dag tre ble 38 kilometer. 38 kilometer løpt på rein og skjær vilje. De siste kilometerne hadde jeg så vondt i føttene at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg så nok mer ut som en ork enn et menneske der jeg på mirakuløst vis skapte fremdrift på underlaget.

Jeg beit tennene sammen og konsentrerte meg om å løpe og ikke si noe. Allikevel var det ikke til å unngå enkelte klynk og gimaser nå og da, men jeg tror jeg klarte å holde dem for meg selv. På et tidspunkt så Sidsel på meg med de snille øynene sine og spurte om det var litt som å løpe på en spikermatte. Det var i grunn en god beskrivelse, men jeg klarte ikke si annet enn "ja" og konsentrere meg om ikke å begynne å gråte. Et lite gram til med medfølelse og jeg hadde sprukket. 

Fullføre eller ikke
Vi kom oss til Eina og ble plukket opp av Gunnhild. En rask tur innom butikken for å handle påfyll til dag fire, og så bar det til turens uten tvil triveligste overnattingssted. Vi fikk lammegryte laget på lam fra da de hadde sauedrift på gården, fotbad, rødvin, mojito, hjemmedyrka jordbær, hjemmelagte egg fra hønene ute på tunet. Men selv all velstanden klarte ikke stoppe frysetoktene og kvalmen som igjen veltet over meg da jeg hadde fått av meg skoa. Føttene hovnet opp utover kvelden, de pulserte og var glovarme, det var blemmer over, under og imellom, det var blod og verk. Jeg er ikke religiøs og tror ikke på mirakler, så jeg skjønte hvilken vei det bar. Allikevel valgte jeg å tro på mirakler over natta ettersom jeg hadde veldig lyst til å fortsette turen og komme meg hele veien til Gjendesheim.

Utover kvelden kom også Ane Guro som skulle være med på resten av turen, og jeg skal innrømme det hjalp litt da hun så på føttene mine og sa at de på ingen måte så bra ut. Jeg var jo litt redd for at jeg egentlig bare var pingle og at jeg måtte ta meg sammen. Føttene pulserte og verket gjennom hele natta, og vedvarende nedsatt matlyst ved frokosten var det ikke annet å gjøre enn å kaste inn håndkledet.

                               

Med hovne, blodblemmebefengte og væskende føtter i kombinasjon med nedsatt allmenntilstand var jeg ikke i stand til å løpe de seks milene som var planlagt for dag fire. Det var vemodig å si farvel til de andre da de la ut på fjerde etappe. Men noen ganger vil hodet mer enn kroppen, og noen ganger må man la kroppen få viljen sin. Dette var en sånn gang.

Mens de andre satte kursen mot Skjelbreidhytta, ble jeg sluppet av på stasjonen. Venterommet på stasjonen var tomt, så jeg satte meg godt til rette på en benk og tok av meg skoa. En eim av myr og fotsvette veltet ut av skoa og spredte seg i rommet. Siden det var tirsdag formiddag rett etter fellesferien satset jeg på å ha venterommet for meg selv, men etter en stund kom det tre eldre damer som hadde pyntet seg for en tur til Oslo og satte seg på den andre av to benker i rommet. Jeg unnskyldte lukta men fikk fort til svar at "Vi e totninger, så det tåler vi. Det e itte ofte vi har kvite sko vi heller", og så lo de sånn som damer på tur gjør når de skal til byen for å shoppe og drikke vin. Jeg fortalte om prosjekt Jotunheimstien, og de fortalte om turene de pleier å ta sammen, både i myr og i by. På toget snakket de om hvor mye mannfolka deres snorker, de lo og koste seg, og jeg tenkte at jeg håper jeg får en like kul venninnegjeng når jeg blir pensjonist.

Og apropos venninnegjeng. Er det noe jeg anbefaler, så er det å dra på turer med folk man egentlig ikke kjenner så godt. Man blir veldig godt kjent på kort tid når man er sammen om et felles, hårete mål. Så her er en shoutout til Gro og Sidsel, og Ane Guro og Gunnhild selv om jeg bare traff de to sistnevnte i et halvt døgn: for noen bra damer dere er. Håper vi kan dra på flere turer.

For det er nemlig greia. Selv om føttene nå er mer kjøttfarse enn føtter ville jeg gjort det igjen. Riktignok med sko med litt mer demping.

Stats for de tre første etappene finnes på Strava.

