tirsdag 23. oktober 2018

Sub 40-fail nok en gang

Så var den her, da. Dagen da Målet skulle nås. Målet om å løpe 10 kilometer på under 40 minutter på Hytteplanmila. Oppkjøringa har vært grei. En del jobb har resultert i mindre trening i ukedagene, men under 41 på 10 for Grete i september og ny bestenotering i Furumomila helga før Hytteplan gjorde at jeg tillot meg å ha et aldri så lite håp.

Torsdag følte jeg meg innmari bra på trening, mens fredag var helt katastrofe. Greit, tenkte jeg. Generalprøven skal alltid gå dårlig, så dette kunne potensielt love bra. Kroppen var ikke nevneverdig kvikk under oppvarmina før løpet, men det pleier den sjelden å være. Jeg trykket nedpå en paracet for en øm fot, og noen slurker RedBull for energiboost selv om jeg synes det smaker kattepiss, og stilte meg opp i startfeltet.

Aldri feil å presse fram ei litta dobbelthake for fotografen.

Slik jeg så det hadde jeg best sjanse til å "subbe" dersom jeg lå klistret i ryggen på en av 40-fartsholderne. Jeg hadde visualisert løypa gang på gang de siste dagene, og visste at dersom jeg klarte å henge på de kuperte kilometerne mellom 2 og 4, skulle jeg klare å henge på til 6 kilometer. Den beryktede slegga har tradisjonelt sett brukt å komme på det falske flate strekket med ruglete asfalt mellom 6 og 8 kilometer. Jeg visste derfor av erfaring at hodet antakelig måtte ta over for beina når jeg kom så langt, og jeg var forberedt på å forsøke å gå i kjelleren - noe jeg er veldig dårlig til. Må jeg i kjelleren, så må jeg i kjelleren, har jeg tenkt. Hvor vanskelig kan det være, liksom? For, la oss være ærlig. Sub 40 har vært et mål i rundt fire år, og med en pers på 40:09, går det rett og slett ikke an å gi opp.  Hvert år på Hytteplanmila har jeg tillat meg å kjenne på følelsen det må være å komme i mål på 39:59. Jeg har sett for meg hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg har sett for meg instagramposten jeg kommer til å legge ut. Jeg har sett for meg hva jeg skal kalle løpet på Strava. Jeg har kjent gleden langt ned i magen. Seinest natt til Hytteplan drømte jeg at jeg kom i mål på 39:59. Det måtte jo bety noe, ikke sant.


Tilbake i startfeltet begynte nervøsiteten å melde seg. Men ikke like ille som før. Joda, de vanlige tankene for igjennom hodet, som den klassiske:

"Skal ikke bare snuble i beina til de rundt meg ut fra start, så slipper jeg å løpe?"

Men til tross for dette, så gledet jeg meg. Akkurat der og da sto det bare 10 kilometer og noen små minutter mellom meg og Målet.

Startskuddet gikk, og jeg la meg rett ved siden av fartsholderen. Vi startet i 3:45-fart den første, lette kilometeren ut fra start så vi kunne ta det litt penere i de mer kuperte partiene. Jeg kjente fort at dette var Dagen. Kroppen kjentes fantastisk, 3:45-fart kostet absolutt ingenting, og jeg begynte å suge på 39-karamellen allerede etter 1500 meter.
Altså.

Her må vi stoppe litt. For det er her jeg føkker det opp for meg selv gang på gang. Forskning viser (sjekk blant annet ut Predictably Irrational av Dan Ariely) at dersom man blir presentert for en bonus, presterer man ikke bedre dersom bonusen er stor - tvert imot. Man presterer ofte dårligere. Jeg kan underbygge det med empiri fra egen oppvekst. Da jeg spilte fotball som liten var det ikke uvanlig at jeg scoret i løpet av en kamp. På et tidspunkt havnet jeg i måltørke, og jeg kan huske at mamma og pappa sa at jeg skulle få is dersom jeg scoret (ja, is er stor bonus å regne når man er 12). Jeg kan huske flere anledninger der jeg kom alene med keeper og tenkte "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Jeg feiret isen før jeg hadde "fått" den. Resten av fotballkarriern min spilte jeg back. Men heldigvis er mamma og pappa greie, så jeg pleide å få is for det.

Dette var også problemet på Hytteplanmila. Jeg feiret sub 40 med 8,5 kilometer igjen og glemte at det var en ikke ubetydelig jobb som lå foran meg. Jeg kjente at det begynte å bli tungt i siste bakken til det høyeste punktet på 4 kilometer, men bet meg fast over bakketoppen. Jeg slapp løs trommestikkene i bakken ned mot fem kilometer og fikk noen meter på 40-fartsholderen. Fint, da kunne jeg ta det litt roligere til jeg ble tatt igjen av 40-gruppa.

Vi rundet halvveis på 19:47. Mellom 5 og 5,5 kilometer skjedde det noe. Fartsholderen sèg sakte ifra, og jeg klarte ikke å henge på. I det hele tatt var det få fra gruppa som klarte å henge på. Mens jeg så 40-flagget gli lenger og lenger bort, begynte den indre dialogen å gå. Den delen av meg som har tenkt litt for mye på sub 40, kall den Subber'n, begynte:

"Du er ikke sliten selv om det kjennes sånn ut!"
Dusten: "Eh, jo det er jeg."
Subber'n: "Når du tror du er ferdig så har du 30% igjen. Marit Bjørgen sier det, så da er det sant."
Dusten: "Hvis jeg løper litt saktere så gjør det ikke så vondt."
Subber'n: "Hvis du løper litt saktere så subber du ikke."
Dusten: "Jeg veit det, men dette er ikke så veldig behagelig, åkei?"

Jeg rundet 7 kilometer på skjema og innså at jeg kunne klare målet hvis jeg holdt 4:00-fart hele veien inn. Men Dusten, som står imellom meg og sub 40 bare:
"Saklig at du holder 4:00-fart inn. Du er jo helt ferdig."
Subber'n: "Det kan gå, heng deg på den ryggen der."
Dusten: "Se, der står det en og spyr. Skulle ønske det var meg, så kunne jeg også stoppet."

På åtte kilometer hadde jeg tapt ytterligere 20 sekunder, og Dusten ga Subber'n en feit finger og HÆ-HÆ, hva var det jeg sa. Ikke spis isen din før du har scora, loser. Subber'n bøyde seg nok en gang av til fordel for "jeg orker ikke ha det så vondt, egentlig", og jeg klokket i mål på skuffende 40:38, kun fire sekunder bedre enn på Hytteplanmila 2017.

Bildecred: Et sted på Google

39 sekunder er så fryktelig lite, men samtidig så fryktelig mye. De 39 sekundene medfører nok et år med en falsk forestilling av hvor ekstremt deilig det må være å subbe (tipper det er litt antiklimaks, akkurat som å få sommerferie eller levere siste eksamen før jul - plis si at det er det), og en stadig voksende tvil på om det noen gang kommer til å gå.

