mandag 25. januar 2016

TrysilKnut med sirup i armer og bein

Sesongens andre renn fant sted langt inni Elverum et sted denne helga. Jeg hadde jogget en rolig tur etter Hodelyktrennet og ellers bare slappet av for å hente meg inn til TrysilKnut-rennet.

Etter et par timer i bilen med Lørdagsrådet som diskuterte hvorvidt det er flaut å gå naken hjemme (NEI!), var vi framme på start. Boyband-Børre og jeg skulle gå med feste, mens Mr. Luna skulle gå på blanke ski. Vi testet skia og kom fram til at både feste og gli var heller labert, la på et nervelag som reduserte gliden ytterligere, og la skia fra oss på start.

Dette er Boyband-Børre:


Jeg forsøkte å varme opp, men det var tungt. Derfor løp jeg litt og snurret litt på armene. Forsøkte et par drag med fartsøkning, men det var null svar å få. Så da Mr. Luna spurte om jeg ikke skulle varme opp mer var det ikke annet å svare enn:

"Nei, jeg orker ikke. Jeg må ikke bruke opp kreftene før rennet."

Jeg håpet at det bare var kroppen som forsøkte å lure meg, og at den egentlig var i kjempeslag. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Jeg fant plassen min på startsletta, og 30 sekunder før start, tok kroppen ordet.

Kroppen: "Vi skal ikke bare bryte, eller?"
Hodet: "Heh - good one. Nei, vi kjører på."

Startskuddet smalt i lufta, og jeg fikk en ikke så alt for ille posisjon ut fra start. SKIGO-Maren var raskt på bakskia, og jeg staket det jeg hadde i noe som kjentes som sirup.

Kroppen: "Jeg håper du skjønner at dette blir en tung tur, eller?"
Hodet: "Jeg veit du bare kødder med meg. Du er egentlig i kjempeslag. Bare bli litt varm i trøya, så blir dette bra."
Kroppen: "Skal ikke bare bryte, da?"

I de slake motpartiene gikk det helt greit, men de gangene det ble såpass bratt at jeg måtte ut i diagonalgang, sto glipptakene i kø. I ei lita kneik spratt Maren ut i sporet ved siden av og avanserte i feltet. Jeg forsøkte å henge, men måtte gi noen meter. Dermed ble det dannet en klynge der Maren dro på tre gubber, mens jeg lå midt i en gubbeklynge omtrent ti meter bak. Jeg tenkte at vi kom til gå inn klynga foran, men da jeg så at Maren sin klynge økte avstanden ned til oss var det ikke annet å gjøre enn å ta føringen i klynga. Da jeg tok opp jakten var luka blitt så mye som 50 meter, og jeg spiste inn nærmere 40 meter før vi på ny gikk inn i en diagonalbakke. Jeg bare:

Foto: Hæsjtægg google.
Maren er mye sterkere enn meg i diagonal, og en diagonalbakke var det siste jeg trengte nå som jeg var sååå nære å tette luka. Da det i tillegg fulgte en lang nedoverbakke rett over toppen, så jeg aldri noe mer til Maren. Det skyldtes i hovedsak to ting:

1. Jeg er pingle nedover. Selv om bakkene ikke var spesielt vanskelige, var det noen svinger der plogebeinet lurte seg ut i pizzastykke-formasjon.
2. Jeg ble frasklidd av alle, og da mener jeg ALLE rundt meg. Det kom gubbe på gubbe i hockey bakfra (ehrm?), og jeg staket alt jeg kunne for å holde følge, men alle skled ifra.

Ikke mindre enn sju gubber skled elegant fra meg i første nedoverbakke, og kroppen bare:

"Dette gidder jeg faen ikke. Hva har du smurt med?"

