mandag 18. desember 2017

Når vinteren kommer tidlig

Vi som elsker å gå på ski deler en hemmelighet. En hemmelighet som ingen andre vet om. En hemmelighet som ikke kan formidles med ord. Ikke fordi det er så hemmelig at ingen andre får lov til å vite hva det er, men fordi man må elske å gå på ski for å forstå hvor deilig hemmeligheten er. Hemmeligheten er vanskelig å formidle med ord fordi det ikke er en vanlig hemmelighet. Det er en følelse. Og følelser kan være vanskelige å omsette i ord.

Hemmeligheten deler vi hele året, men det er på tidligsnø at den er på sitt sterkeste. Når vi er på vinterens første skitur. I oktober. Kanskje kan det beskrives på denne måten:

Se for deg en bjørkeskog i mai. Etter en lang vinter har skogen på nytt kledd seg i lysegrønt. Solen trenger igjennom de lysegrønne, nyutsprungne bladene. Innimellom trærne ser du ei lita jente med fregner og brunt, bustete hår. Hun snurrer i en akse rundt seg selv og trekker den friske vårluften dypt ned i lungene før hun åpner munnen og skriker av full hals. Skriket får bladene på de nærmeste trærne til å rasle i sola. Den sterke jentestemmen bærer godt mellom de hvite bjørkestammene. Du kan høre på skriket at hun ikke er redd. Ikke er hun sint heller. Skriket som sprer seg mellom trærne er lyden av en glede så sterk at den ikke har plass i brystet. Den må ut. Jenta er Ronja Røverdatter.

Se for deg at du står i en bås på 1x2 meter inne i et mørkt rom. Noen stråler av sollyset siger igjennom de små vinduene som er sparsommelig spredt utover betongveggen. Solstrålene treffer et bestemt punkt i rommet, på et bestemt tidspunkt på dagen, og flytter seg bortover veggen ettersom timene går. Spesielt på morgenen og på ettermiddagen avdekker sollyset et rom fullt av støv. Ikke lukter det spesielt godt heller. Alle i rommet driter og fiser når de føler for det, uten å ta hensyn til deg, og driten blir spadd vekk en gang eller to i løpet av dagen. De nærmeste naboene dine står en halvmeter fra deg, én til høyre og én til venstre. Når den ene driter slikker den andre seg i nesa. Og sånn holder de på. Dag ut og dag inn. Det eneste du får av mosjon er å stampe litt med beina, bøye hodet for å spise mat, drite og slikke deg i nesa. Innimellom kommer det noen og drar deg litt i jura, så litt kroppskontakt får du. Du klarer ikke lenger å telle dager, men du regner ut at du må ha stått i båsen i flere måneder. En dag blir du løsnet fra båsen din og fulgt mot en stor dør sammen med alle de andre. Dere står og tripper bak døra og du presser deg helt fram. Du har vært med på dette før og skjønner at du endelig skal få kjenne sola mot kroppen igjen. Du kjenner loppene formelig bruse i blodet. Det klør i beina som nesten har visnet bort i løpet av vinteren. Døra åpnes opp, og for første gang på et halvt år kan du løpe så fort du vil, du kan hoppe så høyt du bare klarer og du kan rulle i søla hvis du vil det. Gleden uttrykker du gjennom impulsive hopp og sprett, og om det hadde vært mulig, så hadde hodet ditt eksplodert, for så glad er du.

I begge eksemplene over beskrives gleden av endelig å komme ut i friheten etter en lang og mørk vinter. Vi som elsker langrenn elsker vinteren like mye som andre elsker våren. Når vi spenner på oss skia for første gang på vinteren er det som om vårskriket til Ronja er på vei ut av brystet, og vårsleppen av kyra kribler i beina. Trikkeskinnene ligger innbydende foran skituppene, mil på mil. Vi trykker skia ned i snøen og sparker i fra. Skia sitter som et skudd på den kalde snøen og vi sklir innover fjellet. Man ser det i ansiktene våre når vi går forbi hverandre i løypa. I motsetning til seinere på vinteren, hilser alle på hverandre. Ikke bare hilser vi, man ser at ansiktene våre lyser opp i noe mer. Noe genuint og ekte. Hadde det ikke vært for ørene, hadde samtlige smil gått hele veien rundt. Vi går forbi hverandre, unge, gamle, menn og damer. Vi vet at vi er heldige. Vi nikker til hverandre med drømmende øyne og store dollarglis. Men vi trenger ikke penger. For vi har hvitt gull. 

Og en felles hemmelighet. 


søndag 5. november 2017

En agil fortelling om generiske ord vi elsker å bruke

Først vil jeg begynne med å si at jeg er glad i jobben min. Men etter tre år som konsulent har jeg merket meg en større svakhet med gruppen som helhet hva angår språk og kommunikasjon, meg selv inkludert. Første del av dette innlegget er skrevet med kjærlighet - siste del så definitivt ikke.

Konsulenter elsker fine ord som ingen skjønner. Vi bruker ordene som vi bruker smykker. Vi pynter oss med dem. Jo vanskeligere ord, jo høyere opp på rangstigen kommer vi. Ordene vi liker best er de vi ikke skjønner selv. Som for eksempel generisk. Vi konsulenter elsker å bruke ordet generisk. Men spør oss hva det betyr og vi kommer til kort. At det kommer fra det latinske ordet for "slekt" kan nok ingen av oss svare på. Store norske leksikon sier at det kan bety "allmenn eller vanlig, og det motsatte av individuell." Vi bruker det i sammenhenger der det kunne passet å si "generell", men ikke søren om vi tar det ordet i vår munn. Der generisk er som en dyr perle på øreflippen til en fisefin frue fra BygdØ, er generell det samme som bremsesporet i bokseren til en harrytass fra Jessheim.

Vi vil helst ikke snakke norsk som folk forstår. Det synes vi er vanskelig. Hvorfor si "smidig" når vi kan si "agilt"? Hvorfor si "compliance" når vi kan si "etterlevelse"? Under følger en ikke MECE liste over ord vi er veldig glade i å bruke - med forklaring dersom du blir utsatt for noen av oss og ikke skjønner hva vi sier:

Aligne - Uttales på norsk med en tydelig "e" på slutten. Brukes om å justere bokser i powerpoint,  eller forventninger (se forventningstyring)

Avsjekk - Se fot i bakken

Benchmark - Hvilket deilig ord! Trenger ikke norsk når man har engelsk, si!

Brukergrensesnitt - Alle skal med (bare ikke folk med skinnvest og alle som stemmer Rødt)

Bunnlinje - DN og Finansavisen, love you guys

Digital - Må uttales på engelsk, "didsjital"

Forventningsavklaring - Vi forventningsavklarer internt, og overfor kunde. Dette er viktig for å unngå misforståelser, og for at vi leverer i henhold til plan og mandat

Forventningsstyring - Se forventningsavklaring

Fot i bakken - Et møte, men ikke helt et møte allikevel. Man har tid til å hente kaffe, og det er greit om man kommer litt seint 

I forhold til - Se i henhold til og eget avsnitt i slutten av innlegget

I henhold til - Se i forhold til

Implementere - Iverksette, gjennomføre, realisere. Trenger du noe implementert? Ring en konsulent, vi implementerer hva det skal være for en ganske agil timepris

Iterasjon - Så jålete atte hjælp

Kontekstuelt - Sammenheng? Hæ? Hva betyr det?