Epilog:
For å være litt ekstra emo, ble følgende sanger spilt i bilen på vei hjem:
1. Yer Blues (fordi jeg var blå)
2. Happiness is a warm gun (fordi den er fin)
3. Piggies (fordi jeg er lat og hakket for bedagelig)

Deretter gikk jeg på restaurant og drakk vin. Og så løp jeg en lang, fin strafferunde i marka på søndag, litt klein.

søndag 30. september 2018

Et halvmaraton som gikk ganske bra selv om jeg "er stor til å være løper"

Siden forrige bloggpost har det skjedd tre ting. Altså, det har skjedd mer enn tre ting i livet mitt, men tre ting jeg mener er deleverdig på bloggen.

Ting 1
Jeg løp 10 for Grete og har ikke blogget om det. Det kommer jeg ikke til å gjøre heller, men jeg kan si såpass at det gikk mye bedre enn forventet. Etter en heftig jobbuke, varmet jeg opp med seks timers flytting, før jeg satte meg på bussen ned i sentrum og klinket til med 10 km på 40:58. Det hadde jeg aldri trodd.

Ting 2
Jeg har nok en gang blitt fortalt av en mann at jeg ikke har en typisk løpekropp. Hvorfor er det sånn at noen ser ut til å ha et behov for å fortelle meg det? Tror de ikke at jeg vet hvordan jeg selv ser ut? Og ja, det var sikkert ment som et kompliment fordi han bare: "Du har raske tider til å være dame, og du er jo ganske stor til å være løper. Med all respekt, men det er ikke mange kenyanere som er større enn deg."

Thanks, man. Beste komplimentet jeg har fått i_hele_mitt_liv.

Hadde jeg vært badass skulle jeg reist meg opp på en stol og
sett ned på ham på en sjukt matroniserende måte.

"Nei, men for faen, da. Jeg veit det, men du trenger ikke gni det inn", skulle jeg sagt. I stedet sa jeg noe som: "Jo, ja, det stemmer vel det", brydd og unnskyldende. Unnskyldende for hvem? Følte jeg at jeg måtte unnskylde meg for han som fortsatte med å si: "Du kan jo trene litt mer, og ikke spise karbohydrater så går du ned litt i vekt. Hvis du går ned 6-7 kilo, så løper du maraton på under tre timer."

Han vet ingenting om mitt kosthold, mine treningsmengder eller min vekt. Vekta mi veit jeg ikke noe om selv heller, og det er veldig bevisst. Selv om jeg har blitt 30 og ikke lenger er ei hormonell 16-åring betyr ikke det at jeg ikke lar meg påvirke av kommentarer som dette. For hva vet vel han om at jeg så lenge jeg kan huske skulle ønske jeg hadde lange, slanke bein, og ikke lang rygg og uproporsjonalt korte bein med kraftige lår. Hva vet vel han om hvor mye jeg har jobbet for og fortsatt jobber med å akseptere kroppen jeg har fått. Hva vet vel han om at jeg på vei hjem fra middagen der kommentarene hadde falt, ringte kjæresten min og lurte på om jeg burde slanke meg. Og det verste med det hele? Jeg er helt normal. Jeg er sterk og utholdende. Jeg er bare stor til å løpe såpass fort, ikke sant.

Kommentarer som det kan være så velmenende som bare det, men de kommer aldri, og jeg sier_aldri_ til å mottas som komplimenter. Hvorfor kan man ikke bare si: "Du løper fort", i stedet for "du løper fort til ikke å ha løperkropp". Er det så jævlig vanskelig? Tror man ikke at de fleste vet godt hvordan de selv ser ut? Er det ikke nok kroppspress i idrettsmiljøet og samfunnet for øvrig? Går det an å drite i å bidra mer til det, vær så fuckings snill? Ok, rant over. Ferdig, nå.

Ting 3
Med nok en intens arbeidsuke og fornyet misfornøydhet med min egen kropp, tok jeg med meg de korte beina mine til Skien og løp Skagerakløpets 21-kilometer. Allerede i bilen på vei ned begynte jeg å kjenne på vond hals, men jeg bestemte meg for å kjøre helt fram og bestemme under oppvarmingen om jeg skulle starte. Jeg hadde slengt i meg imodium da jeg dro hjemmefra, men allikevel ble det notert tre dobesøk før oppvarmingen.

Kroppen kjentes like tung ut på oppvarmingen som den antakelig ser ut på bakgrunn av kommentarene som falt tidligere i uka, men jeg tenkte at når jeg først hadde kjørt to timer, så måtte jeg prøve. Dette var uansett bare trening mot Hytteplanmila, og målet var å ha det vondt. Det skulle jeg få til med en sliten kropp. Jeg studerte de andre damene ved start; lange, slanke damer med korte rygger, lange bein, slanke armer og lår. Det motsatte av meg.

I forkant hadde jeg sagt at jeg ville bli skuffet om jeg ikke kom inn på 1:33-tallet. Under oppvarmingen forsto jeg fort at målet måtte nedjusteres, og jeg ble enig med meg selv om at jeg skulle være fornøyd hvis jeg kom inn under 1:35, noe jeg tvilte sterkt på at jeg kom til å klare. Jeg tvilte så sterkt at jeg holdt på å jogge tilbake til bilen og kjøre hjem.

Heldigvis klarte hodet å overtale kroppen, og jeg startet med resten av feltet, klar for å legge ut på fire runder på 5 kilometer og litt til. Jeg så to damer fyke avgårde i en fart som tilsa sluttid godt under 1:30. Selv startet jeg også altfor fort - første kilometeren gikk på 4:01 - og jeg prøvde å skru ned farten, fordi jeg visste smellen var rett rundt hjørnet. Allerede etter tre kilometer begynte jeg å kjenne at jeg måtte på do. Men jeg hadde jo tatt imodium. Det skulle ikke være mulig, sant? Jeg hadde jo lyst til å bryte, men å bryte fordi jeg måtte bæsje er ikke god nok grunn. Det var ingen passende busker langs løypa, og det var heller ingen toaletter. Jeg fikk bare løpe videre og vente til det ble helt krise.

Etter omtrent seks kilometer og første runding ble jeg annonsert som andreplass i dameklassen. Så en av de foran hadde brutt. Enda en grunn til ikke å bryte selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg sa til meg selv at jeg i hvert fall måtte løpe ti kilometer, og hvis jeg ble tatt igjen av to damer skulle jeg kanskje også få lov.

Ut på andrerunden hadde ikke dobehovet lagt seg, og jeg prøvde febrilsk å tenke på andre ting. Heldigvis fant jeg meg en passende rygg da jeg trengte det som mest, og jeg kunne dermed bruke all tankekraft på å tenke at jeg ikke skulle slippe ryggen, og at jeg skulle bruke den som skjold i den sure motviden.

Ryggen og jeg løp sammen den neste halvannen runden. Vi byttet litt på å dra, men jeg lå for det meste bak. Med en drøy runde igjen måtte ryggen slippe da jeg slapp de korte trommestikkene mine løs i en nedoverbakke. Jeg måtte derfor jobbe alene i motviden på sisterunden. I et svakt øyeblikk så jeg på klokka og innså at jeg lå an til å klare sub 1:35, kanskje til og med 1:33 hvis jeg klarte å unngå sprekk på sisterunden.

