torsdag 11. juli 2019

Unionsmaraton: Skal bare løpe et maraton på impuls - no biggie, liksom

Hvis du googler "trene til maraton" får du opp snaue fem millioner treff. Jeg skal ikke skryte på meg å ha trykket meg inn på alle treffene, men jeg er freidig nok til å påstå at flertallet av tipsene handler om å begynne å trene maratonspesifikt så tidlig som mulig, helst tre til seks måneder før du skal løpe maraton.

To uker før maraton er det anbefalt å trappe ned på treninga for å skape overskudd. Det er ikke den siste uka man skal begynne å tenke at det kunne ha vært kult å løpe et maraton til helga for så å melde seg på dagen før. Akkurat det gjorde jeg.

Det positive med å melde seg på maraton dagen før er at du skjønner at du ikke får gjort noe med treninga, så forventninger kan du se langt etter. Derfor inviterte jeg like godt til middagsselskap dagen før og drakk litt mer rødvin og spiste litt mer multekrem enn det som var lurt for en mildt laktoseintolerant mage. Men det er stort sett også det eneste positive, for 42,2 kilometer er langt. Ikke bare er det langt, det er vondt selv når du har trent godt for det. Jeg visste det kom til å bli vondt, men hvor tidlig kom det til å smelle?

Nå skal det sies at jeg har trent. Jeg har jo det. Kommer ikke rett fra sofaen, liksom. Men jeg har ikke trent mot maraton. Og selv om kanskje forventningene kunne skrus ned som et resultat av manglende treningsgrunnlag betydde ikke det at jeg ikke stalket hele startlista i forkant og gjorde meg opp noen tanker om mulig plassering. Jeg tenkte å forsøke å holder en kilometerfart på fem minutter, eller 12 kilometer i timen så lenge det gikk, med mål om å holde i 30 kilometer. Men etter å ha studert løypeprofilen kvelden før, innså jeg at også fartsambisjonene burde skrus ned noen hakk.

På start så jeg enda et par råskinn av noen damer som ikke hadde stått på startlista under stalkerunden min, og jeg skjønte at hvis jeg noen gang hadde kunnet drømme om en pallplass, så kunne jeg i hvert fall pent glemme det nå.

0 - 5 kilometer:
Vi var 55 løpere som la ut fra start i idylliske Rømskog. De første 18 kilometerne skulle være relativt slake og gå på asfalt, mens andre halvdel som skulle gå på grus ble beskrevet av en medløper i startfeltet som HARD. Jeg forsøkte å legge meg på fem blank-fart, men som alltid gikk den første kilometeren altfor fort, og klokka pep på 4:30 på første kilometer. Jeg lå som tredje dame og visste at det garantert var fordi jeg var urutinert, for urutinerte maratonløpere starter for hardt.

Rundt fire kilometer ble jeg tatt igjen av ei jeg hadde pekt ut som en av favorittene etter stalkerunden min, så jeg lot henne løpe forbi og forsøkte ikke å henge.

6 - 10 kilometer:
Avstanden til favoritten økte ikke betraktelig, og da hun slo av på farta i de slake motbakkene, gjorde jeg også det. Nå hadde jeg muligheten til å se og lære av en habil maraton-/ultraløper, så det var ingen grunn til å gasse på i motbakkene.

Rundt ni kilometer var jeg plutselig oppe i ryggen på favoritten, og ettersom klokka viste 5:15 min/km på den falske flaten gjorde jeg det jeg hadde lovet meg selv ikke å gjøre. Jeg løp forbi.

"Nå er du så dum, Kaja. Nå er du så jævlig dum", sa jeg til meg selv. "Hun kommer til å ta deg igjen. Det eneste du får ut av dette er at du blir stressa fordi du blir jaget. Hun skjønner at du er urutt og hun veit du kommer til å sprekke."

11 - 15 kilometer:
Avstanden til favoritten ble utrolig nok større. Foran meg var det en mann som stadig kikket seg tilbake, og bak meg hadde jeg en fyr som tok meg igjen før hver drikkestasjon, men som prioritere å drikke skikkelig hver gang. Det gjorde for så vidt jeg også. Jeg tok både en kopp vann og en kopp energidrikk på hver drikkestasjon, men i stedet for å få det i meg på skikkelig vis, åpnet jeg munnen og kastet med elendig presisjon væsken i ansiktet. Akkurat nok traff der det skulle, men ikke en dråpe mer. Hadde det vært wet t-shirt competition tror jeg at jeg hadde vunnet. Men dette var ingen wet t-shirt-konkurranse, dette var et maraton, og jeg ble jaktet.



16 - 20 kilometer:
Ikke at det ikke er fint i Østfold, altså, men i det vi krysset svenskegrensa ble plutselig alt veldig mye mer idyllisk. Asfalten på veien ble lysegrå, og de hvite stripene ble flere og kortere. Veiskiltene var koseligere, det var flust av revebjeller langs veien, og den ene røde stugan var mysigare enn den andre. Egentlig manglet det bare en liten Ida som var hengt opp i en flaggstang (levende, altså), så hadde idyllen vært komplett.

Plutselig var jeg oppe i ryggen på mannen som hadde snudd seg og sett etter oss bak de siste ti kilometerne. Han slapp seg ned til meg og vi slo an en trivelig prat. Jeg syntes han løp jevnt til ikke å ha pulsklokke. Han fortalte at han hadde glemt den hjemme, og jeg holdt på å si at if it ain't on Strava it didn't happen, men lot (heldigvis) være. Han sa at han syntes jeg løp bra. Jeg sa takk, men sa også at nå løp vi på 4:45 min/km, og det var for fort for meg. Derfor sa jeg takk for praten og slapp meg ned på 5 min/km.

Bare en snau kilometer etterpå løp jeg forbi den klokkeløse mannen i en motbakke, og tenkte nok en gang at "nå er du idiot, Kaja", og så så jeg ikke mer til ham.

I bakken ned mot 20 kilometer snudde jeg meg, og da så jeg at favoritten ikke var langt unna. Hun hadde tatt opp jakten og vi var knapt halvveis.



21 - 25 kilometer:
Herregud, så trivelig det var å løpe forbi starten til halvmaratonløperne. Så mye heiing kan jeg knap huske å ha fått noen gang. Alle var sykt blide, de smilte, de klappet, de kom med motiverende ord. Altså, jeg skal ikke si det var som å løpe på 1st avenue under New York Maraton, men det var i hvert fall mye mer personlig.

Grusveien snirklet seg opp og ned, rundt og bort, og grusen var grov. Jeg burde absolutt ha valgt noen sko med mer demping, for de store steinene skar rett igjennomskosålen. Farta sank betraktelig i motbakkene, men tanken på at favoritten antakelig kunne se ryggen min gjorde at beina fortsatt holdt god kok nedover. Om jeg turte å snu meg? Ikke faen.



