tirsdag 23. oktober 2018

Sub 40-fail nok en gang

Så var den her, da. Dagen da Målet skulle nås. Målet om å løpe 10 kilometer på under 40 minutter på Hytteplanmila. Oppkjøringa har vært grei. En del jobb har resultert i mindre trening i ukedagene, men under 41 på 10 for Grete i september og ny bestenotering i Furumomila helga før Hytteplan gjorde at jeg tillot meg å ha et aldri så lite håp.

Torsdag følte jeg meg innmari bra på trening, mens fredag var helt katastrofe. Greit, tenkte jeg. Generalprøven skal alltid gå dårlig, så dette kunne potensielt love bra. Kroppen var ikke nevneverdig kvikk under oppvarmina før løpet, men det pleier den sjelden å være. Jeg trykket nedpå en paracet for en øm fot, og noen slurker RedBull for energiboost selv om jeg synes det smaker kattepiss, og stilte meg opp i startfeltet.

Aldri feil å presse fram ei litta dobbelthake for fotografen.

Slik jeg så det hadde jeg best sjanse til å "subbe" dersom jeg lå klistret i ryggen på en av 40-fartsholderne. Jeg hadde visualisert løypa gang på gang de siste dagene, og visste at dersom jeg klarte å henge på de kuperte kilometerne mellom 2 og 4, skulle jeg klare å henge på til 6 kilometer. Den beryktede slegga har tradisjonelt sett brukt å komme på det falske flate strekket med ruglete asfalt mellom 6 og 8 kilometer. Jeg visste derfor av erfaring at hodet antakelig måtte ta over for beina når jeg kom så langt, og jeg var forberedt på å forsøke å gå i kjelleren - noe jeg er veldig dårlig til. Må jeg i kjelleren, så må jeg i kjelleren, har jeg tenkt. Hvor vanskelig kan det være, liksom? For, la oss være ærlig. Sub 40 har vært et mål i rundt fire år, og med en pers på 40:09, går det rett og slett ikke an å gi opp.  Hvert år på Hytteplanmila har jeg tillat meg å kjenne på følelsen det må være å komme i mål på 39:59. Jeg har sett for meg hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg har sett for meg instagramposten jeg kommer til å legge ut. Jeg har sett for meg hva jeg skal kalle løpet på Strava. Jeg har kjent gleden langt ned i magen. Seinest natt til Hytteplan drømte jeg at jeg kom i mål på 39:59. Det måtte jo bety noe, ikke sant.


Tilbake i startfeltet begynte nervøsiteten å melde seg. Men ikke like ille som før. Joda, de vanlige tankene for igjennom hodet, som den klassiske:

"Skal ikke bare snuble i beina til de rundt meg ut fra start, så slipper jeg å løpe?"

Men til tross for dette, så gledet jeg meg. Akkurat der og da sto det bare 10 kilometer og noen små minutter mellom meg og Målet.

Startskuddet gikk, og jeg la meg rett ved siden av fartsholderen. Vi startet i 3:45-fart den første, lette kilometeren ut fra start så vi kunne ta det litt penere i de mer kuperte partiene. Jeg kjente fort at dette var Dagen. Kroppen kjentes fantastisk, 3:45-fart kostet absolutt ingenting, og jeg begynte å suge på 39-karamellen allerede etter 1500 meter.
Altså.

Her må vi stoppe litt. For det er her jeg føkker det opp for meg selv gang på gang. Forskning viser (sjekk blant annet ut Predictably Irrational av Dan Ariely) at dersom man blir presentert for en bonus, presterer man ikke bedre dersom bonusen er stor - tvert imot. Man presterer ofte dårligere. Jeg kan underbygge det med empiri fra egen oppvekst. Da jeg spilte fotball som liten var det ikke uvanlig at jeg scoret i løpet av en kamp. På et tidspunkt havnet jeg i måltørke, og jeg kan huske at mamma og pappa sa at jeg skulle få is dersom jeg scoret (ja, is er stor bonus å regne når man er 12). Jeg kan huske flere anledninger der jeg kom alene med keeper og tenkte "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Jeg feiret isen før jeg hadde "fått" den. Resten av fotballkarriern min spilte jeg back. Men heldigvis er mamma og pappa greie, så jeg pleide å få is for det.

Dette var også problemet på Hytteplanmila. Jeg feiret sub 40 med 8,5 kilometer igjen og glemte at det var en ikke ubetydelig jobb som lå foran meg. Jeg kjente at det begynte å bli tungt i siste bakken til det høyeste punktet på 4 kilometer, men bet meg fast over bakketoppen. Jeg slapp løs trommestikkene i bakken ned mot fem kilometer og fikk noen meter på 40-fartsholderen. Fint, da kunne jeg ta det litt roligere til jeg ble tatt igjen av 40-gruppa.

Vi rundet halvveis på 19:47. Mellom 5 og 5,5 kilometer skjedde det noe. Fartsholderen sèg sakte ifra, og jeg klarte ikke å henge på. I det hele tatt var det få fra gruppa som klarte å henge på. Mens jeg så 40-flagget gli lenger og lenger bort, begynte den indre dialogen å gå. Den delen av meg som har tenkt litt for mye på sub 40, kall den Subber'n, begynte:

"Du er ikke sliten selv om det kjennes sånn ut!"
Dusten: "Eh, jo det er jeg."
Subber'n: "Når du tror du er ferdig så har du 30% igjen. Marit Bjørgen sier det, så da er det sant."
Dusten: "Hvis jeg løper litt saktere så gjør det ikke så vondt."
Subber'n: "Hvis du løper litt saktere så subber du ikke."
Dusten: "Jeg veit det, men dette er ikke så veldig behagelig, åkei?"

Jeg rundet 7 kilometer på skjema og innså at jeg kunne klare målet hvis jeg holdt 4:00-fart hele veien inn. Men Dusten, som står imellom meg og sub 40 bare:
"Saklig at du holder 4:00-fart inn. Du er jo helt ferdig."
Subber'n: "Det kan gå, heng deg på den ryggen der."
Dusten: "Se, der står det en og spyr. Skulle ønske det var meg, så kunne jeg også stoppet."

På åtte kilometer hadde jeg tapt ytterligere 20 sekunder, og Dusten ga Subber'n en feit finger og HÆ-HÆ, hva var det jeg sa. Ikke spis isen din før du har scora, loser. Subber'n bøyde seg nok en gang av til fordel for "jeg orker ikke ha det så vondt, egentlig", og jeg klokket i mål på skuffende 40:38, kun fire sekunder bedre enn på Hytteplanmila 2017.

Bildecred: Et sted på Google

39 sekunder er så fryktelig lite, men samtidig så fryktelig mye. De 39 sekundene medfører nok et år med en falsk forestilling av hvor ekstremt deilig det må være å subbe (tipper det er litt antiklimaks, akkurat som å få sommerferie eller levere siste eksamen før jul - plis si at det er det), og en stadig voksende tvil på om det noen gang kommer til å gå.

Epilog:
For å være litt ekstra emo, ble følgende sanger spilt i bilen på vei hjem:
1. Yer Blues (fordi jeg var blå)
2. Happiness is a warm gun (fordi den er fin)
3. Piggies (fordi jeg er lat og hakket for bedagelig)

Deretter gikk jeg på restaurant og drakk vin. Og så løp jeg en lang, fin strafferunde i marka på søndag, litt klein.