Jeg var redd for å bli tatt igjen av damer bakfra, men tenkte at de måtte ha det minst like vondt som meg, i tillegg til at de måtte løpe fortere enn meg for å klare det, så sannsynligheten for at noen skulle ha en rakett i ræva de siste kilometerne anså jeg som liten.

Etter å ha jobbet med hodet i tre runder for ikke å bryte, nærmet jeg meg omsider målgang. Jeg ønsket bare å være ferdig så jeg kunne slappe av og gå på do. 150 meter fra mål så jeg på klokka for første gang på flere kilometer og innså at jeg lå an til å løpe på 1:32-tallet. Jeg tror det var først der, 150 meter fra mål at jeg innså at jeg kom til å klare å fullføre løpet, og løpe på en tid som var bedre enn jeg hadde turt å håpe på uten målrettet trening.

Jeg løp i mål på 1:32,19, hørte noe om at jeg var nummer tre i dameklassen (så hun hadde ikke brutt allikevel), spurte speakeren om jeg rakk å gå på do før premieutdelingen, noe han smilte og sa "ja, selvfølgelig" til, før jeg reiv opp døra til fellestoalettet på Arkaden kjøpesenter og satte meg der jeg hadde hatt lyst til å sitte de siste 18 kilometerne.

Jeg var fornøyd, jeg var sliten, og jeg visste at jeg hadde løpt fort (til å være så stutt). I tillegg hadde jeg fått bekreftet det jeg hadde mistenkt: imodium biter ikke på det fordøyelsessystemet her. Dette fordøyelsessystemet leverer altså på et så høyt nivå at det ikke skulle være mulig. Men det kunne jo ikke han som mente jeg burde slanke meg for å løpe fortere vite.



fredag 14. september 2018

Sein, men grei debut på løpssesongen 2018

Jeg har løpt løp igjen, og det var faenmeg på tide. Denne skrotten sleit med løperkne i lang tid etter Boston, og alle konkurranser på forsommeren utgikk. En og annen titt i Kondis' terminliste ga leamus både bein og konkurransehode, men med årene kan det faktisk se ut som jeg har blitt litt smartere. Og det skulle man ikke trodd.

Derfor ble SkiLøpet det første løpet på norsk jord i 2018. Men hva skal man forvente når man ikke har løpt en eneste konkurranse eller testløp på et halvt år? Jeg skal være den første til å innrømme at sub 40-drømmen lever som bare det, men at tiden fram mot Hytteplanmila både er knapp og med dårligere forutsetninger enn tidligere år gitt lite konkurransetrening.

Uansett, planen for SkiLøpet var å holde 4:10-fart, noe som tilsvarer 41:40 på de ti kilometerne. Jeg hadde glemt hvor nervøs jeg blir før løp, og hvor _sinnssykt_ mange ganger jeg går på do før start. Jeg hadde glemt hvordan jeg screener de andre løperne for å identifisere hvem som kommer til å vinne, og for å stadfeste at jeg uansett ikke har sjans på en god plassering. Jeg sammenlikner de lange slanke damene med løpekropp mot mine stutte pygmébein og store pupper, og husker tilbake på kommentaren jeg fikk en gang som lød: "du har jo ikke akkurat noen typisk løperkropp, så det er ganske imponerende at du løper såpass fort".

Som altfor mange andre damer rakker jeg ned på meg selv, selv om jeg veit at det er en skikkelig dustete ting å gjøre. Jeg håper ingen Kondis- eller Sportsmanden-fotografer har gjemt seg i buskene rundt traseene, og om de har det, trekker jeg de fete Oakley-shadesa over øyene så grimasene mine ikke skal bli så stygge, satser på at de knipser bildet i det jeg svever i lufta, og ikke i det jeg lander og pupp og kinn og lår trekkes mot bakken. Du vet det lille øyeblikket tyndgekraften bestemmer seg for å være en kødd med deg. Sånn som her:



På start så jeg at arrangøren hadde sørget for en fartsholder som skulle løpe på 40 minutter. Jeg sa til Henrik at det jo kunne vært morsomt å prøve meg på å bite meg fast i ryggen hans. Det skulle ikke sjefscoachen ha noe av, og han bare:

"Du ska itj hæng på 40-fartsholderen. Hvis du gjør det så kjæm æ te å vårrå heilt Gjert med dæ når du passere mæ uti løypa."

Jeg bare: "Men jeg blir jo så ivrig. Det blir vanskelig."
Han bare: "Du starte ajlltid for hardt. Men det ska itj du i dag."
Jeg bare:

Bilderesultat for run meme

Ut fra start lå jeg side om side med ei ung jente med typisk løpekropp. Jeg tenkte jeg skulle løpe mitt eget løp, men det er klart, jeg skulle gi henne kamp selv om jeg hadde trippel stegfrekvens av hennes. Hun la seg i rygg, og jeg dro på henne forbi den første kilometeren som gikk på 4:07 minutter. Rett før den andre kilometeren hørte jeg på pusten hennes at hun var på vei opp på siden, og da hun løp forbi så jeg at det var en liten gutt, og at jenta med løpekroppen som jeg trodde jeg hadde dratt på hadde sluppet for lengst. Til tross for korte bein, men ved hjelp av høyere BMI en gutten, sèg jeg forbi igjen nedover de slake bakkene mot E18. Jeg følte jeg lå trygt på undersiden av syregrensa, men var spent på hvor lenge jeg kom til å holde. I skogen opp mot fem kilometer sank kilometerfarta betraktelig, men det gjorde den også på de rundt meg. Jeg begynte å plukke rygger, og det var det eneste som gjorde at jeg klarte å holde en viss fart oppe. Fy søren, det er deilig å plukke rygger. Det hadde jeg også helt glemt.

På drikkestasjonen fikk jeg en kopp sportsdrikk, og alt innholdet traff hele fjeset, med unntak av et par må dråper som traff i munnen. Og jeg som hadde begynt å bli litt bedre på å drikke fra kopp i fart før Boston. Nå var jeg tilbake på null. Kanskje til og med minus.

Vi løp forbi et korps og masse blide folk, og det var i og for seg bra, for proporsjonalt med at publikumstettheten økte, sank kilometerfarta mi tilsvarende. På åtte kilometer sto Henrik aka Gjert og var smørblid og full av heiing, for jeg hadde sluppet 40-fartsholderen for lengst - jeg hadde faktisk aldri forsøkt å henge en gang.

