torsdag 8. desember 2016

Derfor elsker jeg langrenn

Foran meg utfører bestefar tyngdeoverføring av en annen verden. Det er bare venstrebeinet som er i kontakt med den kalde, tørre snøen. Høyrebeinet har han nettopp brukt til å sparke fra med, og nå står han der på venstreskia og sklir innover fjellet som en litt komisk, men ekstremt lykkelig gallionsfigur. 
«Nei, nå har vi det bra, ra ma» utbryter han. 
«Eller hva sier du, gullet has bestfar?»
«Ja» svarer jeg. 
Jeg begynner å bli lei av å svare. Det er ikke akkurat første gang han stiller meg det spørsmålet siden vi la ut på skituren for fem kilometer siden. Og på skituren før det. Og på skituren før det igjen.
«Se der, Kaja! Se så flott det er! Nei, så fint har det aldri vært før.»

Ringer vi til bestefar på Lillehammer fra huset hjemme i Ås og spør om skiforholdene, spiller det ingen rolle om det er aprils skareføre, desembers knirkende tørrsnø og lave dagslys, eller oktobers flekksnø med grus. Aldri har det vært finere forhold.

Bestefar har sikkert sklidd en halv kilometer på venstreskia når han finner ut at det er på tide å sparke fra på nytt. Tyngdeoverføringen skifter, og nå sklir han på høyreskia mens han begynner på plystrerepertoaret som stort sett består av ei låt, en modifisert versjon av «Det er lov å være bli’». Om den er modifisert av NRKP1 Hedmark og Oppland som alltid står på i det store huset med utsikt mot Lysgårsbakken, eller om den er modifisert av bestefar, vet jeg ikke. De to første verselinjene går i hvert fall som følger: 

«Det er lov å være bli’,
rusle rundt i skog og li» 

Det høres ut som noe bestefar kan ha funnet på. 

Jeg går bak bestefar og undrer meg over hvordan han klarer å skli så lenge på hver ski. Den gamle Fjellrävensekken han har på ryggen har ikke rukket å bli populær blant hipsterne, for hipsterne finnes ikke ennå. Hver gang vi treffer på en skiløper nærmest roper bestefar «HEI!» og rekker opp høyrehånda i en jovial hilsen. Hansken skjuler hånda som mangler en pekefinger og en halv tommel fra den gangen han tok i litt for hardt med vedøksa.

Bestefar kjenner alle. Om alle kjenner bestefar, vet jeg ikke, men alle skal hilses på og prates med. Om været, om føret, og hvor fint det er og at det aldri har vært finere. Selv om han har vært på akkurat denne plassen sikkert tusen ganger før både sommer og vinter. Jeg spurte en gang bestefar hvor mange ganger han tror han har vært på fjellet på Nordseter.
«Nok til at jeg hadde vært millionær om jeg hadde fått ei krone for hver gang jeg hadde passert bommen» repliserte bestefar. Jeg tror nesten på ham.

Årene går, bestefar med verdens mest tyngdeoverførende diagonalgang blir en del av jordens kretsløp og Fjellräven blir kult blant folk på min alder. Huset med utsikten mot Lysgårdsbakken selges, og mamma og pappa kjøper seg hytte på Nordseter. Jeg har passert bommen på Nordseter flere ganger enn jeg kan telle, men jeg er fortsatt langt unna å være millionær. Jeg går mil på mil på ski innover i fjellet, men blir aldri like god på tyngdeoverføring som det bestefar var.

En dag i romjula er mamma og jeg ute på ski i blåtimen langt inne i Øyerfjellet når vi plutselig ser en gammel mann med slitt Fjellrävenryggsekk og en fenomenalt seig gammelmanns tyngdeoverføring. Vi går forbi, men stopper lenger opp i bakken og venter på mannen for å være sikre på at det ikke er bestefar som har gjenoppstått. Vi drar fram sjokoladen og later som vi tar pause når mannen kommer glidene som en lykkelig gallionsfigur gjennom fjellterrenget. Mannen nikker, sier «HEI!» og løfter høyrehånda i en jovial hilsen. 

Med hakene på våre respektive bryst klarer vi ikke gjøre annet enn å tilby mannen sjokolade, noe han takker pent nei til mens han fortsetter i jevnt tempo innover fjellet. 

Det er et par minusgrader, snøen er tørr, trærne har ikledd seg sine hvite kjoler, sola er på vei ned og blåtimen er blåere enn noen gang. Mamma og jeg ser på hverandre. Vi trenger ikke si noe, for vi vet at vi tenker det samme. Aldri har det vel vært finere.


søndag 13. november 2016

New York Marathon: akkurat så kult som alle sier at det er - og kanskje litt kulere

Det er bekmørkt ute. Og det er stille. Kanskje så stille man ikke skulle tro det kan være i byen som aldri sover. Jeg er jetlagget og har ligget våken en stund når alarmen ringer. For første gang kjenner jeg på spenningen. Hittil har jeg bare gledet meg, men nå er jeg også litt nervøs. Ikke for løpet, men for om jeg skal klare å komme meg til bussen som skal ta oss til start klokken 05.30. Jeg har nemlig en dårlig track record når det gjelder å få de gule taxiene i New York til å stoppe for meg.

Jeg hopper i klærne jeg la fram kvelden i forveien og angster litt på vei ut for å finne en taxi. Heldigvis står det en taxi på hjørnet av kvartalet der en hjemvendt festdeltaker er i ferd med å betale, og det er bare for meg å hoppe inn. Vi kjører til New York Public Library der bussene skal plukke oss opp, og jeg stiller meg bakerst i den flere hundre meter lange køen. De neste minuttene renner det på med folk. Det er vanskelig å se hvor alle er fra bortsett fra et tog med folk som ledes an av to norske flagg. Jeg krymper litt og kjenner at jeg blir flau langt inni meg. Mine fordommer mot pakkereiser og nordmenn på tur er nettopp blitt bekreftet.


Køen går fort. Vi blir stappet inn i bussene på løpende bånd mens altfor opplagte funksjonærer ønsker oss en fin dag og lykke til og welcome to New York og alt det der. Vel framme på start er det bare å begynne ventinga. Starten går ikke før 09.50 og jeg har cirka tre timer å bli nervøs på. Problemet er bare det jeg ikke er nervøs i det hele tatt. Jeg bare gleder meg. I utgangspunktet burde ikke det være et problem, men å være nervøs gjør underverker for å gå på do og bli kvitt ting man helst ikke vil bli nødt til å kvitte seg med underveis i løpet. Jeg prøver å gjøre meg selv nervøs, men det funker ikke. Jeg drikker en kopp te (liker ikke kaffe) og vandrer rundt i startområdet for å få igang magen. Det funker heller ikke. Jeg legger meg ned i gresset og ser opp på himmelen mens jeg tenker på ting som gjør meg nervøs. Som for eksempel om Trump skal gå hen å vinne valget, noe jeg innerst inne er helt overbevist om at ikke kommer til å skje, så det hjelper heller ikke. Til slutt våkner endelig kroppen litt til liv og det som må gjøres blir gjort. Nå er det bare å glede seg. 

Jeg legger meg ned i gresset igjen, men får ikke ligge i fred lenge da en gubbe som sitter ved siden av meg prikker meg på skulderen og sier "So, have you done the marathon before?" Mannen er Bob fra Canada. Han har løpt New York Marathon fem ganger. Vi prater om alt fra familie til mageproblemer under løp og blir egentlig ganske godt kjent på et sånt hyggelig og passe overfladisk nivå.

At dette endte opp med å være avisforsidene på onsdag kan vi snakke om en annen gang.

Klokken nærmer seg 09.50, og vi blir sluset mot startstreken. På himmelen over oss teller jeg syv helikoptre og fire fly. Det går opp for meg at jeg antakelig ikke får mulighet til å varme opp. Det er ingen plass å løpe på der vi står som sild i tønne, så jeg hopper tre ganger opp og ned og strekker litt på leggene. Det får holde. Bob prikker meg på skulderen og ønsker meg lykke til før ei dame begynner å vokalrunke den amerikanske nasjonalsangen. Du vet sånn som amerikanerne synger. Hvor enn det er en lang tone er det ikke snakk om å holde den. Man skal rekke innom alle tonene i skalaen (se for deg Mariah Carrey eller Beyoncé) før man lander på utgangstonen igjen. Det er vokalrunk. Amerikanerne er helt rå på det. I starten flirer jeg litt fordi det er så überamerikansk, men så hører jeg litt bedre etter, og dama har en helt sinnssyk stemme, så jeg får også litt gåsehud.

Startskuddet går, og Frank Sinatras "New York, New York" dundrer utover de 55 000 startende. Folk rundt meg synger med og jeg kjenner at jeg blir rørt. Det skal ikke så mye til, for øvrig. Jeg er et lett offer for massesuggesjon og må ta meg sammen for at jeg ikke skal begynne å gråte. Folkemengden begynner så smått å røre på seg, og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg på Varrazanobrua med en nydelig utsikt mot Manhattan.