26 - 30 kilometer:
Det slaket litt ut rundt 26 kilometer, og det var egentlig greit, for løypeprofilen sa det skulle stige heftig fra rundt 30 til 36 kilometer. Jeg tok igjen enda to menn jeg ikke hadde sett siden start og var helt ekstatisk fornøyd da jeg hadde rundet 30 kilometer med en snittfart på under 5 min/km. Jeg hadde til og med krutt igjen i beina.

31 - 35 kilometer:
Kruttet tok som forventet fort slutt i det motbakkene begynte. Herre jemeni så bratt det var. Det sto nesten stille der jeg kreket meg oppover i terrenget. Mannen foran meg gikk i de bratteste kneikene. Det var sikkert lurt, men jeg turte ikke å stoppe løpinga. Da hadde jeg aldri kommet i gang igjen.

36 - 40 kilometer:
Endelig på toppen. Nå var det bare nedover igjen til mål. Jeg hadde lovet meg selv at om det var noe som helst steg igjen på 36 kilometer, så skulle jeg få lov til å slippe hofta og la beina rulle nedover. Det gjorde jeg også, og mot slutten av rullinga tok jeg igjen to av mennene jeg hadde sett foran meg i alle motbakkene. Vi heiet litt på hverandre før jeg la meg foran i toget for å dra.

Men det var ikke mye å dra med. I første antydning til stigning var begge plutselig forbi, og jeg hadde fått slegga noe_så_innmari.

Det er ikke fuglebæsj på skulderen. Det er svette. Salt.


41 - 42,2 kilometer:
Altså, den smerten. Det jeg holdt på med så ikke ut som løping, og i hodet mitt var det kaos, for jeg var livredd for et spurtoppgjør mot favoritten. Om hun kom opp i ryggen min hadde jeg ingenting å gi, og om jeg hadde prøvd å gi noe, hadde jeg antakelig spydd.

Den siste kilometeren var en runde inne rundt parkeringsplassen og ut på en odde. Jeg pustet og peste og hvinte som et dyr fra Brennpunktdokumentaren om grisehold. Og det gikk knapt fremover. Jeg high-fivet med de to mennene som hadde løpt forbi meg en kilometer tidligere da de var på vei tilbake fra odden. I det jeg rundet så jeg at favoritten ikke var i nærheten. Jeg vurdere å stoppe og gå i mål de siste 200 meterne, men klarte å holde meg fra det.



Jeg vraltet i mål på 3:31:13 til en tredjeplass i dameklassen, og kollapset på gresset - helt insane sliten og helt insane fornøyd. Både med tiden generelt, og tiden spesielt i den tøffe løypa med manglende maratontrening. Og apropos manglende maratontrening: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg _aldri_ før har vært så sliten etter et maraton.

Jeg lå lenge på gresset med en kopp med vann i hver hånd, svimmel, kvalm og andpusten. Jeg var så svimmel at jeg ikke klarte å sette meg opp for å drikke opp vannet - en slags catch 22 der, altså.

En av mennene som hadde løpt forbi meg før mål påpekte helt korrekt at: "det blir vel kanskje ikke noe dans i kveld." "Nei", sa jeg, "men det blir fest. Etterhvert. Men først blir det harryhandel".

Så med en liten premie i baksetet og en blomsterkvast i fanget bar det på nytt over svenskegrensa for å fylle kvota, smågodtposen og pottissuget. Eier ikke skam, vet du.



søndag 31. mars 2019

Skareføre

Solstrålene har funnet glippen mellom gardina og veggen og kjærtegner deg i ansiktet så du ikke lenger klarer å sove. Det er tidlig, kanskje så tidlig som du pleier å stå opp når du skal på jobb. Sola har snudd, og dagslyset kommer stadig tidligere. Du er trøtt og vil gjerne sove lenger, det er tross alt påskeferie. Men solstrålene hinter om skyfri himmel og raskt økende temperatur, så søvnen må bare vente. Man skal ikke sove bort sommernatta, er det noe som heter. Men man skal jammen ikke sove bort skara heller.

Du ruller ut av senga, fortsatt med én fot i søvntåka og den andre på vei ned i skiskoa. En brødskive i farta og proviant i drikkebeltet får holde. Du kan ikke kaste bort tiden på å vente på at resten av hytta våkner, fellesfrokost, egg og bacon og treig kaffedrikking. Jo mer sola får varmet, jo kortere varer skara, så det er bare å komme seg ut.

Ikke trenger du sjekke skisporet.no for hvor løypene er kjørt, for du skal ikke gå i løypene. Du veit faktisk ikke hvor du skal gå, for du kan gå akkurat der du vil. Du suser over vannet der du alltid får godfølelsen, opp på åsen der det verken kjøres løype om vinteren eller er sti på sommeren. Sikksakk i styresnøen mellom trærne ned baksiden av åsen. Du setter utfor bakke og det kiler i magen når du blir vektløs i det bratteste henget. Du friskøyter ut på myra med overfylte energilager og maler på i dobbeldans opp neste ås. Pulsen står i taket, men det gjør ingenting, for du føler deg uslåelig. Du treffer perfekt med stavene og kjenner kroppen jobbe som et maskineri der hvert minste tannhjul er nyoljet. Du står godt over skia og sklir akkurat så langt du må før du bytter. Mage og rygg står imot og føler deg ursterk. Du kan bare gå og gå. Du burde sikkert stoppe å drikke, men du får deg ikke til å stoppe, for du har det så gøy.

Ikke er du trøtt lenger heller. At du bare for en liten stund siden vurderte å snu deg rundt og pakke deg ekstra godt inn i dyna virker fjernt. Du skjønner ikke at du i det hele tatt vurderte å sove bort skara. I et øyeblikk av lykke smiler du mot sola for å få de ekstra fregnene før du tar sats over en kul ned fra åsen mens du tenker på alle som ligger på hyttene sine og sover. Og så spør du den tomme vidda foran deg: hvorfor sove når man kan fly?



tirsdag 23. oktober 2018

Sub 40-fail nok en gang

Så var den her, da. Dagen da Målet skulle nås. Målet om å løpe 10 kilometer på under 40 minutter på Hytteplanmila. Oppkjøringa har vært grei. En del jobb har resultert i mindre trening i ukedagene, men under 41 på 10 for Grete i september og ny bestenotering i Furumomila helga før Hytteplan gjorde at jeg tillot meg å ha et aldri så lite håp.

Torsdag følte jeg meg innmari bra på trening, mens fredag var helt katastrofe. Greit, tenkte jeg. Generalprøven skal alltid gå dårlig, så dette kunne potensielt love bra. Kroppen var ikke nevneverdig kvikk under oppvarmina før løpet, men det pleier den sjelden å være. Jeg trykket nedpå en paracet for en øm fot, og noen slurker RedBull for energiboost selv om jeg synes det smaker kattepiss, og stilte meg opp i startfeltet.

Aldri feil å presse fram ei litta dobbelthake for fotografen.