Den siste 1,5 kilometeren i SkiLøpet var akkurat så jævlig som jeg husket den. Et lite blikk på klokka rett før oppløpet viste at jeg lå an til å klare målet, og jeg tikket i mål på 41:38 og en andreplass totalt. Dama med lågt lortfall og atypisk løpekropp viste et stort "fuck you" til unødvendige kroppskommentarer, og så trengs det ikke å nevnes at de beste løperne (med unntak av Marit som vant, selvfølgelig!) befant seg på Nordmarkstraver'n denne dagen.





søndag 9. september 2018

Bomba


«Hva er «alkoholiker» på sju bokstaver, Mathias?» spurte bestemor. Det var søndag morgen, lukten av kaffe fylte stua, sola skinte, biene pollinerte blomsterenga utenfor huset, Tutta lå i sofaen og slikket seg i skrittet, og alt var like enerverende idyllisk som dagen før. Det var én dag igjen til jeg kunne ta bussen inn til byen og kjøpe ny lader til mobilen. Jeg hadde vært hos bestemor i to dager og jeg var allerede dritt lei. Jeg la idiot-kabal for n’te gang uten at den hadde gått opp og lot som jeg ikke hørte. «Mathias?» Bestemor fortsatte å mase. «Hogbart?» svarte jeg. «Hva?» spurte bestemor. «Hogbart. Bussjåføren. Tipper han drikker en del. Han ser sliten ut.» For første gang den morgenen løftet bestemor hodet opp fra kryssordet og så på meg. «Det var ikke spesielt hyggelig sagt.» Jeg trakk på skuldrene og fortsatte med kabalen mens jeg ventet på en skjennepreken fra bestemor. Jeg hadde aldri forstått henne. Hun var aldri noe hyggelig mot meg, det var som om hun syntes jeg var en belastning. Jeg tipper mamma og pappa hadde presset henne til å passe på meg så de selv kunne reise på chartertur til Rhodos og knulle rundt blant nordmenn med langt framskredet forstadium til hudkreft og dårlig engelskuttale i en uke. Hvis de absolutt mente jeg ikke var i stand til å ta vare på meg selv, hvorfor kunne de ikke sendt meg på Hudøy feriekoloni eller sommerskole i byen i stedet? De to lameste tingene å gjøre i sommerferien foran å henge med bestemor. Det eneste det virket som bestemor håndterte var å løse kryssord, frastøte seg folk generelt og kjefte på meg spesielt. Jeg kunne ikke huske sist mamma og pappa var på besøk – de bare skjøv meg foran den dårlige samvittigheten deres selv om bestemor helt åpenbart hadde funnet meg totalt uinteressant i alle de 13 årene jeg hadde levd.

«Det er besøk til deg» ropte bestemor fra gangen. Jeg hadde sovnet midt i kabalen og lå med hodet godt planta ned i bordet. Med spar ess klistret i panna, dro jeg overkroppen min opp av stuebordet og slepte den sommertrøtte kroppen min ut mot gangen. «Hva har skjedd med deg, a? Møtt et spøkelse?» Loffen så på meg fra trammen. Klærne var de samme som dagen før bortsett fra at shortsen så enda litt trangere ut. «Sovet» svarte jeg. «Blir du med ut å henge, eller?» Loffen så på meg med et i overkant forventningsfullt blikk fra en som jeg kun hadde tilbragt et lite kvarter med. «Alle er på ferie og jeg kjeder meg noe så jævlig. Du virker som en kul type» fortsatte Loffen. «Du kan ikke leke med Mathias hvis du skal bruke det språket der» smalt det fra bestemor som var i ferd med å lukke igjen døra og stenge Loffen ute. «Bestemor. Han er ok. Lover. Og dessuten, vi leker ikke.» Jeg satte foten foran døra og hindret bestemor fra å lukke den. «Kom ‘a, Loffen. Vi stikker.»

Bestemor smalt igjen døra og Loffen og jeg ruslet over tunet i retning skogen. «Ikke helt i humør i dag hun bestemoren din?» spurte Loffen. «Har aldri sett henne i noe annet humør» svarte jeg. «Virker som det smitter over på deg. Flaks at jeg fant en flaske vodka i verkstedet til pappa, da. Det skal nok få deg i bedre humør» sa Loffen og dro en uåpnet flaske med vodka ut av baklomma. Jeg syntes det var litt rart om shortsen til Loffen skulle ha blitt trang over natta. «Smakt det før?» «Nei» svarte jeg, «åssen smaker det?» «Det smaker ganske jævlig. Men det er funny når du kjenner alkoholen» svarte Loffen. «Har du mer rullings?» Jeg kjente etter i baklomma. Joda, pakka med Petterøes var der fortsatt, og lighteren hadde jeg i den andre lomma. Vi vandret innover i skogen til et tjern Loffen mente var den perfekte plassen å «drikke seg dritings», som han sa. Stille og rolig, vestvendt og sol til langt på kveld. «Fy fader, det her blir en helaften!» Loffen lyste opp da vi kom ut av skogkanten og sto i vannkanten og så ned på speilbildene våre.

Berget vi sto på helte slakt nedover før det brøt med den speilblanke vannflaten. Vannet la seg rundt berget som et silketeppe, og det så ikke ut som om krysningspunktet mellom de to elementene kunne være noe annet enn harmonisk. Berget så hardt og kompromissløst mot vannet som folder seg rundt alt som kommer i dets vei. Én dråpe er kanskje myk, men sammen sliter de hull på berg. En tilsynelatende fredelig symbiose som egentlig er en kamp vannet vinner med mindre det tørker ut før det rekker å slipe taggene av berget.

Vi slo oss ned på berget. Ikke et vindpust fikk slippe igjennom trærne rundt tjernet og over vannet der vi satt. Sola skinte høyt på himmelen, og vi hadde mange timer å drikke oss fulle på. «Den første slurken er alltid den verste. Etter hvert blir du vant til det, og når du har drukket nok begynner du å synes det er godt» sa Loffen. Han skrudde korken av flaska og satte flaska til munnen. «Bare svelg fort så du ikke rekker å kjenne smaken.» Adamseplet til Loffen beveget seg først ned og så opp før han førte flaska fra munnen, lukket øynene hardt, skar en grimase og sa: «Det var godt! Nå er det din tur.» Jeg var ikke helt overbevist, men hadde lyst til å prøve. Det må da være en grunn til at så mange drikker. Hvis det smaker så jævlig som Loffen skal ha det til, må det i det minste være skikkelig gøy. Annet kunne jeg ikke forstå. Dessuten begynte jeg å røyke dagen før, så hvorfor ikke debutere på spritflaska dagen etterpå. Jeg satte flaska til munnen og tok en voksen slurk. En smak av noe jeg ser for meg at spylevæske kan finne på å smake, lammet munnen. Øynene mine lukket seg instinktivt, det samme gjorde halsen samtidig som jeg måtte stå imot en intens trang til å brekke meg. Loffen slo meg i ryggen. «Der satt den! Godt, ikke sant?» Jeg hostet og strakk hånda ned i baklomma for å rulle meg en Petterøes. Jeg visste ikke hva som var verst. Smaken av røyk eller sprit, men akkurat nå måtte jeg døve spritsmaken. Rullinga gikk litt bedre enn dagen før, og det skulle vise seg at kombinasjonen rullings og sprit ikke var så verst. Eller, la meg omformulere meg. Det kunne ha vært verre.