Kompatibelt - Dette ordet er kun forenlig med en setning der man ikke forstår noe som helst

Kvalitetssikring - Sjukt viktig!

KPI - Vi er glade i penger, men vi mener ikke konsumprisindeks her. Vi mener tall som sier noe om hvordan man presterer

Lean - Metode for prosessforbedring og forbedret bunnlinje (se prosessautomatisering og bunnlinje)

Mandat - Se forventningsavklaring

Foredle mandat - Assa. Serr.

MECE (mutually exclusive and collectively exhaustive) - Ikke spør

Prosessautomatisering - RPA, biatches!!!

QA - Se kvalitetssikring

Q&A - Ikke det samme som QA

Realisere - Se implementere

Scope - Omfang og avgrensning blir for primitive ord for oss

Topplinje - se bunnlinje

Verktøykasse - Ikke sånn du har i redskapsboden. Denne er abstrakt og brukes til å nå visjonen dere ble enige om på seminar på Sundvollen konferansehotell

Lista over er fin den, men det er ett uttrykk vi elsker mer enn noe annet. Vi elsker det faktisk så høyt at vi ikke lenger veit hva det betyr. Eller, vi tror vi veit hva det betyr, men vi har brukt det så mye feil at det har fått en ny betydning. La meg presentere den nye folkesykdommen; uttrykket som finner veien inn i alle møterom, uttrykket for deg som hater preposisjoner og kun synes vi trenger én preposisjon i det norske språk. Uttrykket vi bruker fordi vi tror vi høres smarte ut når vi i virkeligheten ikke sier en dritt. Heldigvis er det mange andre som elsker dette uttrykket like høyt som oss, så da tror vi alle at vi høres smarte ut, og vi kan imponere hverandre med det beste, tommeste, og mest intetsigende uttrykket i verden:

Dette er en shoutout til konsulenter og alle andre som benytter seg av det norske språk. Her kan dere lære noe veldig enkelt hvis dere vil. "I forhold til" er egentlig_ekstremt_lett å bruke riktig. Med en regel kommer det alltid unntak, men tommelfingerregelen her er at dersom man kan bytte ut "i forhold til" med "sammenliknet med" uten at setningen endrer mening, så kan man bruke "i forhold til". Min tommelfingerregel er: hold deg så langt unna "i forhold til" som du bare klarer. Uansett. Bare drit å bruke det. Ok? 

Hvis du allikevel vil fortsette å bruke favorittuttrykket ditt, kan du ta en titt på lista under og forsøke å ta litt lærdom fra den. Denne lista inneholder eksempler på bruk av "i forhold til" jeg har kommet over i det siste som gir meg rykninger i kjeveområdet, og som gjør at jeg får lyst til å legge meg i fosterstilling på baderomsgulvet:

"Men konkurransen i forhold til de andre meglerhusene var knallhard"
Fra nrk.no. Her forsøkes det å kommunisere at konkurransen mellom meglerhusene var knallhard. Men det står at konkurransen innad i det omtalte meglerhuset var hardere enn i de andre. Dette kunne vært løst enkelt med å bytte ut i forhold til med "med". Setningen, altså. Aner ikke hvordan man kunne løst konkurransen.

"(...) mangler nasjonalt fokus i forhold til prioritering og koordinering"
Dette kunne vært gjort så lett. Bare skriv "på" i stedet. På, liksom. Det er så kort. Så enkelt. Så riktig.

"(...) kundens rolle i forhold til en aktør"
Hva med å prøve "overfor" i stedet?

"Prioritere ift release"
Altså, skal du først skrive i forhold til feil kan du da faenmeg skrive det ut i det minste.

"Involvering ift behov"
Se over. Og bare skriv "etter". Plis.

"Mange viktige budskap i forhold til å digitalisere offentlig sektor"
For. Bare skriv for.

"Det er viktig å understreke at gode KPI'er kan brukes både i det daglige arbeidet, og på lang sikt i forhold til hva som er strategisk viktig"
Jeg personlig ville brukt KPI'er til eller for noe som er strategisk viktig. Veit ikke med deg, ass. Men tror ikke jeg ville brukt det sammenliknet med noe som er strategisk viktig.

"Dere står fritt i forhold til det forliket der" (fra politisk kvarter på p2)
Auauau

"Han følte lyst til å bryte inn, men forsto at det kunne virke kontraproduktivt i forhold til de langsiktige planene" (fra Erlend Loes "Slutten på verden slik vi kjenner den")
Enn at dette har kommet igjennom QA-prosessene hos Cappelen Damm, 'a gitt.

"I forhold til arbeidet vi gjorde i går, så tenkte jeg vi kunne fortsette med det i dag."
*Cringe*

Jeg prøver å holde meg unna å være surmaga språkpoliti og la det gå, men jeg klarer ikke lenger sitte og se på at dette uttrykket infiltrerer alle samfunnslag til vi blir en gjeng hodeløse høns som tror vi høres smarte ut når vi i virkeligheten ikke formidler noe som helst. Norsk er et dritfint språk med masse dritvanskelige og dritfine preposisjoner som det er synd skal samle støv fordi vi vil smykke oss med det skinnende, men oh so fluffy i forhold til.


Hilsen bedreviter'n

DISCLAIMER: Med fare for å få dette blogginnlegget revet i stykker av språkvitere, føler jeg behov for å presisere at jeg også har mine skrivefeilsvin på skogen, men feil bruk av i forhold til skal ingen ta meg på. Ingen.

tirsdag 31. oktober 2017

Frankfurt maraton: nok en sprekk på nok et maraton

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gå. Som gammel, men aldri spesielt god o-løper, har jeg en viss retningssans, men det er ikke akkurat innlysende hvor jeg skal gå for å legge fra meg bagasjeposen. Det er litt over en time til start, og det er lite folk i gatene. Hvor er alle som skal løpe? Har jeg tatt feil av dagen? Jeg ser startbanneret litt nedi gata, og den store plassen foran meg er tom med unntak av provisoriske gjerder som skal lede oss den ene eller den andre veien uten at jeg kan si at de lykkes helt. At det regner litt gjør meg ikke så mye. Det som derimot plager meg er vinden. Den sure vinden tar godt tak i ballongene som henger fast i de provisoriske gjerdene og indikerer ulike startpuljer. Yr sier det skal være 8 sekundmeter vind mens løpet pågår, og selv om jeg har håpet i det lengste at yr tar feil, føles det som de har veldig rett.

Jeg følger etter et av de få menneskene på plassen ikledd treningstøy. De sniker seg inn noe som ser ut som en dør man ikke har lov til å gå inn, og jeg sniker meg etter. Vi kommer til en gang der det er litt flere folk, men fortsatt ingen skilt som viser hvor jeg skal legge fra meg bagasjeposen. Jeg prøver lykken og tar en rulletrapp opp en etasje. Der er det enda flere folk og noe som ser ut som et tysk ord for bagasje. Døra leder inn til en stor hall halvfull av nervøse mosjonister. Jeg har kommet rett og jeg har ikke tatt feil av datoen. Folk er bare smarte. Mye smartere enn meg. De gjemmer seg for den sure vinden så lenge de kan.

På grunn av til sammen sju toalettbesøk (kødder ikke) blir det naturlig nok ikke tid til oppvarming i særlig grad. Enkel prioritering spør du meg. Da jeg meldte meg på Frankfurt maraton i sommer var jeg i overkant ambisiøs og meldte meg på i gruppa som skal løpe mellom 3 timer og 3 timer og 15 minutter. Ettersom løpssesongen utelukkende har utviklet seg den veien høna sparker siden jeg meldte meg på, har jeg justert målet til 3.19,59, men drømmen om å se 3.15-tallet er vanskelig å bli kvitt.

