En fantastisk skisesong med førsteplass i Hodelyktrennet, fjerdeplass i TrysilKnut-rennet, DNF i Kaiser Maximillian Lauf (ikke mye å skryte av, men en morsom opplevelse), fjerdeplass i Vindfjelløpet (på blanke ski), syvendeplass på Hafjell Skimaraton (på blanke ski) og en 38.plass i Vasaloppet skulle krones med årets første og siste skøyterenn, Skarverennet.
Skuldrene var særdeles lave av flere grunner.
1. Ikke et eneste stavtak ble tatt i påska
2. Ikke en eneste treningsøkt ble gjennomført i påska
3. Siste hardøkt ble unnagjort seks uker før Skarven
Selv om forutsetningene foran Skarven var av det dårligere slaget liker jeg ikke å gjøre det dårlig. Samtidig er jeg utstyrt med et minimum av selvinnsikt og skjønte at her fikk det bare gå som det kom det måtte - jeg fikk ikke gjort noe mer med forberedelsene uansett.
 |
| Nervøs stemning på toget til start. |
Toget ankom Finse omtrent 45 minutter før start. 20 av minuttene ble tilbragt i dokø, og ti minutter ble brukt til å lokalisere bagasjedroppen, kle av seg og pakke sekken. Da gjensto det ti minutter til oppvarming før jeg fant meg plass i startfeltet. Det holdt til 400 meter for å teste skia jeg hadde lånt av Marthe og litt snurring på armene før jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å stappe overtrekksjakka ned i den altfor lille sekken jeg skulle gå med. Med jakka på plass i sekken var det ikke annet å gjøre enn å løpe til start.
Kom meg greit ut fra start og fikk en fin posisjon inn i bakken som møter løperne etter omtrent én kilometer. Klatringa gikk greit i omtrent 200 meter før det var full stopp og alarmklokkene på. Syra inntok låra med full styrke, og blodsmaken satte seg i halsen. Bakken, la oss bare kalle den veggen, hadde så vidt startet, og jeg vurderte allerede å bryte. Det var tre kilometer igjen av veggen som selv Whitewalkerne i Game of Thrones skal slite med å komme seg opp, og jeg kjempet meg oppover med en ræv som bar preg av å ha drukket peruviansk øl og spist churros med dulce de leche i to uker i strekk. #fatcamp.
 |
| Latterlig godt. Foto: Google |
Det var først da jeg skjønte hva folk mener når de sier at form er ferskvare. Min form var som en avokado som har ligget for lenge i fruktdisken. Den ser grei ut utenpå, men når du klemmer på den, og ikke minst åpner den er den mykere enn grevinnehenget til grandtante Oddbjørg og brunere enn...ja du vet.
Til tross for tømmerstokklår og blodsmak fra lungene til tungespissen kom jeg meg opp bakken uten å stoppe. Det gikk ikke fort, og det så garantert ikke bra ut, men så er jeg heller ikke Therese Johaug. Jeg er meg. Jeg er 160cm kort, har ikke thigh gap, sitter pal i en kontorstol store deler av uka, og har et uforholdsmessig godt O2-opptak som fullstendig sviktet meg på Skarverennet. Ok, siden du spør så kan jeg røpe at det ligger på 66 ml/kg/min. #snikskryt
 |
| Ut fra start. Maren i tet, så meg og deretter Linda. Linda knuste resten av påskekyllingene og tok hjem klubbmesterseieren. Foto: Kim Ellertsen. |
Men det hjelper jævlig lite med O2-opptak på 66 ml/kg/min når man ikke kan skøyte på ski, ikke sant. Så da loffet jeg innover fjellheimen med lår stinne av syre. Flere av nedoverbakkene er litt for bratte for min smak, og som seg hør og bør ble det litt ploging. Store deler av løypa heller mot høyre, og jeg sleit med å komme inn i en rytme i den skeive løypa. I motbakkene stoppet det opp, og i nedoverbakkene feiga jeg ut. Det var nok til å lure fram min indre skeptiker som alltid gjør sitt beste for å ødelegge for meg.
Dusten: Ikke kan du gå oppover og ikke kan du stå nedover.
Jeg: Skulle ønske alle renn var flate.
Dusten: Men det er de ikke. Greia med langrenn er jo at det er mye opp og ned. Du kan jo ikke gå på ski, du.
Jeg: Slutt å være så jævla Erasmus Montanus.
Været var strålende, og til tross for dårlig kropp koste jeg meg egentlig ganske mye. Jeg hadde slått meg til ro med at formen var utgått på dato slik som den gamle melkekartongen i kjøleskapet. Stemninga langs løypa var herlig, og etterhvert så jeg en svart fjelltopp i horisonten. Jeg kunne ikke huske at det var så mye folk på Jägertoppen året før, og heller ikke at det var så god stemning. Sondre sto klar med jägershot og så meg lenge før jeg kom til toppen. Han løp ved siden av meg med flaska i venstre hånd og glasset i høyre mens han brølte:
"NÅ MÅ DU FAEN MEG JOBBE PÅ, KAJA!!! TA DEG EN JÄGER - DET HJELPER PÅ SMERTENE OG KRAMPENE OG ALT, FOR HELVETE!!! TA DEG EN JÄGER FOR FAEN!!!
Hadde det ikke vært for at jeg hater jäger skulle jeg tatt meg en slurk, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg sakket bittelitt på farten på toppen da jeg seriøst overveiet å stoppe og ta meg en øl med folkemengden i stedet for å gå rett i mål.
 |
| Det er bare ikke greit, ikke sant. Foto: Et mørkt hjørne av Internett |
Men så er det dette syndromet som noen vil kalle "flink pike", men som jeg nekter å kalle "flink pike" fordi gutter også har det. Derfor fortsatte jeg mot mål i et tempo som ikke skremte noen, men som allikevel var det raskeste jeg greide. I nedoverbakkene mot mål ble jeg frasklidd av en håndfull jenter, men når de ikke eier frykt eller konsekvenstenkning og jeg eier alt for mye av det, var det akkurat som forventet.
Jeg klarte ikke å sitte i hockey hele veien ned da låra skreik etter oksygen. Jeg måtte ved flere anledninger reise meg opp for å avlaste, og Dusten fant på nytt veien inn i hodet mitt.
Dusten: LOL. Hva skal du med så store lår når de ikke duger til noen ting? Serr? Er det mulig, liksom?
Kom meg til slutt i mål seks minutter saktere enn i fjor, og til en mye dårligere plassering. Skuffelsen varte i cirka ett minutt, for i mål sto SKIGO-gjengen, det var strålende sol og afterski på agendaen.
 |
| Foto: Arne Olav Wagenuis. |
Det blir helt sikkert Skarverennet igjen til neste år. Jeg vurderer trimklassen, men kjenner jeg meg selv rett blir det vel konkurranseklassen til neste år også. Får prøve å gå litt på ski i påska neste år, så kanskje jeg klarer å stille litt bedre forberedt.