Flaska og rullingsen gikk på tur. En slurk vodka og et drag annenhver gang, og rullingsen og spriten fikk fort bein å gå på. Da vi var halvveis nedi flaska reiste Loffen seg og gikk mot skogkanten. Der fant han en svær stein som han bar bort til vannkanten og kastet i vannet mens han brølte. Så begynte han å le. Jeg lo. Vi lo. Jeg reiste meg og fant en større stein enn den Loffen hadde kastet i vannet. Jeg bar steinen bort til vannkanten og kastet den i vannet mens jeg brølte. Steinen brøt den stille vannflaten med et kraftig splæsj. Ringene i vannet lå tett i tett der steinen hadde brutt overflaten, og spredte seg ut i stadig større sirkler. Akkurat som jeg alltid har sett for meg at et atombombeangrep ser ut ovenfra. Loffen løp mot skogkanten og fant enda en stein som han bar på skulderen ned til vannkanten. «Sjekk nå, Mathias. Se for deg en feit russisk kulestøter», sa Loffen og brukte håndflaten i den ledige hånda til å presse panneluggen ned mot øynene, klistret inntil panna. «Likner jeg?» «Du er i hvert fall feit nok», svarte jeg og begge brøt på ny ut i latter. «Følg med nå, Mathias», stotret Loffen fram bak latterhikstene. Loffen sjanglet tre ganger rundt sin egen akse og strakk ut armen for å støte den altfor store steinen ut i vannet. Det var som om steinen aldri forlot hånda til Loffen. Loffen fulgte som en forlengelse av steinen og landet langflat med ansiktet først ned i vannet. Lyden av Loffen og steinen som brøt vannoverflaten var høyt nok til at det lettet en flokk småfugl fra en busk på andre siden av vannet. Loffen tittet opp av vannskorpa med panneluggen godt klistret til pannebrasken. Jeg holdt pusten for å holde tilbake latteren mens jeg ventet på reaksjonen til Loffen. Et lurt smil bredte seg over ansiktet hans mens han kavet seg mot land. «Ti poeng for den der, eller?» spurte Loffen. «Sender du på spritflaska, eller?». Men jeg hørte ikke etter. Jeg hadde kippet av meg skoene og tatt rennafart fra der jeg sto på land i retning tjernet. Jeg hoppet uti vannet så nære Loffen jeg klarte mens jeg ropte «BOMBAAAA!».

mandag 2. juli 2018

Kald kaffe og Petterøes


En veps hadde kommet seg inn gjennom soveromsvinduet og forbi de tynne blondegardinene til bestemor. Jeg lå på ryggen i senga og så opp i det hvitmalte taket der vepsen surret rundt, fullstendig blottet for retningssans og formål. Den hadde ikke rukket i bli stresset ennå, og jeg var for trøtt og for lite allergisk til å gidde å finne fram en gulnet ukeblad og jage den ut. De lyse blondegardinene fungerte som en prosjektor for morgensola utenfor vinduet. Det fantes ikke en krok i soverommet i andre etasje i det gamle, lille, men fortsatt så store huset til bestemor som ikke ble kjærtegnet av sollyset.

Det var første uka i sommerferien, og jeg hadde for første gang tatt bussen alene fra byen til et sted langt ute på landet der jeg hadde byttet til en lokalbuss som luktet en blanding av lysegrønn Extra-tyggis og gamle, oransje striegardiner. Bussjåføren tok meg i hånda da jeg gikk på bussen og introduserte seg som Waldemar. «Men bare kall meg Hogbart. Det er det jeg er kjent som her i bygda». Hogbart fortalte at han hadde god kontroll på alle som benyttet seg av kollektivtransporten i området, men han hadde ikke lagt merke til meg før. Hogbart var en mann av den gamle skolen. Han hadde kjørt bussen i 50 år og sa han kunne fortelle meg hvem som visste hva og hvem som lå med hvem i den lille bygda. På nesa hadde han et par pilotbriller, og barten var gulnet etter år med nikotin. På dashbordet lå en pakke med Petterøes. Støvskyen sto i været da jeg dumpet ned i et av de bakre setene i bussen. Det slo meg at det måtte ha vært lenge siden det var behov for en buss av denne størrelsen i bygda. De fleste hadde enten flyttet til byen, eller de hadde skaffet seg bil. Kanskje til og med to. En vanlig bil og en Tesla for eksempel. Med unntak av ei eldre dame som satte seg på første rad for å sladre litt om bygda med Hogbart, kom det aldri noen flere passasjerer på bussen. Innen bussen stoppet ved den nedlagte melkerampa utenfor huset til bestemor var det bare Hogbart og meg igjen i den altfor store bussen. «Mathias, var det det? Se her, ta med deg denne» sa Hogbart og holdt fram pakken med Petterøes. «Takk, men jeg røyker ikke. Jeg er altfor ung, og jeg får ikke…», forsøkte jeg. «Du ser ut som du er 13 år gammel. Selv var jeg ni da jeg startet. Du får voldsomt drag på damene hvis du er god på det, vet du. Bare se på James Dean, gutt.» «James Hæ?» «Dean. Jeg så ut som ham da jeg var yngre. Fikk ikke fred fra damene, kan du tro.»

Med en pakke rulletobakk i hånda sto jeg ved melkerampa og så den skranglete bussen lirke seg bortover den svingete grusveien. Jeg dro mobilen opp av lomma, åpnet nettleseren og tastet inn «James Dean». Jeg kunne se for meg at damene kunne la seg sjarmere av James. Derimot kunne jeg på ingen måte se at Hogbart noen gang kunne ha vært i nærheten av å likne på ham. Men hva visste vel jeg.

Huset til bestemor lå omtrent hundre meter fra veien, og grusveien som førte til det gule trehuset var omkranset av en blomstereng. Utenfor huset var det et stort tun, og nedenfor tunet var det en gammel innhegning der det en gang beitet hester. Innhegningen var gjengrodd, og kjente jeg bestemor rett kom den til å forbli det. Med unntak av den vanskapte blandingsrasen av en katt med halv hale som gikk under navnet Tutta, hadde hun sluttet med husdyr. Idyllen var så intens at jeg ble kvalm.

Vepsen hadde begynt å miste fatninga. Den var tydelig stressa og klarte ikke å bruke de dumme øynene sine til å finne vinduet. Den karakteristiske, monotone lyden hadde fylt rommet lenge nok og vekket meg såpass at jeg var våken nok til å gripe tak i et Allers fra nattbordet. Jeg forsøkte å føre vepsen bort til vinduet og ut i friheten, men den nektet å følge med. Jeg var tross alt ikke helt våken, og en smule morgengretten dundret jeg bladet i veggen og knuste vepsen mot det hvitmalte treet. Jeg løftet gårsdagens t-skjorte opp fra gulvet, sniffet lett i armhulene og kjente at den tålte både en og to dager til. Jeg dro på meg shortsen og kjente at tobakken lå godt plassert i baklomma.

Nede på kjøkkenet hadde bestemor vært oppe en god stund. Det luktet andre runde med nytraktet kaffe der hun satt på det lille kjøkkenbordet med den røde voksduken med hvite prikker og løste kryssord. Men det var noe som manglet. Den velkjente lyden av P1 var ikke tilstede i det lille kjøkkenet. Radioen hadde vært bestemors følgesvenn etter at bestefar gikk bort for fem år siden, men nå så det ut til at det var blitt stille på den kanten òg. Ikke at jeg var overraska. Dama hadde alltid vært noe for seg selv, og jeg syntes i grunn det var et under at bestefar hadde holdt ut helt til siste slutt. Om vennene hennes var døde eller bare hadde sluttet å være vennene hennes etter bestefars bortgang vet jeg heller ikke. Det var i hvert fall blitt stille rundt henne med unntak av radioen og Tutta, og mamma og pappa mente det var en god idé at jeg skulle holde gamla med selskap i sommer.