For spesielt interesserte kommer her en oversikt over hva jeg hadde med av utstyr som jeg tipper til sammen veide rundt sju kilo:

Sekk og drikkesystem:
Osprey Tempest 20 liter
Osprey drikkeblære 1,5 liter
2 x 0,5 liter Salomon drikkeflaske
Regntrekk til sekk

Klær:
1 x tynn ulltrøye til løping/innebruk (Johaug Lithe Tech Wool Longsleeve)
1 x tights til løping på kaldere dager (Johaug Flash Warm Tights)
1 x shorts til løping (løp i denne hele veien)
2 x t-skjorte til løping
1 x t-skjorte til innebruk
1 x tynn bukse til innebruk
1 x tynn fleece
1 x sports-bh (ble vasket i nevnte vann på Bekkestua)
1 x buff
Hårbånd for kaldere dager (Johaug Thermal Headband)
Hansker for kaldere dager (Johaug Swift Thermo Racing Glove)
Regnbukse (fikk heldigvis ikke bruk for denne)
Regnjakke (fikk heldigvis ikke bruk for denne heller)
Tynn vindjakke
Undertøy (så lite som mulig)

Annet:
Raske briller så klart
Lakenpose
Turhåndkle
Aluminiumspose hvis uhellet er ute og vi måtte overnatte ute
Powerbank
Vaselin (hell yeah)
Tensoplast 5 cm (glem Compeed, stikk på apoteket og kjøp tensoplast i stedet)
Tannbørste
Tannkrem
Neglesaks (viktig!)

Mat:
2 x real turmat (dag 1 og 4)
2 x havregrynsposjoner til frokost med rosin- og nøtteblanding (dag 1 og 4)
2 x japp (dag 1-3)
2 x toppris (dag 1-3)
1 x pose med chillinøtter og rosiner (dag 1-3)
2 x matpakker til lunsj (dag 1 og 2)

Den turkise shortsen til venstre i bildet og den grå johaugtrøya i midten ble skrotet rett før avreise på grunn av plassmangel

torsdag 11. juli 2019

Unionsmaraton: Skal bare løpe et maraton på impuls - no biggie, liksom

Hvis du googler "trene til maraton" får du opp snaue fem millioner treff. Jeg skal ikke skryte på meg å ha trykket meg inn på alle treffene, men jeg er freidig nok til å påstå at flertallet av tipsene handler om å begynne å trene maratonspesifikt så tidlig som mulig, helst tre til seks måneder før du skal løpe maraton.

To uker før maraton er det anbefalt å trappe ned på treninga for å skape overskudd. Det er ikke den siste uka man skal begynne å tenke at det kunne ha vært kult å løpe et maraton til helga for så å melde seg på dagen før. Akkurat det gjorde jeg.

Det positive med å melde seg på maraton dagen før er at du skjønner at du ikke får gjort noe med treninga, så forventninger kan du se langt etter. Derfor inviterte jeg like godt til middagsselskap dagen før og drakk litt mer rødvin og spiste litt mer multekrem enn det som var lurt for en mildt laktoseintolerant mage. Men det er stort sett også det eneste positive, for 42,2 kilometer er langt. Ikke bare er det langt, det er vondt selv når du har trent godt for det. Jeg visste det kom til å bli vondt, men hvor tidlig kom det til å smelle?

Nå skal det sies at jeg har trent. Jeg har jo det. Kommer ikke rett fra sofaen, liksom. Men jeg har ikke trent mot maraton. Og selv om kanskje forventningene kunne skrus ned som et resultat av manglende treningsgrunnlag betydde ikke det at jeg ikke stalket hele startlista i forkant og gjorde meg opp noen tanker om mulig plassering. Jeg tenkte å forsøke å holder en kilometerfart på fem minutter, eller 12 kilometer i timen så lenge det gikk, med mål om å holde i 30 kilometer. Men etter å ha studert løypeprofilen kvelden før, innså jeg at også fartsambisjonene burde skrus ned noen hakk.

På start så jeg enda et par råskinn av noen damer som ikke hadde stått på startlista under stalkerunden min, og jeg skjønte at hvis jeg noen gang hadde kunnet drømme om en pallplass, så kunne jeg i hvert fall pent glemme det nå.

0 - 5 kilometer:
Vi var 55 løpere som la ut fra start i idylliske Rømskog. De første 18 kilometerne skulle være relativt slake og gå på asfalt, mens andre halvdel som skulle gå på grus ble beskrevet av en medløper i startfeltet som HARD. Jeg forsøkte å legge meg på fem blank-fart, men som alltid gikk den første kilometeren altfor fort, og klokka pep på 4:30 på første kilometer. Jeg lå som tredje dame og visste at det garantert var fordi jeg var urutinert, for urutinerte maratonløpere starter for hardt.

