mandag 26. oktober 2015

Fredrikstad maraton - pallplass og ertesuppe

Jeg er svak for Østfold og østfoldinger. Da jeg i flere år av ungdomstida mi tilbragte annenhver helg på kretstrening i Østfoldhallen syntes jeg østfolddialekta var heslig. Mulig jeg fikk en form for overdose. Men nå er det tvert i mot. Eller som man sier på godt norsk: the table has turned. Jeg synes østfolddialekta er en av de triveligste og utvilsomt mest joviale dialektene i landet.

Og så smelter jeg jo litt ekstra når arrangementet rundt Fredrikstad maraton er til å spise opp. I stedet for høy dunka-dunk-musikk og speaker på startplass sitter løperne henslengt i sofaene i andre etasje i FIF-huset inntil løpsleder en halvtime før start tar ordet:

"Hei aille sammen. Nå ære tredve minnutter te start. Hvis du står nere ved målseglet her når starten går og du ænte forstår åffer det ænte er noen andre der, er det fordi du må hundreogfemognittimeter nordante for å finne start. Dere løper gjennom målseglet, og så blire tre runder på 14 kilometer. Etterpå ære ærtesuppe, vørterøl, kaffe og kaker her inne. Og så ære garderobe med badstu til aille som har løpt."

Jeg bare, serr? Det her må man bare elske.

Jeg har lekt litt med tanken om å løpe et maraton i år, og da jeg tilfeldigvis scrollet på terminlista til kondis.no tidligere i uka, fant jeg Fredrikstad maraton. Jeg visste ingenting om løpet, og var litt skeptisk til høydeprofilen da jeg så det skulle komme noe som liknet på en real kneik mellom sju og ni kilometer. Som vi skulle forsere tre ganger. Tilsammen 15 kilometer av løypa skulle gå på skogsvei og litt sti, mens resten skulle være god, gammaldags asfaltdunking. Kanskje ikke verdens raskeste maraton, men hvorfor ikke prøve?


Dermed befant jeg meg på startstreken hundreogfemognitti meter nordante FIF-huset lørdag formiddag. Planen var å holde en fart mellom 4:30 og 4:40 minutter per kilometer og komme i mål på omtrent 3 timer og 16 minutter.

Ut fra start var vi fire damer som dannet en slags gruppe. Tre tynne, lange løpekropper og meg bakerst. Damene dura på i 4:25-fart, og maratonebutanten i meg bare:

Det her går lett, ass. Bare henge på?

Heldigvis er jeg ikke helt debutant. Jeg har løpt ett maraton før, nemlig Singapore Marathon i 2012 (kan leses HER) og da fikk jeg smertelig erfare at det er lett å bli overivrig i starten. Men det betyr ikke at jeg er erfaren på distansen, så kroppen min bare:

I dag er du lett, Kaja. Går fint, det her.

Mens hodet mitt bare:

Nå holder du stø kurs mot isfjellet. La damene stikke og løp dit eget løp. Hold deg rundt 4:40.

Mens det fortsatt gikk lett.
Foto: Rolf B. Gundersen

Og vet du hva? Jeg gjorde det! Men jeg var ikke så innmari god på det. Jeg hadde latt damene dure på i sin fart bortover flatene, men i den fryktede bakken inn i Fredrikstadmarka hadde jeg helt uten forvarsel forsert to av dem, og nå lå jeg plutselig i ryggen på første dame (som for øvrig heter Anette). Vi løp sammen igjennom skogen, og da vi kom ut langs et vann fikk vi vinden rett imot, og Anette snudde seg mot meg og sa med verdens største smil:

Det er skikkelig surt i dag. Ikke de beste løpsforholdene. Har du løpt her før?

Jeg ble satt ut av hvor hyggelig hun var, og jeg følte ikke lenger at hun var en konkurrent. Vi løp side om side og skravlet om løst og fast til vi rundet 14 kilometer. Ut fra drikkestasjonen ved FIF-huset fikk jeg en liten luke, som jeg var sikker på at Anette skulle spise opp så snart vi kom ut på flatene, men jeg kunne ikke lenger høre stegene hennes.

