mandag 21. desember 2015

Mangler motivasjon

Jeg er ikke død. Jeg har bare hatt så mye jobb de siste 15 ukene at bloggeren i meg har vært mer eller mindre død. Den har faktisk vært så død at tanken på å blogge har vært fullstendig fraværende. Derfor har jeg heller ikke dårlig samvittighet, og det er jo fint.

Sånn treningsmessig har jeg vært i en slags uinspirert zombie-tilstand. Jeg har trent, men det har kun vært fordi jeg veit jeg må trene for å få overskudd til å pløye gjennom tårnet av jobb som vokser for hver gang jeg besvarer en epost.

Dagene har sett omtrent sånn her ut:
05:50 - stå opp
06:00 - jogge til jobb
07:30 - jobbejobbejobbejobbejobbejobbelunsj?jobbejobbejobbejobbe
19:30 - hjemme fra jobb fikse litt i leiligheten du vet klesvask og sånn
20:00 - middag
20:30 - broen
21:30 - leggings
05:50 - stå opp
06:00 - jogge til jobb
07.30 - jobbejobbejobbejobbejobbejobbelunsj?jobbejobbejobbejobbe
19:30 - hjemme fra jobb fikse litt i leiligheten du vet klesvask og sånn
20:00 - middag
20:30 - broen
21:30 - leggings
05:50 - osvosvosv

Med andre ord: ikke noe liv.

Den oppvakte leser ser kanskje at jeg kunne ha hentet ut et par timer ekstra av døgnet etter klokka 21:30. Men nei, det kan jeg ikke. Noen av oss trenger MINST, og da mener jeg MINST og aller helst MER ENN åtte/ni timer søvn i døgnet. Det beste er rundt ti timer. Da har jeg det bra. Ti timer søvn, ikke mer enn åtte timer arbeidsdager, overskudd til trening og venner gjør meg til en - ikke for å skryte - likanes og trivelig type.

Sånn har det ikke vært i høst. Jeg har klaget over middels mye, tenkt litt mer enn det som er bra og sitti altfor mye på ræva. Jeg har følt meg litt som det her:


Jeg har i det minste fått sett Broen, da. Og så har jeg mange timer overtid som jeg har tatt ut i avspasering, så nå har jeg 16 dager lang juleferie. Fri>penger, for å si det sånn.

Planene for ferien?
Sove, slappe av, og forhåpentligvis gå masse på ski. Men da må værgudene se å skjerpe seg litt, for sånn som det ser ut nå blir det den mest snøfattige jula på hytta så lenge jeg kan huske.

Jeg har kun gått fire skiturer i vinter. Det tror jeg må være rekord i negativ forstand Det handler ikke om mangel på motivasjon, men som jeg nevnte over: mangel på snø. Faen ass.

Lover å ta meg sammen nå, Nå blir det bra. Nå blir det skikkelig bra.

mandag 16. november 2015

Løpesesongen 2015 i retrospekt. Hva skjedde, egentlig?

I april avrundet jeg en relativt dårlig skisesong med å kaste skøyteskia etter at de hadde sugd seg fast i snøen hele veien fra Finse til Ustaoset. På rennene der kroppen funka, funket ikke skia, og når skia funka kjentes det ut som om kroppen hentet seg inn etter fylletur med charter-Svein og hun dama som det virker som det fort kan bli litt mye av.

Derfor håpet jeg på mer oppløftende resultater med joggesko på beina. Og for en løpesesong det har vært! Når jeg nå spenner på meg skia klar for å revansjere fjorsesongens begredelige innsats på snø, stiller jeg med selvtillit på form, ikke mindre enn pers på 5 km, 10 km, 21 km og 42 km, samt debut - som jo også blir pers - på 62 km.

Ikke bare har det blitt pers over hele linja, plasseringene har også vært over all forventning. Jeg kan ikke, vil ikke, skal ikke, og får heller ikke lov til å klage over følgende resultater:

Fornebuløpet: 13. plass
iForm-løpet: 4. plass og pers på 5 km (20:04)
Gjerdrumsmila: 2. plass
Ultrabirken: 5. plass (6:30:20)
Skiløpet: 6. plass og pers på 10 km (40:55)
Oslo Maraton: 38. plass og pers på halvmaraton (1:30:44)
Hytteplanmila: 31. plass og pers på både 5 km (19:34) og 10 km (40:23)
Fredrikstad Maraton: 3. plass og pers (3:22:05)

Dette er plasseringer og tider jeg godt fornøyd med, og som det er lett å se av tidene, går det ikke an å gi seg her. Det blir for dumt kaste inn håndkleet 24 sekunder unna sub 40 på mila, 45 sekunder unna sub 90 på halvmaraton og to minutter unna sub 3:20 på maraton.

Fredrikstad Maraton.
Foto: Bjørn Hytjanstorp
Dermed peker målene for sesongen 2016 seg ganske klart ut. I tillegg har jeg lyst til å prøve meg på flere ultraløp. Jeg hadde store planer om Undheim 6-timers forrige helg, men kneet la inn protest etter Fredrikstad Maraton, så da gikk de planene i vasken. Etter løpet i Fredrikstad har jeg stelt med kneet som om det skulle ha vært en Tamagotchi. Jeg har gitt det tran og jeg har hvilt det. Jeg har løpt oppover i stedet for nedover. Jeg har til og med dratt meg inn på treningsstudio (som er noe av det kjedeligste jeg veit) og løftet og bøyd og skrævet og tøyet.

Nå kjennes det ut som om kneet er klart for nye eventyr. Jeg har egentlig ikke hatt noe lyst til å løpe Bislett 6-timers da det går rundt og rundt og rundt inne på Bislett, men i dag våknet lysten fra en 27 år lang dvale helt til jeg fant ut at påmeldingen er stengt, og det ikke ser ut som det går an å etteranmelde seg. På en måte er det bra, for da slipper jeg å veie for og imot om jeg skal være med. Jeg har dessuten hørt at det lukter rimelig stramt inne på løpebanen når deltakerne har løpt og svettet og bæsjet i noen timer der inne. Det er i seg selv grunn god nok til å stå over. Legger man det sammen med det fatum at jeg har store problemer med å få i meg nok næring på lange løp fordi jeg blir like kvalm som Donald Trump, er det like greit å droppe det. Men så var det denne lysten som så smått tittet ut av hiet, da.

Derfor sier jeg som følger: Hvis noen er i stand til å lete opp et startnummer, eller hvis arrangøren skulle tillate en ydmyk etteranmelding fordi de tilfeldigvis har lest min mediokre blogg, skal jeg løpe. Det hadde jo vært kult å avslutte mitt livs løpesesong med et godt resultat på 6-timers, ikke sant?


mandag 26. oktober 2015

Fredrikstad maraton - pallplass og ertesuppe

Jeg er svak for Østfold og østfoldinger. Da jeg i flere år av ungdomstida mi tilbragte annenhver helg på kretstrening i Østfoldhallen syntes jeg østfolddialekta var heslig. Mulig jeg fikk en form for overdose. Men nå er det tvert i mot. Eller som man sier på godt norsk: the table has turned. Jeg synes østfolddialekta er en av de triveligste og utvilsomt mest joviale dialektene i landet.