Rundt fire kilometer ble jeg tatt igjen av ei jeg hadde pekt ut som en av favorittene etter stalkerunden min, så jeg lot henne løpe forbi og forsøkte ikke å henge.

6 - 10 kilometer:
Avstanden til favoritten økte ikke betraktelig, og da hun slo av på farta i de slake motbakkene, gjorde jeg også det. Nå hadde jeg muligheten til å se og lære av en habil maraton-/ultraløper, så det var ingen grunn til å gasse på i motbakkene.

Rundt ni kilometer var jeg plutselig oppe i ryggen på favoritten, og ettersom klokka viste 5:15 min/km på den falske flaten gjorde jeg det jeg hadde lovet meg selv ikke å gjøre. Jeg løp forbi.

"Nå er du så dum, Kaja. Nå er du så jævlig dum", sa jeg til meg selv. "Hun kommer til å ta deg igjen. Det eneste du får ut av dette er at du blir stressa fordi du blir jaget. Hun skjønner at du er urutt og hun veit du kommer til å sprekke."

11 - 15 kilometer:
Avstanden til favoritten ble utrolig nok større. Foran meg var det en mann som stadig kikket seg tilbake, og bak meg hadde jeg en fyr som tok meg igjen før hver drikkestasjon, men som prioritere å drikke skikkelig hver gang. Det gjorde for så vidt jeg også. Jeg tok både en kopp vann og en kopp energidrikk på hver drikkestasjon, men i stedet for å få det i meg på skikkelig vis, åpnet jeg munnen og kastet med elendig presisjon væsken i ansiktet. Akkurat nok traff der det skulle, men ikke en dråpe mer. Hadde det vært wet t-shirt competition tror jeg at jeg hadde vunnet. Men dette var ingen wet t-shirt-konkurranse, dette var et maraton, og jeg ble jaktet.



16 - 20 kilometer:
Ikke at det ikke er fint i Østfold, altså, men i det vi krysset svenskegrensa ble plutselig alt veldig mye mer idyllisk. Asfalten på veien ble lysegrå, og de hvite stripene ble flere og kortere. Veiskiltene var koseligere, det var flust av revebjeller langs veien, og den ene røde stugan var mysigare enn den andre. Egentlig manglet det bare en liten Ida som var hengt opp i en flaggstang (levende, altså), så hadde idyllen vært komplett.

Plutselig var jeg oppe i ryggen på mannen som hadde snudd seg og sett etter oss bak de siste ti kilometerne. Han slapp seg ned til meg og vi slo an en trivelig prat. Jeg syntes han løp jevnt til ikke å ha pulsklokke. Han fortalte at han hadde glemt den hjemme, og jeg holdt på å si at if it ain't on Strava it didn't happen, men lot (heldigvis) være. Han sa at han syntes jeg løp bra. Jeg sa takk, men sa også at nå løp vi på 4:45 min/km, og det var for fort for meg. Derfor sa jeg takk for praten og slapp meg ned på 5 min/km.

Bare en snau kilometer etterpå løp jeg forbi den klokkeløse mannen i en motbakke, og tenkte nok en gang at "nå er du idiot, Kaja", og så så jeg ikke mer til ham.

I bakken ned mot 20 kilometer snudde jeg meg, og da så jeg at favoritten ikke var langt unna. Hun hadde tatt opp jakten og vi var knapt halvveis.



21 - 25 kilometer:
Herregud, så trivelig det var å løpe forbi starten til halvmaratonløperne. Så mye heiing kan jeg knap huske å ha fått noen gang. Alle var sykt blide, de smilte, de klappet, de kom med motiverende ord. Altså, jeg skal ikke si det var som å løpe på 1st avenue under New York Maraton, men det var i hvert fall mye mer personlig.

Grusveien snirklet seg opp og ned, rundt og bort, og grusen var grov. Jeg burde absolutt ha valgt noen sko med mer demping, for de store steinene skar rett igjennomskosålen. Farta sank betraktelig i motbakkene, men tanken på at favoritten antakelig kunne se ryggen min gjorde at beina fortsatt holdt god kok nedover. Om jeg turte å snu meg? Ikke faen.