Jeg hentet meg en blomstrete kopp fra skapet over vasken og helte i kaffe. «Hva har skjedd med radioen?» spurte jeg. «De har jo skrudd av FM-nettet. Får ikke hørt på radio uten DAB nå vet du. Og jeg har jo ikke DAB. Jeg har vanlig stikkontakt, jeg» sa bestemor. «Det har ingenting med stikkontakten å gjøre» sa jeg. «Neivel? Hvordan får jeg tak i DAB da?» spurte bestemor. «Det er en egen type radio. Du kan kjøpe den på butikken. Elkjøp, for eksempel» forklarte jeg. Bestemor stakk nesa tilbake i kryssordet og jeg satte meg ut på trappa.

En hel sommer lå foran meg. En hel sommer med en utgammel bestemor som kun brydde seg om katten sin samme hvor mange ekle mus og småfugl den dro med seg inn i huset. En hel sommer uten venner og en hel sommer uten jenter. Bare et gult hus, masse skog, ei gammel dame og en vanskapt katt. Og lunken kaffe. Jeg tok feil. Det var visst ikke dagens andre runde. Det var den første. Og den hadde sikkert stått i flere timer allerede. Jeg helte resten av kaffen i potteplanta på trappa og trasket bortover den lille stien langs den gjengrodde innhegningen. Der satte jeg meg på en stein og dro opp pakka med Petterøes.


Mens jeg plukket ut sigarettpapir og tobakk fikk jeg øye på et rådyr som sto og gresset mellom trærne litt mer enn et middels langt steinkast unna der jeg satt. Det hadde ikke sett meg og så ut til å kose seg mer enn det jeg kunne si jeg hadde gjort så langt i ferien. Den nærmeste erfaringen jeg hadde med rulling av tobakk var fra filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens «Revejakta» som vi hadde sett i norsken i mars. Vi hadde hatt sønnen til rektor som vikarlærer. Han var knapt over 20, het Alf og hadde friår. Han likte film, alternative typer, og var ikke så glad i å undervise. Norsktimene i mars var ganske chill. Etter et par forsøk hadde jeg klart å rulle noe som liknet en halvstygg joint. Jeg slikket på tobakkspapiret og så for meg den nikotingule barten til Hogbart skli fram og tilbake langs sigaretten som et rastløst lemen. Jeg hadde funnet en gammel pakke fyrstikker i nattbordskuffen som jeg brukte til å fyre opp røyken. Jeg trakk pusten dypt og så det gløde på tuppen av rullingsen før kroppen avviste alt jeg nettopp hadde dyttet i den. Jeg hostet og harket så hardt at rådyret raskt forsvant mellom trærne, og et par fugler tok av fra buskene de hadde gjemt seg i.

«Hva faen er det som skjer ‘a? Prøver du å ta livet av deg eller?» En lubben og rødhåra gutt med hettegenser og en litt for trang shorts kom gående mot meg på stien der rådyret hadde stått. Da han kom nærmere så jeg at han hadde en sprettert i lomma og et kjettingsmykke rundt halsen, noe bare harrytassene på bygda har. Det kunne se ut som han var på min alder. Kanskje et par år eldre. «Første gang?» han så ned på rullingsen. Jeg nikket. «Du blir vant til det. Kan jeg få et drag?» Gutten satte seg ned på steinen ved siden av meg og jeg rakte ham sigaretten. Han tok et drag. Ingen hosting. «Sånn gjør man det.» Jeg fikk tilbake sigaretten og tok et nytt drag. Jeg hostet fortsatt, men ikke like mye som første gang. «Er det du som har rulla, eller? Ser helt jævlig ut.» Jeg nikket og ga ham sigaretten på nytt.

«Lars, forresten», sa gutten. «Jeg heter Lars. Men alle kaller meg bare Loffen. Fordi jeg er feit.» Loffen rakte meg sigaretten og tok spretterten opp av lomma. «Jeg heter Mathias», sa jeg. «Og alle kaller deg…?» fortsatte Loffen. «Bare Mathias», svarte jeg. «Liker du eldre damer?» spurte Loffen. «Hæ? Type bestemor liksom?» «Nei, nei. Yngre, men med barn. Mothers you’d like to fuck, ikke sant. MILF-Mathias?», sa Loffen og skøyt ei kongle fra spretterten inn i en busk. «Tror ikke det funker, ass» sa jeg.

Tilbake på tunet til bestemor var det like stille som da jeg gikk. Den tomme kaffekoppen min sto fortsatt på trappa, og døra inn til huset var fortsatt åpen så Tutta kunne komme og gå som hun ville. Jeg gikk inn på kjøkkenet og tok meg et glass vann. Bestemor satt fremdeles med nesa ned i kryssordet, men hun hadde flyttet seg over i gyngestolen i hjørnet av stua. «Vil du hjelpe meg med kryssordet?» spurte bestemor. Jeg så på henne der hun satt, gammel og skrøpelig. Når jeg studerte henne nøye var det akkurat som om hun var for liten for huden sin. Huden hang og slang i ansiktet, på de bare underarmene, på hendene. Øynene satt dypt inne i hodet. Jeg hadde problemer med å se hvilken farge de hadde. Hvilken farge hadde de? Det slo meg at jeg aldri hadde lagt merke til det før. De så mørke og livløse ut. Men det må da ha vært liv i dem en gang, undret jeg. «Nei takk. Jeg skal opp på rommet å lade mobilen» sa jeg. «Jeg har stikkontakt i stua» svarte bestemor. «Tror ikke den passer» mumlet jeg bare og gikk ut av stua. Enhver unnskyldning var god nok for å slippe å tilbringe tid med bestemor.

Den døde vepsen lå fortsatt på gulvet. Tutta hadde ikke tatt seg bryet med å spise den opp. Trodde det var derfor man hadde katt. Jeg dyttet laderen inn i stikkontakten og koblet i mobilen. Ingen reaksjon. Jeg blåste litt i ladehullet i telefonen og prøvde igjen. Fortsatt dødt. Jeg gikk ned i stua med lader og mobil. «Så du ville hjelpe meg allikevel?» spurte bestemor. «Nei, bare laderen som ikke funka oppe.» Jeg prøvde på nytt i stikkontakten i stua. Fortsatt helt svart. «Tror jeg må på Elkjøp», sa jeg. «Trenger ny lader. Når går bussen?» Bestemor så på meg. «Ikke før på mandag.» Sommeren ble med ett enda litt verre. To dager til jeg kunne logge meg på og snakke med vennene mine. To dager med bestemor og kryssord. Og Petterøes.

tirsdag 19. juni 2018

Skal bare løpe litt

De fleste av oss som liker vinteren med snø, ski og det som hører med er så heldige at vi også liker sommeren med alt den medfører av lange dager, behagelige temperaturer og skuffer fulle av ubrukte mamelukker og ulltrøyer. Selv om den siste skituren kan oppleves som vemodig er det nettopp de forskjellige årstidene som gjør at vi klarer å sette maksimal pris på vinteren og utnytte den til fulle, og samtidig elske sommeren. Å elske både sommer og vinter er ingen motsetning, det er komplementært.