Og så smelter jeg jo litt ekstra når arrangementet rundt Fredrikstad maraton er til å spise opp. I stedet for høy dunka-dunk-musikk og speaker på startplass sitter løperne henslengt i sofaene i andre etasje i FIF-huset inntil løpsleder en halvtime før start tar ordet:

"Hei aille sammen. Nå ære tredve minnutter te start. Hvis du står nere ved målseglet her når starten går og du ænte forstår åffer det ænte er noen andre der, er det fordi du må hundreogfemognittimeter nordante for å finne start. Dere løper gjennom målseglet, og så blire tre runder på 14 kilometer. Etterpå ære ærtesuppe, vørterøl, kaffe og kaker her inne. Og så ære garderobe med badstu til aille som har løpt."

Jeg bare, serr? Det her må man bare elske.

Jeg har lekt litt med tanken om å løpe et maraton i år, og da jeg tilfeldigvis scrollet på terminlista til kondis.no tidligere i uka, fant jeg Fredrikstad maraton. Jeg visste ingenting om løpet, og var litt skeptisk til høydeprofilen da jeg så det skulle komme noe som liknet på en real kneik mellom sju og ni kilometer. Som vi skulle forsere tre ganger. Tilsammen 15 kilometer av løypa skulle gå på skogsvei og litt sti, mens resten skulle være god, gammaldags asfaltdunking. Kanskje ikke verdens raskeste maraton, men hvorfor ikke prøve?


Dermed befant jeg meg på startstreken hundreogfemognitti meter nordante FIF-huset lørdag formiddag. Planen var å holde en fart mellom 4:30 og 4:40 minutter per kilometer og komme i mål på omtrent 3 timer og 16 minutter.

Ut fra start var vi fire damer som dannet en slags gruppe. Tre tynne, lange løpekropper og meg bakerst. Damene dura på i 4:25-fart, og maratonebutanten i meg bare:

Det her går lett, ass. Bare henge på?

Heldigvis er jeg ikke helt debutant. Jeg har løpt ett maraton før, nemlig Singapore Marathon i 2012 (kan leses HER) og da fikk jeg smertelig erfare at det er lett å bli overivrig i starten. Men det betyr ikke at jeg er erfaren på distansen, så kroppen min bare:

I dag er du lett, Kaja. Går fint, det her.

Mens hodet mitt bare:

Nå holder du stø kurs mot isfjellet. La damene stikke og løp dit eget løp. Hold deg rundt 4:40.

Mens det fortsatt gikk lett.
Foto: Rolf B. Gundersen

Og vet du hva? Jeg gjorde det! Men jeg var ikke så innmari god på det. Jeg hadde latt damene dure på i sin fart bortover flatene, men i den fryktede bakken inn i Fredrikstadmarka hadde jeg helt uten forvarsel forsert to av dem, og nå lå jeg plutselig i ryggen på første dame (som for øvrig heter Anette). Vi løp sammen igjennom skogen, og da vi kom ut langs et vann fikk vi vinden rett imot, og Anette snudde seg mot meg og sa med verdens største smil:

Det er skikkelig surt i dag. Ikke de beste løpsforholdene. Har du løpt her før?

Jeg ble satt ut av hvor hyggelig hun var, og jeg følte ikke lenger at hun var en konkurrent. Vi løp side om side og skravlet om løst og fast til vi rundet 14 kilometer. Ut fra drikkestasjonen ved FIF-huset fikk jeg en liten luke, som jeg var sikker på at Anette skulle spise opp så snart vi kom ut på flatene, men jeg kunne ikke lenger høre stegene hennes.

Hodet: Nå var du dum, Kaja. Det her var skikkelig dumt. Du leder nå, du vet det?
Kroppen: OM jeg vet?
Hodet: Det er fortsatt 27 kilometer igjen. Bare nevner det.
Kroppen: Du?
Hodet: Mhm?
Kroppen: Jeg må litt bæsje, jeg.
Hodet: Selvfølgelig må du det.

Så da løp jeg i tet, da. Med gode bein følte jeg meg som en million dollar, men magen min hadde bestemt seg for å kuke det til for meg. Ikke var det noen steder å gå på do heller. Løypa gikk langs en over middels trafikkert bilvei, og langs veien var det kun en haug med industribygg med videoovervåkning. Jeg lette febrilsk etter en busk langt fra videokamera og biler, men ingen muligheter åpenbarte seg.

På 17 kilometer sto mamma med banan til meg. Jeg tok imot, men turte ikke spise den før jeg visste jeg kunne springe rett i en busk. På 18 kilometer hadde arrangørene rigget opp en drikkestasjon, men ikke faen om jeg turte å putte i meg noe som helst. Nå var det krise. Alle omgivelser var betong, og jeg visste det var kritisk å få i meg det jeg kunne av væske. Allikevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å løpe rett forbi drikkestasjonen i desperat søken etter en busk. Rett før 20 kilometer så jeg en ansamling av grønt som var akkurat nok til at jeg kunne gjøre det jeg måtte. Jeg heiv bananbiten jeg hadde båret på i tre kilometer i kjeften og skar 90 grader til venstre opp en liten skrent. Med passe innsyn fra bilistene og utsikt til fortauet så jeg både Anette og dame nummer tre, nå nummer to, løpe forbi der jeg satt.

Ferdig tømt dro jeg på meg tightsen og bestemte meg for å ta opp jakten. Jeg peisa på i idiotisk 4:05-fart bortover sletta, og tok igjen dame nummer to, nå nummer tre, etter en kilometer. Også hun blid som ei lerke:

Der er du, ja. Løp på, nå!

Opp bakkene inn mot marka spiste jeg meg stadig nærmere Anette, og etter fire kilometer løp vi igjen side om side. Anette snudde hodet til siden og så på meg:

Går det bra med deg, eller?

Herregud, hva skjer med at folk er hyggelige på det løpet her? Igjen var jeg skikkelig dum og urutinert da jeg bestemte meg for å løpe forbi Anette i stedet for å ligge i rygg og la henne dra. Jeg fikk en luke på om lag 50 meter og var igjen i tet.

Luka. 28 kilometer.
Foto: Rolf B. Gundersen

Ut på tredje runde kjente jeg at det begynte å røyne på med krefter. Kastet i meg en gel og forsynte meg med cola og banan av mamma. Men det hjalp ikke. Kilometertidene steg sakte men sikkert mot 5-tallet, og på ei paddeflat strekning på 31 kilometer løp jeg rett inn i isfjellet. Anette danset forbi med lette gasellesteg, mens jeg dro de altfor korte, altfor stutte, altfor kraftige post-fotballåra mine forbi Østfoldhallen i en nostalgisk eim av pølse i vaffel.

Herfra og inn ble det en kamp. Jeg var megakvalm og orket ikke annet enn vann på drikkestasjonene selv om jeg visste det var et dårlig valg. Kroppen trengte energi. Samtidig trengte den enda mindre å kaste opp, så da ble det vann.