Hodet: Nå var du dum, Kaja. Det her var skikkelig dumt. Du leder nå, du vet det?
Kroppen: OM jeg vet?
Hodet: Det er fortsatt 27 kilometer igjen. Bare nevner det.
Kroppen: Du?
Hodet: Mhm?
Kroppen: Jeg må litt bæsje, jeg.
Hodet: Selvfølgelig må du det.

Så da løp jeg i tet, da. Med gode bein følte jeg meg som en million dollar, men magen min hadde bestemt seg for å kuke det til for meg. Ikke var det noen steder å gå på do heller. Løypa gikk langs en over middels trafikkert bilvei, og langs veien var det kun en haug med industribygg med videoovervåkning. Jeg lette febrilsk etter en busk langt fra videokamera og biler, men ingen muligheter åpenbarte seg.

På 17 kilometer sto mamma med banan til meg. Jeg tok imot, men turte ikke spise den før jeg visste jeg kunne springe rett i en busk. På 18 kilometer hadde arrangørene rigget opp en drikkestasjon, men ikke faen om jeg turte å putte i meg noe som helst. Nå var det krise. Alle omgivelser var betong, og jeg visste det var kritisk å få i meg det jeg kunne av væske. Allikevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å løpe rett forbi drikkestasjonen i desperat søken etter en busk. Rett før 20 kilometer så jeg en ansamling av grønt som var akkurat nok til at jeg kunne gjøre det jeg måtte. Jeg heiv bananbiten jeg hadde båret på i tre kilometer i kjeften og skar 90 grader til venstre opp en liten skrent. Med passe innsyn fra bilistene og utsikt til fortauet så jeg både Anette og dame nummer tre, nå nummer to, løpe forbi der jeg satt.

Ferdig tømt dro jeg på meg tightsen og bestemte meg for å ta opp jakten. Jeg peisa på i idiotisk 4:05-fart bortover sletta, og tok igjen dame nummer to, nå nummer tre, etter en kilometer. Også hun blid som ei lerke:

Der er du, ja. Løp på, nå!

Opp bakkene inn mot marka spiste jeg meg stadig nærmere Anette, og etter fire kilometer løp vi igjen side om side. Anette snudde hodet til siden og så på meg:

Går det bra med deg, eller?

Herregud, hva skjer med at folk er hyggelige på det løpet her? Igjen var jeg skikkelig dum og urutinert da jeg bestemte meg for å løpe forbi Anette i stedet for å ligge i rygg og la henne dra. Jeg fikk en luke på om lag 50 meter og var igjen i tet.

Luka. 28 kilometer.
Foto: Rolf B. Gundersen

Ut på tredje runde kjente jeg at det begynte å røyne på med krefter. Kastet i meg en gel og forsynte meg med cola og banan av mamma. Men det hjalp ikke. Kilometertidene steg sakte men sikkert mot 5-tallet, og på ei paddeflat strekning på 31 kilometer løp jeg rett inn i isfjellet. Anette danset forbi med lette gasellesteg, mens jeg dro de altfor korte, altfor stutte, altfor kraftige post-fotballåra mine forbi Østfoldhallen i en nostalgisk eim av pølse i vaffel.

Herfra og inn ble det en kamp. Jeg var megakvalm og orket ikke annet enn vann på drikkestasjonene selv om jeg visste det var et dårlig valg. Kroppen trengte energi. Samtidig trengte den enda mindre å kaste opp, så da ble det vann.

Jeg så dame nummer tre noen hundre meter bak meg, og var redd hun kom til å ta meg igjen hvis jeg ikke fikk ræva i gir. Jeg fikk på ingen måte ræva i gir, så med tre kilometer igjen kom hun opp på siden av meg.

Hun: Jeg har så krampe i foten.
Jeg: Det er ikke langt igjen nå, så det går bra. Kjør på.

Jeg forsøkte ikke en gang å henge. Jeg ville bare i mål, og jeg visste jeg kom til å være dritfornøyd med å fullføre, for nå hadde jeg VONDT.