Foto: New York Marathon

Planen er å finne 3:20-fartsholderen, og jeg baner meg vei mellom løpere som jeg ikke kan fatte hvordan ble seedet foran meg. Det går jo dødssakte. På andre siden av brua står det tett i tett med publikum langs løypa. Alt fra treåringer til åttiåringer strekker ut hendene for high fives. Jeg deler ut et par og føler meg helt sjef. Men jeg kan ikke se en eneste fartsholder. Jeg dundrer på i en fart som tilsier sluttid på 3.10 og tenker at det er i overkant fort. Samtidig forsvinner alt av fornuft, og alle smarte tanker jeg har hatt om at jeg skal være smartere enn jeg var på Fredrikstad maraton på samme tid i fjor, har måttet vike for den ekstremt offensive, og svært lite smarte versjonen av meg selv som ikke eier et fnugg av selvinnsikt.

Først etter 30 minutter ser jeg en fartsholder foran meg. Men han skal løpe på 3:30. Jeg begynner å lure på hvor langt bak jeg egentlig starta og gasser på forbi 3:30-klynga. Først etter ti kilometer tar jeg igjen 3:20-fartsholderen. Men jeg føler meg så rå at jeg tenker jeg skal løpe inn 3:15-gjengen. Det er jo tross alt 3:16 som er det virkelige målet. Vi begynner å nærme oss Downtown Brooklyn og folkemassene langs løypa blir større og større. Trommeorkestre hamrer ut rytmer i ekte Stomp-stil, og et kvinnelig gospelkor står på trappa utenfor ei kirke og synger av full hals. Jeg tenker på pappa som en gang sa at hvis han noen gang skulle bli religiøs måtte han bli mørk først. Jeg ser poenget hans. Det ser ut som de koser seg. Og så låter det fett. Fy flate for noen stemmer og forhåpentligvis musikalske gudstjenester de må ha. Jeg løper forbi folk som holder opp hjemmelagde plakater der det står "Run like Trump is trying to grab your pussy", "Run like Hillary, you're ahead of Trump", "Nasty women and bad hombres run!" og "Run like Trump is behind you".



Folk skriker seg hese mens de heier på oss og jeg begynner etterhvert å skjønne at det kanskje ikke er så dumt å løpe med flagget sitt allikevel. Jeg trekker delvis tilbake fordommene mine og flauheten fra busskøen tidligere på morgenen når alle rundt meg som har flagg eller navnet sitt på t-skjorta får heiing hvor enn vi løper. Jeg runder halvveis uten å ha sett snurten av 3:15-fartsholderen, og jeg begynner å kjenne at det tærer på.

Man pleier å si at maraton starter etter 30 kilometer, men for min del starter det på 21 kilometer, og det er altfor tidlig. Jeg er ikke andpusten, men lårene er i ferd med å bli veldig tunge, og jeg klarer ikke lenger flytte beina like lett. På 23 kilometer blir jeg tatt igjen av 3:20-gruppa. Jeg forsøker å henge, men må slippe i stigningen over Queensboro Bridge. Jeg startet uansett langt bak dem, så jeg ligger fortsatt an til sub 3.20 hvis jeg løper like fort andre halvdel som jeg har gjort fram til nå. Jeg vet selvfølgelig at det er bigtime bullshit å tro at det kommer til å skje, men jeg lykkes allikevel sånn halvveis i å lure meg selv til å tro at det kan gå. Det er 200 meter igjen av brua da jeg for første gang hører jubelen fra folkemengden nede på First Avenue. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som står og heier, men mengden er fullstendig overveldende. En mann som løper foran meg finner kjæresten sin i folkemengden og løper bort til henne og gir henne et langt kyss. Publikum tar helt av og jubelen står i taket. Jeg smiler fra øre til øre og glemmer et øyeblikk at jeg er sliten.

Noen hundre meter lenger bort får jeg øye på mamma som har kommet seg helt fram til gjerdet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å se henne og blir skikkelig glad. Hun knipser disse bildenet som på ingen måte illustrerer hvor vondt jeg egentlig har det på dette tidspunktet.




Det som begynte med litt tunge lår kjennes nå ut som to plater av bly som er godt planta på framsiden av hvert lår. Kilometertidene kryper stadig oppover, og plutselig blir jeg tatt igjen av 3:15-gruppa. De har vært bak meg hele tiden. De løper i en fart som virker som lysets hastighet og jeg prøver ikke en gang å henge. Selv om en av damene sikkert har dobbelt så stor rumpe som meg mens en annen av dem ser ut som meg for ni år siden:

Hva skjedde med klesstilen i 2007? Lol.

Jeg kan ha trent av meg frossenpizzaene fra russetida de siste årene og ha så liten rumpe som jeg bare vil, men det nytter ikke. Jeg blir knust.

Foran meg ser jeg en lilla singlet med et norsk flagg som har begynt å gå. I det jeg løper forbi ser jeg at det er Kondis-president Tim. Jeg sier et eller annet som ikke gir mening, men formålet er å få ham til å henge på meg så vi kan bruke hverandre som motivasjon, for det begynner jeg sårt å trenge. Tim bare smiler og vinker meg av gårde, og jeg fortsetter videre i motvinden bortover First Avenue som for øvrig aldri tar slutt. Jeg rasker til meg en gel med banansmak (fy faen for noe heslige greier) på en av drikkestasjonene og bruker hele veien til The Bronx på å få den i meg. Der blir vi møtt med Jay-Z og Alicia Keys' "Empire State of Mind" på full guffe og ei dame som roper "This is how we do it in The Bronx". Jeg føler meg litt gangster og kul og sånt før jeg kommer på at det er kanskje det siste jeg er der jeg vralter rundt på de stutte beina mine med en stegfrekvens på 198 steg i minuttet.

Tilbake på Manhattan begynner jeg å bli lovlig sliten. Ned Fifth Avenue mot Central Park blir jeg tatt igjen av 3:30-gruppa og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Mest av alt har jeg lyst til å gå, men jeg klarer så vidt å holde beina i gang. Flere langs løypa ser at jeg sliter og roper "You go girl! You look amazing!" Jeg veit det er reinspikka løgn, men jeg er for sliten til å kverulere på det, og jeg kjenner at det hjelper om ikke mye, så i alle fall litt. I Central Park merker jeg at jeg savner litt personlig heiing. Jeg har løpt ganske anonymt i nesten 40 kilometer uten verken navn eller flagg på klærne mine. Mange nordmenn har stått og heiet underveis, men de kan så klart ikke se at jeg er norsk, så jeg har løpt forbi i stillhet. Jeg ser ingen nordmenn i Central Park, men jeg ser en gjeng svensker og tenker at det får være godt nok. Jeg roper "Heia Sverige!" i det jeg løper forbi dem, og responsen er umiddelbar. "Jättebra, Sverige! Heja tjejen! Nu kör du! Inte långt kvar!" Svensker, ass <3


Med halvannen kilometer igjen får jeg igjen øye på mamma. Jeg smiler og vinker og begynner på langspurten. Men halvannen kilometer er jævlig langt noen ganger, og spesielt etter 40 kilometer med asfalt, betong og grønn sportsdrikk. Jeg sprekker nok en gang og gir opp spurten. Lunter i mål på 3.26,01, 3.55 minutter bak persen fra Fredrikstad maraton. Men det er helt greit. Opplevelsen det er å løpe New York Marathon trumfer ethvert mislykket perseforsøk.

Løpet kan sees på Strava.

Bak målstreken blir vi sluset i noe som kjennes ut som flere kilometer mens funksjonærene står tett i tett og gratulerer og gir oss klapp på skuldra og høye fem over en lav sko. På et tidspunkt står det funksjonærer på begge sider av veien med kanskje en halvmeters mellomrom og alle klapper for oss. Det er ikke rart vi føler oss som stjerner. Men herregud, det er jo bare et maraton. Det er fristende å si at det ikke er såååå big deal, men jeg lar dem klappe og rose meg så mye de bare vil. Vi liker jo alle å få en egoboost innimellom, ikke sant.

Sliten, blek, kvalm og glad.