Jeg så dame nummer tre noen hundre meter bak meg, og var redd hun kom til å ta meg igjen hvis jeg ikke fikk ræva i gir. Jeg fikk på ingen måte ræva i gir, så med tre kilometer igjen kom hun opp på siden av meg.

Hun: Jeg har så krampe i foten.
Jeg: Det er ikke langt igjen nå, så det går bra. Kjør på.

Jeg forsøkte ikke en gang å henge. Jeg ville bare i mål, og jeg visste jeg kom til å være dritfornøyd med å fullføre, for nå hadde jeg VONDT.

På 40 kilometer sto mamma med cola og banan, men jeg var så tom og sliten og kvalm og lei at jeg ikke orket å forsyne meg. I stedet ba jeg henne løpe med meg. Hun var ikke vond å be og spratt foran meg som ei ku på vårslepp. Jeg sier ikke at mamma er ei ku, for det er hun ikke, men hun så like glad ut som kyr gjør når de kommer ut om våren hvis du skjønner hva jeg mener. Mamma var hare, motivator og speider, og hun kunne forsikre meg om at det ikke var noen damer å se bak oss.

Jeg hadde på ingen måte noen spurt i beina, så jeg vraltet over målstreken, sjeleglad for at det ikke ble noe spurtoppgjør, til 3. plass på 3:22:05.

Jeg var gladere enn jeg så ut. Hadde bare sjukt vondt i alt.
Foto: Rolf B. Gundersen

Jeg klarte ikke 3:16, men det er greit. En kranglevoren mage førte til at jeg mistet viktig drikke. At den i tillegg sendte meg inn i en busk med påfølgende idiotisk opphenting av teten var nok noe av det dummeste som kunne ha skjedd. Tar jeg det i betraktning er jeg ikke bare fornøyd, men veldig fornøyd med sluttiden. At løypa ikke akkurat var lettløpt med både motbakker og vind, gjør at jeg har stor tro på å komme ned mot 3:16 ved en senere anledning.

Til slutt må jeg bare si at Fredrikstad maraton uten tvil er det hyggeligste løpet jeg har vært med på. Herlige funksjonærer, fantastisk publikum, ekstremt trivelige deltakere, og ikke minst ertesuppe med flatbrød og vørterøl etter målgang. Altså, hallo.

Om jeg skal komme med forslag til forbedring, er utplassering av et toalett eller to på asfaltstrekningen det eneste jeg kan komme på.

mandag 19. oktober 2015

Hytteplanmila 2015 - sakte men sikkert mot sub 40

Sammen med alle andre selvrealiserende (men superhyggelige) mosjonister som ønsker seg pers på slutten av løpesesongen, sto også jeg på startstreken til Hyttplanmila med ett mål for øyet: pers. Oppladninga var så som så. Lange dager på jobb og stinne bein hele uka gjorde at jeg ikke kunne gjøre annet enn å satse på at alt arbeidet gjort før den siste uka fikk være godt nok. Dermed slapp jeg unna de verste nervene, og det er jo en bonus.

I år som i fjor hadde jeg planer om å henge meg på 40-ballongen, men da jeg ikke så noen 40-ballong i det startskuddet gikk, var det ikke annet å gjøre enn å gønne på for egen maskin. Som vanlig var det knuffing og trangt ut fra start, men siden jeg er av den konfliktsky typen var det bare å ta imot det som måtte være av knuffing og legge det på karmakontoen.

Den første kilometeren på Hytteplanmila er svært rask, og da jeg rundet kilometersmerket på 3:30 kunne jeg ikke gjøre annet enn å flire. Sånne som meg skal ikke åpne på 3:30. Det MÅ jo bli sprekk.

På to kilometer meldte første brytetanken seg, men like etter lå en stakkar som hadde kollapset (som heldigvis fikk hjelp og som det heldigvis gikk bra med), og det slo meg fort at det der var gyldig DNF-grunn. Hvor mange gyldige grunner hadde jeg? Ingen. Så da var det bare å fortsette.

Sjekk det været, 'a! Perfekte forhold.
Foto: Hytteplamila 
Kroppen kjentes helt ok, og jeg forsøkte å rykke på en fyr som løp med en altfor stor vindjakke. Jeg vet ikke hvorfor, men det irriterte meg at han løp med vindjakke når det var så fint vær. Han tok meg bortover og oppover (ja, det er faktisk en del oppover mellom to og fire kilometer), og jeg tok ham nedover. "Dessverre" var det mest bortover, så da måtte jeg til slutt gi tapt

Målet var som sagt pers, men den defensive delen av meg tenkte at så lenge jeg løp en god femkilometer kunne jeg være fornøyd. På fire kilometer var det derfor omtrent dette som gikk igjennom hodet mitt:

Defensive Kaja: Ligger an til passering godt under 20 minutter. Klarer du det kan du lunte i mål.
Offensive Kaja: Nei, nei. Da ligger du jo an til sub 40. Klart du ikke skal gi opp da!
Diplomaten Kaja: Ok, vi gjør som følger. Nå er det bare én kilometer igjen til halvveis, og da er det bare fire kilometer igjen til ni kilometer som bare er én kilometer fra mål, og da er jo målseglet ganske nærme hvis man ser bort ifra den siste bakken. Ække så ille det. Det fikser du, ikke sant?

Uten noe mer snikksnakk ble fem kilometer passert på 19:34 på klokka (19.39 på Hytteplanmålinga), og jeg var dritfornøyd. Solid pers på distansen og 20 sekunder gå på for å klare sub 40. Allikevel var det noe som skjedde her. Den defensive delen av meg var plutselig for fornøyd.

Defensive Kaja: Nå har du løpt over all forventning halvveis, og du hadde ikke trodd du skulle klare sub 40 i år. Du ligger uansett an til pers, og hvorvidt den er over eller under 40 minutter spiller ingen rolle så lenge det blir pers. If you know what i mean (ikke spørsmålstegn/ikke oppe til diskusjon).

Den offensive delen av meg prøvde å holde farta oppe, men igjen ble jeg offer for svak psyke og uklart fokus mellom seks og åtte kilometer. Mens jeg dro på det som føltes som ei svær deigræv som kun løftet seg noen tunge centimeter over bakken for hvert steg, hørte jeg plutselig en haug med mer eller mindre lette steg komme stadig nærmere. Det hørtes akkurat ut som når Scar pusser hyenene sine på en haug med gnuer (en gnu - flere gnu eller gnuer?) for å ta rotta på Simba og Mufasa nede i dalen. Sånn føltes det også. På sju kilometer klarte jeg ikke lenger å holde unna, og gnuflokken, ledet an av 40-ballongmannen som tydeligvis hadde sviktet meg allerede fra start, dundret forbi meg og den dissende deigræva mi.

NEEEEI :,(
Men det viste seg at jeg hadde en venn i gnuflokken. Borka som også hadde samme mål som meg om 39:59 ropte med det han hadde av pust:

DET HER SKAL VI FAENMEG KLARE, KAJA!!! KOM IGJEN NÅ!

Jeg ble nesten døv på høyre øre, men peptalken hjalp, og i omtrent 200 meter prøvde jeg å henge meg på flokken. Dessverre ble den defensive delen av meg for sterk. Jeg prøvde, men ikke hardt nok.