På dette tidspunktet trodde hu her at 3.15 kunne gå.

Jeg hopper og spretter litt på stedet mens det tetter seg til med folk rundt meg. Til venstre for meg sitter det ei dame på huk inntil gjerdet og tisser med et stort smil om munnen. Flere av gubbene rundt meg lar seg inspirere, og snart står det en gjeng menn og slår lens utover asfalten i enden av startpulja. Jeg kjenner også at jeg må tisse, men tenker at det får være grenser for hvor mye man skal presse ut av seg før et maraton.

Speakeren har en herlig, tysk aksent på engelsken sin. Jeg klarer ikke se for meg noe annet enn tysk metallband når speakeren roper (med skarre-r, selvfølgelig, og th-lyd erstattet med den ikoniske z’en): «PUT YOR HANDS UP IN ZE AIR! ARE YO READY?! AI KAN’T HEAR YO. ARE YO READY TO RUUUUN?!?!?!”  

Omtrent to og et halvt minutt etter startskuddet er det min tur til å krysse startstreken. Det er litt trangt, men ikke nok til at jeg ikke får god flyt. Første kilometeren passeres på 4:20, omtrent altfor fort. Planen min er å ligge på kilometerpasseringer et sted mellom 4:40 og 4:44 minutter. Jeg forsøker å justere ned farta litt, men GPS’en sliter mellom de høye bygningene. I det ene øyeblikket sier klokka at jeg har en kilometerfart på 5:15 minutter, så jeg gasser på før klokka sier at jeg ligger på 4:15 minutter. Jeg finner meg etter hvert et par som løper sammen og holder omtrent 4:40-fart. Etter noen kilometer i ryggen på dem legger de seg stabilt på 4:30-fart, og jeg slipper. Her skal det ikke bli noen gjentakelse fra New York og den episke sprekken der. 



De første 12 kilometerne går som en lek. Vi krysser elva og skal løpe sørvest et langt stykke før løypa vender på 27 kilometer og tar oss tilbake til byen igjen. Jeg kjenner at det kommer til å bli tungt mot slutten, men enn så lenge jobber jeg fortsatt med å holde igjen farta. På omtrent 13 kilometer løper vi rett inn i motvinden, og den har ikke tenkt å endre retning de neste 15 kilometerne. Jeg gjør kjerringhengmanøvre på passende gubberygger i forsøk på å få le for vinden, men alle holder litt for høy fart. 

På runding halvmaraton ligger jeg fortsatt an til 3.15,59-målet, men jeg kjenner at å jobbe alene i motvinden har tatt på. Et sted mellom 22 og 27 kilometer skjer det som alltid skjer, men som for all del ikke må skje. Jeg sprekker. Og jeg sprekker noe så inni helvete. Fra å cruise i 4:40-fart og føle meg som en million dollar har jeg tatt rennafart ned i bokseren til Trump og blir tvunget til å lukte på gammel ballesvette mens The Donald prøver å grabbe meg by the pussy. Jeg er på et sted jeg så definitivt ikke vil være om jeg hadde fått betalt for det – og jeg har betalt for det, ganske mye faktisk – og det er helt sjukt langt igjen til mål.

Jeg begynner å tenke på grunner til sprekken:
1. Jeg har ikke barbert leggene siden september – ingen aerodynamisk genistrek der, altså
2. Jeg har en 52 timers arbeidsuke fra mandag til fredag i bagasjen
3. Motvind
4. Jeg er bare i rævva form og burde slutte å juge til meg selv og legge opp alt som heter konkurranser

På runding 27 kilometer bestemmer jeg meg for at det er grunn fire som er den mest plausible, og jeg sier til meg selv at hvis jeg får øye på Henrik i løpet av det lange strekket tilbake til byen, så skal jeg bryte. At vinden nå er i ryggen er jeg for sliten til å dra stor glede av. Glede er et ord jeg har glemt.

Snakker man om sola så skinner’n, og på 27,5 kilometer står Henrik. Sendt som manna fra himmelen står han der med en banan i den ene hånda og kamera i den andre. Han rekker akkurat å knipse dette bildet før jeg stopper klokka og slenger meg om halsen på ham.

Sånn ser det altså ut når man bryter.
Henrik: Hva er det?
Jeg: Jeg orker ikke mer. Det er så jævlig vondt.
Henrik: Er du skadet?
Jeg: Nei, jeg bare har ingenting å gå med. Det er så sjukt tungt og jeg er helt tom.
Henrik: Se her, ta en banan.
Jeg: Nei.
Henrik: Du vet at du kommer til å bli sur på deg selv hvis du bryter?
Jeg: Kanskje. Men det er helt greit. Jeg gidder ikke mer. Nå har jeg stått her så lenge at det blir en ræva tid uansett.
Henrik: Hva er viktigst for deg, ikke å få en ræva tid, eller ikke å bryte?
Jeg: Ikke få en ræva tid.
Henrik: Ta litt banan og prøv litt til.
Jeg: Nei.
Henrik: Du vet at å være sliten ikke er god nok grunn til å bryte?
Jeg: Jada. Men i dag er det faktisk det.
Henrik: Du er jo nesten på 30 kilometer, du kan ikke bryte nå!
Jeg: Og når jeg er på 30 kilometer er det 12 kilometer igjen, og det er faktisk nesten tre kilometer til 30 kilometer, så det er faktisk 15 kilometer til mål. 16 kilometer, faktisk.

Her tenkte sikkert ingeniør-Henrik, tidligere kvalifisert til kjemi-OL for nørds: Oh lord, bare la UiO-dama regne på den måten de lærer på samfunnsvitenskap og ikke gidd å kverulere på det.

Henrik: Bare prøv en kilometer til, så står jeg og venter på deg lenger ned i løypa, ok?
Jeg: Ok, men du vet at det er helt unødvendig fordi jeg kommer til å bryte uansett?

Motvillig beveger jeg meg ut i løypa igjen og skrur på klokka uten å ane hvor mye tid som har gått. Det går ikke fort, men det går på et vis framover. Det er flatt, det er medvind, sola har kommet fram og egentlig ligger alt til rette for å gønne på i 4:40-fart. Det er bare det at jeg ligger et sted over fem minutter på kilometeren og hater livet. Etter hvert kommer 30-kilometerskiltet snikende, og jeg ser på klokka. Tiden viser 2 timer og 22 minutter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg stoppet hos Henrik, men tenker at hvis jeg holder fem minutter på kilometeren er jeg i mål på en time, og en time løping til skal jeg klare. På 32 kilometer blir jeg enda snillere med meg selv og sier at jeg kan snitte på 6 minutter på kilometeren og antakelig fortsatt være i mål på under 3 timer og 30 minutter. Kanskje ikke på den offisielle resultatlista, men på klokka mi. Og da er det det som kommer på Strava. Og som alle veit er det Strava som gjelder.

Jeg er ikke andpusten, men kroppen nekter å svare. Jeg har kjempelyst til å gå, men klarer å lure meg selv til å la være. Da tar det jo lenger tid til jeg er i mål, ikke sant. Ettersom jeg ga opp på 27 kilometer og hadde en EKSTREMT nær-bryte-opplevelse 500 meter seinere stresser jeg ikke igjennom drikkestasjonene. Jeg stopper opp og tømmer alt i glasset for første gang i mitt liv selv om magen begynner å bli lovlig full av etsende sportsdrikk.

