søndag 28. september 2014

Helan og Halvan på skogstur

Søndag: Bakfyll. Halvspist kebab i kjøleskapet. Walk of shame. Angst. Avsky. En utboks på mobilen man ikke tør se i.

For noen er dette en klassisk søndag. For Helan og Halvan, aka Marie og meg selv kan noen søndager fortone seg litt i samme gate som dette. Men med et dagsbudsjett på 39 kroner og svært lite lyst eller ferdigheter til å snylte til seg noen enheter av en eldre mann i en bar (for vi ser jo ut som Playboymodeller begge to), så i hvert fall dagens søndag noe mer streit ut.


Men det første først. Hvem er Marie? Marie beskriver seg selv som en idiot, men jeg synes hun er ganske ålreit. Dessuten har hun nettopp kjøpt seg pulsklokke og funnet ut at man ikke trenger å drepe seg selv hver gang man løper. I Marie hadde jeg en konkurrent til tronen som lapskausdronning, men nå har hun blitt en vaskeekte i1-forkjemper. Det går det an å like.

Mens Oslo lå og rullet seg i bakrus satte vi derfor kursen mot Lillomarka og to timer med rolig jogging, fullstendig uten fylleangst, selvmedlidenhet eller skallebank.


Med fisk høstluft i lungene, god samvittighet og myr i skoa satte vi oss på bussen tilbake til byen etter å ha hilst på en håndfull turgåere, spist blåbær og faceplanta på runden vår. Mens Marie hoppet av på Sagene fortsatte jeg et par stopp lenger ned mot sentrum. Etter å ha tilbudt en narkoman med krykker å sitte på fanget mitt (ikke fordi jeg ikke ville flytte meg, men han ville ikke jeg skulle reise meg), reiste jeg meg opp i god tid før stoppet mitt for å være helt sikker på å komme av bussen.

I det jeg stelte meg i midtgangen kjente jeg at jeg luktet dritt. Ikke sånn "jeg-er-ei-pent-sminket-berte- som-trener-halvhardt-på-treningsstudio-og-blir-bare-litt-svett"-lukt. Mer enn sånn "jeg-er-en-120-kilos-tung-mann-som-spiste-altfor-mye-hvitløk-i-går-og-ikke-har-bytta-skjorte-på-fem-dager"-lukt.



Ikke nok med det. Bak meg satt det to svenske fyrer av typen "jag-är-så-jävla-kul-och-hipp-och-har-tattis-på-kuken." Merket med én gang at de pratet om meg da jeg stelte meg foran dem. Ikke fordi jeg er innbilsk, men fordi jeg bare skjønte det (innbilsk). Først fniste de litt før han ene sa:

- Neimen, legg av!
- Hysj, inte säga nogot.

Av det var det to plausible hypoteser som tok form i hodet mitt. Enten snakket de om:

1...rumpa mi. Jeg hadde på meg 2xu-tightsen min. Du veit, den tightsen alle jentene i Oslo går med selv når de ikke skal trene fordi man får faste lår og rumpe i den. Ikke bare holder tightsen celulittene og flesket på plass, den er også svært gjennomsiktig. Det fant jeg ut for seint.

2...at jeg luktet uteligger på sjette året. 

Etter en rask (og egentlig fullstendig unødvendig) anvendelse av elimineringsmetoden kom jeg fram til at det eneste sannsynlige de kunne ha snakket om var at jeg luktet vondt til å ha så fin rumpe.

Så da hoppet jeg av bussen og trasket i retning Grünerløkka i en eim av gammel promp og med en hipsterscore lik null. I det minste var jeg ikke bakfull.

tirsdag 23. september 2014

Dagens outfit: lesesalen

Nå har kulden på nytt funnet veien inn på lesesalen, og hva passer vel bedre enn en re-post av et innlegg fra et år tilbake da lesesalen var på sitt kaldeste.

Nå er det endelig høst, og varmen er skrudd av på lesesalen. Derfor er det viktig å kle godt på seg. Her er dagens anbefaling for hvordan man kan holde varmen og fortsatt se smashing ut når man sitter på lesesalen og hele verden bryr seg om hvordan akkurat du ser ut.



Sko: husker ikke
Bukse: husker ikke
Genser: noe billig skvip fra H&M
Skjerf: husker ikke
Gaffel: fra kjøkkenet på TIK-senteret i 5. etasje på Samfunnsvitenskapelig fakultet, UiO
Hår: vaska i går
Mascara: fra i går
Beina i kryss: lært det av www.fotballfrue.no
Duckface: lært det av www.fortballfrue.no

Sånn gjør du det: Surr deg godt inn i skjerfet og fest det i livet med en gaffel. Finere (og billigere) brosje får du ikke!
Velbekomme.

søndag 21. september 2014

Oslo Maraton - pers på korte bein

Gårsdagens Oslo Maraton skulle bli mitt første halvmaraton på asfalt, og mitt livs andre halvmaraton etter Birkebeinerløpet 2013. Oppladninga besto som sagt av SkiLøpet for to helger siden, hverdagstrening og flere timer med masterinnspurt på lesesalen med rødvinsdunken i bokhylla.