Defensive Kaja: Du vet at du kan klare sub 40 selv om du ikke henger med ballongen. Men den farta der er de inne godt under 40. Du kan fortsatt klare det. Men helst ikke prøv så hardt at du kaster opp, for magesyre smaker vondt, og så får du dårlig ånde.

Som sagt så gjort. På åtte kilometer følte jeg meg plutselig litt pigg igjen, og den nest siste kilometeren gikk overraskende greit. Med 500 meter igjen sto Mr. Luna og ropte at jeg måtte spurte. Jeg prøvde på en beskjeden fartsøkning, men da magen truet med å knyte seg, slapp jeg meg tilbake ned på bare-bæsje-på-meg-litt-fart. Det fikk holde. Klokka gadd jeg ikke lenger se på, for jeg visste at med et magadrag kunne det kanskje gå, men jeg orket ikke å ha så vondt.




De siste 200 meterne var som alltid skikkelig BLÆ (motbakke type opp Mt. Everest), men jeg kom meg til slutt over målstreken på...wait for it...40:23. Jeg hang meg selv til tørk på nærmeste gjerde sånn passelig fornøyd. Det ble en solid pers med 32 sekunder og nesten ett minutts forbedring av fjorårets pers på Hytteplanmila.

Jeg burde være kjempefornøyd med tiden, men jeg tror den ambivalente følelsen skyldes at jeg følte jeg kunne klart sub 40. For defensiv løping og svak psyke satte en stopper for det. Samtidig sitter jeg igjen med en veldig god opplevelse av Hytteplanmila 2015. Med snittpuls på 181 og maks på 188 holdt jeg meg på riktig side av terskel og fikk dermed også en fin tur. Ja, jeg måtte jobbe hele veien, men flytfølelsen var tilstede store deler av løpet. Og det er deilig. Det er jo derfor jeg løper. Følelsen av å fly (som fort kan erstattes med følelsen av å ha deigræv) kan man leve lenge på.

24 sekunder fra 39:59 er tross alt mindre enn 56 sekunder, så jeg spiser meg sakte men sikkert ned mot hovent å kunne si - dersom noen mot formodning skulle spørre hva jeg løper mila på - at jeg løper på under 40 minutter.


Neste gang.

onsdag 14. oktober 2015

Noe ekkelt

I dag skal vi snakke om bæsj.

Jo, det skal vi.

Det er nemlig noe som plager meg. Noe jeg ikke helt forstår. Sorry, gutter. Hvis dama deres har sagt at hun ikke driter, eller hvis du tror at damer bare bæsjer sånne søte små kaninbæsj, så tar du FEIL. Damer driter som bare det. Og det er helt i orden. Det som er rart - og her kan jeg bare snakke for damer ettersom jeg stort sett forholder meg til dametoalett på jobb og på andre offentlige plasser - er at det er overraskende mange som ikke tørker etter seg.

La meg utdype. De tørker seg sikkert bak (dette er kun en antakelse), men nå har det skjedd så mange ganger at når jeg skal på do, så er doskåla like brun som campingområdet på Roskilde '07.

Hver gang dette skjer - som ikke er rent sjelden - begynner min indre Tante Sofie å gneldre:

Hva faen er det du driver med? Kan det være så jævlig vanskelig å bruke dobørsta?

Og mens jeg står inne i avlukket og æsjer (minus b) og banner (med b) inni meg, bestemmer jeg meg for å gå på nabodoen i stedet. Men den er selvfølgelig opptatt, og nå har jeg vært inne på avlukket så lenge at dersom det kommer noen andre inn på doen og steller seg i kø nå, så tror de at det er jeg som har lagt igjen ruka, og dermed kan jeg ikke gå ut uten å tenke at de tenker at jeg er skikkelig ekkel.

Så da må jeg gå på bæsjedoen, da.

Og da er spørsmålet mitt til alle damene der ute med dobørstefobi: Blir du ikke flau over å legge igjen noe sånt hvis noen ser at det er du som kommer ut av toalettet? Regner du bare med at nestemann skal tørke opp bæsjen din, ja kanskje til og med like det litt? Og nei, det hjelper ikke å legge ned dosetet. Vi som må ta det opp etter deg ser bremsesporet klart og tydelig i det vi løfter setet. Det forsvinner ikke av å legge ned lokket, skjønner du.

Og så må jeg få lov til å takke deg som nesten daglig setter meg i bæsj-i-doskåla-dilemmaet:
Enten må jeg børste bort bæsjen din, eller så forlater jeg doen men risikerer at noen tror at det er jeg som har markert mitt revir.

Dermed ender jeg alltid opp som bæsjebørster ettersom jeg anser det som værre at folk tror at jeg er så imbesil at jeg ikke klarer å tørke opp etter meg. Med mindre jeg spotter bremsesporet på vei inn i båsen og kjører en 180-grader på hælen og prøver meg på det andre avlukket i stedet. Er du en av de som legger ned setet, tipper jeg du gjør det for å lokke oss andre inn i bæsjefella di. Da ser vi ikke dritten din før vi har låst døra bak oss og tatt opp setet, og da er det for seint å gå ut igjen uten og få skylda.

Ikke sint, bare forstår det ikke,
Kaja

torsdag 8. oktober 2015

Innerdalen - Norges fineste dal?

Det er ikke det at jeg har lite å skrive om for tiden. Jeg har massevis. Det er mer det at jeg ikke gidder. Derfor går jeg denne gangen for gjenbruk av et gammelt innlegg fra den gamle bloggen. Sommeren i år var kald og kort for min del, så da er der fint og tenke tilbake på fjorårets sommerferie, som for øvrig også var kort, men i det minste varm. En av de fineste turene jeg gjorde blant øktene på lesesalen i masterinnspurten var en helgetur til Trollheimen og bestigelse av det ikoniske Innerdalstårnet.

Her er et lite bildebonanza fra forrige sommers helgeutflukt til Innerdalen i Trollheimen - kanskje Norges vakreste dal.

Dette bildet har jeg ikke tatt selv. Det fant jeg på Google. Jeg tok det med fordi det illustrerer så godt hvor idyllisk Renndølsetra ligger til ved foten av Innderdalstårnet.

Jeg har vært der ved en anledning før, men da kom vi oss ikke opp på Innerdalstårnet på grunn av en far som pinglet ut da vi var nesten på toppen. Og det forstår jeg godt. Dette var tolv år siden, og på det tidspunktet hadde han fire speeda unger å holde styr på opp de luftige klyve-/klatrepartiene mot toppen. HER kan du lese om det mislykkede toppturforsøket en gang på tidlig 2000-tallet. Ja, mamma har blitt blogger.

At vi ikke fikk besteget Innerdalstårnet har gnaget i meg i tolv år, og jammen var det deilig å komme opp! Og ja, det var sykt bratt.


Okåda. Overdriver litt her. Denne steinen var faktisk flat.


Dette derimot, er ekte bratt.

Her frika pappa ut for tolv år siden.