Jeg møter mamma og vi finner oss en plass å spise. Jeg spiser sushi og drikker en øl før vi tar oss mot metroen. Tilfeldige forbipasserende ser medaljen og gratulerer, og jeg nikker og bukker og takker og smiler selv om jeg har størknede grønne rester av sportsdrikk i øret og knapt klarer å gå. På metroen holder jeg ut i én stopp før kroppen melder ifra at ølen og sushien er på vei ut. Kvalm og blek kreker jeg meg av metroen og setter meg på en benk. Det er ikke snakk om å gå på neste bane da jeg er usikker på i hvilken ende maten jeg nettopp har fortært kan komme ut. Derfor beveger vi oss opp på bakkeplan for å finne et toalett. Det er lettere sagt enn gjort, men vi spotter etterhvert et psykofint og sikkert svindyrt hotell. Jeg valser inn med medaljen rundt halsen og spør om jeg please kan få låne et toalett. "Yes ma'am, there's one on 35th floor" sier en pent antrukket og kjekk mann. Jeg tar heisen opp og finner toalettet der to damer som godt kunne vært tatt rett ut fra Sex in the City står og pudrer nesen. De skuler bort på meg der jeg halter inn på et avlukke i en eim av gammel svette med saltrander i fjeset og sportsdrikk i øret. Jeg slår meg ned på det dyreste toalettet jeg noen gang har sittet på i verdens kuleste by og smiler tilfreds. Jeg har løpt New York Marathon.

søndag 30. oktober 2016

Én uke igjen til New York Marathon. Shit.

I dag er det nøyaktig én uke til New York City Marathon. Derfor tenkte jeg at vi i dag skal snakke litt om forberedelser og forventninger. Jeg har ikke akkurat vært rå på å blogge om noe annet enn konkurranser dette året, så nå skal vi gjøre et lite dypdykk inn i treningsforberedelsene jeg har gjort foran verdens største maraton.

Seinsommeren og høsten startet med et durabelig skudd for baugen. Mens juli talte 49 treningstimer hvorav de meste var løping, sprang jeg rett inn i tidenes forkjølelse første uka i august. Forkjølelsen ville aldri slippe taket, og det er først de siste par ukene jeg kan si jeg er tilnærmet tilbake igjen.

August teller 744 timer. 14,5 av disse timene ble brukt til trening, og de resterende 729,5 timene ble brukt til snørring, hosting, bobler i hodet og soving. En all time low der, med andre ord.

Heldigvis tok september seg opp og stoppet på 41 timer, mens oktober foreløpig ligger på 36,5 timer.


September startet med en skikkelig tung uke. Ikke fordi treninga var tung, men fordi jeg ikke gadd å være syk lenger, så jeg trente som om jeg var frisk. Søndag 11. september startet jeg det som skulle være den første av sju søndager med langturer mellom tre til fem timer for å forberede kroppen på lange distanser og arbeid over lengre tid. Den første uka besto langturen av en komboøkt av rulleski og løping, men fra og med søndag 25. september, seks uker før maraton har det kun vært løping på disse øktene. Her følger en oversikt over treninga de siste seks ukene før maraton for spesielt interesserte:

7 uker igjen:
19.09: 1 t pump aka styrke
20.09: 1-2-3-4-5-4-3-2-1 elghufs med SKIGO (12 km)
21.09: Hvile
22.09: 12 km rolig jogg (6:15 min/km)
23.09: 1 t styrke
24:09: 1 t rulleski + 2 t jogg + 1 t 15 min rulleski
25.09: Første maratonjogg - 34,5 km (5:58 min/km) - seks uker til NYM

Totalt: 12 t, 30 min, 101 km

6 uker igjen:
26:09: 11 km rolig skravlejogg med Rikke (6:19 min/km)
27.09: 6x3+4 min elghufs med SKIGO (11,2 km)
28.09: Hvile
29.09: 1. Jogge til jobb, 1 t, 9,5 km (6:04 min/km) 2. Jogge hjem fra jobb, 22 min, 4,2 km (5:16 min/km)
30.09: 1 t pump
01.10: Hvile
02.10: 33 km jogg - 20 km (5:15 min/km) + 10 km (4:40 min/km) + 3 km nedjogg

Totalt: 7 t, 45 min, 69 km

5 uker igjen:
03.10: 1t 20 min pump med Potto
04.10: 4x4 + 5:30 min elghufs med SKIGO (11km)
05.10: Jogge hjem fra jobb - 12 km (6:12 min/km)
06.10: Hvile
07.10: 2 t rolig joggings på hytta - 16 km (7:28 min/km)
08.10:  1. 6 km testløp motbakke (6:08 min/km) - totalt 9,5 km, 1 t 5 min
            2. 2 t 15 min rulleski (31 km)
09.10: 3 t 40 min fjelljogg - 25,5 km (8:32 min/km)

Totalt: 13 t, 104 km

4 uker igjen:
10.10: Hvile
11.10: 6x1000 m med Rikke (3:52-3:51-3:50-3:50-3:52-3:48), 9,6 km
12.10: Maksstyrke (idioti!)
13.10: 50 min rolig jogg til jobb, 7 km (6:38 min/km) - ekstremt støl
14.10: 25 min rolig fra jobb, 3,7 km (6:30 min/km) - enda mer støl
15:10: Furumomila 42:24 - 10 km (4:15 min/km) - støl
16.10: Jogge hjem til Ås - 34,5 km, 3 t 30 min (6:08 min/km)

Totalt: 8 t 10 min, 71 km

3 uker igjen:
17.10: Hvile
18.10: 5x4 min elghufs med SKIGO og TRG, 9,2 km
19.10: 1 t pump - ikke maks
20.10: Hvile
21.10: 24 min rolig hjem fra jobb, 3,6 km, (6:25 min/km)
22.10: Hytteplanmila 40:09 - 10 km (4:00 min/km) - totalt 14,7 km, 1 t 14 min
23:10: 2 t jogg, 21,1 km (5:49 min/km)

Totalt 5 t 50 min, 49 km

2 uker igjen
24.10: Hvile
25.10: SKIGO-testløp (gikk skikkelig dritt), totalt 1 t 10 min, 11 km
26.10: Hvile (aka jobb)
27.10: Makspump
28.10: 1 t 5 min rolig jogg, 11 km (5:58 min/km)
29.10: 10 min oppvarming + 10 km i maratonfart (4:40 min/km) + 5 min nedjogg - 1 t, 12 km
30.10: 1 t 20 min rolig jogg, 13 km (6:21 min/km) - én uke igjen til NYM

Totalt 6 t, 47 km  

Alle øktene finnes for øvrig på STRAVA.

Fra fjelljoggen 9. oktober. Foto: Linda Helland

Jeg har bevisst kuttet litt ned på treningen de siste ukene, men har også fått god hjelp av store arbeidsmengder på jobb på det området. Det er jo noe som heter totalbelastning, og det skal man ikke kødde med har jeg hørt.

Den siste uka nå har jeg planer om å holde meg litt i bevegelse, kjøre en økt midt i uka med noen lette drag på litt raskere enn maratonfart og ellers prøve å ikke ha så mye å gjøre på jobb at jeg blir en apatisk zombie med null overskudd til helga.

Setter meg på flyet fredag ettermiddag og har svært lite tid til å akklimatisere meg før løpet. Det bringer oss over på neste punkt, nemlig forventninger.



For hva er det å forvente?

Jeg ønsker så klart å perse, men jeg har hørt at NYM er en tung løype. Nå har ikke jeg løpt så mange maraton, men Fredrikstad maraton som jeg løp i fjor vil jeg ikke akkurat beskrive som en lettløpt løype. Jeg har derfor en liten teori om at disse kanskje kan sammenliknes. I Fredrikstad løp jeg på 3:22,06 inkludert ett minutts dopause i en busk (a girl's gotta do what a girl's gotta do, ikke sant).

Fra Fredrikstad maraton 2015.

Det langsiktige maratonmålet er ned mot 3 timer og 10 minutter, men det skal jeg ikke forsøke på i New York. Jeg skal først og fremst prøve meg på sub 3 timer og 20 minutter, altså 3.19,59, men jeg har aller mest lyst på 3 timer og 16 minutter (4:40 min/km). Dersom jeg skulle klinke til med 3.16 får det være en skikkelig bonus, for jeg løper New York Marathon først og fremst for opplevelsen. Resultatet kommer i andre rekke, og jeg blir ikke skuffa om jeg ikke klarer sub 3 timer og 20 minutter. Men jeg skal prøve. Så klart.

Det aller viktigste er at jeg kommer meg igjennom. Jeg mistenker at jeg har løpt på meg en betennelse i venstre hel de siste to ukene, så nå hiver jeg innpå betennelsesdempende og prøver å la beinet hvile. Det er helt uaktuelt å ikke krysse målstreken i Central Park. Om jeg så må krabbe og det tar meg seks timer med betennelse i huet og ræva så skal jeg fullføre.

Men altså, det kuleste av alt, og mye kulere enn å perse, ville vært å treffe på legenden over legendene, Paul McCartney. Det har ingenting med maraton å gjøre, I know, men hallo, hvor fett hadde ikke det vært? Jeg ser for meg at jeg går i en hyggelig liten sidegate på Manhattan i området der han bor, og plutselig kommer han gående. Selvfølgelig uten sikkerhetsvakter og sånt. Nå vet ikke jeg hvor Sir Paul bor, og jeg har ikke tenkt til å finne ut av det. Er ingen stalker heller, liksom. Følte jeg bare måtte avklare det.