Jeg har tidligere uttalt at målet mitt var å løpe ned mot 1:35, men innerst inne har jeg gått og drømt om 1:33. Jeg var oppført i pulje to, men som følge av ca. tusen dobesøk, havnet jeg et stykke bak 1:40-ballongen.

Starten gikk, og det gikk altfor sakte. Jeg visste jo det kom til å bli kø i starten, men herregud, da. Jeg løp sikksakk, løp inn rett foran en mann og holdt på å spenne bein på ham. Jeg visste jeg var en superirriterende selvrealiserende mosjonist med altfor høye tanker om seg selv, sa unnskyld og fikk et grynt tilbake. Helt ok.


Til tross for mye folk kjempet jeg meg forbi menneskehorden rundt 1:40-ballongen og rundet første kilometeren på 4:08. Dette var bekymringsverdig fort i og med at det var samme snittfart som på SkiLøpet. Og SkiLøpet var bare 10 km. Nå skulle jeg løpe dobbelt så langt.

Hodet: Nå kan du roe ned litt. Legg deg på 4:30 min/km.
Kroppen: Slapp av, sjef. Jeg har satt på cruisekontrollen.
Hodet: Men du har ikke kontroll.
Kroppen: Nei, det har jeg ikke.

De første åtte kilometerne gikk som en lek. Kroppen var lett, beina var lette, hodet var positivt og jeg plukket menn og damer som om jeg aldri hadde gjort annet (kan tolkes på flere måter, jada).

Inn på Tjuvholmen skrudde jeg opp farta et par hakk for å ta igjen noen damer som så veldig proffe ut, og for å kjekke meg litt for alle tilskuerne. For de så jo selvfølgelig på meg og tenkte:

"Dæven, så fort hu der løper. Ser skikkelig proff ut. Hu der er garrantert ruttinert, ass" (med trykk på gARRantert og rUTTinert).

Men det var jo ikke tilfellet. Alt de så var masse folk som løp ganske fort, men ikke så veldig fort, og hvis de så litt godt etter så de ei veldig lav jente med uproporsjonalt korte bein. En mer sannsynlig kommentar ville nok ha vært:

"Hu der løper fort til å ha så korte bein", eller "hu der har altfor store pupper til å løpe såpass fort".

Dette er ikke en slu måte å indirekte antyde at jeg har store pupper for å skryte. Og om det hadde vært det hadde det definitivt ikke vært for å skryte. Ulempen med pupper har jeg skrevet om før, og det kan leses HER.

Kjente meg fortsatt frisk i beina da jeg rundet 10 kilometer, men ble småskeptisk da jeg innså at jeg hadde løpt de første ti på 43 minutter.

Hodet: Aiaiai, dette kan bli spennende. Når kommer sprekken?
Kroppen: Kommer ikke den, vettu. Skal vi løpe litt fortere?
Hodet: Ikke snakk om.
Kroppen: Party pooper.

På 13 kilometer kjente jeg at det måtte jobbes litt mer for å holde farta på 4:20, og 4:30 kjentes ikke akkurat ut som en spabehandling det heller. På 14 kilometer sto mamma og Guri og var mer opptatt av å ta bilder enn å lange meg drikke, men hva gjør vel det da de tok dette blinkskuddet:


På brua over Oslo S kjente jeg for første gang antydning til syre. Beina kjentes blytunge, og pulsen spratt opp. Heldigvis gikk det nedover like etterpå, så jeg fikk ristet ut en del, i tillegg til at det sto en kjekk fyr jeg ikke kan huske å ha sett før og ropte: "Kom igjen, Kaja! Du er rå!" Tenkte kanskje jeg hadde møtt ham på byen en gang før jeg innså at han hadde lest på startnummeret mitt. Fylleangsten rakk med andre ord ikke å feste grepet. Heldigvis.

Bakken ved Botanisk hage var selvfølgelig dritt, men ikke så dritt som jeg hadde trodd. På 18 kilometer sto igjen mamma og Guri. Denne gangen hadde Guri tryllet fram en daff cola, mens mamma trakterte kamera og tok dette blinkskuddet:

18 til 19 kilometer gikk greit, men fra 19 og inn begynte jeg å hate litt. Hatet at jeg ikke hadde lange, slanke bein. Hatet at det gikk slakt oppover til Karl Johan. Hatet at det plutselig gikk dritbratt opp til Stortinget (alt blir dritbratt etter 20 kilometer), og hatet at Piper i Orange is the New Black tar så sykt dumme avgjørelser.