På 40 kilometer sto mamma med cola og banan, men jeg var så tom og sliten og kvalm og lei at jeg ikke orket å forsyne meg. I stedet ba jeg henne løpe med meg. Hun var ikke vond å be og spratt foran meg som ei ku på vårslepp. Jeg sier ikke at mamma er ei ku, for det er hun ikke, men hun så like glad ut som kyr gjør når de kommer ut om våren hvis du skjønner hva jeg mener. Mamma var hare, motivator og speider, og hun kunne forsikre meg om at det ikke var noen damer å se bak oss.

Jeg hadde på ingen måte noen spurt i beina, så jeg vraltet over målstreken, sjeleglad for at det ikke ble noe spurtoppgjør, til 3. plass på 3:22:05.

Jeg var gladere enn jeg så ut. Hadde bare sjukt vondt i alt.
Foto: Rolf B. Gundersen

Jeg klarte ikke 3:16, men det er greit. En kranglevoren mage førte til at jeg mistet viktig drikke. At den i tillegg sendte meg inn i en busk med påfølgende idiotisk opphenting av teten var nok noe av det dummeste som kunne ha skjedd. Tar jeg det i betraktning er jeg ikke bare fornøyd, men veldig fornøyd med sluttiden. At løypa ikke akkurat var lettløpt med både motbakker og vind, gjør at jeg har stor tro på å komme ned mot 3:16 ved en senere anledning.

Til slutt må jeg bare si at Fredrikstad maraton uten tvil er det hyggeligste løpet jeg har vært med på. Herlige funksjonærer, fantastisk publikum, ekstremt trivelige deltakere, og ikke minst ertesuppe med flatbrød og vørterøl etter målgang. Altså, hallo.

Om jeg skal komme med forslag til forbedring, er utplassering av et toalett eller to på asfaltstrekningen det eneste jeg kan komme på.

mandag 19. oktober 2015

Hytteplanmila 2015 - sakte men sikkert mot sub 40

Sammen med alle andre selvrealiserende (men superhyggelige) mosjonister som ønsker seg pers på slutten av løpesesongen, sto også jeg på startstreken til Hyttplanmila med ett mål for øyet: pers. Oppladninga var så som så. Lange dager på jobb og stinne bein hele uka gjorde at jeg ikke kunne gjøre annet enn å satse på at alt arbeidet gjort før den siste uka fikk være godt nok. Dermed slapp jeg unna de verste nervene, og det er jo en bonus.

I år som i fjor hadde jeg planer om å henge meg på 40-ballongen, men da jeg ikke så noen 40-ballong i det startskuddet gikk, var det ikke annet å gjøre enn å gønne på for egen maskin. Som vanlig var det knuffing og trangt ut fra start, men siden jeg er av den konfliktsky typen var det bare å ta imot det som måtte være av knuffing og legge det på karmakontoen.

Den første kilometeren på Hytteplanmila er svært rask, og da jeg rundet kilometersmerket på 3:30 kunne jeg ikke gjøre annet enn å flire. Sånne som meg skal ikke åpne på 3:30. Det MÅ jo bli sprekk.

På to kilometer meldte første brytetanken seg, men like etter lå en stakkar som hadde kollapset (som heldigvis fikk hjelp og som det heldigvis gikk bra med), og det slo meg fort at det der var gyldig DNF-grunn. Hvor mange gyldige grunner hadde jeg? Ingen. Så da var det bare å fortsette.

Sjekk det været, 'a! Perfekte forhold.
Foto: Hytteplamila 
Kroppen kjentes helt ok, og jeg forsøkte å rykke på en fyr som løp med en altfor stor vindjakke. Jeg vet ikke hvorfor, men det irriterte meg at han løp med vindjakke når det var så fint vær. Han tok meg bortover og oppover (ja, det er faktisk en del oppover mellom to og fire kilometer), og jeg tok ham nedover. "Dessverre" var det mest bortover, så da måtte jeg til slutt gi tapt

Målet var som sagt pers, men den defensive delen av meg tenkte at så lenge jeg løp en god femkilometer kunne jeg være fornøyd. På fire kilometer var det derfor omtrent dette som gikk igjennom hodet mitt:

Defensive Kaja: Ligger an til passering godt under 20 minutter. Klarer du det kan du lunte i mål.
Offensive Kaja: Nei, nei. Da ligger du jo an til sub 40. Klart du ikke skal gi opp da!
Diplomaten Kaja: Ok, vi gjør som følger. Nå er det bare én kilometer igjen til halvveis, og da er det bare fire kilometer igjen til ni kilometer som bare er én kilometer fra mål, og da er jo målseglet ganske nærme hvis man ser bort ifra den siste bakken. Ække så ille det. Det fikser du, ikke sant?