Slik jeg så det hadde jeg best sjanse til å "subbe" dersom jeg lå klistret i ryggen på en av 40-fartsholderne. Jeg hadde visualisert løypa gang på gang de siste dagene, og visste at dersom jeg klarte å henge på de kuperte kilometerne mellom 2 og 4, skulle jeg klare å henge på til 6 kilometer. Den beryktede slegga har tradisjonelt sett brukt å komme på det falske flate strekket med ruglete asfalt mellom 6 og 8 kilometer. Jeg visste derfor av erfaring at hodet antakelig måtte ta over for beina når jeg kom så langt, og jeg var forberedt på å forsøke å gå i kjelleren - noe jeg er veldig dårlig til. Må jeg i kjelleren, så må jeg i kjelleren, har jeg tenkt. Hvor vanskelig kan det være, liksom? For, la oss være ærlig. Sub 40 har vært et mål i rundt fire år, og med en pers på 40:09, går det rett og slett ikke an å gi opp.  Hvert år på Hytteplanmila har jeg tillat meg å kjenne på følelsen det må være å komme i mål på 39:59. Jeg har sett for meg hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg har sett for meg instagramposten jeg kommer til å legge ut. Jeg har sett for meg hva jeg skal kalle løpet på Strava. Jeg har kjent gleden langt ned i magen. Seinest natt til Hytteplan drømte jeg at jeg kom i mål på 39:59. Det måtte jo bety noe, ikke sant.


Tilbake i startfeltet begynte nervøsiteten å melde seg. Men ikke like ille som før. Joda, de vanlige tankene for igjennom hodet, som den klassiske:

"Skal ikke bare snuble i beina til de rundt meg ut fra start, så slipper jeg å løpe?"

Men til tross for dette, så gledet jeg meg. Akkurat der og da sto det bare 10 kilometer og noen små minutter mellom meg og Målet.

Startskuddet gikk, og jeg la meg rett ved siden av fartsholderen. Vi startet i 3:45-fart den første, lette kilometeren ut fra start så vi kunne ta det litt penere i de mer kuperte partiene. Jeg kjente fort at dette var Dagen. Kroppen kjentes fantastisk, 3:45-fart kostet absolutt ingenting, og jeg begynte å suge på 39-karamellen allerede etter 1500 meter.
Altså.

Her må vi stoppe litt. For det er her jeg føkker det opp for meg selv gang på gang. Forskning viser (sjekk blant annet ut Predictably Irrational av Dan Ariely) at dersom man blir presentert for en bonus, presterer man ikke bedre dersom bonusen er stor - tvert imot. Man presterer ofte dårligere. Jeg kan underbygge det med empiri fra egen oppvekst. Da jeg spilte fotball som liten var det ikke uvanlig at jeg scoret i løpet av en kamp. På et tidspunkt havnet jeg i måltørke, og jeg kan huske at mamma og pappa sa at jeg skulle få is dersom jeg scoret (ja, is er stor bonus å regne når man er 12). Jeg kan huske flere anledninger der jeg kom alene med keeper og tenkte "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Jeg feiret isen før jeg hadde "fått" den. Resten av fotballkarriern min spilte jeg back. Men heldigvis er mamma og pappa greie, så jeg pleide å få is for det.

Dette var også problemet på Hytteplanmila. Jeg feiret sub 40 med 8,5 kilometer igjen og glemte at det var en ikke ubetydelig jobb som lå foran meg. Jeg kjente at det begynte å bli tungt i siste bakken til det høyeste punktet på 4 kilometer, men bet meg fast over bakketoppen. Jeg slapp løs trommestikkene i bakken ned mot fem kilometer og fikk noen meter på 40-fartsholderen. Fint, da kunne jeg ta det litt roligere til jeg ble tatt igjen av 40-gruppa.

Vi rundet halvveis på 19:47. Mellom 5 og 5,5 kilometer skjedde det noe. Fartsholderen sèg sakte ifra, og jeg klarte ikke å henge på. I det hele tatt var det få fra gruppa som klarte å henge på. Mens jeg så 40-flagget gli lenger og lenger bort, begynte den indre dialogen å gå. Den delen av meg som har tenkt litt for mye på sub 40, kall den Subber'n, begynte:

"Du er ikke sliten selv om det kjennes sånn ut!"
Dusten: "Eh, jo det er jeg."
Subber'n: "Når du tror du er ferdig så har du 30% igjen. Marit Bjørgen sier det, så da er det sant."
Dusten: "Hvis jeg løper litt saktere så gjør det ikke så vondt."
Subber'n: "Hvis du løper litt saktere så subber du ikke."
Dusten: "Jeg veit det, men dette er ikke så veldig behagelig, åkei?"

Jeg rundet 7 kilometer på skjema og innså at jeg kunne klare målet hvis jeg holdt 4:00-fart hele veien inn. Men Dusten, som står imellom meg og sub 40 bare:
"Saklig at du holder 4:00-fart inn. Du er jo helt ferdig."
Subber'n: "Det kan gå, heng deg på den ryggen der."
Dusten: "Se, der står det en og spyr. Skulle ønske det var meg, så kunne jeg også stoppet."

På åtte kilometer hadde jeg tapt ytterligere 20 sekunder, og Dusten ga Subber'n en feit finger og HÆ-HÆ, hva var det jeg sa. Ikke spis isen din før du har scora, loser. Subber'n bøyde seg nok en gang av til fordel for "jeg orker ikke ha det så vondt, egentlig", og jeg klokket i mål på skuffende 40:38, kun fire sekunder bedre enn på Hytteplanmila 2017.

Bildecred: Et sted på Google

39 sekunder er så fryktelig lite, men samtidig så fryktelig mye. De 39 sekundene medfører nok et år med en falsk forestilling av hvor ekstremt deilig det må være å subbe (tipper det er litt antiklimaks, akkurat som å få sommerferie eller levere siste eksamen før jul - plis si at det er det), og en stadig voksende tvil på om det noen gang kommer til å gå.

Epilog:
For å være litt ekstra emo, ble følgende sanger spilt i bilen på vei hjem:
1. Yer Blues (fordi jeg var blå)
2. Happiness is a warm gun (fordi den er fin)
3. Piggies (fordi jeg er lat og hakket for bedagelig)

Deretter gikk jeg på restaurant og drakk vin. Og så løp jeg en lang, fin strafferunde i marka på søndag, litt klein.

søndag 30. september 2018

Et halvmaraton som gikk ganske bra selv om jeg "er stor til å være løper"

Siden forrige bloggpost har det skjedd tre ting. Altså, det har skjedd mer enn tre ting i livet mitt, men tre ting jeg mener er deleverdig på bloggen.

Ting 1
Jeg løp 10 for Grete og har ikke blogget om det. Det kommer jeg ikke til å gjøre heller, men jeg kan si såpass at det gikk mye bedre enn forventet. Etter en heftig jobbuke, varmet jeg opp med seks timers flytting, før jeg satte meg på bussen ned i sentrum og klinket til med 10 km på 40:58. Det hadde jeg aldri trodd.