26 - 30 kilometer:
Det slaket litt ut rundt 26 kilometer, og det var egentlig greit, for løypeprofilen sa det skulle stige heftig fra rundt 30 til 36 kilometer. Jeg tok igjen enda to menn jeg ikke hadde sett siden start og var helt ekstatisk fornøyd da jeg hadde rundet 30 kilometer med en snittfart på under 5 min/km. Jeg hadde til og med krutt igjen i beina.

31 - 35 kilometer:
Kruttet tok som forventet fort slutt i det motbakkene begynte. Herre jemeni så bratt det var. Det sto nesten stille der jeg kreket meg oppover i terrenget. Mannen foran meg gikk i de bratteste kneikene. Det var sikkert lurt, men jeg turte ikke å stoppe løpinga. Da hadde jeg aldri kommet i gang igjen.

36 - 40 kilometer:
Endelig på toppen. Nå var det bare nedover igjen til mål. Jeg hadde lovet meg selv at om det var noe som helst steg igjen på 36 kilometer, så skulle jeg få lov til å slippe hofta og la beina rulle nedover. Det gjorde jeg også, og mot slutten av rullinga tok jeg igjen to av mennene jeg hadde sett foran meg i alle motbakkene. Vi heiet litt på hverandre før jeg la meg foran i toget for å dra.

Men det var ikke mye å dra med. I første antydning til stigning var begge plutselig forbi, og jeg hadde fått slegga noe_så_innmari.

Det er ikke fuglebæsj på skulderen. Det er svette. Salt.


41 - 42,2 kilometer:
Altså, den smerten. Det jeg holdt på med så ikke ut som løping, og i hodet mitt var det kaos, for jeg var livredd for et spurtoppgjør mot favoritten. Om hun kom opp i ryggen min hadde jeg ingenting å gi, og om jeg hadde prøvd å gi noe, hadde jeg antakelig spydd.

Den siste kilometeren var en runde inne rundt parkeringsplassen og ut på en odde. Jeg pustet og peste og hvinte som et dyr fra Brennpunktdokumentaren om grisehold. Og det gikk knapt fremover. Jeg high-fivet med de to mennene som hadde løpt forbi meg en kilometer tidligere da de var på vei tilbake fra odden. I det jeg rundet så jeg at favoritten ikke var i nærheten. Jeg vurdere å stoppe og gå i mål de siste 200 meterne, men klarte å holde meg fra det.



Jeg vraltet i mål på 3:31:13 til en tredjeplass i dameklassen, og kollapset på gresset - helt insane sliten og helt insane fornøyd. Både med tiden generelt, og tiden spesielt i den tøffe løypa med manglende maratontrening. Og apropos manglende maratontrening: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg _aldri_ før har vært så sliten etter et maraton.

Jeg lå lenge på gresset med en kopp med vann i hver hånd, svimmel, kvalm og andpusten. Jeg var så svimmel at jeg ikke klarte å sette meg opp for å drikke opp vannet - en slags catch 22 der, altså.

En av mennene som hadde løpt forbi meg før mål påpekte helt korrekt at: "det blir vel kanskje ikke noe dans i kveld." "Nei", sa jeg, "men det blir fest. Etterhvert. Men først blir det harryhandel".

Så med en liten premie i baksetet og en blomsterkvast i fanget bar det på nytt over svenskegrensa for å fylle kvota, smågodtposen og pottissuget. Eier ikke skam, vet du.



søndag 31. mars 2019

Skareføre

Solstrålene har funnet glippen mellom gardina og veggen og kjærtegner deg i ansiktet så du ikke lenger klarer å sove. Det er tidlig, kanskje så tidlig som du pleier å stå opp når du skal på jobb. Sola har snudd, og dagslyset kommer stadig tidligere. Du er trøtt og vil gjerne sove lenger, det er tross alt påskeferie. Men solstrålene hinter om skyfri himmel og raskt økende temperatur, så søvnen må bare vente. Man skal ikke sove bort sommernatta, er det noe som heter. Men man skal jammen ikke sove bort skara heller.

Du ruller ut av senga, fortsatt med én fot i søvntåka og den andre på vei ned i skiskoa. En brødskive i farta og proviant i drikkebeltet får holde. Du kan ikke kaste bort tiden på å vente på at resten av hytta våkner, fellesfrokost, egg og bacon og treig kaffedrikking. Jo mer sola får varmet, jo kortere varer skara, så det er bare å komme seg ut.