Uten noe mer snikksnakk ble fem kilometer passert på 19:34 på klokka (19.39 på Hytteplanmålinga), og jeg var dritfornøyd. Solid pers på distansen og 20 sekunder gå på for å klare sub 40. Allikevel var det noe som skjedde her. Den defensive delen av meg var plutselig for fornøyd.

Defensive Kaja: Nå har du løpt over all forventning halvveis, og du hadde ikke trodd du skulle klare sub 40 i år. Du ligger uansett an til pers, og hvorvidt den er over eller under 40 minutter spiller ingen rolle så lenge det blir pers. If you know what i mean (ikke spørsmålstegn/ikke oppe til diskusjon).

Den offensive delen av meg prøvde å holde farta oppe, men igjen ble jeg offer for svak psyke og uklart fokus mellom seks og åtte kilometer. Mens jeg dro på det som føltes som ei svær deigræv som kun løftet seg noen tunge centimeter over bakken for hvert steg, hørte jeg plutselig en haug med mer eller mindre lette steg komme stadig nærmere. Det hørtes akkurat ut som når Scar pusser hyenene sine på en haug med gnuer (en gnu - flere gnu eller gnuer?) for å ta rotta på Simba og Mufasa nede i dalen. Sånn føltes det også. På sju kilometer klarte jeg ikke lenger å holde unna, og gnuflokken, ledet an av 40-ballongmannen som tydeligvis hadde sviktet meg allerede fra start, dundret forbi meg og den dissende deigræva mi.

NEEEEI :,(
Men det viste seg at jeg hadde en venn i gnuflokken. Borka som også hadde samme mål som meg om 39:59 ropte med det han hadde av pust:

DET HER SKAL VI FAENMEG KLARE, KAJA!!! KOM IGJEN NÅ!

Jeg ble nesten døv på høyre øre, men peptalken hjalp, og i omtrent 200 meter prøvde jeg å henge meg på flokken. Dessverre ble den defensive delen av meg for sterk. Jeg prøvde, men ikke hardt nok.

Defensive Kaja: Du vet at du kan klare sub 40 selv om du ikke henger med ballongen. Men den farta der er de inne godt under 40. Du kan fortsatt klare det. Men helst ikke prøv så hardt at du kaster opp, for magesyre smaker vondt, og så får du dårlig ånde.

Som sagt så gjort. På åtte kilometer følte jeg meg plutselig litt pigg igjen, og den nest siste kilometeren gikk overraskende greit. Med 500 meter igjen sto Mr. Luna og ropte at jeg måtte spurte. Jeg prøvde på en beskjeden fartsøkning, men da magen truet med å knyte seg, slapp jeg meg tilbake ned på bare-bæsje-på-meg-litt-fart. Det fikk holde. Klokka gadd jeg ikke lenger se på, for jeg visste at med et magadrag kunne det kanskje gå, men jeg orket ikke å ha så vondt.




De siste 200 meterne var som alltid skikkelig BLÆ (motbakke type opp Mt. Everest), men jeg kom meg til slutt over målstreken på...wait for it...40:23. Jeg hang meg selv til tørk på nærmeste gjerde sånn passelig fornøyd. Det ble en solid pers med 32 sekunder og nesten ett minutts forbedring av fjorårets pers på Hytteplanmila.

Jeg burde være kjempefornøyd med tiden, men jeg tror den ambivalente følelsen skyldes at jeg følte jeg kunne klart sub 40. For defensiv løping og svak psyke satte en stopper for det. Samtidig sitter jeg igjen med en veldig god opplevelse av Hytteplanmila 2015. Med snittpuls på 181 og maks på 188 holdt jeg meg på riktig side av terskel og fikk dermed også en fin tur. Ja, jeg måtte jobbe hele veien, men flytfølelsen var tilstede store deler av løpet. Og det er deilig. Det er jo derfor jeg løper. Følelsen av å fly (som fort kan erstattes med følelsen av å ha deigræv) kan man leve lenge på.