Ting 2
Jeg har nok en gang blitt fortalt av en mann at jeg ikke har en typisk løpekropp. Hvorfor er det sånn at noen ser ut til å ha et behov for å fortelle meg det? Tror de ikke at jeg vet hvordan jeg selv ser ut? Og ja, det var sikkert ment som et kompliment fordi han bare: "Du har raske tider til å være dame, og du er jo ganske stor til å være løper. Med all respekt, men det er ikke mange kenyanere som er større enn deg."

Thanks, man. Beste komplimentet jeg har fått i_hele_mitt_liv.

Hadde jeg vært badass skulle jeg reist meg opp på en stol og
sett ned på ham på en sjukt matroniserende måte.

"Nei, men for faen, da. Jeg veit det, men du trenger ikke gni det inn", skulle jeg sagt. I stedet sa jeg noe som: "Jo, ja, det stemmer vel det", brydd og unnskyldende. Unnskyldende for hvem? Følte jeg at jeg måtte unnskylde meg for han som fortsatte med å si: "Du kan jo trene litt mer, og ikke spise karbohydrater så går du ned litt i vekt. Hvis du går ned 6-7 kilo, så løper du maraton på under tre timer."

Han vet ingenting om mitt kosthold, mine treningsmengder eller min vekt. Vekta mi veit jeg ikke noe om selv heller, og det er veldig bevisst. Selv om jeg har blitt 30 og ikke lenger er ei hormonell 16-åring betyr ikke det at jeg ikke lar meg påvirke av kommentarer som dette. For hva vet vel han om at jeg så lenge jeg kan huske skulle ønske jeg hadde lange, slanke bein, og ikke lang rygg og uproporsjonalt korte bein med kraftige lår. Hva vet vel han om hvor mye jeg har jobbet for og fortsatt jobber med å akseptere kroppen jeg har fått. Hva vet vel han om at jeg på vei hjem fra middagen der kommentarene hadde falt, ringte kjæresten min og lurte på om jeg burde slanke meg. Og det verste med det hele? Jeg er helt normal. Jeg er sterk og utholdende. Jeg er bare stor til å løpe såpass fort, ikke sant.

Kommentarer som det kan være så velmenende som bare det, men de kommer aldri, og jeg sier_aldri_ til å mottas som komplimenter. Hvorfor kan man ikke bare si: "Du løper fort", i stedet for "du løper fort til ikke å ha løperkropp". Er det så jævlig vanskelig? Tror man ikke at de fleste vet godt hvordan de selv ser ut? Er det ikke nok kroppspress i idrettsmiljøet og samfunnet for øvrig? Går det an å drite i å bidra mer til det, vær så fuckings snill? Ok, rant over. Ferdig, nå.

Ting 3
Med nok en intens arbeidsuke og fornyet misfornøydhet med min egen kropp, tok jeg med meg de korte beina mine til Skien og løp Skagerakløpets 21-kilometer. Allerede i bilen på vei ned begynte jeg å kjenne på vond hals, men jeg bestemte meg for å kjøre helt fram og bestemme under oppvarmingen om jeg skulle starte. Jeg hadde slengt i meg imodium da jeg dro hjemmefra, men allikevel ble det notert tre dobesøk før oppvarmingen.

Kroppen kjentes like tung ut på oppvarmingen som den antakelig ser ut på bakgrunn av kommentarene som falt tidligere i uka, men jeg tenkte at når jeg først hadde kjørt to timer, så måtte jeg prøve. Dette var uansett bare trening mot Hytteplanmila, og målet var å ha det vondt. Det skulle jeg få til med en sliten kropp. Jeg studerte de andre damene ved start; lange, slanke damer med korte rygger, lange bein, slanke armer og lår. Det motsatte av meg.

I forkant hadde jeg sagt at jeg ville bli skuffet om jeg ikke kom inn på 1:33-tallet. Under oppvarmingen forsto jeg fort at målet måtte nedjusteres, og jeg ble enig med meg selv om at jeg skulle være fornøyd hvis jeg kom inn under 1:35, noe jeg tvilte sterkt på at jeg kom til å klare. Jeg tvilte så sterkt at jeg holdt på å jogge tilbake til bilen og kjøre hjem.

Heldigvis klarte hodet å overtale kroppen, og jeg startet med resten av feltet, klar for å legge ut på fire runder på 5 kilometer og litt til. Jeg så to damer fyke avgårde i en fart som tilsa sluttid godt under 1:30. Selv startet jeg også altfor fort - første kilometeren gikk på 4:01 - og jeg prøvde å skru ned farten, fordi jeg visste smellen var rett rundt hjørnet. Allerede etter tre kilometer begynte jeg å kjenne at jeg måtte på do. Men jeg hadde jo tatt imodium. Det skulle ikke være mulig, sant? Jeg hadde jo lyst til å bryte, men å bryte fordi jeg måtte bæsje er ikke god nok grunn. Det var ingen passende busker langs løypa, og det var heller ingen toaletter. Jeg fikk bare løpe videre og vente til det ble helt krise.

Etter omtrent seks kilometer og første runding ble jeg annonsert som andreplass i dameklassen. Så en av de foran hadde brutt. Enda en grunn til ikke å bryte selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg sa til meg selv at jeg i hvert fall måtte løpe ti kilometer, og hvis jeg ble tatt igjen av to damer skulle jeg kanskje også få lov.

Ut på andrerunden hadde ikke dobehovet lagt seg, og jeg prøvde febrilsk å tenke på andre ting. Heldigvis fant jeg meg en passende rygg da jeg trengte det som mest, og jeg kunne dermed bruke all tankekraft på å tenke at jeg ikke skulle slippe ryggen, og at jeg skulle bruke den som skjold i den sure motviden.

Ryggen og jeg løp sammen den neste halvannen runden. Vi byttet litt på å dra, men jeg lå for det meste bak. Med en drøy runde igjen måtte ryggen slippe da jeg slapp de korte trommestikkene mine løs i en nedoverbakke. Jeg måtte derfor jobbe alene i motviden på sisterunden. I et svakt øyeblikk så jeg på klokka og innså at jeg lå an til å klare sub 1:35, kanskje til og med 1:33 hvis jeg klarte å unngå sprekk på sisterunden.

Jeg var redd for å bli tatt igjen av damer bakfra, men tenkte at de måtte ha det minst like vondt som meg, i tillegg til at de måtte løpe fortere enn meg for å klare det, så sannsynligheten for at noen skulle ha en rakett i ræva de siste kilometerne anså jeg som liten.

Etter å ha jobbet med hodet i tre runder for ikke å bryte, nærmet jeg meg omsider målgang. Jeg ønsket bare å være ferdig så jeg kunne slappe av og gå på do. 150 meter fra mål så jeg på klokka for første gang på flere kilometer og innså at jeg lå an til å løpe på 1:32-tallet. Jeg tror det var først der, 150 meter fra mål at jeg innså at jeg kom til å klare å fullføre løpet, og løpe på en tid som var bedre enn jeg hadde turt å håpe på uten målrettet trening.