Smakte godt å komme opp. Vi tok turen som en skikkelig motbakkeøkt og gikk/jogget opp på 1 time og 35 minutter. De siste hundre høydemeterne gikk klart saktest da det gjaldt å finne riktig sted å klyve så vi ikke ble sittende fast på en fjellhylle. Tunga rett i munnen. Ville nødig skli eller holde meg i løs stein da det gikk praktisk talt rett ned.

Pingle som jeg er, og med en gammel korsbåndskade, tok jeg det rolig tilbake til campen, og turen endte til slutt med et forfriskende bad i ei fjellelv (eller fjellælv som jeg liker å si).


Avsluttet dagen med litt fisking, men fikk ikke noe av størrelse, så det er ikke mye å skryte av.  Men jeg fikk tatt type fire bilder.







Da kan altså Innderdalstårnet krysses av i boka. Deilig!

fredag 2. oktober 2015

Har trent på Elixia

I dag skjedde det igjen. Kvinneligheten min fikk seg enda et slag for baugen da jeg på grunn av tidsmangel måtte ta treningsøkta innendørs på fashionistanes treningseldorado, Elixia på Majorstua.

For oss som er vant til å trene ute er det en brutal overgang å plutselig skulle løpe i et lite rom uten noen form for vindmotstand med mange andre. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg begynner å svette som en gris i det øyeblikket jeg setter beina på hamsterrulla. Og da hjelper det ikke akkurat at alle damene på treningssenteret har sydd igjen alt av porer og svettekjertler, har lange, blonde fletter, perleøredobber og überfancy treningstightser og topper. Jeg derimot, har ingen av delene og har shorts på de korte beina mine. Det har jeg fortsatt til gode å se andre damer gå med på treningssenter.

Mens damene begynner med å gå forsiktig på mølla begynner jeg med å rive med meg halve tørkerullen og lesse alt jeg får plass til på mølla. Og mens damene skrur opp stigningen på mølla mens de fortsetter å gå, dundrer jeg avgårde i 110 og slever og harker og tyter og disser og bæljer og hveser og spruter svette på min egen mølle og møllene ved siden av.

Det hender jeg ser damene drikke litt av flaskene sine mens de ser like uberørt ut der de går på mølla. De ser så freshe ut. Omtrent da pleier jeg å tørke meg i ansiktet med papiret jeg hamstret før intervallene så jeg drar ut gårsdagens mascara. Og når det bare er ett lite, tørt hjørne igjen på papiret bruker jeg det til å tørke meg på overarmene og mellom puppene.

Etter endt økt står noen av damene i garderoben og tar svettfrie selfies i speilet mens jeg aldri har sett verre ut og i hvert fall IKKE har planer om å forevige det rødsprengte forvrengte trynet mitt.

Etter endt dusj innser jeg at jeg selvfølgelig har glemt å ta med deodorant, så da er dagen komplett.
Gi meg heller dette.

torsdag 24. september 2015

Dårlig stand-up

Ærre no' liv???

Jeg sa, ÆRRE NO LIV???

*Drikke en slurk av ølen*

Faen ass. Jeg var på et kjøpesenter her om dagen, ikke sant. Jeg er jo dame, ikke sant, så jeg brukte no så inni helvete lang tid, ikke sant. Så etter å ha voldtatt instagramnewsfeeden til følgerne mine med #fashion og #foodporn fra Acne og Joe & the Juice måtte jeg no jævlig på do, ikke sant.

Det var ikke en kjeft i dokøen, så jeg bestemte meg for å gå på handicaptoalettet. Det er mye bedre enn å sitte 30 centimeter fra naboen som fiser og driter om hverandre bak en tynn vegg av pappmasjé, ikke sant. Faen ass.

*Drikke en slurk av ølen*

Så jeg gikk på handicaptoalettet, da. Satte meg godt til rette, letta på trykket og lot Joe og Juicen fare, ikke sant. Men så skulle jeg tørke meg da. Men dorullen var jo faenmeg på veggen tre meter unna. Jeg måtte reise meg opp med trusa på anklene og GÅ bort til dorullen. Hva er greia med det 'a? Hvordan skal en lam person rekke fram til papiret fra dosetet når rullen er i føkkings Jokkmokk? På et HANDICAPTOALETT? Av alle steder, liksom? Faen ass.

mandag 21. september 2015

Oslo Maraton - ny makspuls registrert

Jeg har et problem. Et mentalt et. Altså, det kan godt være jeg har mange problemer, men i forbindelse med konkurranser er det et stadig tilbakevendende problem jeg sliter med. Det er brytetanken. Eller bryteviruset, om du vil. Brytetanken sniker seg inn i hodet mitt i hver eneste konkurranse, og på årets Oslo Maraton hadde hjernens brannmur tydeligvis kollapset, og bryteviruset tok seg inn og kuket til de positive tankene allerede en fjerdedel inn i løpet.


Kanskje begynte det allerede flere dager før konkurransedagen. Målet jeg satte meg for Oslo Maraton var hårete, og da jeg satte det så jeg det som fullt overkommelig. Men ettersom løpsdagen stadig kom nærmere skjønte jeg at at jeg kom til å måtte gutse fra start for å klare målet på 1.29.59. Tiden tilsvarer en kilometertid på 4:15 min/km, noe som i utgangspunktet virker overkommelig. Men etter å ha testet farten på et par treningsturer de siste ukene skjønte jeg at det ikke kom til å bli en tur i parken, for å si det sånn. Troa på sub 1.30 minsket dess nærmere konkurransedagen jeg kom, og på startstreken var den omtrent lik null. Eneste måte å klare det på var å kjøre på, så fikk det enten briste eller bære.

De første kilometerne til Skøyen gikk bra, men jeg kjente pusten godt allerede der. Ut på Tour de Finance fant jeg meg en kvinnelig rygg fra Tyrving, og sammen krysset vi fem kilometer på 20.20. Om jeg ikke hadde skjønt det på Skøyen så skjønte jeg det i alle fall nå. Dette kom til å bli hardt, og det var altfor langt til mål. Over Aker Brygge og langs festningen begynte jeg å få problemer med å holde farta oppe, og jeg bare:

Bryte nå, eller? Kort vei til mål og all ting. 

Omtrent her ga jeg opp å nå målet mitt. Jeg lot farta gå ned mot 4:20 min/km uten å bry meg nevneverdig mens jeg tenkte over hvilke unnskyldninger jeg kunne bruke dersom jeg endte opp med å bryte. Det viste seg at jeg ikke hadde noen. Og det var nettopp da jeg tok brytetanken til nye høyder. I et svakt øyeblikk tenkte jeg:

Hvis jeg snubler i trikkeskinnene og slår ut tennene mine, kan jeg bryte. Det bør være godkjent grunn.

Før jeg visste ordet av det kom 10-kilometersmerket. Jeg tittet ned på klokka, og da den viste 41.18 og tangering av fjorårets pers på Hytteplanmila skjedde to ting: håpet ble tent på nytt, og jeg ble sjukt stressa. Her hadde jeg åpnet første mila på persen som sto helt til for to uker siden, og nå skulle jeg løpe over ei mil til? Saklig at det kom til å gå uten en eksepsjonell sprekk. Bryteviruset bare:

Brb *ROFLMAO* no0b ass!