24 sekunder fra 39:59 er tross alt mindre enn 56 sekunder, så jeg spiser meg sakte men sikkert ned mot hovent å kunne si - dersom noen mot formodning skulle spørre hva jeg løper mila på - at jeg løper på under 40 minutter.


Neste gang.

onsdag 14. oktober 2015

Noe ekkelt

I dag skal vi snakke om bæsj.

Jo, det skal vi.

Det er nemlig noe som plager meg. Noe jeg ikke helt forstår. Sorry, gutter. Hvis dama deres har sagt at hun ikke driter, eller hvis du tror at damer bare bæsjer sånne søte små kaninbæsj, så tar du FEIL. Damer driter som bare det. Og det er helt i orden. Det som er rart - og her kan jeg bare snakke for damer ettersom jeg stort sett forholder meg til dametoalett på jobb og på andre offentlige plasser - er at det er overraskende mange som ikke tørker etter seg.

La meg utdype. De tørker seg sikkert bak (dette er kun en antakelse), men nå har det skjedd så mange ganger at når jeg skal på do, så er doskåla like brun som campingområdet på Roskilde '07.

Hver gang dette skjer - som ikke er rent sjelden - begynner min indre Tante Sofie å gneldre:

Hva faen er det du driver med? Kan det være så jævlig vanskelig å bruke dobørsta?

Og mens jeg står inne i avlukket og æsjer (minus b) og banner (med b) inni meg, bestemmer jeg meg for å gå på nabodoen i stedet. Men den er selvfølgelig opptatt, og nå har jeg vært inne på avlukket så lenge at dersom det kommer noen andre inn på doen og steller seg i kø nå, så tror de at det er jeg som har lagt igjen ruka, og dermed kan jeg ikke gå ut uten å tenke at de tenker at jeg er skikkelig ekkel.

Så da må jeg gå på bæsjedoen, da.

Og da er spørsmålet mitt til alle damene der ute med dobørstefobi: Blir du ikke flau over å legge igjen noe sånt hvis noen ser at det er du som kommer ut av toalettet? Regner du bare med at nestemann skal tørke opp bæsjen din, ja kanskje til og med like det litt? Og nei, det hjelper ikke å legge ned dosetet. Vi som må ta det opp etter deg ser bremsesporet klart og tydelig i det vi løfter setet. Det forsvinner ikke av å legge ned lokket, skjønner du.

Og så må jeg få lov til å takke deg som nesten daglig setter meg i bæsj-i-doskåla-dilemmaet:
Enten må jeg børste bort bæsjen din, eller så forlater jeg doen men risikerer at noen tror at det er jeg som har markert mitt revir.

Dermed ender jeg alltid opp som bæsjebørster ettersom jeg anser det som værre at folk tror at jeg er så imbesil at jeg ikke klarer å tørke opp etter meg. Med mindre jeg spotter bremsesporet på vei inn i båsen og kjører en 180-grader på hælen og prøver meg på det andre avlukket i stedet. Er du en av de som legger ned setet, tipper jeg du gjør det for å lokke oss andre inn i bæsjefella di. Da ser vi ikke dritten din før vi har låst døra bak oss og tatt opp setet, og da er det for seint å gå ut igjen uten og få skylda.

Ikke sint, bare forstår det ikke,
Kaja

torsdag 8. oktober 2015

Innerdalen - Norges fineste dal?

Det er ikke det at jeg har lite å skrive om for tiden. Jeg har massevis. Det er mer det at jeg ikke gidder. Derfor går jeg denne gangen for gjenbruk av et gammelt innlegg fra den gamle bloggen. Sommeren i år var kald og kort for min del, så da er der fint og tenke tilbake på fjorårets sommerferie, som for øvrig også var kort, men i det minste varm. En av de fineste turene jeg gjorde blant øktene på lesesalen i masterinnspurten var en helgetur til Trollheimen og bestigelse av det ikoniske Innerdalstårnet.