Jeg løp i mål på 1:32,19, hørte noe om at jeg var nummer tre i dameklassen (så hun hadde ikke brutt allikevel), spurte speakeren om jeg rakk å gå på do før premieutdelingen, noe han smilte og sa "ja, selvfølgelig" til, før jeg reiv opp døra til fellestoalettet på Arkaden kjøpesenter og satte meg der jeg hadde hatt lyst til å sitte de siste 18 kilometerne.

Jeg var fornøyd, jeg var sliten, og jeg visste at jeg hadde løpt fort (til å være så stutt). I tillegg hadde jeg fått bekreftet det jeg hadde mistenkt: imodium biter ikke på det fordøyelsessystemet her. Dette fordøyelsessystemet leverer altså på et så høyt nivå at det ikke skulle være mulig. Men det kunne jo ikke han som mente jeg burde slanke meg for å løpe fortere vite.



fredag 14. september 2018

Sein, men grei debut på løpssesongen 2018

Jeg har løpt løp igjen, og det var faenmeg på tide. Denne skrotten sleit med løperkne i lang tid etter Boston, og alle konkurranser på forsommeren utgikk. En og annen titt i Kondis' terminliste ga leamus både bein og konkurransehode, men med årene kan det faktisk se ut som jeg har blitt litt smartere. Og det skulle man ikke trodd.

Derfor ble SkiLøpet det første løpet på norsk jord i 2018. Men hva skal man forvente når man ikke har løpt en eneste konkurranse eller testløp på et halvt år? Jeg skal være den første til å innrømme at sub 40-drømmen lever som bare det, men at tiden fram mot Hytteplanmila både er knapp og med dårligere forutsetninger enn tidligere år gitt lite konkurransetrening.

Uansett, planen for SkiLøpet var å holde 4:10-fart, noe som tilsvarer 41:40 på de ti kilometerne. Jeg hadde glemt hvor nervøs jeg blir før løp, og hvor _sinnssykt_ mange ganger jeg går på do før start. Jeg hadde glemt hvordan jeg screener de andre løperne for å identifisere hvem som kommer til å vinne, og for å stadfeste at jeg uansett ikke har sjans på en god plassering. Jeg sammenlikner de lange slanke damene med løpekropp mot mine stutte pygmébein og store pupper, og husker tilbake på kommentaren jeg fikk en gang som lød: "du har jo ikke akkurat noen typisk løperkropp, så det er ganske imponerende at du løper såpass fort".

Som altfor mange andre damer rakker jeg ned på meg selv, selv om jeg veit at det er en skikkelig dustete ting å gjøre. Jeg håper ingen Kondis- eller Sportsmanden-fotografer har gjemt seg i buskene rundt traseene, og om de har det, trekker jeg de fete Oakley-shadesa over øyene så grimasene mine ikke skal bli så stygge, satser på at de knipser bildet i det jeg svever i lufta, og ikke i det jeg lander og pupp og kinn og lår trekkes mot bakken. Du vet det lille øyeblikket tyndgekraften bestemmer seg for å være en kødd med deg. Sånn som her:



På start så jeg at arrangøren hadde sørget for en fartsholder som skulle løpe på 40 minutter. Jeg sa til Henrik at det jo kunne vært morsomt å prøve meg på å bite meg fast i ryggen hans. Det skulle ikke sjefscoachen ha noe av, og han bare:

"Du ska itj hæng på 40-fartsholderen. Hvis du gjør det så kjæm æ te å vårrå heilt Gjert med dæ når du passere mæ uti løypa."

Jeg bare: "Men jeg blir jo så ivrig. Det blir vanskelig."
Han bare: "Du starte ajlltid for hardt. Men det ska itj du i dag."
Jeg bare:

Bilderesultat for run meme

Ut fra start lå jeg side om side med ei ung jente med typisk løpekropp. Jeg tenkte jeg skulle løpe mitt eget løp, men det er klart, jeg skulle gi henne kamp selv om jeg hadde trippel stegfrekvens av hennes. Hun la seg i rygg, og jeg dro på henne forbi den første kilometeren som gikk på 4:07 minutter. Rett før den andre kilometeren hørte jeg på pusten hennes at hun var på vei opp på siden, og da hun løp forbi så jeg at det var en liten gutt, og at jenta med løpekroppen som jeg trodde jeg hadde dratt på hadde sluppet for lengst. Til tross for korte bein, men ved hjelp av høyere BMI en gutten, sèg jeg forbi igjen nedover de slake bakkene mot E18. Jeg følte jeg lå trygt på undersiden av syregrensa, men var spent på hvor lenge jeg kom til å holde. I skogen opp mot fem kilometer sank kilometerfarta betraktelig, men det gjorde den også på de rundt meg. Jeg begynte å plukke rygger, og det var det eneste som gjorde at jeg klarte å holde en viss fart oppe. Fy søren, det er deilig å plukke rygger. Det hadde jeg også helt glemt.

På drikkestasjonen fikk jeg en kopp sportsdrikk, og alt innholdet traff hele fjeset, med unntak av et par må dråper som traff i munnen. Og jeg som hadde begynt å bli litt bedre på å drikke fra kopp i fart før Boston. Nå var jeg tilbake på null. Kanskje til og med minus.

Vi løp forbi et korps og masse blide folk, og det var i og for seg bra, for proporsjonalt med at publikumstettheten økte, sank kilometerfarta mi tilsvarende. På åtte kilometer sto Henrik aka Gjert og var smørblid og full av heiing, for jeg hadde sluppet 40-fartsholderen for lengst - jeg hadde faktisk aldri forsøkt å henge en gang.

Den siste 1,5 kilometeren i SkiLøpet var akkurat så jævlig som jeg husket den. Et lite blikk på klokka rett før oppløpet viste at jeg lå an til å klare målet, og jeg tikket i mål på 41:38 og en andreplass totalt. Dama med lågt lortfall og atypisk løpekropp viste et stort "fuck you" til unødvendige kroppskommentarer, og så trengs det ikke å nevnes at de beste løperne (med unntak av Marit som vant, selvfølgelig!) befant seg på Nordmarkstraver'n denne dagen.





