søndag 22. april 2018

Drittvær og kjempegøy i Boston Marathon

Boston Marathon går for å være verdens eldste årlige maraton, i tillegg til å være et av de mest prestisjetunge maratonløpene i verden. 16. april ble det 122 Boston Marathon avholdt, og jeg sto på start. Der sto jeg sammen med 25 746 løpere, hvorav 11 604 av oss var kvinner. Det vil si en kvinneandel på 45%. For bare 47 år siden, i 1971 ville ingen av oss kvinnene fått lov til å delta. Det var først i 1972, året etter at kvinner fikk stemmerett i Sveits (I know, helt drøyt å tenke på), at kvinner fikk lov til å løpe Boston Marathon. Selv om jeg ikke var påtenkt på dette tidspunktet (mamma og pappa hadde knapt nådd puberteten), føles det allikevel veldig nært i tid. Derfor var det med en viss stolthet og takknemlighet for kampen kvinnene før meg har kjempet, jeg kjente på da jeg sto på start i én plussgrad og 13 sekundmeter motvind.



Men veien til startstreken i Boston viste seg å være lenger enn jeg var klar over. Det var først ved middagen kvelden før start at jeg innså hvor stort Boston Marathon er i maratonverden. Jeg meldte meg på Boston med tiden fra New York i 2016 uten å tenke nevneverdig over det. På vei inn til middagen søndag kveld kommenterte et titalls funksjonærer: "Congrats on entering the Boston Marathon". Under middagen kom jeg i prat med Brian fra California som løp i Boston for andre gang. Han fortalte at han hadde kvalifisert seg i Sacramento Marathon, og på storskjermen bak oss rullet det en video av løpsleder og ordfører i Boston som begge understreket hvilken prestasjon det er bare å få starte i Boston. Og så sa de noe om været. At vi måtte kle godt på oss. For det kom til å bli vått. Veldig vått.

Mandag morgen opprant med pøsregn og vind, og ettersom alle butikker i Boston var klinisk rene for ponchoer, hadde jeg kjøpt en dresspose som forhåpentligvis skulle gjøre samme nytten. Jeg klipte hull i bunn av posen til beina, et hull i toppen til hodet, og et hull i høyre side til armen, mens venstre arm skulle stikkes ut over glidelåsen. Posen hadde ingen hette, så på hodet, rullet jeg opp en H&M-pose før jeg gikk ut på gata. Når man måler 160 cm over bakken kan jeg bare si at dresspose som poncho funker fjell.




   
På vei til bussene som skulle ta oss til Hopkinton fikk jeg flere kommentarer på antrekket. Her er et lite utvalg:

"You have a very good rain protection solution"
"I just love your hat - it's so neat and fashionably done"
"Is that a GARMENT BAG?!"

Bussene som skulle frakte oss til start var av typen amerikansk skolebuss, og plutselig var jeg midt i filmen om Forrest Gump. Tusenvis av mennesker som synes løping i drittvær gir livet mening, stappet seg inn i bussene, og i setet ved siden av meg dumpet Chris fra California ned. Som Brian løp også California-Chris Boston Marathon for andre gang. Vi ble fort enige om at vi hadde valgt et dårlig år å løpe, og at været var en god unnskyldning å bruke dersom løpet gikk i dass. California-Chris var en rolig og særdeles trivelig type, men da vi skjønte at bussjåføren hadde kjørt feil og ikke funnet start, ble selv Chris litt stressa. Jeg tok meg en banan og sa at jo kortere vi slapp å vente i regnet, jo bedre. California-Chris sa seg enig og tok seg en banan han også. Bussen fant aldri fram dit den skulle, men den slapp oss av et sted i nærheten av start. California-Chris og jeg begynte å vandre mot start, og snart ble det tykt av folk ikledd ponchoer og søplesekker, men ingen med dresspose eller handlepose på hodet. Jeg snudde meg mot California-Chris og sa:

"Considering how well this works, I'm surprised I haven't seen anyone else with a plastic bag on their head", hvorpå California-Chris tittet ned på meg med et smil av typen medynk, eller en form for et støttekontaktsmil, og sa:
"Well, if you'd had a look in the mirror I don't think you would've been surprised why no one else is wearing it."
"Oh, believe me, I did", repliserte jeg. Og så lo vi litt begge to. Jeg så nemlig sånn ut:


Ettersom California-Chris startet en pulje foran meg, ga vi hverandre knuckles og et lykke til da vi skiltes på den forblåste og gjørmete startplassen. Jeg så min nye venn forsvinne mot pulja si ikledd en sort søplesekk, mens jeg vagget mot pulja mi i dressposen som var litt for trang i bunn, slik at jeg måtte gå med ekstra korte steg for å skape framdrift.



To minutter før start kløv jeg ut av dressposen gjennom glidelåsen på siden, kastet fra meg alle de varme klærne og gjorde meg klar til 42,195 kilometer med kulde, vind og regn. Tidsmålet var opprinnelig under 3 timer og 30 minutter, men gitt været trodde jeg ikke det kom til å gå. Jeg skulle allikevel gi det en sjanse. For å få det til, måtte jeg ligge på 5:00 minutter per kilometer, eller 12 kilometer i timen.

De første fem kilometerne skulle for det meste være nedover, så jeg lot meg selv løpe litt fortere den første biten for å ha en liten buffer til motbakkene jeg visste skulle komme etter 25 kilometer. Men det skulle ikke gå så fort at jeg følte at jeg presset meg. Jeg hadde jo tross alt ikke varmet opp.

Det var tett med folk i starten, og jeg løp sikksakk for å avansere i feltet. Når det var så mye folk merket jeg ikke stort til vinden, og ettersom det ble litt mer spredt sørget jeg for hele tiden å finne en rygg å ligge bak, eller en gruppe å pakke meg inn i. Etter fem kilometer begynte jeg endelig å kjenne føttene mine igjen som hadde vært nedfryst de siste timene. Kroppen kjentes bra, der jeg lå og vaket på en fart rundt 4:50 minutter per kilometer. På 7 kilometer begynte ønsketenkninga og hodet bare:

"Skal ikke bare perse i dag, 'a?" 

Men nei, dette var ikke dagen for ønsketenkning. Dette var dagen for å komme seg fra A til B i møkkaværet, og helst under 3:30. Noe annet var ikke i fokus, og andre tanker fikk heller ikke lov til å oppta plass i hodet. I dag skulle jeg bare overleve.

Jeg så kun på klokka for å sørge for at jeg holdt riktig fart. Tiden så jeg ikke på før jeg passerte 15 kilometer. Jeg husker ikke hva den var. Men jeg begynte å få vondt i magen etter all sportsdrikken. Jeg skjønte at næringsinntaket utgjorde den største trusselen for at det hele skulle gå til helvete. Jeg drakk mye, og lå hele tiden på grensen av hva jeg kjente magen tålte. På 20 kilometer tok jeg dagens andre gel og dagens andre, og godt planlagte smertestillende, og mageknipen roet seg litt. Rundt 22 kilometer løp vi forbi en jenteskole der et hundretalls jenter hylte og heiet på løperne. Vi hørte dem lenge før vi så dem, og ingen av de jeg løp rundt klarte å la være å dra på smilebåndet da vi passerte jentene. Jeg begynte å lure på når sprekken skulle komme. I New York kom den på 21 kilometer, og i Frankfurt kom den på 25 kilometer.

På 26 kilometer fikk jeg en banan av en tilskuer, og plutselig var mageknipen mer eller mindre borte. En mann hadde tatt med seg trommesettet ut på terrassen og spilte til store smil fra tilskuere og løpere. En politimann sto med en bjelle, og unge og gamle tilskuere strakk ut hendene sine for high-fives fra løperne. Ei dame hold opp en plakat der det sto: "Run like a minion", mens en annen holdt opp en plakat der det sto: "If Trump can run and win, so can you". Innimellom vindkastene økte regnet i styrke, og jo mer det regnet, jo høyere jublet publikum. Det var bare å krumme nakken mot regnet og løpe på boosten fra tilskuerropene. 