Her er et lite bildebonanza fra forrige sommers helgeutflukt til Innerdalen i Trollheimen - kanskje Norges vakreste dal.

Dette bildet har jeg ikke tatt selv. Det fant jeg på Google. Jeg tok det med fordi det illustrerer så godt hvor idyllisk Renndølsetra ligger til ved foten av Innderdalstårnet.

Jeg har vært der ved en anledning før, men da kom vi oss ikke opp på Innerdalstårnet på grunn av en far som pinglet ut da vi var nesten på toppen. Og det forstår jeg godt. Dette var tolv år siden, og på det tidspunktet hadde han fire speeda unger å holde styr på opp de luftige klyve-/klatrepartiene mot toppen. HER kan du lese om det mislykkede toppturforsøket en gang på tidlig 2000-tallet. Ja, mamma har blitt blogger.

At vi ikke fikk besteget Innerdalstårnet har gnaget i meg i tolv år, og jammen var det deilig å komme opp! Og ja, det var sykt bratt.


Okåda. Overdriver litt her. Denne steinen var faktisk flat.


Dette derimot, er ekte bratt.

Her frika pappa ut for tolv år siden.




Smakte godt å komme opp. Vi tok turen som en skikkelig motbakkeøkt og gikk/jogget opp på 1 time og 35 minutter. De siste hundre høydemeterne gikk klart saktest da det gjaldt å finne riktig sted å klyve så vi ikke ble sittende fast på en fjellhylle. Tunga rett i munnen. Ville nødig skli eller holde meg i løs stein da det gikk praktisk talt rett ned.

Pingle som jeg er, og med en gammel korsbåndskade, tok jeg det rolig tilbake til campen, og turen endte til slutt med et forfriskende bad i ei fjellelv (eller fjellælv som jeg liker å si).


Avsluttet dagen med litt fisking, men fikk ikke noe av størrelse, så det er ikke mye å skryte av.  Men jeg fikk tatt type fire bilder.







Da kan altså Innderdalstårnet krysses av i boka. Deilig!

fredag 2. oktober 2015

Har trent på Elixia

I dag skjedde det igjen. Kvinneligheten min fikk seg enda et slag for baugen da jeg på grunn av tidsmangel måtte ta treningsøkta innendørs på fashionistanes treningseldorado, Elixia på Majorstua.

For oss som er vant til å trene ute er det en brutal overgang å plutselig skulle løpe i et lite rom uten noen form for vindmotstand med mange andre. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg begynner å svette som en gris i det øyeblikket jeg setter beina på hamsterrulla. Og da hjelper det ikke akkurat at alle damene på treningssenteret har sydd igjen alt av porer og svettekjertler, har lange, blonde fletter, perleøredobber og überfancy treningstightser og topper. Jeg derimot, har ingen av delene og har shorts på de korte beina mine. Det har jeg fortsatt til gode å se andre damer gå med på treningssenter.

Mens damene begynner med å gå forsiktig på mølla begynner jeg med å rive med meg halve tørkerullen og lesse alt jeg får plass til på mølla. Og mens damene skrur opp stigningen på mølla mens de fortsetter å gå, dundrer jeg avgårde i 110 og slever og harker og tyter og disser og bæljer og hveser og spruter svette på min egen mølle og møllene ved siden av.

Det hender jeg ser damene drikke litt av flaskene sine mens de ser like uberørt ut der de går på mølla. De ser så freshe ut. Omtrent da pleier jeg å tørke meg i ansiktet med papiret jeg hamstret før intervallene så jeg drar ut gårsdagens mascara. Og når det bare er ett lite, tørt hjørne igjen på papiret bruker jeg det til å tørke meg på overarmene og mellom puppene.

Etter endt økt står noen av damene i garderoben og tar svettfrie selfies i speilet mens jeg aldri har sett verre ut og i hvert fall IKKE har planer om å forevige det rødsprengte forvrengte trynet mitt.

Etter endt dusj innser jeg at jeg selvfølgelig har glemt å ta med deodorant, så da er dagen komplett.
Gi meg heller dette.