På 11 kilometer fikk jeg det plutselig for meg at jeg hadde løpt 14 kilometer, og da det bare sto 12 på 15-kilometersskiltet skjønte jeg fint lite. Det tok noen slurker sportsdrikk på neste drikkestasjon for å få balanse i elektrolyttene og hoderegninga.

Over brua mellom Barcode og Tøyen kom syra like hardt, om ikke hardere enn i fjor, og i år som i fjor sto Ingrid Kristiansen og overvar knekken i brua. Ikke at hun vet hvem jeg er, men jeg vil liksom ikke sprekke foran henne der hun står og heier på alle løperne. Derfor ga jeg på litt ekstra og sprakk ditto ekstra på toppen. Herfra og inn var det en kamp. Jeg så aldri på pulsen mens jeg løp, men logginga av løpet viser at fra 15 kilometer og inn lå pulsen godt planta et sted mellom 185 og 200. Sprekken var et faktum.


Tilbake på autostradaen foran barcode ble jeg svimmel av skyggene fra alle løperne som kom motsatt vei og jeg holdt på å miste balansen et øyeblikk. Akutt krystallsyke hadde vært nok en grei unnskyldning for å bryte, men nå var det bare tre jævlig lange kilometer til mål, og det er litt dumt å bryte så nære målstreken.

Igjennom Kvadraturen og Karl Johan var jeg klar over at jeg var veldig nære sub 1.30-målet, og jeg forsøkte å holde trykket oppe. Men så kom verdens bratteste minst bratte bakke opp forbi Stortinget, og jeg hadde ingenting å kjøre med. Hadde det vært rett til mål derfra kunne det kanskje gått, men vi skulle faenmeg enda en svipptur ned i Kvadraturen før vi fikk rette nesa mot Rådhusplassen.

Et par hundre meter fra målseglet så jeg sub 1.30-målet renne ut i sanden, men 30-tallet var innen rekkevidde. Jeg la inn en minimal spurt og stoppet klokka på 1.30.41 (offisiell tid på resultatlistene ble 1.30.44). Det holdt til en 38. plass totalt av 3764 damer, og 11. plass i klassen. Selv om jeg ikke klarte 1.29.59, knuste jeg persen fra i fjor med 2 minutter og 43 sekunder. Det er jeg veldig godt fornøyd med. Det jeg derimot ikke er så begeistra for med smertene ved et sånt løp friskt i minnet er at jeg blir nødt til å løpe enda en gang for å nå målet om sub 1.30 på halvmaraton.


Det var ikke før jeg kom i mål og hadde fylt på med vann og en banan at jeg skjønte at tanken om å slå ut tennene i trikkeskinnene ikke er helt innafor. Det er åpenbart at anti-brytebrannmuren må reinstalleres, for det der er ikke greit. Om noen har en hestekur mot bryteviruset tar jeg imot det som måtte finnes av kjerringråd med stor takk.

Ctrl + alt + delete,
Kaja 

mandag 7. september 2015

SkiLøpet - uventet pers

De siste to ukene har gått med til jobbkurs hvorav den siste uka ble tilbragt i Toledo i Spania med lange arbeidsdager, sosialisering på kveldstid og minimalt med søvn. Da jeg endelig la meg i min egen seng etter 12 timer på reisefot natt til lørdag hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle løpe SkiLøpet. Heldigvis gikk ikke startskuddet før klokka 15 på lørdag, så da jeg hadde sovet sånn nogen lunde ut, satte jeg kursen mot Ski.

To dager før SkiLøpet

I år som i fjor var planen å bruke SkiLøpet som en del av oppkjøringa til Oslo Maraton. I fjor perset jeg fullstendig uten forvarsel og løp inn til 41:27. Jeg anså det som rimelig usannsynlig å løpe like fort i år, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde stilt opp om det ikke var for at Oslo Maraton er om to uker.

I startfeltet kjente jeg meg trøtt, det prikket i øynene, og jeg ville egentlig bare lukke dem igjen. Heldigvis gikk startskuddet før jeg rakk å tenke mer over det, og jeg hang meg på 40-ballongen. Planen var å henge på ballongen inntil sprekken var et faktum og så ta det derfra. En gang må det jo holde helt inn, ikke sant.

Vi var en liten gjeng som hang oss på ballongmannen, men vind gjorde at plassen jeg hadde funnet rett i ryggen på tidsholderen var svært utsatt for ballongangrep. Gang på gang fikk jeg ballongen midt i fjeset, og jeg bestemte meg for å slippe et par meter. Kan ikke perse med ballong i ansiktet, vet du. Avstanden opp til ballongen ble akkurat så stor at jeg måtte jobbe litt ekstra for farta, og etter fire kilometer tok jeg ikke sjansen på å jobbe inn luka i frykt for å sprekke, og jeg lot 40-gruppa gå. 

Samtidig som jeg så 40-ballongen sakte men sikkert sige ifra tok jeg innpå en kvinnelig Tjalveløper. Hun så ut som en typisk løper, nett, slanke armer og lett i steget. Jeg følte meg som en hælløpende flodhest til sammenlikning der jeg beit meg fast i ryggen hennes. 


Jeg har ofte tenkt det selv, men også fått høre det av andre at jeg ikke har en typisk løperkropp. Ja, jeg er kort, men jeg er også det man kan kalle en muskelbunt. Eller ei kruttønne, om du vil. Låra mine bærer preg av mange år med fotballspilling, og det blir ikke noe thigh gap på meg med det første. Det er i grunn helt greit, for jeg er ganske god til å bryte. Bare synd det er altfor lite bryting i hverdagen.

Uansett. Mens jeg hang som en klegg på ryggen til Tjalvedama igjennom boligfeltene i Ski tenkte jeg at tilskuerne måtte lure på hvordan jeg i alle dager klarte å henge på henne. Tjukken og Lillemor på tur, liksom. Det føltes litt som den gangen jeg kræsjet festen til de kule på videregående uten å være kul nok, eller invitert, for den saks skyld. Med tre kilometer igjen måtte jeg gi dagens andre luke, og Tjalvedama sklei ifra i et slakt nedoverparti.

Jeg var i grunn fornøyd med å ha hengt på henne såpass lenge som jeg hadde gjort, og fokuserte nå kun på å komme meg i mål. Jeg så ikke på klokka før det var 800 meter igjen, og ble småstresset da jeg så at jeg hadde drøyt tre minutter på å klare sub 41 minutter. Jeg ble ikke stresset fordi tre minutter er lite, men fordi det er akkurat så mye at det burde gå hvis jeg ikke driter meg ut. 

Fra en tur i Lillomarka tidligere i sommer.

De siste 400 meterne går slakt nedover, og jeg kjørte på det jeg maktet for å klare sub 41. I år som i fjor var oppløpet mye lenger enn jeg trodde, og i spurten fikk jeg meg en knekk. Klokka viste nå 40:52, og jeg snurpet ansiktet sammen i en stor knute mens jeg mobiliserte til en siste utblåsning og krysset målstreken på 40:55.