søndag 9. september 2018

Bomba


«Hva er «alkoholiker» på sju bokstaver, Mathias?» spurte bestemor. Det var søndag morgen, lukten av kaffe fylte stua, sola skinte, biene pollinerte blomsterenga utenfor huset, Tutta lå i sofaen og slikket seg i skrittet, og alt var like enerverende idyllisk som dagen før. Det var én dag igjen til jeg kunne ta bussen inn til byen og kjøpe ny lader til mobilen. Jeg hadde vært hos bestemor i to dager og jeg var allerede dritt lei. Jeg la idiot-kabal for n’te gang uten at den hadde gått opp og lot som jeg ikke hørte. «Mathias?» Bestemor fortsatte å mase. «Hogbart?» svarte jeg. «Hva?» spurte bestemor. «Hogbart. Bussjåføren. Tipper han drikker en del. Han ser sliten ut.» For første gang den morgenen løftet bestemor hodet opp fra kryssordet og så på meg. «Det var ikke spesielt hyggelig sagt.» Jeg trakk på skuldrene og fortsatte med kabalen mens jeg ventet på en skjennepreken fra bestemor. Jeg hadde aldri forstått henne. Hun var aldri noe hyggelig mot meg, det var som om hun syntes jeg var en belastning. Jeg tipper mamma og pappa hadde presset henne til å passe på meg så de selv kunne reise på chartertur til Rhodos og knulle rundt blant nordmenn med langt framskredet forstadium til hudkreft og dårlig engelskuttale i en uke. Hvis de absolutt mente jeg ikke var i stand til å ta vare på meg selv, hvorfor kunne de ikke sendt meg på Hudøy feriekoloni eller sommerskole i byen i stedet? De to lameste tingene å gjøre i sommerferien foran å henge med bestemor. Det eneste det virket som bestemor håndterte var å løse kryssord, frastøte seg folk generelt og kjefte på meg spesielt. Jeg kunne ikke huske sist mamma og pappa var på besøk – de bare skjøv meg foran den dårlige samvittigheten deres selv om bestemor helt åpenbart hadde funnet meg totalt uinteressant i alle de 13 årene jeg hadde levd.

«Det er besøk til deg» ropte bestemor fra gangen. Jeg hadde sovnet midt i kabalen og lå med hodet godt planta ned i bordet. Med spar ess klistret i panna, dro jeg overkroppen min opp av stuebordet og slepte den sommertrøtte kroppen min ut mot gangen. «Hva har skjedd med deg, a? Møtt et spøkelse?» Loffen så på meg fra trammen. Klærne var de samme som dagen før bortsett fra at shortsen så enda litt trangere ut. «Sovet» svarte jeg. «Blir du med ut å henge, eller?» Loffen så på meg med et i overkant forventningsfullt blikk fra en som jeg kun hadde tilbragt et lite kvarter med. «Alle er på ferie og jeg kjeder meg noe så jævlig. Du virker som en kul type» fortsatte Loffen. «Du kan ikke leke med Mathias hvis du skal bruke det språket der» smalt det fra bestemor som var i ferd med å lukke igjen døra og stenge Loffen ute. «Bestemor. Han er ok. Lover. Og dessuten, vi leker ikke.» Jeg satte foten foran døra og hindret bestemor fra å lukke den. «Kom ‘a, Loffen. Vi stikker.»

Bestemor smalt igjen døra og Loffen og jeg ruslet over tunet i retning skogen. «Ikke helt i humør i dag hun bestemoren din?» spurte Loffen. «Har aldri sett henne i noe annet humør» svarte jeg. «Virker som det smitter over på deg. Flaks at jeg fant en flaske vodka i verkstedet til pappa, da. Det skal nok få deg i bedre humør» sa Loffen og dro en uåpnet flaske med vodka ut av baklomma. Jeg syntes det var litt rart om shortsen til Loffen skulle ha blitt trang over natta. «Smakt det før?» «Nei» svarte jeg, «åssen smaker det?» «Det smaker ganske jævlig. Men det er funny når du kjenner alkoholen» svarte Loffen. «Har du mer rullings?» Jeg kjente etter i baklomma. Joda, pakka med Petterøes var der fortsatt, og lighteren hadde jeg i den andre lomma. Vi vandret innover i skogen til et tjern Loffen mente var den perfekte plassen å «drikke seg dritings», som han sa. Stille og rolig, vestvendt og sol til langt på kveld. «Fy fader, det her blir en helaften!» Loffen lyste opp da vi kom ut av skogkanten og sto i vannkanten og så ned på speilbildene våre.

Berget vi sto på helte slakt nedover før det brøt med den speilblanke vannflaten. Vannet la seg rundt berget som et silketeppe, og det så ikke ut som om krysningspunktet mellom de to elementene kunne være noe annet enn harmonisk. Berget så hardt og kompromissløst mot vannet som folder seg rundt alt som kommer i dets vei. Én dråpe er kanskje myk, men sammen sliter de hull på berg. En tilsynelatende fredelig symbiose som egentlig er en kamp vannet vinner med mindre det tørker ut før det rekker å slipe taggene av berget.

Vi slo oss ned på berget. Ikke et vindpust fikk slippe igjennom trærne rundt tjernet og over vannet der vi satt. Sola skinte høyt på himmelen, og vi hadde mange timer å drikke oss fulle på. «Den første slurken er alltid den verste. Etter hvert blir du vant til det, og når du har drukket nok begynner du å synes det er godt» sa Loffen. Han skrudde korken av flaska og satte flaska til munnen. «Bare svelg fort så du ikke rekker å kjenne smaken.» Adamseplet til Loffen beveget seg først ned og så opp før han førte flaska fra munnen, lukket øynene hardt, skar en grimase og sa: «Det var godt! Nå er det din tur.» Jeg var ikke helt overbevist, men hadde lyst til å prøve. Det må da være en grunn til at så mange drikker. Hvis det smaker så jævlig som Loffen skal ha det til, må det i det minste være skikkelig gøy. Annet kunne jeg ikke forstå. Dessuten begynte jeg å røyke dagen før, så hvorfor ikke debutere på spritflaska dagen etterpå. Jeg satte flaska til munnen og tok en voksen slurk. En smak av noe jeg ser for meg at spylevæske kan finne på å smake, lammet munnen. Øynene mine lukket seg instinktivt, det samme gjorde halsen samtidig som jeg måtte stå imot en intens trang til å brekke meg. Loffen slo meg i ryggen. «Der satt den! Godt, ikke sant?» Jeg hostet og strakk hånda ned i baklomma for å rulle meg en Petterøes. Jeg visste ikke hva som var verst. Smaken av røyk eller sprit, men akkurat nå måtte jeg døve spritsmaken. Rullinga gikk litt bedre enn dagen før, og det skulle vise seg at kombinasjonen rullings og sprit ikke var så verst. Eller, la meg omformulere meg. Det kunne ha vært verre.