For når skiløypene har smeltet bort over Kobberhaugen, og bidratt til økning i vannstanden i Øyungen, da blomstrer bjørka ved Sinober, og et vell av stier på kryss og tvers over Oslomarka byr opp til dans. Selv om du er en av de som trenger både en og to enheter av det ene og det andre før du tar til dansegulvet på et av Oslos utesteder, er dette noe annet.


Du snører på deg skoene og sørger for å knyte lissene en ekstra gang for å slippe å måtte stoppe midt i en runner’s high når du flyr nedover bakkene fra Sørlandshytta. I granskogpartiet før Grisputt er underlaget mykt som fløyel, og den brune stien er omkranset av mose og kløver. Ettermiddagssolen siver inn mellom tretoppene og får spindelvevene til å skinne som glitter over den lysegrønne skogbunnen. Du tar sats over et liten bekk, men klarer ikke hoppe langt nok. Den ene foten din lander i vannet, og en blanding av snerkete bekkevann og gjørme finner veien til din fortsatt vinterbleke legg og dekorerer deg med flekker. Du finner flyten imellom røttene og drar på når du begynner å nærme deg Solemskogen. Du har vært ute i skogen i snart to timer. Mobilen har du lagt igjen hjemme. Følelsen av at ingen jobbtelefon eller mail kan nå fram til deg er befriende. Ingen vet nøyaktig hvor du er. Det er kun deg, joggeskoene og skogen. Og ekornet du så bak busken i stad, men som akkurat ikke rakk å gjemme seg for deg. Du mater på opp trappene i Linderudkollen. Fra hopptårnet ser du ned på byen der telefonen og resten av livet ditt ligger. Du tenker det kan få ligge der for nå. Ingenting haster.


Ettermiddagssolen har blitt til kveldssol, du begynner å bli sliten, og varmen tærer på. Trollvann bader i de siste strålene fra kveldssolen, og du vil ikke være noe dårligere. Du løper ut på brygga og stuper uti vannet med hodet først og klærne på. Vannet omslutter den svette og slitne kroppen din. Du legger deg på ryggen i vannet og titter opp på himmelen mens du tenker på det lå is på det samme vannet for bare to måneder siden. Du tar et par kraftige svømmetak inn til land. Det drypper fra klærne og surkler i skoene når du tar fatt på de siste kilometerne ned i byen. Til mobilen, til jobb og forpliktelser. Du er klar.


søndag 22. april 2018

Drittvær og kjempegøy i Boston Marathon

Boston Marathon går for å være verdens eldste årlige maraton, i tillegg til å være et av de mest prestisjetunge maratonløpene i verden. 16. april ble det 122 Boston Marathon avholdt, og jeg sto på start. Der sto jeg sammen med 25 746 løpere, hvorav 11 604 av oss var kvinner. Det vil si en kvinneandel på 45%. For bare 47 år siden, i 1971 ville ingen av oss kvinnene fått lov til å delta. Det var først i 1972, året etter at kvinner fikk stemmerett i Sveits (I know, helt drøyt å tenke på), at kvinner fikk lov til å løpe Boston Marathon. Selv om jeg ikke var påtenkt på dette tidspunktet (mamma og pappa hadde knapt nådd puberteten), føles det allikevel veldig nært i tid. Derfor var det med en viss stolthet og takknemlighet for kampen kvinnene før meg har kjempet, jeg kjente på da jeg sto på start i én plussgrad og 13 sekundmeter motvind.



Men veien til startstreken i Boston viste seg å være lenger enn jeg var klar over. Det var først ved middagen kvelden før start at jeg innså hvor stort Boston Marathon er i maratonverden. Jeg meldte meg på Boston med tiden fra New York i 2016 uten å tenke nevneverdig over det. På vei inn til middagen søndag kveld kommenterte et titalls funksjonærer: "Congrats on entering the Boston Marathon". Under middagen kom jeg i prat med Brian fra California som løp i Boston for andre gang. Han fortalte at han hadde kvalifisert seg i Sacramento Marathon, og på storskjermen bak oss rullet det en video av løpsleder og ordfører i Boston som begge understreket hvilken prestasjon det er bare å få starte i Boston. Og så sa de noe om været. At vi måtte kle godt på oss. For det kom til å bli vått. Veldig vått.

Mandag morgen opprant med pøsregn og vind, og ettersom alle butikker i Boston var klinisk rene for ponchoer, hadde jeg kjøpt en dresspose som forhåpentligvis skulle gjøre samme nytten. Jeg klipte hull i bunn av posen til beina, et hull i toppen til hodet, og et hull i høyre side til armen, mens venstre arm skulle stikkes ut over glidelåsen. Posen hadde ingen hette, så på hodet, rullet jeg opp en H&M-pose før jeg gikk ut på gata. Når man måler 160 cm over bakken kan jeg bare si at dresspose som poncho funker fjell.




   
På vei til bussene som skulle ta oss til Hopkinton fikk jeg flere kommentarer på antrekket. Her er et lite utvalg:

"You have a very good rain protection solution"
"I just love your hat - it's so neat and fashionably done"
"Is that a GARMENT BAG?!"

Bussene som skulle frakte oss til start var av typen amerikansk skolebuss, og plutselig var jeg midt i filmen om Forrest Gump. Tusenvis av mennesker som synes løping i drittvær gir livet mening, stappet seg inn i bussene, og i setet ved siden av meg dumpet Chris fra California ned. Som Brian løp også California-Chris Boston Marathon for andre gang. Vi ble fort enige om at vi hadde valgt et dårlig år å løpe, og at været var en god unnskyldning å bruke dersom løpet gikk i dass. California-Chris var en rolig og særdeles trivelig type, men da vi skjønte at bussjåføren hadde kjørt feil og ikke funnet start, ble selv Chris litt stressa. Jeg tok meg en banan og sa at jo kortere vi slapp å vente i regnet, jo bedre. California-Chris sa seg enig og tok seg en banan han også. Bussen fant aldri fram dit den skulle, men den slapp oss av et sted i nærheten av start. California-Chris og jeg begynte å vandre mot start, og snart ble det tykt av folk ikledd ponchoer og søplesekker, men ingen med dresspose eller handlepose på hodet. Jeg snudde meg mot California-Chris og sa:

"Considering how well this works, I'm surprised I haven't seen anyone else with a plastic bag on their head", hvorpå California-Chris tittet ned på meg med et smil av typen medynk, eller en form for et støttekontaktsmil, og sa:
"Well, if you'd had a look in the mirror I don't think you would've been surprised why no one else is wearing it."
"Oh, believe me, I did", repliserte jeg. Og så lo vi litt begge to. Jeg så nemlig sånn ut:


Ettersom California-Chris startet en pulje foran meg, ga vi hverandre knuckles og et lykke til da vi skiltes på den forblåste og gjørmete startplassen. Jeg så min nye venn forsvinne mot pulja si ikledd en sort søplesekk, mens jeg vagget mot pulja mi i dressposen som var litt for trang i bunn, slik at jeg måtte gå med ekstra korte steg for å skape framdrift.