Årets delmål mot sub 40 minutter ble nådd før forventet, og uten oppladning. Jeg har med dette gitt opp å forstå meg på kroppen min. To uker med arbeid, sosialt og alkohol skal ikke normalt føre til pers, men jeg gidder ikke klage når det skjer. Eneste konklusjon må vel være at jeg er i bedre løpsform enn noen gang på tross av jobbkurs. Det går det an å like.

Alt i alt ble det 6. plass totalt og 4. plass i klassen kun slått av løpere fra Tjalve og Vidar. Storfint selskap for en hobbymosjonist som meg. 

Har ingen bilder fra SkiLøpet 2015, så her er et gjensyn med fjorårets perseseremoni med bror.  

tirsdag 25. august 2015

Alliansloppet 2015 - dehydrering, dårlig taktikk og sisteplass

I helga har jeg gått mitt andre rulleskirenn, men mitt første rulleskirenn uten alvorlig blodmangel. Mitt første rulleskirenn var Holmenkollen rulleskirenn i 2011. Jeg visste jeg ikke var i form, men jeg visste ikke at grunnen til det var at kroppen var fullstendig tom for jern og nede på et hemoglobinnivå (hb) på 8. Jeg kom selvsagt sist, men jeg kom meg i mål. For de som ikke vet hva hb på 8 innebærer, så så jeg sånn ut da jeg et par måneder seinere ble lagt inn på akutten med hb på 6,3:

Hæsjtægg gjennomsiktig hæsjtægg no filter
I helga skulle jeg derimot gå 48 km rulleskirenn med forhåpentligvis normale verdier.

Hvis jeg skal gjøre et kjapt overslag tror jeg at jeg har gått omtrent 15 turer på rulleski i år. Det er omtrent dobbelt så mange som på samme tid i fjor. Det er flere grunner til at jeg ikke går fryktinngytende mye på rulleski. For å nevne noen:

1. Asfalt er vondt å falle på
2. Det er vanskelig å bremse i høy fart
3. Nedoverbakker er skummelt
4. Ruglete asfalt kiler under føttene
5. Jeg er kilen under føttene

For å tvinge meg selv mer ut på rulleski meldte jeg meg derfor på verdens største rulleskirenn Alliansloppet. Ved en tilfeldighet/uhell (stryk det som ikke passer) havnet jeg i kvinner elite og ikke i vanlig konkurranseklasse som jeg hadde planer om. Jeg fikk litt panikk da jeg så meg selv på startlista i eliteklassen, men i stedet for å bukke under for min tidvis ekstremt sensitive selvhøytidelighet, bestemte jeg meg for ikke å gjøre noe med det og la det stå til og stille til start i elite. Det innebar blant annet å bruke låneski med nye hjul og ikke mine egne rulleski. Nye hjul ruller dårligere enn brukte hjul, så med det ga jeg meg selv et enda dårligere utgangspunkt for å henge med damene i vanlig konkurranseklasse, som gikk på egne ski.

På generelt grunnlag kan jeg si at jeg strengt tatt ikke har noe i elite å gjøre, og jeg forsonte meg tidlig med tanken om å komme sist i klassen. Noen må ta sisteplassen også, og det kunne godt være meg denne gangen. Vanligvis ser jeg sånn her ut når jeg taper. Spesielt i kortspill:

Han bak, altså.
Starten på Alliansloppet går i bunnen av en lang motbakke, og da startskuddet gikk ble jeg blåst rett av. På de få turene jeg har gått på rulleski har jeg stort sett bare staket da jeg ser ut som John Cleese i Ministry of Silly Walks når jeg prøver å gå med fraspark på rulleski. Skia går til alle kanter og tyngdeoverføringen er ikke-eksisterende. Fant derfor fort ut at fraspark ikke var helt greia for meg, så jeg kastet meg på stavene og var vel den desidert siste i elite og blant de siste i konkurranseklassen opp på toppen av bakken.

På toppen startet jakten på så mange dameløpere som mulig, og gjerne en og annen løper med utlånsski og elitenummer. Jeg følte jeg traff bra med stavtakene, og plukket raskt en konkurranseløper før jeg hentet inn en liten gruppe med ytterligere tre damer fra konkurranseklassen. De forsøkte å henge litt, men jeg bare:

Morn'a!

Som han foran, altså.
Flere steder langs løypa var det publikummere som heiet oss fram, og på ti kilometer var jeg så heldig å få langing av Rustads ildsjel numero uno, Morten Tomter. Mot slutten av første runde ble jeg tatt igjen av ei dame fra konkurranseklassen, og jeg bestemte meg for å henge på. Dama gikk med camelback, så fra nå av kaller vi henne Frøken Cameltoe.

Vanligvis er jeg en loner når det kommer til konkurranser. Jeg løper alltid alene når det er løp, og jeg går alltid alene på renn. Finner meg aldri en rygg, og hvis jeg finner en går den enten for fort eller for sakte. Nå derimot, tenkte jeg at jeg endelig kunne øve på å henge. Jeg hadde funnet den perfekte ryggen da dama var omtrent like pingle som meg nedover og i krappe svinger, men hakket bedre enn meg oppover. Ut på andrerunden følte jeg tidvis at det gikk litt vel sakte. Jeg var fristet til å gå forbi et par ganger, men min hittil ukjente og godt bortgjemte taktiker ga meg en kilevink og beordret meg til å legge meg inn bak Frøken Cameltoe. Vi hentet inn ei elitedame som forsøkte å henge seg på, men som slapp etter et par hundre meter.

Jeg bare:
Hah! Kom ikke sist i elite allikavæl!

Og taktikeren bare:
Kaja, du har gått 20 kilometer og har 28 kilometer igjen. Ro ned løken.

Foto: Alliansloppet/Joachim Nywall
I de slake nedoverbakkene drakk Frøken Cameltoe av sekken sin, og jeg skjønte fort at jeg også burde ha meldt meg inn i Camelback-familien da drikkebeltet jeg hadde med meg på ingen måte ga meg all væsken jeg trengte i 25 varmegrader.

På 26 kilometer fikk jeg igjen langing av Tomter, og i elektrolytt- og væskerus bestemte jeg meg for at det kunne være en god idé å gå fram og dra, og forhåpentligvis stikke ifra da jeg syntes Frøken Cameltoe staket sakte i det slake nedoverpartiet.

Taktikeren på venstre skulder rev seg i håret, mens min manglende selvinnsikt på andre skulder heiet meg fram. Et lite øyeblikk trodde jeg Frøken Cameltoe hadde sluppet, men i et ruglete parti med høy kile-under-føttene-faktor i kombinasjon med akkurat så mye stigning at jeg burde gått med fraspark men ikke gjorde det, var frøkna oppe på siden og forbi igjen.