Jeg blir ikke starstruck til vanlig, men her mister jeg pusten, blir fjortis vil helst bare grave meg ned. Jeg skjønner at dette er min eneste sjanse og går bort og stotrer fram noe som ikke høres ut som engelsk, men som likner på ordet "selfie". Jeg er ikke så fan av selfier, men når sjefen over alle sjefer står foran meg klarer jeg ikke la være. Mer klarer jeg ikke å si, for jeg er så starstruck og rød i ansiktet at jeg nesten kaster opp, men jeg får en selfie.

Da er livet mitt komplett og jeg kan godt gi bort billetten min til New York Marathon. Jeg bryr meg ikke.

Dette er den eneste selfien jeg har med Beatles. Jeg kan godt få selfie med Ringo også, men George og John blir det litt verre med.

Dessverre kommer det ikke til å skje, så jeg får prøve meg på sub 3.20 på maraton samt en ekstremt nervepirrende valgvake tirsdag 8. november. Shit, for en tur det blir!

søndag 23. oktober 2016

Hytteplanmila: Drømmen om sub 40 på mila lever i beste velgående

Hva skjedde nå, egentlig? Her har jeg hatt en seig høst med lol-tider på intervalltreninger, testløp, SkiLøpet og det ene med det andre. For bare en uke siden løp jeg Furumomila på 42:24. Jeg hadde tenkt å skrive en løpsrapport der jeg offisielt ga opp å perse på mila denne sesongen.

Flaks for meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive innlegget, for hva skjedde på Hytteplanmila? Denne treige, forkjølelsesbefengte ræva slo til med pers! Det var kortversjonen. Hvis du vil ha den lange versjonen er det bare å fortsette å lese.

Altså, de som har fulgt med på bloggen en stund har fått med seg at jeg skal løpe New York Marathon om to uker (takk for at dere gidder å lese selv om jeg blogger ca hvert skuddår). Med det i bakhodet har jeg trent mot maraton mer enn jeg har trent mot sub 40 på mila. Mye langturer og lite fokus på fart. Om jeg ikke var treig nok fra før har i hvert fall ikke de siste ukers trening gjort meg noe raskere. Da jeg i tillegg gjorde kardinaltabben med å trene maksstyrke på bein tre dager før Furumomila skulle man jo tro jeg ikke har lært noen ting. Jeg var så trang i skrittet (det der tror jeg er veldig ikke lov å si, så vi sier steget fra nå av) de påfølgende tre dagene at jeg nærmest pådro meg lyskestrekk om steget var lengre enn 20 centimeter.

Gjorde derfor noen grep før Hytteplanmila selv om målet om 39:59 var pakket ned for sesongen og erstattet med 41:59. Jeg har hørt at folk driver og prater om totalbelastning, og jeg byttet ut 55 timers arbeidsuke med masse trening inkludert maksstyrke med 46 timersuke, nesten ikke trening og altfor mange yoghurtnøtter. Har blitt hekta. Klarer ikke stoppe. Serr.


På start stilte jeg meg opp ved siden av 40-ballongen. Jeg hadde ingenting der å gjøre, men jeg tenkte at jeg kunne henge på dem til jeg ble slått i trynet av den berømte sprekken og revurdere valgene jeg har gjort hittil i livet når jeg kom dit. Noen ganger må man bare gutse, ikke sant.

Som jeg har sagt tidligere tror jeg ikke på negativ splitt. Som regel (les: alltid) går jeg på en sprekk, men én dag går det hele veien inn. Det er jeg overbevist om. Den dagen skulle ikke være på årets Hytteplanmil, det hadde jeg lagt fra meg for lengst, men jammen endte det opp med å ikke være så langt unna allikevel.

Jeg klistret meg fast som et frimerke på 40 ballongmannen ut fra start og ble nærmest hysterisk hver gang han smatt mellom treigere løpere og jeg ble sperret av de samme løperne. Det gikk greit å henge med de to første kilometerne, men når "bakkene" kom på den tredje kilometeren måtte jeg gi noen meter. Jeg suger i motbakker og var overbevist om at toget var gått. Etter oppturer kommer det heldigvis nedturer, og flaks for meg suger jeg ikke nedover på tross av korte bein og epileptisk høy stegfrekvens. Luka ble tettet, og jeg bestemte meg for å bite meg fast som en hjortelusflue en liten stund til. Dette er en hjortelusflue hvis du skulle lure. Heslig skapning:


Én ting som gjorde meg skikkelig glad men også litt urolig var at bestefar fra Oslo Maraton også lå i 40-klynga. Ikke nok med at han knuste meg på Oslo Maraton, vi startet også sammen på Furumomila, og jeg så aldri mer til ham etter den første kilometeren. Klart man blir glad når man ser noen som likner ens avdøde bestefar. Det skaper en følelse av trygghet, ikke sant. Men så slo det meg at dette måtte være et dårlig tegn. Dette er gubben jeg aldri får has på selv om han må være godt over dobbelt så gammel som meg. Et dårlig omen som jeg blir mest glad, men også litt urolig av å se.

Vi rundet fem kilometer på 19:44 og jeg følte at det gikk ganske greit. Så greit gikk det faktisk, at jeg begynte å sutte på sub 40-karamellen.

Hodet: Tenk om vi klarer sub 40. Herregud. *dame med rød kjole som danser-emoji*
Kroppen: Litt tidlig å feire det ennå, eller?
Hodet: Jammen tenk, da. Så sykt kult det hadde vært!
Kroppen: Ikke tenk. Bare løp. Vi har en jobb som må gjøres først.
Hodet: Sant, mye kan skje. Tror du vi sprekker snart?
Kroppen: Ikke tenk, sa jeg. LØP!

Er det én ting jeg har lært, så er det at jeg aldri må finne på å feire seire på forskudd. Da jeg spilte fotball pleide jeg å score en del mål, men etterhvert stoppet det litt opp. Som motivasjon ble jeg lovet is dersom jeg scoret, og hver gang jeg var alene med keeper begynte jeg å glede meg til is. Når jeg stormet alene mot keeper tenkte jeg "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Det endte med at jeg ble flyttet fra spiss til venstreback. Jeg er for øvrig høyrebeint.

Fra tiden jeg fortsatt scoret mål. Første rad til venstre. PS. Lene Marlin-sveisen fikk jeg ved et uhell.
Det var omtrent på 7 kilometer at jeg ble tatt igjen av 40-gruppa i fjor, og da jeg fortsatt hang med skjønte jeg at 41:59 var i overkant defensivt. Om det ikke luktet sub 40, så luktet det i hvert fall pers.

På 8 kilometer måtte jeg gi noen meter, og jeg så nok en gang bestefar gå seirende ut av gubbeduellen. Fartsholderen hadde klart å kvitte seg med hjortelusflua (skjønner ham godt). Jeg pep som en hamster og var lovlig sliten, men jeg har en liten følelse av at jeg slapp fordi jeg visste at jeg uansett kom til å bli fornøyd med resultatet.

Fra 9 kilometer økte avstanden til 40-gruppa for hvert steg jeg tok. I bunn av bakken opp til mål på 9,8 kilometer viste klokka 39:35. Jeg tror ikke selv at jeg er av de sløveste knivene i skuffen, men jeg er definitivt ikke av de skarpeste heller, da jeg mente det var fullt overkommelig for de korte beina mine som suger i motbakke å løpe de siste 200 meterne på 25 sekunder. Spesielt tydelig blir det når jeg til vanlig løper samme distanse på flatt tartandekke med piggsko og gode pauser på 33 sekunder.

Motbakkeoppløp er en særdeles dårlig idé, og kanskje det siste jeg hadde lyst på, men som Kavring i Brødrene Løvehjerte sier: "Det finns saker som man måste göra, annars är man ingen människa utan bara en liten lort". Så da "spurtet" jeg alt jeg hadde i femti meter før jeg stivna totalt og ble tatt igjen av sikkert ti stykker de siste 150 meterne. Jeg var i hvert fall ingen lort, bare ett stykk stivt menneske.

Jeg krysset mål på 40:09, ti fattige sekunder fra 30-tallet. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde skrelt av 2 minutter og 15 sekunder på en uke, og persen var forbedret med 13 sekunder. Jeg var sjukt overrasket, sjukt glad og sjukt andpusten. Det ble pers på tross av tidenes dårligste høst, og nå er jeg mer overbevist enn noen gang om at jeg kommer til å klare 30-tallet på et tidspunkt. Hvis hodet noen gang vokser seg like sterkt som det er stort håper jeg å kunne bli flinkere til å banke på kjellerluka, og da er jeg sikker på at 40-grensa blir brutt. Det er definitivt nok av plass i hodet, det er det ingen tvil om.

Samtlige i bilen persa. Jens i midten og Ane (som også debuterte på løp) til høyre. Kudos. Kjørte ikke da bildet ble tatt. Til info.