Hodet: "Gå i det minste én runde i sløyfa før du bryter. Du har ikke betalt 400 kroner for å gå åtte kilometer og være sur. Dessuten blir du enda mer sur av å bryte."
Kroppen: "Men dette er bare dritt. Jeg har null gli og bakglatte ski. Og det er sugeføre på minusgrader."
Hodet: Som sagt, gå en runde i sløyfa, så kan vi bryte etter det. Vi trenger denne økta før König. Selv om det kanskje går dårlig i dag er økta viktig å ha i banken. Dessuten tror jeg ikke det er så mange damer foran oss."
Kroppen: "Jeg liker deg cirka sååå mye akkurat nå":

Foto: Min venn google.
Kroppen: "Dessuten er jeg ballesliten. Jeg får puls bare av å tenke på motbakker."
Hodet: "Vet du hva vi gjør? Vi fullfører rennet selv om man skulle tro du var på fylla i går. Vi ligger sannsynligvis ganske godt an blant damene, og det er ikke alle som ligger så godt an selv når de har en dårlig dag."

I 25 kilometer var det en beinhard indre kamp for å få meg selv til ikke å bryte. Med lovord om digg post renn-følelse i kroppen og viktigheten av å ha rennet innabords før König om to uker klarte jeg å lure meg selv ut på runde to i Elverums skoger.

Med omtrent ti kilometer igjen så jeg noe som liknet ei dame foran meg i sporet. Det så ut som hun staket. Hun staket i alle fall mye av bakkene og småløp i de bratteste partiene. Jeg tenkte at det måtte være fjerdeplassen, og jeg mobiliserte for å tette luka. I motbakkene ble luka stadig mindre, men etter motbakke kommer nedoverbakke, og i bunn av hver bakke hadde hun igjen 200-300 meter på meg.

Ute på tur med gubbene mine. Ser ut som vi alle slet med festet.
Foto: Søre Osen IL.
Da de siste tre kilometerne var mer eller mindre nedover gikk det som det måtte gå. Jeg klarte aldri å tette luka, og gubbe på gubbe fortsatte å komme bakfra (Kaja, skjerp deg) uten at jeg klarte å bli med i dragsuget.

Jeg kom i mål som fjerde dame totalt, 37 sekunder bak tredjeplassen. Maskin-Maren gikk inn til en sterk andreplass. Det er bare å bøye seg i hatten.

Etter målgang var jeg gretten, men heldigvis ikke så gretten som etter Holmenkollmarsjen, og det gikk over etter et par timer, mot et døgn etter Holmenkollmarsjen.




Mr. Luna gjorde en formidabel smøreinnsats både på Hodelyktrennet og TrysilKnut-rennet. Det er forbundet med dødsstraff å klage på smøreren, så det gjør jeg ikke da jeg aldri hadde gjort det noe bedre selv. Men da Mr. Luna lurte på hvordan skia hadde vært etter rennet kunne jeg ikke akkurat lyve heller.

Jeg: "Jeg sleit litt med gliden, men jeg tror kanskje ikke disse skia er så bra på nysnøføre heller."
Mr. Luna: "Få sjå på skia dine da."

Mr. Luna er en sindig trønder uten de største følelsesmessige utbruddene, så se for deg en stor bamse med trønderdialekt og snille øyne. For å hjelpe deg litt på vei - dette er Mr. Luna:



Mr. Luna: "Bættre. Herre e itj bra. Sjer ut som ein pottitåker oinner her. Skia må nok slipas. Søkke ta."

Så da var det avgjort. Skia skal til slip og jeg skal slappe av og satse på at en tung dag på TrysilKnut-rennet gjør meg et par prosent bedre på König Ludwig Lauf om to uker.

fredag 22. januar 2016

Hodelyktrennet - en overraskende seier

Så var det tid for årets første skirenn. Jeg hadde vegret meg en stund. Ikke fordi jeg ikke liker å gå på ski, for det liker jeg jo veldig godt. Det var mer det at jeg ikke har gått så mye på ski i vinter som jeg pleier på dette tidspunktet da snøen kom lovlig seint selv til «snøsikre» Nordseter. Det var selvfølgelig bare en dårlig unnskyldning for å glatte over det virkelige problemet: selvhøytidelighet.