Flaska og rullingsen gikk på tur. En slurk vodka og et drag annenhver gang, og rullingsen og spriten fikk fort bein å gå på. Da vi var halvveis nedi flaska reiste Loffen seg og gikk mot skogkanten. Der fant han en svær stein som han bar bort til vannkanten og kastet i vannet mens han brølte. Så begynte han å le. Jeg lo. Vi lo. Jeg reiste meg og fant en større stein enn den Loffen hadde kastet i vannet. Jeg bar steinen bort til vannkanten og kastet den i vannet mens jeg brølte. Steinen brøt den stille vannflaten med et kraftig splæsj. Ringene i vannet lå tett i tett der steinen hadde brutt overflaten, og spredte seg ut i stadig større sirkler. Akkurat som jeg alltid har sett for meg at et atombombeangrep ser ut ovenfra. Loffen løp mot skogkanten og fant enda en stein som han bar på skulderen ned til vannkanten. «Sjekk nå, Mathias. Se for deg en feit russisk kulestøter», sa Loffen og brukte håndflaten i den ledige hånda til å presse panneluggen ned mot øynene, klistret inntil panna. «Likner jeg?» «Du er i hvert fall feit nok», svarte jeg og begge brøt på ny ut i latter. «Følg med nå, Mathias», stotret Loffen fram bak latterhikstene. Loffen sjanglet tre ganger rundt sin egen akse og strakk ut armen for å støte den altfor store steinen ut i vannet. Det var som om steinen aldri forlot hånda til Loffen. Loffen fulgte som en forlengelse av steinen og landet langflat med ansiktet først ned i vannet. Lyden av Loffen og steinen som brøt vannoverflaten var høyt nok til at det lettet en flokk småfugl fra en busk på andre siden av vannet. Loffen tittet opp av vannskorpa med panneluggen godt klistret til pannebrasken. Jeg holdt pusten for å holde tilbake latteren mens jeg ventet på reaksjonen til Loffen. Et lurt smil bredte seg over ansiktet hans mens han kavet seg mot land. «Ti poeng for den der, eller?» spurte Loffen. «Sender du på spritflaska, eller?». Men jeg hørte ikke etter. Jeg hadde kippet av meg skoene og tatt rennafart fra der jeg sto på land i retning tjernet. Jeg hoppet uti vannet så nære Loffen jeg klarte mens jeg ropte «BOMBAAAA!».

mandag 2. juli 2018

Kald kaffe og Petterøes


En veps hadde kommet seg inn gjennom soveromsvinduet og forbi de tynne blondegardinene til bestemor. Jeg lå på ryggen i senga og så opp i det hvitmalte taket der vepsen surret rundt, fullstendig blottet for retningssans og formål. Den hadde ikke rukket i bli stresset ennå, og jeg var for trøtt og for lite allergisk til å gidde å finne fram en gulnet ukeblad og jage den ut. De lyse blondegardinene fungerte som en prosjektor for morgensola utenfor vinduet. Det fantes ikke en krok i soverommet i andre etasje i det gamle, lille, men fortsatt så store huset til bestemor som ikke ble kjærtegnet av sollyset.

Det var første uka i sommerferien, og jeg hadde for første gang tatt bussen alene fra byen til et sted langt ute på landet der jeg hadde byttet til en lokalbuss som luktet en blanding av lysegrønn Extra-tyggis og gamle, oransje striegardiner. Bussjåføren tok meg i hånda da jeg gikk på bussen og introduserte seg som Waldemar. «Men bare kall meg Hogbart. Det er det jeg er kjent som her i bygda». Hogbart fortalte at han hadde god kontroll på alle som benyttet seg av kollektivtransporten i området, men han hadde ikke lagt merke til meg før. Hogbart var en mann av den gamle skolen. Han hadde kjørt bussen i 50 år og sa han kunne fortelle meg hvem som visste hva og hvem som lå med hvem i den lille bygda. På nesa hadde han et par pilotbriller, og barten var gulnet etter år med nikotin. På dashbordet lå en pakke med Petterøes. Støvskyen sto i været da jeg dumpet ned i et av de bakre setene i bussen. Det slo meg at det måtte ha vært lenge siden det var behov for en buss av denne størrelsen i bygda. De fleste hadde enten flyttet til byen, eller de hadde skaffet seg bil. Kanskje til og med to. En vanlig bil og en Tesla for eksempel. Med unntak av ei eldre dame som satte seg på første rad for å sladre litt om bygda med Hogbart, kom det aldri noen flere passasjerer på bussen. Innen bussen stoppet ved den nedlagte melkerampa utenfor huset til bestemor var det bare Hogbart og meg igjen i den altfor store bussen. «Mathias, var det det? Se her, ta med deg denne» sa Hogbart og holdt fram pakken med Petterøes. «Takk, men jeg røyker ikke. Jeg er altfor ung, og jeg får ikke…», forsøkte jeg. «Du ser ut som du er 13 år gammel. Selv var jeg ni da jeg startet. Du får voldsomt drag på damene hvis du er god på det, vet du. Bare se på James Dean, gutt.» «James Hæ?» «Dean. Jeg så ut som ham da jeg var yngre. Fikk ikke fred fra damene, kan du tro.»

Med en pakke rulletobakk i hånda sto jeg ved melkerampa og så den skranglete bussen lirke seg bortover den svingete grusveien. Jeg dro mobilen opp av lomma, åpnet nettleseren og tastet inn «James Dean». Jeg kunne se for meg at damene kunne la seg sjarmere av James. Derimot kunne jeg på ingen måte se at Hogbart noen gang kunne ha vært i nærheten av å likne på ham. Men hva visste vel jeg.

Huset til bestemor lå omtrent hundre meter fra veien, og grusveien som førte til det gule trehuset var omkranset av en blomstereng. Utenfor huset var det et stort tun, og nedenfor tunet var det en gammel innhegning der det en gang beitet hester. Innhegningen var gjengrodd, og kjente jeg bestemor rett kom den til å forbli det. Med unntak av den vanskapte blandingsrasen av en katt med halv hale som gikk under navnet Tutta, hadde hun sluttet med husdyr. Idyllen var så intens at jeg ble kvalm.

Vepsen hadde begynt å miste fatninga. Den var tydelig stressa og klarte ikke å bruke de dumme øynene sine til å finne vinduet. Den karakteristiske, monotone lyden hadde fylt rommet lenge nok og vekket meg såpass at jeg var våken nok til å gripe tak i et Allers fra nattbordet. Jeg forsøkte å føre vepsen bort til vinduet og ut i friheten, men den nektet å følge med. Jeg var tross alt ikke helt våken, og en smule morgengretten dundret jeg bladet i veggen og knuste vepsen mot det hvitmalte treet. Jeg løftet gårsdagens t-skjorte opp fra gulvet, sniffet lett i armhulene og kjente at den tålte både en og to dager til. Jeg dro på meg shortsen og kjente at tobakken lå godt plassert i baklomma.

Nede på kjøkkenet hadde bestemor vært oppe en god stund. Det luktet andre runde med nytraktet kaffe der hun satt på det lille kjøkkenbordet med den røde voksduken med hvite prikker og løste kryssord. Men det var noe som manglet. Den velkjente lyden av P1 var ikke tilstede i det lille kjøkkenet. Radioen hadde vært bestemors følgesvenn etter at bestefar gikk bort for fem år siden, men nå så det ut til at det var blitt stille på den kanten òg. Ikke at jeg var overraska. Dama hadde alltid vært noe for seg selv, og jeg syntes i grunn det var et under at bestefar hadde holdt ut helt til siste slutt. Om vennene hennes var døde eller bare hadde sluttet å være vennene hennes etter bestefars bortgang vet jeg heller ikke. Det var i hvert fall blitt stille rundt henne med unntak av radioen og Tutta, og mamma og pappa mente det var en god idé at jeg skulle holde gamla med selskap i sommer.