Hytteplanmila: Drømmen om sub 40 på mila lever i beste velgående

Hva skjedde nå, egentlig? Her har jeg hatt en seig høst med lol-tider på intervalltreninger, testløp, SkiLøpet og det ene med det andre. For bare en uke siden løp jeg Furumomila på 42:24. Jeg hadde tenkt å skrive en løpsrapport der jeg offisielt ga opp å perse på mila denne sesongen.

Flaks for meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive innlegget, for hva skjedde på Hytteplanmila? Denne treige, forkjølelsesbefengte ræva slo til med pers! Det var kortversjonen. Hvis du vil ha den lange versjonen er det bare å fortsette å lese.

Altså, de som har fulgt med på bloggen en stund har fått med seg at jeg skal løpe New York Marathon om to uker (takk for at dere gidder å lese selv om jeg blogger ca hvert skuddår). Med det i bakhodet har jeg trent mot maraton mer enn jeg har trent mot sub 40 på mila. Mye langturer og lite fokus på fart. Om jeg ikke var treig nok fra før har i hvert fall ikke de siste ukers trening gjort meg noe raskere. Da jeg i tillegg gjorde kardinaltabben med å trene maksstyrke på bein tre dager før Furumomila skulle man jo tro jeg ikke har lært noen ting. Jeg var så trang i skrittet (det der tror jeg er veldig ikke lov å si, så vi sier steget fra nå av) de påfølgende tre dagene at jeg nærmest pådro meg lyskestrekk om steget var lengre enn 20 centimeter.

Gjorde derfor noen grep før Hytteplanmila selv om målet om 39:59 var pakket ned for sesongen og erstattet med 41:59. Jeg har hørt at folk driver og prater om totalbelastning, og jeg byttet ut 55 timers arbeidsuke med masse trening inkludert maksstyrke med 46 timersuke, nesten ikke trening og altfor mange yoghurtnøtter. Har blitt hekta. Klarer ikke stoppe. Serr.


På start stilte jeg meg opp ved siden av 40-ballongen. Jeg hadde ingenting der å gjøre, men jeg tenkte at jeg kunne henge på dem til jeg ble slått i trynet av den berømte sprekken og revurdere valgene jeg har gjort hittil i livet når jeg kom dit. Noen ganger må man bare gutse, ikke sant.

Som jeg har sagt tidligere tror jeg ikke på negativ splitt. Som regel (les: alltid) går jeg på en sprekk, men én dag går det hele veien inn. Det er jeg overbevist om. Den dagen skulle ikke være på årets Hytteplanmil, det hadde jeg lagt fra meg for lengst, men jammen endte det opp med å ikke være så langt unna allikevel.

Jeg klistret meg fast som et frimerke på 40 ballongmannen ut fra start og ble nærmest hysterisk hver gang han smatt mellom treigere løpere og jeg ble sperret av de samme løperne. Det gikk greit å henge med de to første kilometerne, men når "bakkene" kom på den tredje kilometeren måtte jeg gi noen meter. Jeg suger i motbakker og var overbevist om at toget var gått. Etter oppturer kommer det heldigvis nedturer, og flaks for meg suger jeg ikke nedover på tross av korte bein og epileptisk høy stegfrekvens. Luka ble tettet, og jeg bestemte meg for å bite meg fast som en hjortelusflue en liten stund til. Dette er en hjortelusflue hvis du skulle lure. Heslig skapning:


Én ting som gjorde meg skikkelig glad men også litt urolig var at bestefar fra Oslo Maraton også lå i 40-klynga. Ikke nok med at han knuste meg på Oslo Maraton, vi startet også sammen på Furumomila, og jeg så aldri mer til ham etter den første kilometeren. Klart man blir glad når man ser noen som likner ens avdøde bestefar. Det skaper en følelse av trygghet, ikke sant. Men så slo det meg at dette måtte være et dårlig tegn. Dette er gubben jeg aldri får has på selv om han må være godt over dobbelt så gammel som meg. Et dårlig omen som jeg blir mest glad, men også litt urolig av å se.

Vi rundet fem kilometer på 19:44 og jeg følte at det gikk ganske greit. Så greit gikk det faktisk, at jeg begynte å sutte på sub 40-karamellen.

Hodet: Tenk om vi klarer sub 40. Herregud. *dame med rød kjole som danser-emoji*
Kroppen: Litt tidlig å feire det ennå, eller?
Hodet: Jammen tenk, da. Så sykt kult det hadde vært!
Kroppen: Ikke tenk. Bare løp. Vi har en jobb som må gjøres først.
Hodet: Sant, mye kan skje. Tror du vi sprekker snart?
Kroppen: Ikke tenk, sa jeg. LØP!

Er det én ting jeg har lært, så er det at jeg aldri må finne på å feire seire på forskudd. Da jeg spilte fotball pleide jeg å score en del mål, men etterhvert stoppet det litt opp. Som motivasjon ble jeg lovet is dersom jeg scoret, og hver gang jeg var alene med keeper begynte jeg å glede meg til is. Når jeg stormet mot keeper tenkte jeg "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Det endte med at jeg ble flyttet fra spiss til venstreback. Jeg er for øvrig høyrebeint.

Fra tiden jeg fortsatt scoret mål. Første rad til venstre. PS. Lene Marlin-sveisen fikk jeg ved et uhell.
Det var omtrent på 7 kilometer at jeg ble tatt igjen av 40-gruppa i fjor, og da jeg fortsatt hang med skjønte jeg at 41:59 var i overkant defensivt. Om det ikke luktet sub 40, så luktet det i hvert fall pers.

På 8 kilometer måtte jeg gi noen meter, og jeg så nok en gang bestefar gå seirende ut av gubbeduellen. Fartsholderen hadde klart å kvitte seg med hjortelusflua (skjønner ham godt). Jeg pep som en hamster og var lovlig sliten, men jeg har en liten følelse av at jeg slapp fordi jeg visste at jeg uansett kom til å bli fornøyd med resultatet.

Fra 9 kilometer økte avstanden til 40-gruppa for hvert steg jeg tok. I bunn av bakken opp til mål på 9,8 kilometer viste klokka 39:35. Jeg tror ikke selv at jeg er av de sløveste knivene i skuffen, men jeg er definitivt ikke av de skarpeste heller, da jeg mente det var fullt overkommelig for de korte beina mine som suger i motbakke å løpe de siste 200 meterne på 25 sekunder. Spesielt tydelig blir det når jeg til vanlig løper samme distanse på flatt tartandekke med piggsko og gode pauser på 33 sekunder.

Motbakkeoppløp er en særdeles dårlig idé, og kanskje det siste jeg hadde lyst på, men som Kavring i Brødrene Løvehjerte sier: "Det finns saker som man måste göra, annars är man ingen människa utan bara en liten lort". Så da "spurtet" jeg alt jeg hadde i femti meter før jeg stivna totalt og ble tatt igjen av sikkert ti stykker de siste 150 meterne. Jeg var i hvert fall ingen lort, bare ett stykk stivt menneske.

Jeg krysset mål på 40:09, ti fattige sekunder fra 30-tallet. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde skrelt av 2 minutter og 15 sekunder på en uke, og persen var forbedret med 13 sekunder. Jeg var sjukt overrasket, sjukt glad og sjukt andpusten. Da ble det pers på tross av tidenes dårligste høst, og nå er jeg mer overbevist enn noen gang om at jeg kommer til å klare 30-tallet på et tidspunkt. Hvis hodet noen gang vokser seg like sterkt som det er stort håper jeg å kunne bli flinkere til å banke på kjellerluka, og da er jeg sikker på at 40-grensa blir brutt. Det er definitivt nok av plass i hodet, det er det ingen tvil om.

Samtlige i bilen persa. Jens i midten og Ane (som også debuterte på løp) til høyre. Kudos. Kjørte ikke da bildet ble tatt. Til info.


onsdag 21. september 2016

Når du blir fraløpt av bestefar på Oslo maraton

Jeg må bare si en ting: Djises så deilig det er å løpe løp når man ikke har høye forventninger!

Jeg har alltid (litt for høye?) forventninger til meg selv i konkurransesammenheng, og de siste årene har høsten stort sett vært en eneste stor perseparade. Minutter og sekunder har prellet av som vann på gåsa. Apropos ingenting: Da jeg googlet "vann på gåsa" fant jeg blant annet dette bildet:


Men denne høsten har vært seig. Fire uker med snørr og slim har drept formen min, og jeg har vært slapp og tung og treig på hver eneste økt etter at jeg friskmeldte meg selv. SkiLøpet ble min dårligste 10-kilometer på tre år, og forventningene til Oslo maraton ble ditto senket. Jeg vurderte faktisk å droppe halvmaratondistansen og heller gå for 10 for Grete.