Ikke trenger du sjekke skisporet.no for hvor løypene er kjørt, for du skal ikke gå i løypene. Du veit faktisk ikke hvor du skal gå, for du kan gå akkurat der du vil. Du suser over vannet der du alltid får godfølelsen, opp på åsen der det verken kjøres løype om vinteren eller er sti på sommeren. Sikksakk i styresnøen mellom trærne ned baksiden av åsen. Du setter utfor bakke og det kiler i magen når du blir vektløs i det bratteste henget. Du friskøyter ut på myra med overfylte energilager og maler på i dobbeldans opp neste ås. Pulsen står i taket, men det gjør ingenting, for du føler deg uslåelig. Du treffer perfekt med stavene og kjenner kroppen jobbe som et maskineri der hvert minste tannhjul er nyoljet. Du står godt over skia og sklir akkurat så langt du må før du bytter. Mage og rygg står imot og føler deg ursterk. Du kan bare gå og gå. Du burde sikkert stoppe å drikke, men du får deg ikke til å stoppe, for du har det så gøy.

Ikke er du trøtt lenger heller. At du bare for en liten stund siden vurderte å snu deg rundt og pakke deg ekstra godt inn i dyna virker fjernt. Du skjønner ikke at du i det hele tatt vurderte å sove bort skara. I et øyeblikk av lykke smiler du mot sola for å få de ekstra fregnene før du tar sats over en kul ned fra åsen mens du tenker på alle som ligger på hyttene sine og sover. Og så spør du den tomme vidda foran deg: hvorfor sove når man kan fly?



tirsdag 23. oktober 2018

Sub 40-fail nok en gang

Så var den her, da. Dagen da Målet skulle nås. Målet om å løpe 10 kilometer på under 40 minutter på Hytteplanmila. Oppkjøringa har vært grei. En del jobb har resultert i mindre trening i ukedagene, men under 41 på 10 for Grete i september og ny bestenotering i Furumomila helga før Hytteplan gjorde at jeg tillot meg å ha et aldri så lite håp.

Torsdag følte jeg meg innmari bra på trening, mens fredag var helt katastrofe. Greit, tenkte jeg. Generalprøven skal alltid gå dårlig, så dette kunne potensielt love bra. Kroppen var ikke nevneverdig kvikk under oppvarmina før løpet, men det pleier den sjelden å være. Jeg trykket nedpå en paracet for en øm fot, og noen slurker RedBull for energiboost selv om jeg synes det smaker kattepiss, og stilte meg opp i startfeltet.

Aldri feil å presse fram ei litta dobbelthake for fotografen.

Slik jeg så det hadde jeg best sjanse til å "subbe" dersom jeg lå klistret i ryggen på en av 40-fartsholderne. Jeg hadde visualisert løypa gang på gang de siste dagene, og visste at dersom jeg klarte å henge på de kuperte kilometerne mellom 2 og 4, skulle jeg klare å henge på til 6 kilometer. Den beryktede slegga har tradisjonelt sett brukt å komme på det falske flate strekket med ruglete asfalt mellom 6 og 8 kilometer. Jeg visste derfor av erfaring at hodet antakelig måtte ta over for beina når jeg kom så langt, og jeg var forberedt på å forsøke å gå i kjelleren - noe jeg er veldig dårlig til. Må jeg i kjelleren, så må jeg i kjelleren, har jeg tenkt. Hvor vanskelig kan det være, liksom? For, la oss være ærlig. Sub 40 har vært et mål i rundt fire år, og med en pers på 40:09, går det rett og slett ikke an å gi opp.  Hvert år på Hytteplanmila har jeg tillat meg å kjenne på følelsen det må være å komme i mål på 39:59. Jeg har sett for meg hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg har sett for meg instagramposten jeg kommer til å legge ut. Jeg har sett for meg hva jeg skal kalle løpet på Strava. Jeg har kjent gleden langt ned i magen. Seinest natt til Hytteplan drømte jeg at jeg kom i mål på 39:59. Det måtte jo bety noe, ikke sant.


Tilbake i startfeltet begynte nervøsiteten å melde seg. Men ikke like ille som før. Joda, de vanlige tankene for igjennom hodet, som den klassiske:

"Skal ikke bare snuble i beina til de rundt meg ut fra start, så slipper jeg å løpe?"

Men til tross for dette, så gledet jeg meg. Akkurat der og da sto det bare 10 kilometer og noen små minutter mellom meg og Målet.