Inne i byen står det en mann med en plakat av soppen i Supermario der det står «Tap here to power up». Jeg tappet som bare rakker’n, men fikk ikke powra up. Plakaten ser omtrent sånn ut:

Jadda, laga'n sjæl. I Paint. Elsker Paint.
De siste åtte kilometerne er ulidelig lange. Med fire kilometer igjen visualiserer jeg runden rundt Sognsvann pluss litt til, og med to kilometer igjen møter jeg på tidenes vegg av vind så farta går ned til 6:30 min/km. Med én kilometer igjen tenker jeg at dette kun er to runder på Bislett, og det burde jeg ta på 3:40, og så lol’er jeg litt før jeg drar meg inn på oppløpet og faenmeg fullfører dritten.

Etter at jeg sprakk som en dong et sted mellom 23 og 27 kilometer, kom jeg meg på mirakuløst vis 15 ytterligere kilometer på pur vilje, og krysset målstreken så vidt på riktig side av 3 timer og 30 minutter. Mer presis: 3.29,51 inkludert en brytestopp på nesten to minutter. Tidenes dårligste maratontid etter at jeg begynte å løpe maraton i løpbart klima. Og bare for moro skyld. Sjekk denne:

Skulle tro jeg var synsk. Eller bare kjenner meg selv litt for godt.

Ja, jeg depper over tid og form – spesielt når jeg har lagt ned såpass mye målrettet trening for å perse. Nå skal det bli godt å legge bort alt som heter konkurranse for en stund, så får vi håpe at både hode og kropp har glemt hvor j.æ.v.l.i.g. det er løpe maraton når Boston står for tur i april.  

søndag 22. oktober 2017

Hytteplanmila 2017: blitt litt treig


<3 Hej bloggen!! <3


Frankfurt maraton nærmer seg med stormskritt, og jeg har mista trua på en sluttid på 3:15. Til tross for en høst med en ukes treningssamling i Italia, helgesamling på fjellet og en systematisk maratonplan med tøffe økter, har resultatene uteblitt. Jeg har forsøkt ikke å la meg stresse, og stole på at treningsprogrammet vil gi en formtopp neste søndag. Det er definitivt lettere sagt enn gjort. Jeg føler at all treningen mot ultraløp i sommer og maratontreninga i høst har gjort meg til et treigt, sidræva skinn. Jeg veit at sidræva og skinn ikke funker sammen, men det er det jeg er. Jeg har de fysiske funksjonene til et skinn, men ser ut som en tung, sidræva plugg. Jeg har blitt utholdende og seig, men fyttirakkern så treig og tung jeg føler meg når farta skal opp.

Første virkelighetssjekk var på Furumomila forrige helg. Der noterte jeg en all time low med 42:48 på mila. Jeg vurderte å dra hjem før det hele hadde startet, for jeg visste at det kom til å bli skikkelig rass. Og det ble det. Men som det seige - og ikke minst sta - skinnet jeg er, lot jeg meg selv ydmykes, og straffet meg selv med en 40 kilometer joggetur med et fire kilometer langt intervalldrag i maratonfart fra 34-38 kilometer dagen derpå. Bare sånn for å bli enda litt treigere før Hytteplanmila seks dager seinere. Jeg tar selvfølgelig også selvkritikk på at det kan være i seineste laget å kjøre en sånn økt to uker før maraton, men jeg hadde ikke mulighet til å kjøre den tidligere, åkei? Og ja, jeg ville absolutt kjøre den, åkei? Om man ikke kan være kjapp kan man i hvert fall være sta.


Dermed stilte jeg på Hytteplanmila med en begredelig 42:48-selvtillit fra Furumomila og en liten dæsj 40 kilometer semihard langtur i beina. Som tidligere hang jeg meg på 40-fartsholderen selv om jeg visste at kun et mirakel kunne oppfylle drømmen om sub 40. En ting er at sjansen var liten med helt feil trening, men man får det i hvert fall ikke til hvis man ikke prøver. Jeg tør påstå at jeg prøvde helt fram til seks kilometer. Og det synes jeg ikke er så verst.

Den første kilometeren ble passert på 3:50. I det bølgende landskapet mellom jordene blåste det motvind, og for første gang i mitt liv var jeg en smart løper der jeg sørget for å ha noen store rygger foran meg for å ta av for vinden. På både to og tre kilometer hang jeg fortsatt godt med 40-fartsholderen, men i de siste stigningene mot fire kilometer måtte jeg se 40-flagget sige stadig lenger og lenger fra meg. I nedoverbakken etter fire kilometer ga jeg opp å en gang forsøke sub 40, men da klokka viste 19:50 ved passering fem kilometer, våknet drømmen igjen og hodet bare:

«Du tåler en sprekk på ni sekunder. Dette kan gå.»

Men kroppen beit ikke på:  

«Since when har vi sprukket med mindre enn ni sekunder? Det er dronninga av positiv split du snakker med her.»

Så sagt, så gjort. Ved passering seks kilometer hadde jeg gjort et realt innhogg i bufferen på ni sekunder, og på sju kilometer lå jeg to sekunder bak 40 blank. Men veit du hva? Det var helt greit. Jeg hadde ikke forventet mer. Og etter at jeg måtte la fartsholderen gå rett før fire kilometer var jeg i grunn fornøyd med å ha klart å holde sub 40-fart i ytterligere tre kilometer på egenhånd. Jeg visste jo at formen var dårligere enn på samme tid i fjor, og jeg tror verken på mirakler, astrologi eller at Elvis fortsatt lever.  


Jeg regnet ut at jeg kunne chille i 4:15-fart de siste tre kilometerne og fortsatt komme inn godt under 41 minutter. Da ville jeg fortsatt ha en buffer på 15 sekunder til siste bakken og 40-tallet ville være innen rekkevidde. Jeg husker ikke hva klokka viste på åtte kilometer, men jeg hadde det veldig vondt og irriterte meg over at jeg ikke klarte å henge meg på alle som dro forbi. Med tunge, sidræva elefantsteg passerte jeg ni kilometer, og hodet bare:

«Bare en tusenmeter igjen nå. Det klarer du på 3:40.»

Kroppen var ikke heeelt enig: «Når jeg er uthvilt, ja. På bane. Flatt. Med piggsko. Når jeg er i god form. Nå er jeg sliten, oppløpet er motbakke, jeg løper med boost i skoa (pils Adidas, slutt med boost, vær så snill) og jeg er blitt en feit og treig ultraløper. Og nei, det er ingen selvmotsigelse.»

Meg jagende bak.
Jeg forøkte å lukke øynene i motbakken de siste 200 meterne slik at når jeg åpnet dem igjen ville mål være rett foran meg. Det funka dårlig - all kudos til blinde som løper. Jeg ville spurte, men jeg ville ikke spy, så da spurtet jeg ikke. Ikke spy > spy, ikke sant. Jeg hater å spy. H.a.t.e.r. det.

Jeg krysset mållinja på 40:41 og var egentlig ganske fornøyd med det. Tiden fra Furumomila uka før var spist opp med to minutter og sju sekunder, og jeg er cirka to minutter og sju sekunder høyere i hatten inn mot Frankfurt enn jeg var for en uke siden. Aller helst skulle jeg vært enda 42 sekunder høyere i hatten, men sånn ble det altså ikke. Livet er hardt noen ganger. Mens noen flykter fra krig sliter vi andre med selvrealiseringa vår. Og det skal man ikke kimse av. Selvrealisering er tross alt det viktigste som finnes. Nå kan jeg ikke skrive mer her i dag, for nå må jeg ut å ta en selfie jeg kan få litt likes på.