Jeg liker å tro at jeg egentlig er ganske fornuftig, men av en eller annen grunn tror jeg at hele verden sjekker resultatlista på alle renn jeg går samme hvor små og ukjente de er. Der leter de nedover lista til de finner navnet mitt, og så ler de sånn som den onde heksa i Tornerose og tenker at «Ja, ja, hun tror liksom hun er god på ski, men så blir hun slått av bestemora mi og naboen med den feite ræva. Snakk om selvbedrag.» Derfor tør jeg egentlig ikke gå skirenn.

Regner med at du tar referansen.

Men så meldte jeg meg på König Ludwig Lauf, og når man bruker så mye penger på et renn må man være litt forberedt, ikke sant. Kan ikke stikke til Tyskland og bare: Hallo, ich bin ein langlaufer und ich habe nicht gått på ski i år, liksom. Så da skjønte jeg at litt renntrening må til.

Første stopp mot König var derfor Hodelyktrennet på Nordåsen. Jeg spiste pasta bolognese, sov en liten dupp på sofaen, reduserte IQ’en min ytterligere et par hakk ved å lese om en som hadde tatt en selfie med en kjendis på db.no som for øvrig sluttet å være avis en gang på 90-tallet, og var bittelitt nervøs før jeg satte meg i bilen mot Nannestad. Underveis i bilen tenkte ut flere gode unnskyldninger å komme med på bloggen dersom det ikke kom til å gå spesielt bra. For eksempel:

1. «Det ble litt for kaldt. Lungene mine fikser ikke sprengkulde, liksom.»
2. «Sjukt dårlig lys på hodelykta, så jeg måtte ta det litt piano i utforkjøringene.»
3. «Jeg er visst like dårlig på utforkjøringer som i fjor.»
4. «Det var jo årets første renn, så det er i grunn helt greit.»
5. «Jeg spiste pasta til middag, og jeg har cøliaki og laktoseintolerans og eggalergi og matallergi generelt og rennallergi spesielt.»
6. «Jeg kræsja i et rådyr.»
7. «Moradi.»

Foto: Arrangørfoto

Ut fra start var jeg som vanlig like treig som meg selv (her fant jeg ingen annen god sammenlikning enn meg selv som godt nok beskriver hvor treig jeg faktisk er ut fra start). Jeg var sikker på at alle damene allerede var langt framme i feltet, så jeg manøvrerte meg framover blant hodelyktene som best jeg kunne. Det tok ikke lang tid før det ble strekk i feltet, og en kilometer ut i løpet fant jeg meg selv foran i ei klynge der jeg dro på fire gubber. 

Digresjon: Hvis en av dere gubbene leser dette, så er ikke gubbe nødvendigvis ment som en fornærmelse. Gubber kan deles inn i to grupper: snille og ikke fullt så snille. Snille gubber som takker for kampen er av de bedre å konkurrere mot, mens ikke fullt så snille gubber kan dere lese om HER.

Vi staket raskt inn enda to gubber som hang seg på halen. Jeg følte meg som en million dollar der jeg dro seks gubber (er det egentlig lov å si?), og den siste låta til Sandra «Night After Night» skrudde seg på i hodet og ville ikke slippe taket før jeg var i mål. 

Sandra bare: We can do it 
                        night after night after night

Jeg bare: I HVERT FALL IKKE LOV Å SI til gubber på slep.

I de slake, trå motbakkene opp mot ti kilometer lå gubbene lydige på rekke og rad, men de gangene jeg slo over i diagonalgang kom en og annen gubbe opp på siden og dro forbi. Skjønner at jeg har en jobb å gjøre med diagonalgangen, med andre ord. Da vi rundet elleve kilometer hadde alle gubbene sagt takk for følget og forlatt meg som den stygge jenta med reggis som aldri fikk kline på klassefest.