Startskuddet gikk, og jeg la meg rett ved siden av fartsholderen. Vi startet i 3:45-fart den første, lette kilometeren ut fra start så vi kunne ta det litt penere i de mer kuperte partiene. Jeg kjente fort at dette var Dagen. Kroppen kjentes fantastisk, 3:45-fart kostet absolutt ingenting, og jeg begynte å suge på 39-karamellen allerede etter 1500 meter.
Altså.

Her må vi stoppe litt. For det er her jeg føkker det opp for meg selv gang på gang. Forskning viser (sjekk blant annet ut Predictably Irrational av Dan Ariely) at dersom man blir presentert for en bonus, presterer man ikke bedre dersom bonusen er stor - tvert imot. Man presterer ofte dårligere. Jeg kan underbygge det med empiri fra egen oppvekst. Da jeg spilte fotball som liten var det ikke uvanlig at jeg scoret i løpet av en kamp. På et tidspunkt havnet jeg i måltørke, og jeg kan huske at mamma og pappa sa at jeg skulle få is dersom jeg scoret (ja, is er stor bonus å regne når man er 12). Jeg kan huske flere anledninger der jeg kom alene med keeper og tenkte "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Jeg feiret isen før jeg hadde "fått" den. Resten av fotballkarriern min spilte jeg back. Men heldigvis er mamma og pappa greie, så jeg pleide å få is for det.

Dette var også problemet på Hytteplanmila. Jeg feiret sub 40 med 8,5 kilometer igjen og glemte at det var en ikke ubetydelig jobb som lå foran meg. Jeg kjente at det begynte å bli tungt i siste bakken til det høyeste punktet på 4 kilometer, men bet meg fast over bakketoppen. Jeg slapp løs trommestikkene i bakken ned mot fem kilometer og fikk noen meter på 40-fartsholderen. Fint, da kunne jeg ta det litt roligere til jeg ble tatt igjen av 40-gruppa.

Vi rundet halvveis på 19:47. Mellom 5 og 5,5 kilometer skjedde det noe. Fartsholderen sèg sakte ifra, og jeg klarte ikke å henge på. I det hele tatt var det få fra gruppa som klarte å henge på. Mens jeg så 40-flagget gli lenger og lenger bort, begynte den indre dialogen å gå. Den delen av meg som har tenkt litt for mye på sub 40, kall den Subber'n, begynte:

"Du er ikke sliten selv om det kjennes sånn ut!"
Dusten: "Eh, jo det er jeg."
Subber'n: "Når du tror du er ferdig så har du 30% igjen. Marit Bjørgen sier det, så da er det sant."
Dusten: "Hvis jeg løper litt saktere så gjør det ikke så vondt."
Subber'n: "Hvis du løper litt saktere så subber du ikke."
Dusten: "Jeg veit det, men dette er ikke så veldig behagelig, åkei?"

Jeg rundet 7 kilometer på skjema og innså at jeg kunne klare målet hvis jeg holdt 4:00-fart hele veien inn. Men Dusten, som står imellom meg og sub 40 bare:
"Saklig at du holder 4:00-fart inn. Du er jo helt ferdig."
Subber'n: "Det kan gå, heng deg på den ryggen der."
Dusten: "Se, der står det en og spyr. Skulle ønske det var meg, så kunne jeg også stoppet."

På åtte kilometer hadde jeg tapt ytterligere 20 sekunder, og Dusten ga Subber'n en feit finger og HÆ-HÆ, hva var det jeg sa. Ikke spis isen din før du har scora, loser. Subber'n bøyde seg nok en gang av til fordel for "jeg orker ikke ha det så vondt, egentlig", og jeg klokket i mål på skuffende 40:38, kun fire sekunder bedre enn på Hytteplanmila 2017.

Bildecred: Et sted på Google

39 sekunder er så fryktelig lite, men samtidig så fryktelig mye. De 39 sekundene medfører nok et år med en falsk forestilling av hvor ekstremt deilig det må være å subbe (tipper det er litt antiklimaks, akkurat som å få sommerferie eller levere siste eksamen før jul - plis si at det er det), og en stadig voksende tvil på om det noen gang kommer til å gå.

Epilog:
For å være litt ekstra emo, ble følgende sanger spilt i bilen på vei hjem:
1. Yer Blues (fordi jeg var blå)
2. Happiness is a warm gun (fordi den er fin)
3. Piggies (fordi jeg er lat og hakket for bedagelig)

Deretter gikk jeg på restaurant og drakk vin. Og så løp jeg en lang, fin strafferunde i marka på søndag, litt klein.