Heldigvis lot jeg ikke selvhøytideligheten ta fullstendig overhånd, og lørdag sto jeg på start i Oslo halvmaraton. Jeg håpet at øktene jeg hadde lagt ned de siste to ukene kunne lure fram en liten formtopp, nok til å klare 1.35, snaue fem minutter bak persen fra i fjor. Planen var å holde 4:30-fart hele veien og heller gi på litt mot slutten om jeg hadde mer å gå på. Så da starten gikk la jeg meg i 4:10-fart og lå der de første to kilometerne. 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; jeg er på ingen måte en smart løper. Negativ splitt er for meg et ukjent fenomen som mest sannsynlig er funnet opp av konspirasjonsteoretikere. Jeg går for å gønne på til jeg sprekker. Og én dag, sier jeg, én dag holder det hele veien. Det gleder jeg til. Omtrent så mye:


Et sted mellom to og tre kilometer raste farta ned mot 4:30 min/km, og jeg syntes det var utfordrende nok å holde meg på rett side av 30-tallet. Samtidig var jeg veldig glad for at jeg ikke skulle pushe ned mot 4:15, noe som hadde vært taktikken dersom seinsommeren hadde vært sykdomsfri.

I stedet satte jeg på cruisekontrollen, klistra på smilet og hang meg på en gubbe. Etter alle ski- og løpeturene med gubbeheng (definisjonen på gubbeheng kan leses HER) var det deilig å endelig kunne tilby en dose ekte kjerringheng.

Jeg så aldri gubben forfra, men bakfra var han en blåkopi av bestefar. Kanskje 170 og noen centimeter høy og en solbrun nakke som gikk over i noe som kunne se ut som en gammelmanns munkesveis. Jeg vet ikke om gubben var skalla på toppen som bestefar var, men akkurat som bestefar hadde han på seg en solhatt. Jeg vurderte å løpe opp på siden av gubben og si at han minte meg om bestefar, men slo det raskt fra meg da jeg skjønte at selv om det var ment som et kompliment, var det ikke sikkert at det ville bli oppfattet som det. Dessuten var jeg altfor andpusten til å si:

"Ville bare si at du minner meg om bestefaren min og at jeg synes det er skikkelig hyggelig å henge på deg fordi bestefaren min er død, men det er jo ikke du. Kanskje du vil være bestefaren min? Du løper veldig fort, forresten *smilefjes*."

Altså, det sømmer seg bare ikke, ikke sant.

Dette er bestefar. Riktignok forfra og riktignok med caps og ikke solhatt. Helt sjef.

Gubben dro meg hele veien inn til Aker Brygge, og ut mot festningen måtte jeg slippe. Han ble for sterk, og dessuten hadde han hatt kjerringheng lenge nok. Ut mot containerhavna var det like tungt som alltid, og brua over Oslo S var som å klatre opp Mt. Everest - på en god dag. Men det som hjalp var alle som heiet underveis. Ikke hadde jeg navn på startnummeret i motsetning til de fleste andre, men allikevel hørte jeg navnet mitt over alt. Halvparten var riktignok "heia, heia", noe som er til forveksling likt "Kaja, Kaja" eller "heia Kaja", men en god del var utrolig nok kjentfolk rundt om i løypa. Selv om jeg sikkert så ut som alt annet enn en million dollar, satte jeg skikkelig pris på alle sammen og smilte fra øre til øre inni meg. Bare så dere vet det. Takk!

Jeg var aldri like langt nedi kjelleren som i fjor og hadde i grunn en veldig fin opplevelse hele veien. Svært få brytetanker og veldig lite å skrive hjem om annet enn en helt fabelaktig - om enn en litt vel varm - dag i Oslos gater.


Og gjett hva? Tida ble 1.33,22. Bedre enn forventet og absolutt godkjent selv om det er et stykke unna pers og der jeg ønsker å være. Selv om det fortsatt er langt opp til pers på både 10 og 21 kilometer ble Oslo maraton en bekreftelse på at formen er på vei. Og det kan jeg leve med.

Sub 1.30 får bli en annen gang. Nå er det sub 40 på 10 km og sub 3.20 på maraton som gjelder.

onsdag 7. september 2016

Dårligste 10km på tre år - hvor blir det av formen?

Så var det tid for SkiLøpet. Løpet jeg alltid har persa på og løypa jeg aldri løpt saktere enn 41.27.

Jeg hadde ikke meldt meg på på forhånd ettersom jeg ikke visste når jeg kom til å bli frisk. Jeg hatt en god flyt med etteranmelding de siste løpene jeg har deltatt på, så en aldri så liten slentrende, nonchalant trehundrelapp i vekslekassa ei lita time før start var planen. Flaks for meg at arrangørene er såpass greie at de lot meg melde meg på selv om etteranmeldingen var stengt og selv om det var fullt på 10-kilometeren.

Jeg begynte å varme opp og kjente umiddelbart at kroppen var av det tunge slaget. Så kom jeg på at jeg hadde sagd og båret trær i hagen til barndomshjemmet i Ås i to og en halv time i før jeg dro til Ski (ikke at det er en unnskyldning assa - joda), så da gadd jeg ikke så mye mer oppvarming. Jogget litt rolig, snurret litt på armene og forsøkte meg på et par drag i den planlagte konkurransefarten på 4:10 min/km, noe som tilsvarer en sluttid på 41:40. Farta var ikke mulig å oppdrive, så da stelte jeg meg opp ved start og tøyde og så på alle menneskene i stedet. Og var kjempenervøs. Selvfølgelig.


Ut fra start gikk det fint i omtrent 200 meter, og etter en kilometer var jeg allerede åtte sekunder bak skjerma. Jeg visste at jeg hadde omtrent fem damer foran meg, men tenkte at denne gangen kunne jeg ikke bry meg om dem. Målet var tross alt å overleve og ikke å bryte.

Men når tiden til skjema ryker med ti sekunder per kilometer (selv om det går nedover) begynner tankene å surre. Jeg tenkte at det var altfor varmt, og at det var grunnen til at det gikk sakte. Kanskje det gikk sakte med alle andre også? Jeg tenkte at jeg ikke burde løpt fordi jeg ikke hadde rukket å bli helt frisk. Skal jeg bli syk i fire nye uker? Jeg tenkte at jeg kanskje burde bryte og at fem harde kilometer er bedre enn ingen harde kilometer. Hvorfor sa ikke arrangøren bare at det var fullt da jeg meldte meg på? Og så tenkte jeg at hvis jeg bare tenker negativt så blir det i hvert fall ikke noe bra. Ikke?

Så da omstilte jeg meg. Jeg hadde klart å si til meg selv at jeg for første gang ikke skulle forsøke på perse på SkiLøpet. Nå gjaldt det bare å tro på det. Jeg sa til meg selv at SkiLøpet bare var første brikke i combacket etter fire uker med sykdom, og første steg på veien til New York Marathon. Det er det som er det faktiske målet.

I det jeg klarte å drite i å gjøre det bra begynte jeg å ta igjen folk. Jeg hang meg i ryggen på en mann og sammen løp vi inn en av damene som jeg ikke hadde sett siden de første 200 meterne. Ikke lenge etter kapitulerte også mannen og jeg begynte å jakte andre rygger lenger fram.

I et bittelite øyeblikk av innbilt selvtillit følte jeg meg sånn her:



Men i virkeligheten så jeg bare sånn her ut mens jeg så vidt klarte å holde kilometertida under 4:30 min/km samtidig som jeg holdt på å dø:

Foto: Sportsmanden
På 8 kilometer ga jeg opp å løpe Oslo halvmaraton og tenkte at 10 for Grete får holde i massevis. 1200 meter seinere, altså 800 meter fra mål skjønte jeg at jeg kom til å fullføre, men jeg turte ikke se på klokka i frykt for at jeg skulle finne på å legge meg rett ned når jeg innså hvor mye jeg har forfalt de siste ukene.

Klokket i mål på 43:42, min dårligste konkurransemil på tre år. Klart var jeg skuffa, men det var heller ikke noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg var rett og slett ikke bedre. Sånn her så jeg ut 30 meter fra mål:

Jeg er hun til høyre, ja. Triks med briller. Det skal jeg huske på til neste gang.
Foto: Sportsmanden.
SkiLøpet på Strava

Selv om avstanden opp til formen jeg pleier å være i på denne tiden av året er lang, krysser jeg fingrene ti kniver i hjertet kors på halsen og banker i bordet for at tiden opp til formen ikke nødvendigvis trenger å være så lang. Grunnlaget er jo der (en eller annen plass, håper jeg?).

Jeg har aldri opplevd liknende formsvikt, og det har aldri før tatt meg så lang tid å hente meg inn. Jeg har derimot kun opplevd å løpe fortere og fortere for hvert år, så dette er jeg neimen ikke sikker på hvordan jeg skal takle. All trening både før og etter SkiLøpet har vært blytung, og akkurat nå føles det som om resten av løpssesongen og skisesongen 2017/2018 kan gå rett på skraphaugen. Faen, ass.



Her er et par bilder fra sjauinga i hagen. Sånn for å lette litt på stemninga her inne.


 

torsdag 1. september 2016

Skal løpe løp i elendig form

Altså, så dårlig form som jeg er i om dagen kan jeg ikke huske å ha vært etter at jeg begynte å trene skikkelig.