Sandra bare: Hit you up in the middle of the night
                        It's dark and I want my lover

Etter tolv kilometer kom jeg til løpets eneste drikkestasjon. Den stille kveldsroen i skogen ble med ett brutt av noe som liknet et primalskrik ispedd gutturale lyder da jeg heiv en real slurk med energidrikk langt ned i pusterøret. Med en blanding av saft og luft i lungene ploget jeg ned bakkene som egentlig ikke var så skumle, men med omtrent to meters sikt fra den billigste hodelykta på XXL så det ut som jeg var på vei ned i helvete. Og dit vil jeg jo ikke. Selv om jeg ikke er religiøs.

Fra tolv til 18 kilometer gikk jeg alene, og jeg sleit med å holde trøkket oppe. Med Sandra på repeat gikk det kanskje litt fortere enn det ellers ville gjort, eller kanskje det ikke gjorde det i det hele tatt. Det får jeg aldri vite. Med fire kilometer igjen ble jeg tatt igjen av to nye gubber. De dro fra meg i nedoverbakkene, mens jeg staket dem inn i motbakkene. Selv om jeg gjorde meg så liten og tung jeg kunne i nedoverbakkene skled gubbene fra meg i nedoverbakkene mot mål, og jeg kom alene inn på stadion.

Ikke hadde jeg kræsja i noe rådyr, ikke hadde jeg kræsja i moradi, og ikke hadde jeg en populær matallergi. Alle unnskyldningene havnet på skraphaugen da speakeren gjorde meg oppmerksom på at jeg var første dame over målstreken.

Min første seier i skirenn noen sinne i sesongens første renn. Herfra kan det bare gå én vei og det er nedover, så nå skal jeg suge på den karamellen (er det også lov å si?) så lenge jeg kan. Det vil si til Trysil Knut på lørdag. Seier i Trysil Knut, König Ludwig Lauf, Holmenkollmarsjen eller Vasaloppet er like sannsynlig som at Kim Jong-un har gått på Mt. Everest i lakksko. Så som sagt; den karamellen. Nam.

Og nesten det beste av alt: jeg hadde ikke brytetanken én eneste gang. Det er faktisk verdt et klapp på skuldra.

Minister of Silly Walks må jobbe litt med diagonalgangen.

søndag 10. januar 2016

Ting som ikke teller når man går på ski (klassisk)

Å bli forbigått av folk som skøyter.

Å bli forbigått av folk med hund.

Alt annet teller.

torsdag 7. januar 2016

Rydde ribbeplass - Kirkerunden på Julaften

For en gangs skyld var jeg hjemme i Ås på julaften. I tillegg til grønne jorder betyr det Kirkerunden. Jeg har aldri vært i kirka på julaften, og jeg hadde heller aldri vært med på Krikerunden før denne jula. Kirkerunden er kort fortalt en runde på omtrent 30 kilometer som går innom fem kirker i Follo: Ås - Nordby - Ski - Kråkstad - Kroer.

Start og mål er hos initiativtaker og tidligere verdensmester i orientering, la oss bare kalle ham Verdensmesteren. Ryktene jeg hadde hørt på forhånd var at Verdensmesteren ikke var fornøyd med mindre snittfarta lå rundt 4 minutter på kilometeren. Ryktene sa også at han selv ikke hadde vært med og løpt de siste årene, men i stedet pushet kirkeløperne fra sykkelsetet.

Vi var en liten gjeng hedninger som samlet oss hjemme hos Verdensmesteren klokka ti julaften. Det var Fredagsbirkenvinneren, Hobbyplatesnekkeren, Ecotrailer'n og Langbein. Og meg. Til sammen seks deltakere, hvorav fem o-løpere og en eks-o-løper (jeg la opp fordi jeg ble tjukk før jeg ble tynn igjen).