<3 Hejdå bloggen <3

søndag 17. september 2017

Har vært på "ferie"

Jeg nekter å kalle det ferie uten hermetegn. Fordi det strengt tatt er treningssamling jeg har vært på. Grunnen til at jeg kaller det "ferie" og ikke treningssamling er fordi alle jentene jeg var på tur med kalte det ferie. Ikke "ferie". Ferie. Så da kaller jeg det en mellomting. Ferie skal være avslappende, treningssamling skal ikke være det. Allikevel er det noe mer plikt-aktig knyttet til det å skulle være på treningssamling. Og det vi var på var ikke en plikt. Jeg tok ut fri i form av feriedager, og jeg brukte feriepengene til å finansiere turen. Derfor er det strengt tatt ferie, men med trening på linje med en treningssamling.

Jeg pleier ikke å blogge om hva jeg trener, men noen (les: Henrik aka mr. routine man eating a carrot every day at 2pm) har lovet diverse tredjeparter at det kommer et blogginnlegg om treningssamlingen, så da må jeg nesten lage et. Her følger en oversikt over hva seks mosjonister trener når vi er en uke på "ferie" i Seiser Alm og Livigno, akkompagnert av bildespam. Jeg kunne valgt å skrive i detalj om øktene på en morsom måte, men det gidder jeg ikke. Og så er det viktig for meg å påpeke at jeg ikke er en uke i høyden for å få høydeeffekt - så nørd er jeg ikke. Jeg er der for naturen. Har ikke råd til å stikke tre uker i høyden (som er nødvendig for å få høydeeffekt), og dessuten er jeg ikke god nok til å kunne forsvare det. Bon apetit.

Mandag: Reise til Seiser. 1 time 20 min rolig jogg
Tirsdag: 4 timer 50 min rolig jogg i fjellet
Onsdag: 8x10 min klassisk opp Stelviopasset. 2 time 30 min. Reise til Livigno
Torsdag: I. 2 timer 30 min rolig staking II. 1 time 30 min rolig jogg
Fredag: I. 3 timer 45 min rolig jogg opp på en 3000-meterstopp II. 1 time 45 min oppvarming + staking opp Trepalle. Fraspark = tabu
Lørdag: I. 3 timer rolig jogg II. 1 time basisstyrke
Søndag: I. 5x(5x1min/15 sek) motbakkeintervaller (i2/i3), 1 time 30 min II. 1 time rolig møllejoggings + 2 time rolig ergometersykkel
Mandag: Skulle ha gått rulleski før avreise, men begynte å kjenne antydning til forkjølelse på søndag, dermed ble hvile prioritert

Totalt: ca 26 timer

Post-Italia: Vært sjuskete og sår i halsen, så har kun trent én økt for å se om formen var på plass til Oslo maraton, noe den ikke var. Håper å være klar til å trene igjen i morgen mandag - én uke etter at jeg kom hjem. Frankfurt Marathon next.















 








 

tirsdag 5. september 2017

Sjuttu på Trondheim halvmaraton

Jeg har løpt mitt dårligste halvmaraton på asfalt ever. Om det gikk dårlig fordi jeg fikk mageknip og en helt intens trang til å gå på do fra 12 kilometer og til mål, eller fordi jeg bare er dårlig trent, er jeg litt usikker på. Men jeg tror nok det var en god kombinasjon.

Jeg har ikke trent for halvmaraton i år i det hele tatt, men med Frankfurt Maraton på planen siste helga i oktober, tenkte jeg det kunne vært lurt med et halvmaraton innabords. Planen var opprinnelig halvmaraton i Oslo, men ettersom den ble full av bakker, vendte jeg i stedet nesa nordover mot Trondheim og noe jeg trodde skulle være et sjukt flatt halvmaraton. Det var først da jeg sammenliknet høydeprofilene mellom «gamle» Oslo maraton og Trondheim maraton, at jeg så at Trondheim var omtrent dobbelt så hardt.

Oslo:

Trondheim:

Anyhow, halvmaraton ble det, og siden jeg ikke hadde trent for distansen tenkte jeg at jeg like godt kunne gønne på og henge meg på 1.30-fartsholderen til sprekken kom. For den kom til å komme, men skuldrene og forventningene var lave, noe jeg så på som en fordel. På forhånd sa jeg at jeg ville være fornøyd med alt under 1.35, og jeg var sikker som banken på at det skulle gå. Det er 4.30 minutter på kilometeren, liksom. Hallo. Walk in the park.

Det ble ikke akkurat noe walk in the park, for å si det sånn.

Eller, de første 7-8 kilometerne gikk lekende lett. Jeg lå rett i rygg på 1.30-fartsholderene og kan strekke det så langt å si at jeg koste meg. På flata langs vannet etter omtrent 3 kilometer kom jeg inn i flytsonen og følte nærmest at jeg fløy bortover asfalten. Steget var bra, beina var bra, følelsen var bra. Så bra følte jeg meg at kroppen bare: Kan fort bli sub 1.30 det her, assa! Sjukt digg å løpe i dag, da! Sol, trøndere, vindstille, og en kick ass god følelse. Gleder meg til å instagramme persebilde med persetid. Skryte litt, liksom.

Hodet mitt derimot, har vært med på dette før, og har en noe bedre hukommelse, så det bare: Apapap. Ro ned løken litt. Er ikke halvveis en gang, og du har ikke akkurat løpt mye hardt og fort de siste månedene.

I bakkene opp fra Ila ropte den ene fartsholderen at vi lå foran skjema, så vi kunne ta det pent i bakkene. På dette tidspunktet lå den ene fartsholderen litt foran den andre, og jeg la meg midt imellom slik at jeg kunne ta det enda litt roligere i bakken enn den bakerste fartsholderen. Det at fartsholderne ikke løp sammen forvirret meg, og jeg slet med å finne ut av hvor jeg skulle gjøre av meg. At fartsholderen som var i ferd med å dra ifra var 3.00-fartsholderen på maraton, fikk jeg først vite lenge etter at jeg var i mål, så der kunne jeg bare takke meg selv. Hadde på linser, men det hjelper ikke stort når hodet er på ferie i Jokkmokk.

Fotocred: en eller annen på Google

Avstanden mellom det jeg trodde var to 1.30-fartsholdere ble større og større, og selv om jeg tok det sånn ok pent i bakkene, ble jeg ikke tatt igjen av fartsholderen bak. Det var på ingen måte planlagt eller optimalt å bli liggende imellom de to og styre farta selv. På 8 kilometer ble det tyngre å holde farta oppe, i tillegg til at jeg kjente at et gnagsår hadde klart å finne veien inn under foten. Jeg lot meg bli tatt igjen av den bakre 1.30-fartsholderen, og bestemte meg for å la meg spises opp av gruppa som hang på ham som en lydig saueflokk, og dra nytte av gratis drahjelp. Jeg klarte å henge med i snaut en kilometer før jeg ble nødt til å slippe.