På 27 kilometer sto Henrik og heiet i regnet. På samme tidspukt i Frankfurt brøt jeg - det skulle jeg ikke nå. Jeg følte meg rett og slett helt sjef. Da jeg rundet 32 kilometer så jeg for første gang på klokka og begynte å regne på sluttiden. Jeg hadde en buffer på åtte minutter til å klare 3:30-målet, og hvis jeg holdt samme tempo kom jeg til å være veldig nære persen fra Fredrikstad maraton. Kanskje kunne jeg til og med klare sub 3:20. Men sprekken var sikkert rett rundt hjørnet, så jeg turte ikke gønne på. Ikke riktig ennå. Da klokke bikket 34 kilometer, og jeg hadde løpt to av de tre motbakkene, ble jeg litt høy på meg selv, og hodet bare:

"Er det ikke meninga at man skal bli sliten når man løper maraton?", før det fortsatte:
"Bare åtte kilometer igjen, skal ikke begynne å gasse litt på nå, eller?"

Jeg visste at den lengste og bratteste bakken, også kjent som Heartbreak Hill gjensto, og ga klar beskjed om at jeg måtte komme meg over den før jeg økte farta. Men jeg skjønte ikke hvor det ble av bakken. Den skulle jo komme rundt 34 kilometer. Vi befant oss i en stigning, men den var ikke spesielt bratt, så mot slutten vurderte jeg å spørre mannen jeg nettopp hadde løpt forbi:

"Is this Heartbreak Hill?"

Jeg gjentok spørsmålet inni hodet mitt og kom fram til at spørsmålet hørtes litt for ovenpå ut, og mannen så litt for sliten ut, til at jeg turte å spørre om vi nå faktisk befant oss i bakken alle fryktet. Ikke trengte jeg det heller, for da jeg nådde toppen var den en tilskuer som ropte:

"You go, guys! It's all downhill from here!"

Åkei, vi var på toppen. Og jeg klarte ikke lenger holde bånd på ønsketenkinga. Jeg følte meg fortsatt ikke sliten, og gønnet på i 4:20-fart ned bakken. Så gøy, og så dumt. De siste seks kilometerne viste seg å bli harde. Jeg begynte å kjenne det i låra, men jeg fikk ikke lov til å synes synd på meg selv. Det SKAL gjøre vondt på slutten av maraton. Sånn er det bare. Jo nærmere vi kom Boston sentrum, jo tettere sto tilskuerne, og jo mer intens ble heiinga. En tilskuer pekte på enkeltløpere og ropte "YOU look great! And YOU look great! And YOU look great!", mens en full tilskuer begynte å synge en sang som to av mennene som løp foran meg hang seg med på. Tilskueren ble så ivrig at han løp ved siden av gutta på fortauet utenfor gjerdene et par hundre meter, mens alle tre gaulet i kor, og jeg glemte hvor vondt jeg begynte å få i låra.

På oppløpet var det tettpakket av publikum, og det var deilig å se at verken været eller bomben i 2013 hadde stoppet folk fra å heie 25 000 løpere i mål. Jeg innså at sub 3:20-toget var gått, men jeg kjempet om sekunder for å perse. Jeg tok ut det lille jeg hadde igjen og krysset målstreken på 3:22:02, en pers på tre små sekunder, før jeg plasserte armene på knærne og brakk meg. Men det kom ikke noe spy. På mirakuløst vis klarte jeg å presse sportsdrikken tilbake der den strengt tatt ikke hører hjemme.

Boston Marathon var en helt fantastisk løpsopplevelse. Til tross for vær og vind spilte alt på lag, og følelsen av å nærmest fly 34 kilometer uten å være det minste andpusten, uten å kjenne noe muskulær smerte, var rett og slett en ut-av-meg-sjæl-opplevelse. Så kan jeg ta med til neste gang at det er i overkant tidlig å starte spurten med åtte kilometer igjen til mål. Men det er vanskelig å styre et ivrig hode når man lukter pers. Det er jævlig vanskelig.