Testløpet på tirsdag ble en all time low, 2:44 bak persen fra mai, og rulleskiintervallene i dag var begredelige saker. Jeg føler meg sånn her:


På lørdag skal jeg betale masse penger for å løpe min (sannsynligvis) dårligste 10km noen sinne. Første gang jeg løp 10km i konkurranse var Sentrumsløpet i 2013. Da løp jeg på 44:49. Blir spennende å se om jeg klarer å slå det på lørdag. Blir skuffa om jeg ikke klarer det, men jeg er på ingen måte overbevist om at det går. Skal det gå stort fortere må det skje et under med formen. Nå må baseluskene ut. Pronto.

Her er et bilde fra sist gang jeg var frisk. Da var det sommer og dagen før jeg stakk til Hardangervidda. Og så ser det ut som jeg er naken, men det er jeg ikke. Det var 28. juli. Shit, det er lenge siden.

Hun til venstre er Lisa. Lisa er en av de kuleste jeg kjenner.

Her er enda et bilde av Lisa og meg fra samme dag. Sjukt fin dag.


Er så dårlig form at jeg ikke gruer meg en gang. Det sier litt. Wish me luck.

torsdag 25. august 2016

VM i forkjølelse. Hva nå?

Vi skriver fjerde uka i august, den samme uka som jeg tok rennafart inn i fjerde uke med forkjølelse. Jeg våknet med sår hals på siste dag av turen over Hardangervidda. Det gikk greit å løpe den siste etappen Krossobanen, men i det vi var nede i Rjukan eksploderte bakteriefloraen i halsen min. Og siden har jeg vært syk. Jeg kan kun huske én gang tidligere i mitt 28 år lange liv at jeg har snørret like mye som jeg har gjort de siste tre, nesten fire ukene.

Men så lærer jeg heller aldri. For det er ikke sånn at jeg har holdt meg helt i ro. De gangene jeg har kjent at forkjølelsen har gått over i slimstadiet har jeg tenkt at sykdommen synger på siste vers, og jeg har begynt å trene. Altfor tidlig, selvfølgelig. Kjørte på med hufseintervall forrige tirsdag og holdt fram med treninga til og med torsdag. Søndag fikk jeg en ny smell, og siden har jeg knapt rørt på meg. Og la meg si én ting: JEG HOLDER PÅ Å BLI GAL.

Av to grunner:
1. Som sagt, jeg får ikke rørt på meg (les: trene)
2. Jeg skulle jo liksom perse på 5km, 10km, 21km og 42km i høst

Første forsøk på 10km pers kommer allerede 3. september. Jeg har pleid å bruke SKI-løpet som oppkjøring til Oslo Maraton. De to gangene jeg har løpt SKI-løpet har jeg persa, og to uker etterpå har jeg persa på halvmaraton i Oslo. Jeg merker at jeg kommer til å slite med å holde tradisjonen i hevd, og jeg prøver ikke å la meg stresse av det. Derfor ser jeg omtrent sånn her ut om dagen:


Jeg har innsett at jeg antakelig må roe løken og vurderer å spare perseforsøket på halvmaraton til 2017. Ja, jeg vet det. Det er pysete. Men hallo, å skulle perse på alt fra 5km til ultra fra juni til oktober er vel ikke bare å ta seg vann over hodet. Vi snakker hele Oslofjorden, eller? I hvert fall hvis man planlegger å bli slått ut en hel måned med sykdom.

Jeg er derfor tilbøyelig til å endre høstprogrammet mitt, men én ting er i hvert fall sikkert. Jeg skal prøve litt mer enn jeg har pleid (les: ett løp ekstra) for å ta sub 40 på mila. Herregudtenkomdetikkegår.



Terminlista for høsten ser altså slik ut (gitt at jeg slutter å være syk snart):

3. 9.: SKI-løpet 10km - her er ikke pers målet, her er målet å overleve
4. 9.: Drammensmaraton 5 km - dette er et veldig stort kanskje
17.9.: Oslo maraton - hel eller halv?
15.10.: Furumomila 10 km - perseforsøk
22.10.: Hytteplanmila - vinn eller forsvinn 
6.11.: New York Marathon - gøy ass!
21.11.: Bislett 6-timers?

Så får vi se da, om det blir noe Follotrim og andre småløp innimellom. Da tenker jeg spesielt på i perioden mellom Oslo Maraton og Furumomila. Men før den tid har jeg mer enn nok med å se sånn her ut mens jeg håper ikke resten av løpssesongen går i vasken:


Bli med meg på løp, da vel, så slipper jeg å være dritnervøs alene.

torsdag 4. august 2016

Hardangervidda på langs - en årelang drøm

Toget som er stappfullt av turister som skal ta seg over Hardangervidda til Bergen og Flåm senker farten i det det ruller inn på Ustaoset stasjon. Vi er de eneste som skal av, og velkomstkomiteen på perrongen er en kjølig vind som kommer oss i møte i det toget forlater oss på den øde togstasjonen.

De små sekkene våre er pakket til bristepunktet med nødvendig løpetøy, mat og overlevelsesutstyr i tilfelle uhellet er ute. Sekken min rommer kun 12 liter, men jeg har fått plass til det nødvendigste: regnjakke, vindjakke, vindbukse, stilongs, ulltrøye, ullsokker, lue, votter, innebukse, håndkle, tannbørste, tannkrem (for all del ikke deodorant – det tar for stor plass), tensoplast, vaselin (mot gnagsår – ikke få andre tanker nå), dagslinser, et par ekstra truser og en aluminiumspose i tilfelle vi må tilbringe natta ute. I lommene utenpå sekken har jeg fått plass til to 0,5l vannflasker, en pose nøtter og sjokolade, kompass, mobil og lommebok. I hånda har jeg kartet som skal lede oss på rett vei de neste 106 kilometerne.


De mørke skyene ruller over vidda i takt med vinden og vi setter kursen inn i gapet til de mørkeste skyene. Turen fra Ustaoset til Tuva turisthytte er ikke lang, men vi er ikke utelukkende optimistiske til å slippe unna regnværet. I den lange stigningen opp på fjellet treffer vi på flere barnefamilier som hilser blidt. Vi smiler bredt tilbake og gleder oss over å være i gang. Vel oppe på toppen tar vi noen forsiktige løpesteg. Det går ikke all verdens fort der vi hopper over bekker og gjørmehull, men etter en liten stund blåser vi i om vi blir våte på beina. Det er jo en tapt kamp uansett. Vekta av sekken er plutselig borte og de mørke, truende skyene er glemt i det vi skyter fart bortover den innbydende stien i et fabelaktig storslått terreng i et øyeblikk av lykke. Jeg snur meg mot Per Otto, også kalt Potto:

«Er det dette man kaller runners high?»
«Jeg tror det», gliser Potto tilbake.

Vi flyr over steiner og tuster rundt Ustetind da Potto plutselig sier:

«Jeg tror jeg må finne meg en busk snart.»

Vi ser oss rundt. Verken en busk eller stein av noe størrelse er å skimte. Men må man så må man, og 30 centimeter busk får duge. Jeg spaserer bortover stien med ryggen til som seg hør og bør, og får etter kort tid øye på et par turgåere som kommer imot. Jeg hører Potto flire fra en busk et sted bak meg og skjønner at han også har sett turgåerne, og at de mest sannsynlig har sett ham. Jeg smiler og hilser på turgåerne i det de passerer, og tenker at de sikkert later som de ikke har sett det de nettopp har sett selv om jeg ikke vet hva de har sett da jeg har gått med ryggen til hele tiden. Et nytt turfølge dukker opp like bak den første duoen, og jeg hører nok en gang latteren til Potto. Jeg mistenker at bildene som utspiller seg bak ryggen min er av høy underholdningsverdi. Etter et par minutter kommer Potto opp på siden av meg.

«Altså, vi har løpt alene siden vi kom opp, og når jeg skulle bæsje kom det plutselig et 17.mai-tog forbi», ler Potto.
«Men tror du de så deg da?» spør jeg.
«OM de så meg, da! Jeg måtte velge om de skulle få se fronten eller bak, så da ble det baksida. Håper ikke de sitter igjen med traumer.»

Vi flirer litt begge to før vi på nytt setter fart og drar på over ei myr og en knaus. Etter snaue ti kilometer ser vi Tuva turisthytte, og vi rekker inn på gårdsplassen samtidig med at himmelen åpner seg.

En halvtime etter dette bildet ble tatt løp vi fra Tuva. Omtrent da kom skyene.
Neste morgen starter vi dagen med havresuppe og grove brødskiver før vi takker for oss, og de hyggelige vertene ønsker oss god tur videre. Foran oss har vi en to dagers marsj som vi skal gjøre unna innen middagen står på bordet på Mårbu klokken 17.30. Vi har delt turen inn i tre etapper: først Heinseter, deretter krysset like før Rauhelleren hvor vi skal raste, og så den siste etappen som tilsvarer en dagsmarsj til Mårbu. Været er vekslende, men etter to og en halv time løping er det ikke noe alternativ ikke å løpe med regnjakke lenger.