Den tidvis rasjonelle hjernen skrudde seg på og påpekte at jeg tross alt hadde regnet med sprekk, og at å henge med fartsholderen i nesten 10 kilometer var bra. Eller, det var faktisk ikke bra i det hele tatt, det var ræva. Jeg hadde både blitt feit og lat fått enda stuttere bein de siste månedene til tross for trening til ultraløp som ikke ble noe av, så nå måtte jeg faenmeg enten begynne å spise kjip fitnessutøvermat, eller legge opp. Jeg jobbet hardt for å la ukvemsordene fra den ikke lenger så rasjonelle hjernen prelle av, og la ut på runde to. På 12 kilometer kjente jeg at det begynte å knipe i magen, og jeg gikk over til vann på drikkestasjonene i stedet for sportsdrikk. Parallelt med at kilometertidene presset seg oppover, begynte jeg å speide etter toaletter langs løypa. Jeg så ikke et eneste et. Med fare for å høre ut som en dårlig standup-komiker: Hva er greia med at det nesten ikke finnes toaletter langs løypa på lange løp? Jeg kan da umulig være den eneste som ikke har tatt imodium og må drite? Faen, ass. Ærre god stemning, eller?

Jeg speidet etter toaletter og potensielle busker, og jeg speidet etter muligheter for å kutte av løypa og løpe fortest mulig til torget. Men jeg visste at jeg ikke måtte nok til at jeg kunne bryte, og mest av alt visste jeg at et brutt halvmaraton kom til å påvirke selvtilliten før Frankfurt på en dårlig måte. Hvis jeg ikke klarer å løpe et halvmaraton, hvordan skal jeg da klare å løpe et helt?

Fra sprekken i New York i fjor. Da var jeg i form til å løpe et helt maraton selv om det var helt jævlig.

Jeg beit tenna sammen og fortsatte å løpe, livredd for å bli tatt igjen av 1.40-fartsholderen. Om det ble tilfellet skulle jeg få lov til å bryte. Men jeg måtte løpe til jeg ble tatt igjen. Med to kilometer igjen vurderte jeg å spørre publikummere langs løypa om jeg kunne låne toalett i en av leilighetene langs Nidelva, men jeg turte ikke. Jeg hadde ikke sjans til å presse farta under 5.00 de siste to kilometerne, for da hadde noe annet kommet ut. Det ble med andre ord ingen spurt, og jeg løp rett fra målstreken og mot doene på torget. Registrerte at klokka sa 1.36,58, rakk å være litt skuffa, før jeg ble enda mer skuffa da jeg så at dokøen var sjukt lang.

HVA ER GREIA MED LITE DOER PÅ LØP? Faen, ass.

Heldigvis gikk køen fort, og jeg kunne låse døra på bajamajaen bak meg og puste lettet ut.

Hvis du trodde at historien skulle slutte der tar du feil. Tror ingen er tjent med at jeg går i detalj i de neste timene, men kort oppsummert besto de av å ligge rett ut på torget med insane mageknip i halvannen time, kun avbrutt av altfor mange dobesøk og et forsøk på å kjøpe smertestillende som måtte brytes til fordel for enda et dobesøk og nok en økt i strak banan på brosteinen på torget. Etter en heroisk redningsaksjon ble de neste timene tilbragt i senga med førsteklasses roomservice og pottis.


Så det gikk da bra til slutt. Sånn isj.



onsdag 23. august 2017

Få litt fart i skrotten

I sommer har jeg trent til et ultraløp som ikke ble noe av. Jeg har løpt langt og i lapskaustempo. Målene mine for høsten er i første omgang sub 40 på mila, og sub 3.20 på maraton – helst ned mot 3.15. Jeg veit ikke med deg, men jeg blir ikke god på 4-blankfart aka 15km/t i ti kilometer når jeg trener til ultra. Siste forsøk på sub 40 blir Hytteplanmila 21. oktober, og det slo meg at jeg bør begynne å få litt fart i skrotten hvis jeg skal være i rute til da.

Til tross for en uke med motbakkeintervaller på tirsdag 8.8., hufseintervaller i Grefsenkleiva på onsdag 9.8., og blytunge bein torsdag og fredag, meldte jeg meg derfor på Hytteplantesten på lørdag 12. august. Fem deilige, flate kilometer på fint skogsunderlag.

Jeg vet ikke hva jeg forventet, men jeg har en tendens til å forvente litt for mye. Håpet var sub 20 selv om jeg visste at ingenting i de siste to måneders trening skulle tilsi at jeg kom til å klare det. Men jeg rundet fem kilometer på 20:05 på Fornebuløpet, og da løp jeg dobbelt så langt, ikke sant. Kunne formen ha dalt så mye? Ja, det kunne den.

0-300 meter: 
Jeg var lett til beins, løp ut i krattet ved siden av stien for å avansere i feltet. Jeg så på klokka som viste 3:45-fart og tenkte ikke mer enn at det ga meg 15 sekunders forsprang på sub 20 og råd til en 15 sekunders sprekk. Og at jeg måtte forbi han som løp irriterende sakte foran meg.

300m-1km: 
3:45-farta falt fort ned til 4:00 min/km og saktere, og jeg kjente begynnende syre i underarmene. Det har kun skjedd en gang tidligere, og det var da jeg løp 1500 meter på stevne på Ås stadion. På oppløpet la jeg meg ut for å forsere hun som lå nest sist i feltet, men armene var fulle av syre, og det jeg klarte å presse ut av spurt, presset også ut det som hadde hopet seg opp i en tissetrengt blære, så jeg la meg pent og pyntelig tilbake på sisteplass. Men på Hytteplantesten måtte jeg ikke tisse, og jeg hadde ikke presset like hardt. Ennå. Jeg ga onsdagens hufseøkt skylda. Styrke har jeg jo ikke trent siden før sommeren.

1-2km: 
Jeg sliter sjelden med slim i munnhulen, men på lørdag la det seg et seigt lag øverst i ganen. Halsen tørket ut, og det eneste stedet i munnen det var en form for fukt, var i ganen. Ikke at det hjalp stort. Som den sjukt urutinerte spytteklyseslengeren jeg er, forsøkte jeg ved hjelp av tunga å samle slimet så jeg kunne spytte det ut. I stedet festet det seg i en remse rundt tunga som et spindelvev rundt et insekt, og jeg løp resten av løpet med tunga hengende fast i ganen som en hvilken som helst halvdød larve i et spindelvev. Ok, så ille var det kanskje ikke. Men du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Her kan du se hvor dårlig jeg er til å spytte:




2-4km: 
Her gikk det ufattelig sakte til tross for at løypa var paddeflat og lettløpt. De 15 sekundene jeg hadde i «forsprang» på sub 20 minutter var for lengst spist opp, og jeg hadde nok med å komme i mål. Jeg ble tatt igjen av menn og damer og klarte ikke å henge meg på noen.

4-5km: 
Kroppen responderte ikke på noen fartsøkninger, og jeg begynte å frykte 21:30-tallet. Samtidig tenkte jeg at jeg bare måtte komme meg i mål uansett fart. Fem kilometer er tross alt ikke langt, så det er IKKE greit å bryte. Vraltet i mål på 20:33, og innså at sprekken ikke var så ille som fryktet.


Jeg var ikke spesielt fornøyd, men jeg var heller ikke sjukt misfornøyd tatt i betraktning de harde øktene tidligere i uka og en sommer med mye lapskausløping over maratondistanse. Fakta er at jeg må få opp farta og kondisen skal det bli noe sub 40-triumf i høst, og jo tidligere jeg starter arbeidet, jo bedre.

søndag 23. juli 2017

Rallarvegsløpet 2017: DNS

Altså, det blogginnlegget her hadde jeg faktisk gledet meg til å skrive. Men da strømkabelen falt ned på toget i skogen et sted mellom Vikersund og Hønefoss ble det plutselig vanskelig å komme seg til Finse.