Heldigvis kom mål der det skulle, og jeg kunne fornøyd klokke inn på 1:33:27 og pers på over ti minutter på halvmaraton.

To blide ekorn: Rikke og jeg har tilbragt sommeren sammen på lesesalen, men vi har også tatt noen fridager for å løpe Nordmarka på langs et par ganger som en del av Rikkes oppkjøring til maraton. Hun debuterte på 3:39 og hadde selvfølgelig rukket å dusje innen jeg var i mål, så hun fikk låne min medalje på bildet.

Etter å ha dusjet og spist litt banan var det bare én ting som var riktig. Fylle glykogenlagrene.

fredag 19. september 2014

På Löplabbet

Jeg bare: Jeg vil ha Hagio.
Hun bare: De finnes ikke i mindre enn størrelse 36.
Jeg bare: *sad face*
Hun bare: Men vi har mange fine barnesko.

Adios.

torsdag 18. september 2014

Gamle klassikere for (veldig) spesielt interesserte

I og med at jeg nå har byttet bloggplattform kommer her et innlegg med en oversikt over og linker løps- og rennrapporter fra den gamle bloggen.

2014
SkiLøpet - Min hittil sterkeste tid på 10km, 41.27.
Storsylen opp - Her døde jeg litt. Det var altfor bratt og jeg tryna tre ganger.
St. Olavsloppet:
Dag 1
Dag 2
Dag 3
Dag 4
Sentrumsløpet - Skuffet maks med å løpe på NØYAKTIG samme tid som i 2013. Hva er oddsen, liksom?
Årefjellsloppet - En av mine personlige favoritter sånn bloggpostmessig.
Vasaloppet - Sugeføre. Ett spor. Enough said.
Furusjøen Rundt - Vind. Mye vind. Jeg hater vind.
Holmenkollmarsjen - Gurimalla, jeg koste meg her.
Pustertaler Ski Marathon - Sesondebut etter fire ukers sykdom. Sprakk maks.

2013
St. Olavsloppet
Birkebeinerløpet - Halvmaratondebut
Fornebuløpet - Altfor varmt.
Sentrumsløpet - Persen satt her ble stående altfor lenge og var nære ved å bli en forbannelse.
Halvbirken - Tre tryn.
Vasaloppet - Vasaloppdebut bakerst i led 9. Kø, kø, kø. Men gøy.
Jo Gjenderennet - Gikk på preppen fra rennet helga før. Pluss et par lag til med smøring.
Norefjellrennet - Et av mine mindre stolte øyeblikk.

2012
Singapore Marathon - Her døde jeg ganske mye mer enn på Storsylen Opp.
Fornebuløpet - LOL.
Sentrumsløpet - Rundlurt av GPS'en.
Skarverennet - Mitt livs andre renn. Første skirenn siden klubbmesterskapet da jeg var 14.

onsdag 17. september 2014

Ny blogg

Da har det altså skjedd. Jeg har tenkt på det ufattelig lenge, men jeg bare så lat (les: har et sykt spennende liv å leve så jeg ikke gidder å leke med pc'en min) at det måtte en masteroppgave til for at jeg skulle få ræva i gir og skifte bloggplattform.

Det er flere grunner til at jeg nå har skiftet blogg.

1. Det gamle bloggnavnet var noe utgått på dato. Siden utgangen av 2012 har jeg tenkt jeg burde byttet navn, men jeg måtte altså til 2014 for at det skulle skje.

2. Blogg.no ble rett og slett litt for rosa. (Mange av) bloggerne er rosa. Venneforespørslene er rosa. Kommentarene er rosa. Logoen er rosa.

3. Jeg hadde litt problemer og null konsentrasjon til å ordne med layouten på den gamle bloggen (som jeg forøvrig synes er skikkelig døll).

Så da er jeg altså her.

Formålet med denne bloggen er akkurat det samme som den gamle. Selv om NM-forsøket i 2012 ble avlyst på grunn av alvorlig blodmangel og utseende som en kritthvit vampyr, lefler jeg fortsatt med tanken om NM. Denne gangen 30km individuellstart i mars 2015. Men det har jeg ikke sagt høyt ennå.

Enn så lenge vil den gamle bloggen være som den er inntil jeg finner ut hvordan jeg kan overføre gamle innlegg til denne bloggen eller ta en backup av innleggene jeg har der. Hvis noen har tips er det bare å skrike ut. 

Når det er gjort, har jeg planer om å slette min gamle blogg fra det rosa sminkeimperiet.

Dersom noen er interessert i å lese gamle innlegg, kan de finnes på www.kajanm2012.blogg.no inntil videre.