Jeg kjenner at jeg har litt vondt under føttene hvis jeg lander skeivt på steinene. Jeg tenker på hva jeg vil med livet mitt. Vil jeg leve et A4-liv som jeg føler jeg gjør nå? Burde jeg kanskje bryte opp og flytte utenlands? Ta sjansen, liksom? Ut i det ukjente? Eller burde jeg bli her og få barn? Jeg er tross alt ikke 22 lenger. Jeg nærmer meg 30 og det friker meg ut. Mamma og pappa vil ha barnebarn. Brødrene mine vil ha en nevø eller ei niese. Jeg vil ha barn, men ikke akkurat nå. Skulle ønske jeg var 22 igjen. Jeg spør Potto om han ville gått tilbake i tid til starten av ungdomsskolen og levd alt om igjen dersom han fikk muligheten. Han er usikker, men han tror ikke det. Jeg ville heller ikke gjort det. Men om jeg kunne gått tilbake til den dagen jeg begynte på bachelor, både med og uten den kunnskapen jeg har i dag, ville jeg gjort det på flekken. Hva ville jeg gjort annerledes? Betyr det at jeg angrer på valgene jeg har tatt hittil i livet mitt? Jeg vet ikke. Men jeg vet også at jeg ikke ville vært foruten mye av det jeg har opplevd. Selv om noe av det har vært vondt, har jeg vokst på det og blitt den jeg er i dag. Jeg tenker på om det er mulig å skrive en bok om tankene man gjør seg på lange løpeturer. Lange tankerekker som tidvis kan være logiske å følge, men som noen gang henger sammen ved ett enkelt ord som assosieres med en helt ny tankerekke.

Jeg hører ei rype som sitter på en stein hundre meter fra stien. Den blir avbrutt av noen sauer som gresser ved foten av Store Grønenutan. Det høres dramatisk ut. Kanskje det er et lam som har satt seg fast under en stein mens moren fortvilet prøver å få den løs. Potto og jeg ser på hverandre.

«Det høres ut som mennesker», sier Potto.
«Ja», sier jeg.
Og så løper vi videre.

Vi spiser matpakkene i full fart og fyller flaskene våre i ei elv i krysset ved Rauhelleren. Det er for kaldt til å nyte pausen utover å få i seg nødvendig næring. Vi fortsetter over en myrete ås som ender i ei hengebro.


«Her kunne Brienne of Tarth vandret på vei mot King’s Landing», sier jeg.
«Ja, eller så kunne det vært på veien mot Mordor», sier Potto.
«Synd at det skal være så dyrt å spille inn filmer i Norge og at intensivordningene ikke er gode nok til å trekke til seg de riktig store produksjonene. Tenk hva det kunne gjort for turismen i Norge.», sier jeg.
«Bare se på New Zealand», sier Potto.

Vi fortsetter opp en seig stigning og diskuterer triathlonet Potto skal delta på i august. Potto har trua. Jeg har trua. Det kommer til å bli bra. Potto lurer på hvorfor ikke jeg prøver meg på triathlon. Jeg svarer at jeg er en dårlig svømmer og at jeg ikke liker å sykle. Jeg synes det er gode unnskyldninger. Potto synes ikke det.

Ned i Grøntjørndalen kommer vi inn i flyten. Det er grønt over alt, stien er lysebrun og reinlaven gir et gyldengult skjær. Vi flyr nedover bakkene inntil vi stopper i ei elv.

«Herregud, det der var deilig», utbryter Potto, «det var definitivt det beste partiet hittil».
Jeg kan bare si meg enig. Det er sånne øyeblikk, der alt stemmer, der man formelig flyr bortover stien og det kjennes ut som man ikke bruker en kalori for å skape fremdrift som gjør at noen av oss bare elsker å løpe. Et lite sånt øyeblikk kan være nok til å leve på lenge. Instant happieness, kan vi kalle det.  

Instant happieness.
Vi ankommer Mårbu etter sju timer og et kvarter i aktivitet. 46 kuperte kilometer med innlagte småpauser. Vi tar oss en velfortjent øl før vi spiser middag til magesekken er sprekkeferdig, og stuper i ned i lakenposen før klokken bikker 22.

Siste dag skal vi ut på en ny todagersmarsj. Turen går fra Mårbu via Kalhovd og deretter på veien til Krossobanen, Rjukan. Etter en god frokost spenner vi på oss sekkene og vi kjenner raskt gnagsårene fra dagen før. Jeg sier til Potto at jeg gleder meg til ikke lenger å trenge å gå med sekk. Frihet fra å med sekk. Det minner meg på Ultrabirken 2015 da alt jeg gledet meg til var å slippe å spise når jeg kom i mål. Det tar meg videre til Isaiah Berlin, den politiske teoretikeren som delte frihet inn i positiv og negativ frihet, også kjent som frihet til og frihet fra. Mens man i USA i stor grad forfekter et syn på positiv frihet, for eksempel frihet til å bære pistol og frihet til å kjøpe seg helsetjenester, ser vi i Norge en større grad av negativ frihet, altså frihet fra å bli skutt og frihet fra å gå personlig konkurs fordi man ikke har råd til å betale for kreftbehandling. Jeg finner fort ut at jeg er fan av negativ frihet. Mens våpenforkjempere vi si at negativ frihet er katastrofalt fordi de dermed ikke vil kunne beskytte seg selv, ser jeg det som mer verdifullt å innskrenke friheten til å kunne bære våpen. Det er fordi jeg anser friheten fra å bli skutt som mer verdifull enn friheten til å bære våpen som man kan skyte hvem som helt med hvis man er gal nok. Sett fra et utilitaristisk standpunkt tror jeg den samlede velferden blir størst dersom man har frihet fra å bli skutt framfor frihet til å bære våpen. Tankerekken om utilitarisme, utledet av positiv og negativ frihet, som igjen stammer fra gnagsår fra sekken, blir brutt når Jan Teigen tar plass inni hodet mitt og kjører på med moduleringspartiet fra slageren «Optimist». Vi skal tross alt opp på fjellet foran oss.

De neste timene går Jan Teigen på repeat inntil han erstattes av Edvard Grieg og Anitras Dans når vi løper inn i et ekstremt nasjonalromantisk landskap av perfekte stier, farger og sollys midt imellom Mårbu og Kalhovd.

På Kalhovd teiper Potto føttene på nytt mens jeg bytter ut og kaster sokkeparet jeg har løpt med de siste tre timene. Myra og joggeskoa har slitt store hull i sokkene, og de har gjort jobben sin og vel så det. Vi spiser matpakkene vi lagde på Mårbu før vi setter kursen mot Krossobanen. 30 kilometer på det vi tror er en lettløpt grusvei gjenstår, og vi bytter på å være hare i motvinden og regnet. Fem kilometer fra mål er Potto nære ved å kaste opp gjentatte ganger, men han mobiliserer det siste av krefter, graver med neglene i jordkjelleren og jogger med et innbitt uttrykk i ansiktet de siste kilometerne til Rjukan. Vel framme ved Krossobanen viser klokka 49.85 kilometer, og vi befinner oss i et dilemma som kun løpe- og teknologinerder kan gi oss medfølelse for. Vi er fullstendig utslitt og burde være fornøyd med å komme fram, men det går ikke an å gi seg 150 meter fra 50 kilometer. Vi er fanger av teknologien. Turens desiderte lavpunkt kommer dermed når vi jogger rundt på plassen foran Krossobanen som to hodeløse høns for å samle de siste 150 meterne. Ikke et øyeblikk jeg er nevneverdig stolt av for å si det sånn.

Men vi kom oss altså til mål. Min tre år lange drøm om å løpe Hardangervidda fra nord til sør gikk endelig i boks. Jeg fant til slutt noen som var gærne nok til å bli med på langtur, og jeg vil derfor rekke en stor takk til Potto som tok sjansen på å bli med selv om vi aldri har tilbragt mer enn et par timer i hverandres selskap, og selv om verken han eller jeg visste helt hva som ventet. Takk for turen!



 Epilog - for detaljinteresserte

Her er sekken jeg løp med (kartet er den hvite saken som ligger øverst til venstre i bildet):


Her er et bilde fra da vi drakk øl på Mårbu. Jeg var tørst:


To stemningsbilder fra flaggstanga på Mårbu som var eneste sted på turen med dekning og noe tilnærmet edge-nett:



Sokkebytte/-kasting på Kalhovd (de så jævligere ut i virkeligheten):


Vi trodde veien fra Kalhovd var flat. Her ser den flat ut. Den var ikke flat:


Sånn så shortsen min ut etter 106 kilometer løping. Rævsvette i ordets rette forstand:


Dett var dett!