Fra vi ble evakuert av toget til det kom en taxi og fraktet oss til Hønefoss hadde vi ventet i rundt tre timer og klokka var blitt 21.00. Eneste mulighet for å komme seg til Finse var å ta nattoget som skulle gå fra Hønefoss klokka 01.00 og være framme på Finse klokka 04.04 - gitt at det var plass på toget og at kabelen var oppe igjen slik at toget kunne gå.

Å vente i ytterligere fire timer i Hønefoss på et tog som kanskje hadde plass til oss, for deretter ikke å sove en hel natt (jeg klarer ikke sove med mindre jeg ligger flatt), var det siste jeg kunne tenke meg der og da. Fryktelig synd, for jeg hadde gledet meg ordentlig til Rallarvegsløpet, og jeg har fått trent godt de siste ukene.

Treninga har jeg heldigvis fortsatt i kroppen, og det er ingen tvil om hva jeg skal neste sommer.

Nå blir det en uke med chillings i Hellas. Ikke feil det heller.

torsdag 13. juli 2017

Rallarvegsløpet coming up

Første helga i juli gikk det plutselig opp for meg at det bare er tre uker igjen til Rallarvegsløpet. For de som ikke har hørt om Rallarvegsløpet er det et to dagers ultraløp med start i Flåm og målgang på Haugastøl. Dag en består av 54 kilometer mer eller mindre motbakke fra Flåm til Finse, mens dag to er 28 kilometer fra Finse til Haugastøl.

Tre uker er ikke mye tid å gjøre seg klar på, og spesielt ikke når man tar i betraktning at siste uka bør være rolig for å samle overskudd. Dermed har jeg hatt to uker å panikktrene på, og jeg startet friskt med en 40 kilometer langtur første søndag i juli.

En av hovedgrunnene til at jeg ikke hadde startet målrettet trening før første helga i juli er fordi Potto (som skal være med på Rallarvegsløpet) og jeg løp en 50 kilometer langtur fra Torshov til Kikut tur/retur 14. mai. Det er den lengste treningsturen jeg noen gang har løpt, og siden det gikk bra tenkte jeg at alt er i skjønneste orden, og jeg kunne ikke se noen grunn til å skulle trene så mye mer på lange turer. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er litt korttenkt noen ganger.

Med 50 kilometersturen i bunn følger her en oversikt over treninga jeg har lagt ned de siste to ukene for å forberede meg til Rallarvegsløpet:

1.7.: 24 km rulleski, 1 time 30 min
2.7.: 40 km rolig jogg, halvhardt fra 31-37 km, 3 timer 50 min
3.7.: Hvile
4.7.: 16 km rolig jogg på sti, 2 timer
5.7.: 24 km rulleski, 1 time 30 min
6.7.: Hvile
7.7.: 30 km jogg, 20 km i1 + 3x8 min terskelintervall i motbakke, 3 timer
8.7.: Stavernfestivalen aka hvile
9.7.: Hvile
10.7.: 15 km lapskausjogg på sti, 1 time 25 min
11.7.: 7,5 km rolig jogg på sti og i kratt, 55 min
12.7.: 26 km jogg, 10x10 min i3, pause 2 min, 2 timer, 25 min
13.7.: Styrke og bevegelighet, 1 time 10 min
14.7.: 35 km jogg, progressivt siste 5 km, ca 3 timer 30 min (planlagt for i morgen)

I løpet av disse to ukene har jeg hatt mer hvile enn jeg pleier, men jeg har også kjørt fire lange og harde økter som det tar tid å restituere seg etter. Jeg håper at disse fire øktene vil være med på å gjøre meg litt seigere og forhåpentligvis gi en liten boost når jeg nå legger inn enda mer hvile og kun korte og rolige økter den siste uka mot Rallarvegsløpet.

Da gjenstår det bare å hvile og satse på at skippertakstreninga gir avkastning.

Litta #tb til Stavernfestivalen

fredag 7. juli 2017

Best of both worlds - litt fyll og litt løp

Dette er historien om hvordan jeg havnet på fredagspils med fri bar og vant konkurranse dagen derpå.

Sosiale medier gir et skjevt bilde av virkeligheten. «Seriøst, er du medlem i Mensa eller?», tenker kanskje du. «Ja, faktisk», sier jeg. Eller, ikke den delen om Mensa, da. Hvis det er sånn at alle veit at sosiale medier pynter på sannheten, hvorfor blir jeg da stadig vekk konfrontert om at jeg nesten er toppidrettsutøver og sikkert aldri tillater meg en øl?

Nå skal ikke jeg skryte på meg å si at jeg er den som er mest ute på byen, for det er jeg ikke, og jeg sier ikke dette for å skryte, men jeg tror jeg drikker mer enn en del av de jeg konkurrerer med. Det der hørtes veldig feil ut. Jeg ser det nå.

Poenget er: jeg er ingen alkoholiker, men jeg er heller ingen toppidrettsutøver. Selv synes jeg at jeg klarer å balansere det beste av to verdener, selv om det antakelig betyr at jeg kunne blitt en enda bedre idrettsutøver om jeg hadde vært litt mer streit. Men jeg blir aldri best, og jeg vil ikke leve som en som er best når jeg kan få i pose og sekk. Captain obvious, I know.

Så altså. Rett før junilønninga inviterte jobben til fredagspils med påfølgende vors, og på grunn av lite penger og deltakelse i Blomstermila i Drøbak neste morgen, tenkte jeg at jeg skulle drikke maks to øl. Ok, kanskje tre da. Da jeg ankom fredagspilsplassen viste det seg at jeg ikke trengte å betale sjæl. Jeg drakk to glass vin og tenkte jeg skulle bevege meg i retning vorset for å hilse på litt flere før jeg dro hjem, men de jeg skulle slå følge med ville utsette avreise og skjenket meg ytterligere to glass vin.

På vorset var det selvfølgelig supergod stemning, og jommen ble det ikke et par øl på toppen av vinen før resten av gjengen dro ut og jeg dro hjem i sommernatta.

Hvem vil ikke på det vorset her, liksom.

Formen var på ingen måte krise lørdag morgen, men den var heller ikke sjukt optimal. I Drøbak var det 25 grader, sol og motbakker. Jeg varmet opp og screenet alle damene jeg skjønte skulle løpe 10 kilometer. Et par av dem hadde superkort løpeshorts og løpetopp, bar sixpack, tynne overarmer og fargerik teip på leggene. Løpekropp deluxe. Jeg hadde halvlang shorts, singlet kjøpt på H&M, onepack, udeffa biceps og litt vondt i hodet.

Vi skulle løpe en runde på fem kilometer to ganger, og jeg hadde ikke satt meg noe spesifikt tidsmål da jeg visste vi skulle opp noen bakker som det ikke finnes liknende av i Ås. Kanskje med unntak av Vassumbakken, men det er en historie for seg selv.