Jeg hentet meg en blomstrete kopp fra skapet over vasken og helte i kaffe. «Hva har skjedd med radioen?» spurte jeg. «De har jo skrudd av FM-nettet. Får ikke hørt på radio uten DAB nå vet du. Og jeg har jo ikke DAB. Jeg har vanlig stikkontakt, jeg» sa bestemor. «Det har ingenting med stikkontakten å gjøre» sa jeg. «Neivel? Hvordan får jeg tak i DAB da?» spurte bestemor. «Det er en egen type radio. Du kan kjøpe den på butikken. Elkjøp, for eksempel» forklarte jeg. Bestemor stakk nesa tilbake i kryssordet og jeg satte meg ut på trappa.

En hel sommer lå foran meg. En hel sommer med en utgammel bestemor som kun brydde seg om katten sin samme hvor mange ekle mus og småfugl den dro med seg inn i huset. En hel sommer uten venner og en hel sommer uten jenter. Bare et gult hus, masse skog, ei gammel dame og en vanskapt katt. Og lunken kaffe. Jeg tok feil. Det var visst ikke dagens andre runde. Det var den første. Og den hadde sikkert stått i flere timer allerede. Jeg helte resten av kaffen i potteplanta på trappa og trasket bortover den lille stien langs den gjengrodde innhegningen. Der satte jeg meg på en stein og dro opp pakka med Petterøes.


Mens jeg plukket ut sigarettpapir og tobakk fikk jeg øye på et rådyr som sto og gresset mellom trærne litt mer enn et middels langt steinkast unna der jeg satt. Det hadde ikke sett meg og så ut til å kose seg mer enn det jeg kunne si jeg hadde gjort så langt i ferien. Den nærmeste erfaringen jeg hadde med rulling av tobakk var fra filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens «Revejakta» som vi hadde sett i norsken i mars. Vi hadde hatt sønnen til rektor som vikarlærer. Han var knapt over 20, het Alf og hadde friår. Han likte film, alternative typer, og var ikke så glad i å undervise. Norsktimene i mars var ganske chill. Etter et par forsøk hadde jeg klart å rulle noe som liknet en halvstygg joint. Jeg slikket på tobakkspapiret og så for meg den nikotingule barten til Hogbart skli fram og tilbake langs sigaretten som et rastløst lemen. Jeg hadde funnet en gammel pakke fyrstikker i nattbordskuffen som jeg brukte til å fyre opp røyken. Jeg trakk pusten dypt og så det gløde på tuppen av rullingsen før kroppen avviste alt jeg nettopp hadde dyttet i den. Jeg hostet og harket så hardt at rådyret raskt forsvant mellom trærne, og et par fugler tok av fra buskene de hadde gjemt seg i.

«Hva faen er det som skjer ‘a? Prøver du å ta livet av deg eller?» En lubben og rødhåra gutt med hettegenser og en litt for trang shorts kom gående mot meg på stien der rådyret hadde stått. Da han kom nærmere så jeg at han hadde en sprettert i lomma og et kjettingsmykke rundt halsen, noe bare harrytassene på bygda har. Det kunne se ut som han var på min alder. Kanskje et par år eldre. «Første gang?» han så ned på rullingsen. Jeg nikket. «Du blir vant til det. Kan jeg få et drag?» Gutten satte seg ned på steinen ved siden av meg og jeg rakte ham sigaretten. Han tok et drag. Ingen hosting. «Sånn gjør man det.» Jeg fikk tilbake sigaretten og tok et nytt drag. Jeg hostet fortsatt, men ikke like mye som første gang. «Er det du som har rulla, eller? Ser helt jævlig ut.» Jeg nikket og ga ham sigaretten på nytt.

«Lars, forresten», sa gutten. «Jeg heter Lars. Men alle kaller meg bare Loffen. Fordi jeg er feit.» Loffen rakte meg sigaretten og tok spretterten opp av lomma. «Jeg heter Mathias», sa jeg. «Og alle kaller deg…?» fortsatte Loffen. «Bare Mathias», svarte jeg. «Liker du eldre damer?» spurte Loffen. «Hæ? Type bestemor liksom?» «Nei, nei. Yngre, men med barn. Mothers you’d like to fuck, ikke sant. MILF-Mathias?», sa Loffen og skøyt ei kongle fra spretterten inn i en busk. «Tror ikke det funker, ass» sa jeg.

Tilbake på tunet til bestemor var det like stille som da jeg gikk. Den tomme kaffekoppen min sto fortsatt på trappa, og døra inn til huset var fortsatt åpen så Tutta kunne komme og gå som hun ville. Jeg gikk inn på kjøkkenet og tok meg et glass vann. Bestemor satt fremdeles med nesa ned i kryssordet, men hun hadde flyttet seg over i gyngestolen i hjørnet av stua. «Vil du hjelpe meg med kryssordet?» spurte bestemor. Jeg så på henne der hun satt, gammel og skrøpelig. Når jeg studerte henne nøye var det akkurat som om hun var for liten for huden sin. Huden hang og slang i ansiktet, på de bare underarmene, på hendene. Øynene satt dypt inne i hodet. Jeg hadde problemer med å se hvilken farge de hadde. Hvilken farge hadde de? Det slo meg at jeg aldri hadde lagt merke til det før. De så mørke og livløse ut. Men det må da ha vært liv i dem en gang, undret jeg. «Nei takk. Jeg skal opp på rommet å lade mobilen» sa jeg. «Jeg har stikkontakt i stua» svarte bestemor. «Tror ikke den passer» mumlet jeg bare og gikk ut av stua. Enhver unnskyldning var god nok for å slippe å tilbringe tid med bestemor.

Den døde vepsen lå fortsatt på gulvet. Tutta hadde ikke tatt seg bryet med å spise den opp. Trodde det var derfor man hadde katt. Jeg dyttet laderen inn i stikkontakten og koblet i mobilen. Ingen reaksjon. Jeg blåste litt i ladehullet i telefonen og prøvde igjen. Fortsatt dødt. Jeg gikk ned i stua med lader og mobil. «Så du ville hjelpe meg allikevel?» spurte bestemor. «Nei, bare laderen som ikke funka oppe.» Jeg prøvde på nytt i stikkontakten i stua. Fortsatt helt svart. «Tror jeg må på Elkjøp», sa jeg. «Trenger ny lader. Når går bussen?» Bestemor så på meg. «Ikke før på mandag.» Sommeren ble med ett enda litt verre. To dager til jeg kunne logge meg på og snakke med vennene mine. To dager med bestemor og kryssord. Og Petterøes.