To minutter før start kløv jeg ut av dressposen gjennom glidelåsen på siden, kastet fra meg alle de varme klærne og gjorde meg klar til 42,195 kilometer med kulde, vind og regn. Tidsmålet var opprinnelig under 3 timer og 30 minutter, men gitt været trodde jeg ikke det kom til å gå. Jeg skulle allikevel gi det en sjanse. For å få det til, måtte jeg ligge på 5:00 minutter per kilometer, eller 12 kilometer i timen.

De første fem kilometerne skulle for det meste være nedover, så jeg lot meg selv løpe litt fortere den første biten for å ha en liten buffer til motbakkene jeg visste skulle komme etter 25 kilometer. Men det skulle ikke gå så fort at jeg følte at jeg presset meg. Jeg hadde jo tross alt ikke varmet opp.

Det var tett med folk i starten, og jeg løp sikksakk for å avansere i feltet. Når det var så mye folk merket jeg ikke stort til vinden, og ettersom det ble litt mer spredt sørget jeg for hele tiden å finne en rygg å ligge bak, eller en gruppe å pakke meg inn i. Etter fem kilometer begynte jeg endelig å kjenne føttene mine igjen som hadde vært nedfryst de siste timene. Kroppen kjentes bra, der jeg lå og vaket på en fart rundt 4:50 minutter per kilometer. På 7 kilometer begynte ønsketenkninga og hodet bare:

"Skal ikke bare perse i dag, 'a?" 

Men nei, dette var ikke dagen for ønsketenkning. Dette var dagen for å komme seg fra A til B i møkkaværet, og helst under 3:30. Noe annet var ikke i fokus, og andre tanker fikk heller ikke lov til å oppta plass i hodet. I dag skulle jeg bare overleve.

Jeg så kun på klokka for å sørge for at jeg holdt riktig fart. Tiden så jeg ikke på før jeg passerte 15 kilometer. Jeg husker ikke hva den var. Men jeg begynte å få vondt i magen etter all sportsdrikken. Jeg skjønte at næringsinntaket utgjorde den største trusselen for at det hele skulle gå til helvete. Jeg drakk mye, og lå hele tiden på grensen av hva jeg kjente magen tålte. På 20 kilometer tok jeg dagens andre gel og dagens andre, og godt planlagte smertestillende, og mageknipen roet seg litt. Rundt 22 kilometer løp vi forbi en jenteskole der et hundretalls jenter hylte og heiet på løperne. Vi hørte dem lenge før vi så dem, og ingen av de jeg løp rundt klarte å la være å dra på smilebåndet da vi passerte jentene. Jeg begynte å lure på når sprekken skulle komme. I New York kom den på 21 kilometer, og i Frankfurt kom den på 25 kilometer.

På 26 kilometer fikk jeg en banan av en tilskuer, og plutselig var mageknipen mer eller mindre borte. En mann hadde tatt med seg trommesettet ut på terrassen og spilte til store smil fra tilskuere og løpere. En politimann sto med en bjelle, og unge og gamle tilskuere strakk ut hendene sine for high-fives fra løperne. Ei dame hold opp en plakat der det sto: "Run like a minion", mens en annen holdt opp en plakat der det sto: "If Trump can run and win, so can you". Innimellom vindkastene økte regnet i styrke, og jo mer det regnet, jo høyere jublet publikum. Det var bare å krumme nakken mot regnet og løpe på boosten fra tilskuerropene. 


På 27 kilometer sto Henrik og heiet i regnet. På samme tidspukt i Frankfurt brøt jeg - det skulle jeg ikke nå. Jeg følte meg rett og slett helt sjef. Da jeg rundet 32 kilometer så jeg for første gang på klokka og begynte å regne på sluttiden. Jeg hadde en buffer på åtte minutter til å klare 3:30-målet, og hvis jeg holdt samme tempo kom jeg til å være veldig nære persen fra Fredrikstad maraton. Kanskje kunne jeg til og med klare sub 3:20. Men sprekken var sikkert rett rundt hjørnet, så jeg turte ikke gønne på. Ikke riktig ennå. Da klokke bikket 34 kilometer, og jeg hadde løpt to av de tre motbakkene, ble jeg litt høy på meg selv, og hodet bare:

"Er det ikke meninga at man skal bli sliten når man løper maraton?", før det fortsatte:
"Bare åtte kilometer igjen, skal ikke begynne å gasse litt på nå, eller?"

Jeg visste at den lengste og bratteste bakken, også kjent som Heartbreak Hill gjensto, og ga klar beskjed om at jeg måtte komme meg over den før jeg økte farta. Men jeg skjønte ikke hvor det ble av bakken. Den skulle jo komme rundt 34 kilometer. Vi befant oss i en stigning, men den var ikke spesielt bratt, så mot slutten vurderte jeg å spørre mannen jeg nettopp hadde løpt forbi:

"Is this Heartbreak Hill?"

Jeg gjentok spørsmålet inni hodet mitt og kom fram til at spørsmålet hørtes litt for ovenpå ut, og mannen så litt for sliten ut, til at jeg turte å spørre om vi nå faktisk befant oss i bakken alle fryktet. Ikke trengte jeg det heller, for da jeg nådde toppen var den en tilskuer som ropte:

"You go, guys! It's all downhill from here!"

Åkei, vi var på toppen. Og jeg klarte ikke lenger holde bånd på ønsketenkinga. Jeg følte meg fortsatt ikke sliten, og gønnet på i 4:20-fart ned bakken. Så gøy, og så dumt. De siste seks kilometerne viste seg å bli harde. Jeg begynte å kjenne det i låra, men jeg fikk ikke lov til å synes synd på meg selv. Det SKAL gjøre vondt på slutten av maraton. Sånn er det bare. Jo nærmere vi kom Boston sentrum, jo tettere sto tilskuerne, og jo mer intens ble heiinga. En tilskuer pekte på enkeltløpere og ropte "YOU look great! And YOU look great! And YOU look great!", mens en full tilskuer begynte å synge en sang som to av mennene som løp foran meg hang seg med på. Tilskueren ble så ivrig at han løp ved siden av gutta på fortauet utenfor gjerdene et par hundre meter, mens alle tre gaulet i kor, og jeg glemte hvor vondt jeg begynte å få i låra.

På oppløpet var det tettpakket av publikum, og det var deilig å se at verken været eller bomben i 2013 hadde stoppet folk fra å heie 25 000 løpere i mål. Jeg innså at sub 3:20-toget var gått, men jeg kjempet om sekunder for å perse. Jeg tok ut det lille jeg hadde igjen og krysset målstreken på 3:22:02, en pers på tre små sekunder, før jeg plasserte armene på knærne og brakk meg. Men det kom ikke noe spy. På mirakuløst vis klarte jeg å presse sportsdrikken tilbake der den strengt tatt ikke hører hjemme.

Boston Marathon var en helt fantastisk løpsopplevelse. Til tross for vær og vind spilte alt på lag, og følelsen av å nærmest fly 34 kilometer uten å være det minste andpusten, uten å kjenne noe muskulær smerte, var rett og slett en ut-av-meg-sjæl-opplevelse. Så kan jeg ta med til neste gang at det er i overkant tidlig å starte spurten med åtte kilometer igjen til mål. Men det er vanskelig å styre et ivrig hode når man lukter pers. Det er jævlig vanskelig.