Ut fra start la jeg meg i rygg på en av de som så ut som hun var født til å løpe og sammen dannet vi dameteten. Hun dro på i 3:45-fart og jeg tenkte at hun bare måtte stikke, for det kjøret var det uaktuelt at jeg skulle være med på. Hun fikk en luke på kanskje 20 meter. I de bratte bakkene opp fra Drøbak sentrum så jeg at hun snudde seg med ujevne mellomrom og virket litt stressa. Jeg holdt på med mitt der jeg hatet motbakkene og var så tørr i munnen at jeg ikke klarte å svelge eller spytte. Greit, kanskje litt på kanten den der. For første gang klarte jeg å løpe helt mitt eget løp og ikke tenke på de rundt meg. Ok, det er å juge, men jeg tenkte at hun skulle få løpe sitt løp og jeg skulle løpe mitt så fikk det gå som det måtte. Rett før fire kilometer kom det en bratt nedoverbakke. Jeg slapp opp hofta, lot beina gå, og vips hadde jeg tettet luka. I den påfølgende motbakken var det som om hun som hadde ledet hele veien nærmest stoppet opp, og jeg smatt forbi.

Kroppen bare: Er du sikker på at du vil det her da? Nå er det du som blir jakta på, og jeg veit at psyken din er sjukt svak når du er i tet.
Hodet bare: I know. Men gidder ikke løpe sakte bare fordi jeg ikke vil ligge først.
Kroppen bare: Arrogant, much?

Mot runding på fem kilometer tok jeg igjen en mann og fant en annen mannerygg å henge på. Bakkene opp fra sentrum var enda jævligere enn på førsterunden, men det hjalp litt da jeg fikk beskjed om at det var et hav av tid ned til neste dame.

Hodet bare: Hva er et hav av tid? Er det 20 meter? Er det 100 meter? Har de kontakt? Kan de se meg? Skal jeg snu meg?
Kroppen bare: Ikke snu deg. Bare løp.
Hodet: Men tenk om de sier at det er et hav og så er det egentlig bare en liten pytt?
Kroppen: For det første. Drit i metaforene. For det andre, hvis du snur deg og ser at det er et hav, kommer du til å sakke av på farta for så å bli tatt igjen. Hvis du ser at det bare er en pytt kommer du til å bli så stressa at du stivner, og da blir du også tatt igjen. Bare løp, du. Man har ikke vondt av det man ikke veit.

Så da forsøkte jeg å fokusere på manneryggen i stedet der vi peste opp den siste bratte bakken før vi slapp oss ned mot drikkestasjonen på åtte kilometer. Med omtrent en kilometer igjen måtte jeg gi slipp på manneryggen. Jeg var dehydrert og sliten og tenkte at damene bak bare fikk ta meg igjen om det var sånn det skulle være. Jeg orket ikke mer. Et par hundre meter fra mål løp jeg igjennom sceneområdet som var satt opp i forbindelse med Drøbakfestivalen. Der var det null publikum og Sivert Høyem hadde lydsjekk. Jeg våget å snu meg én gang da jeg gønnet på de siste meterne inn til mål med «Into the Sea» som live soundtrack. Jeg så ingen jaktende damer.

Tida ble ikke rå, men jommen vant jeg ikke min første 10-kilometer. Attpåtil litt bakfull.


torsdag 6. juli 2017

Lever

Åkei, jeg har ikke blogga på en stund, men jeg har løpt løp. Jeg har ikke giddet å skriver løpsreferat (skjerpings!), og kommer heller ikke til å gjøre det, så her kommer en kort oppsummering av løpene jeg har løpt så langt i år.

BDO-mila, Lillestrøm, 10km: 43.01 (jeeeez), 7.plass totalt
Follotrimmen, Ås, 4,8km: 20.46 2.plass totalt
Rye-løpet, Bygdøy, 5km: 20.21, 9.plass totalt
Fornebuløpet, 10km: 41.35, 17.plass totalt
Blomstermila, Drøbak, 10km: 42.41, 1.plass

Blomstermila kommer det faktisk et innlegg om, men de andre er så lenge siden, så det gidder jeg ikke.

Neste på planen nå er Rallarvegsløpet, og da lover jeg at det kommer referat og daglig oppdatering på Instagram 

Hardangervidda på langs-makker Potto meldte seg som støttekontakt til Rallarvegsløpet. Vi har begynt treninga.

mandag 3. april 2017

Fant plutselig ut at jeg ikke nødvendigvis er ræva på ski, men at jernmangel har føkka opp sesongen

To dager før Birken stakk jeg en tur innom legen for å ta litt prøver. Egentlig skulle jeg bare måle blodtrykk ettersom jeg hadde fått ny resept på p-piller. Men jeg hadde vært forkjøla i fire uker og tenkte det kunne være greit med en helsjekk. Jeg lagde en liste over ting jeg ønsket å ta opp, og inne hos legen fikk jeg henvisning til eksperter for Haglunds hæl, og jeg fikk tatt blodprøver for å sjekke jernverdier og eventuelt virusbonanza i skrotten. To dager etter gikk jeg Birken. Det gikk sådär.

Et par dager etter Birken lå det et brev fra legen i postkassa som viste jernmangel. Jeg trodde ikke jeg skulle få utslag på jerntesten ettersom jeg har tatt jernpiller litt av og på igjennom vinteren og dermed tenkte at prøven kom til å bli forurenset og vise «høyere» jernnivå enn det jeg ville hatt uten supplement. Forurenset var nok prøven uansett, men at jeg allikevel skulle befinne meg under normalverdiene var en overraskelse. Og faktisk en gledelig overraskelse i den grad man kan være glad for å ha lave jernverdier.


Dette er noe jeg har slitt med etter at jeg ble lagt inn på akutten med alvorlig blodmangel i 2012, og jeg har gått på jernkurer hver gang lagrene har vært lave. Jeg har bare ikke fått lov til å ta jern med mindre jeg har testet meg hos legen først. Etter endt jernkur har jeg ventet omtrent seks måneder før vi har målt verdiene på nytt. Da har jeg som regel vært innenfor, men i det absolutt lavere sjiktet av friske verdier. Hvis jeg dermed har hatt en konkurranse en måned eller to etter en slik måling har jeg allikevel tatt litt jern (unnskyld, legen min). Det er fordi jeg ikke har ønsket å stille anemisk til start i en konkurranse jeg har trent for i flere måneder eller til og med år. Dessuten har jeg vært flinkere enn noen gang til å spise mye brokkoli, spinat og ellers sunt og variert, men jeg er svært dårlig på rødt kjøtt. Ikke fordi jeg er veggis eller ikke liker det, jeg bare kan ikke lage det (aka. elendig koneemne).

Det positive er at de lave jernverdiene forklarer følelsen av å ha gått for halv maskin på alle skirenn i vinter, og at lave jernverdier er noe man kan fikse. Da det i tillegg kom en forkjølelse på toppen som jeg dro med meg inn i både Vasaloppet og Birken har jeg plutselig fått et litt annet syn på sesongen.

At jeg har prestert som jeg har gjort med jernmangel, og tidvis også i en herlig salat med forkjølelse, er jeg egentlig ganske fornøyd med. Plutselig ble jeg litt imponert over resultatet i Vasaloppet, selv om det sier seg selv at det suger maks balle å rævkjøre den sesongen der jeg har satset desidert hardest, og hatt de mest hårete målene, med noe så dust som jernmangel. Om det har vært smart å konkurrere med jernmangel og griseforkjølelse er en helt annen ting. Jeg har heller aldri påstått at jeg er spesielt smart.

Nå er jeg straks én uke inn i en seks ukers lang jernkur, så flere renn blir det ikke denne vinteren. Med mindre drømmen jeg hadde om egen cøliakigruppe i Birken blir en realitet med et par modifikasjoner, så klart. Dersom man kan stille i en  egen jernmangelgruppe i de få rennene som gjenstår i vinter tror jeg det ikke skulle gått så verst.