Hos Verdensmesteren gikk praten i været, skirenn og kilometertider før Hobbyplanksnekkeren forsiktig spurte: Hvor langt er det egentlig?

Verdensmesteren: 30 kilometer. Så det er ikke så langt.

Jeg bare:

Hobbyplanksnekkeren: Hvor lang tid tror du vi bruker på runden?
Verdensmesteren: Rundt to timer og femten minutter, tenker jeg. Jeg får ikke vært med å løpe for jeg har en dårlig akilles. Jeg kunne kanskje luntet igjennom på tre timer, men det er ikke noe poeng.

Jeg bare:

Og med det tok vi fatt på runden. Fredagsbirkenvinneren satte farten, og vi dura på i 4:30-fart. Eller vent, var det 4:15-fart? Klokka mi hang ikke med, men Hobbyplanksnekkeren mente bestemt vi holdt 4:15. Så da var det bare å vente på sprekken.

Ås kirke er heldigvis bare en liten kilometer ut på runden, så det var ikke tid for stopp (det var det for så vidt aldri), og vi løp slalåm mellom kirkegjengere for å komme oss fortest mulig til kirke nummer to.

Veien over til Nordby er kupert og ikke av den snilleste sorten, og når samtlige løpere unntatt meg har negativ egenvekt var det ikke annet å gjøre enn å bite seg fast så godt det lot seg gjøre i motbakkene. Det gikk greit til Nordby, men i de slake, rette motbakkestrekkene mot Ski begynte jeg å kjenne at løpsformen ikke var helt på topp.


I Ski sentrum måtte jeg gi en luke på gutta, men Verdensmesteren syklet ved siden av meg, og sammen dannet vi baktroppen. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte låne sykkelen noen kilometer dersom jeg trengte å hvile litt. Det fristet litt, men ikke veldig. Jeg ville jo løpe hele runden. Jeg visste jeg kunne løpe hele runden. Bare ikke i farta harene hadde satt ut i. Rolig langtur er et ikke-eksisterende begrep for denne gjengen.

Over jordene mot Kråkstad etter Ski kirke ble luka stadig større, og jeg skjønte at dersom jeg skulle la Verdensmesteren slippe å holde meg med selskap halve julaften, noe han garantert ikke hadde sett for seg, så måtte jeg låne sykkelen.

Å låne herresykkelen til en nærmere to meter lang mann er ikke helt uproblematisk når man har bein på lengde med en bruskasse, så sykkeletappen ble ikke bare avslappende. Luka var derimot ingen utfordring for Verdensmesteren: den ble tettet på et blunk, og marsjfarta ble satt opp i gruppa.

I Kråkstad tok jeg igjen beina fatt, men det å skulle løpe når man har syklet føles som noe à la dette: se for deg at lårbeinet ikke sitter fast i hofta. I stedet stikkes lårbeinet ut til siden for hvert steg du tar så rumpa blir typ en meter brei.


Jeg vraltet omtrent femti meter før jeg ble forbiløpt av o-toget. Beina var sure, og de to ibuxene jeg hadde poppet før turen for å dempe ei vond hofte begynte å slippe taket. Et par kilometer før Kroer kirke sa jeg takk for følget til Verdensmesteren som igjen hadde holdt meg med selskap fra sykkelsetet og jeg vendte nesa hjemover. Det var fortsatt rundt sju kilometer igjen, men de hadde jeg tenkt til å løpe i min egen fart.

Etter 2 timer og 17 minutter og 28 kilometer, hvorav seks var på sykkel kom jeg meg til slutt hjem. Gjennomvåt og iskald sto jeg sikkert 15 minutter i dusjen og sang julesanger mens den deilige slitenfølelsen prikket i kroppen.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hang med hele veien inn. Fire kirker på julaften fikk være bra nok. Det er flere kirker enn jeg har vært på i hele mitt liv. Nesten.

Kanskje jeg blir med neste år også.