Han bak, nå.
Siste gang opp startbakken gikk jeg faktisk med fraspark da jeg utrolig nok klarte å henge på Frøken Cameltoe med min horrible midting (når tyngdepunktet konstant er på midten selv om man går diagonalgang). På toppen var det tydelig at Frøken Cameltoe ikke var hypp på å dra på meg så mye lenger, så hun satte ned farta. Jeg tok en Northug og gjorde det samme, men da vi fort ble tatt igjen av to andre damer, blant annet elitedama jeg trodde vi hadde parkert, ble jeg stressa og la meg i front. Det var sannsynligvis det dummeste jeg gjorde i løpet av hele rennet. De neste seks kilometerne dro jeg på tre damer (som jeg for øvrig trodde var fem, men jeg turte ikke snu meg). På et tidspunkt kom igjen Frøken Cameltoe opp på siden av meg. Hun hadde fått hvilt seg og dro rett ifra. Jeg trøstet meg selv med at hun hadde egne og (antakelig) inngåtte ski og ikke like nye hjul som meg.

Et par kilometer til, og enda ei av de jeg hadde dratt på kom opp på siden og dro ifra. Hun også med egne ski. Da gjensto det bare elitedama og meg. Hun nektet å dra, og jeg fortsatte drajobben. Med tre kilometer igjen stoppet jeg så godt som opp for å signalisere at jeg ikke var interessert i å dra lenger, og dama gikk fram for å dra. Ikke at jeg klarte å henge på. Jeg bæsja solid på leggen og klarte ikke henge på i ti meter en gang. Dagens fail og en taktikkerfaring rikere.

Foto: Alliansloppet/Joachim Nywall

Jeg som trodde jeg hadde nest siste eliteplass i lomma lå nå sist og syntes det var litt kjipt men også helt greit. Jeg ville bare til mål. Deretter ville jeg drikke vann. Ikke de høyeste kravene tør jeg påstå, og helt legitimt.

Kom meg til slutt i mål på 2:32:10 som siste eliteløper. Heldigvis slo jeg en del konkurranseløpere, så alt i alt er jeg fornøyd. Med tanke på hvor lite jeg går på rulleski synes jeg det er helt innafor. Dessuten var det ganske gøy og jeg ploga ikke en eneste gang. Det er helt sjukt å tenke på hvis man veit hvor pingle jeg faktisk er på asfalt. Jeg er en sånn som tar av meg skia nedover. Jeg fortsetter trenden med sisteplass i rulleskirenn og føler meg  - utrolig nok - ikke som et ubrukelig menneske av den grunn. Hvem skulle trodd.

Allikevel fikk selvhøytideligheten min seg et skudd for baugen da resultatlista de første timene etter målgang viste at jeg hadde gått på tre timer og ikke to og en halv. Selvsentrert som jeg er var jeg sikker på at alle som hadde sett meg på start og lurt på hvorfor jeg i helvete stilte i eliteklassen kom til å sjekke resultatene og se at jeg hadde kommet en halvtime etter nest siste dame i mål. Eneste løsning var å snappe hele kontaktlista mi før noen rakk å sjekke resultatene. Jeg tipper ingen sjekket resultatene.




For å oppsummere min debut i Alliansloppet:
Hvorvidt påmelding til Alliansoppet fikk meg mer ut på rulleski enn jeg ellers ville 5/10
Arrangement 10/10
Ut av komfortsonen 8/10
Stølhet dagen derpå 9/10
Plogefaktor 1/10
Første rulleskirenn med normale jernverdier 10/10

Så gjenstår det to store spørsmål; kommer jeg til å gå mye rulleski utover høsten? Tvilsomt.
Kommer jeg til å gå Alliansloppet igjen? Godt mulig. Må bare lære meg diagonalgang på hjul først.

mandag 22. juni 2015

Hvordan trene til ultraløp? Vetta faen, jeg.

Hvordan trener man for/før et ultraløp? Ikke spør meg. Men siden jeg spør meg selv kan jeg si så mye som at jeg ikke har peiling. En skulle jo tro mange lange økter til fots og på sykkel og rulleski, samt styrke og diverse skadeforebyggende trening kan være lurt. Selv gjorde jeg svært lite av det, men det jeg gjorde holdt til en god debut, så det kan ikke har vært heeeelt Sarah Palin heller (les: på trynet).

Obs! Har lovet meg selv å ikke blande politikk og blogg, så ikke ta det personlig om du er cheerleader for Tea Party. I så fall kan du bytte ut Sarah Palin med Fidel Castro, Barak Obama eller Vladimir Putin om du synes det passer bedre.

Uansett, her er det jeg gjorde de siste tre ukene før Ultrabirken. Om det er eksempel til etterfølgelse er jeg usikker på:

Mandag 25. mai: FRI
Tirsdag 26. mai: 3000 m testløp - 11:27 min
Onsdag 27. mai: 1. Styrke 60 min 2. 50 min rolig jogg - 8,8 km
Torsdag 28. mai: Styrke 60 min
Fredag 29. mai: FRI
Lørdag 30. mai: iForm-løpet 5 km - 20:04 min (4.plass)
Søndag 31. mai: 1. Rulleski 30 km 2. 45 min rolig jogg

Totalt: 9 timer - 74,5 km

Mandag 1. juni: Rolig terrengjogg 1 time 20 minutter - 12 km
Tirsdag 2. juni: FRI
Onsdag 3. juni: Rolig jogg 40 minutter - 5 km (kunne like godt valgt sofaen)
Torsdag 4. juni: 10 x 200m + 2 x 100m - totalt 1 time 45 minutter - 16 km
Fredag 5. juni: FRI
Lørdag 6. juni: Gjerdrumsmila 10 km i tøff løype med mye terreng. (2. plass)
Søndag 7. juni: 40,2 km jogg (5:50 min/km) - 3 timer 54 minutter

Totalt: 9 timer - 89 km

Mandag 8. juni: FRI
Tirsdag 9. juni: Rolig jogg 1 time 10 min - 12 km
Onsdag 10. juni: FRI
Torsdag 11. juni: FRI
Fredag 12. juni: FRI
Lørdag 13. juni: Ultrabirken

Totalt: 7 timer 40 minutter - 73 km

Jeg vet jeg burde ha skrevet noe om både iForm-løpet og Gjerdrumsmila, men jeg var så opptatt med å hvile uka før Birken, og denne uka har jeg også vært altfor opptatt med å hvile. La meg bare si det sånn at begge løpene var moro og tunge, og jeg skulle definitivt løpt med terrengsko på begge løpene. At det holdt til henholdsvis 4. og 2. plass er kjempegøy. Så langt har denne løpesesongen stilt med 13., 4., 2. og 5. plass, så jeg kan ikke annet enn å konkludere med at løpesesongen hittil har vært bedre enn skisesongen vi nettopp la bak oss. Bank i bordet.

Post Birken-uka har for øvrig stilt med antydninger til løperkne, så nå går det i Voltarol og jeg har lett fram styrkeprogrammet jeg fikk av naprapaten da jeg var slått ut av løperkne i tre måneder i 2013. Krysser fingrene for at det hjelper, for nå klør det i beina etter å løpe mer, mer, mer.

Bare to uker til sommerferie!

mandag 15. juni 2015

Da jeg plutselig ble ultraløper

Jeg har gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg har aldri vurdert det rett og slett fordi tanken aldri har slått meg. Inntil omtrent i midten av mai. Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg kanskje skulle løpe Ultrabirken. Hvorfor? Jeg aner ikke.

Uansett så vokste det fram en liten jævel inni meg som ikke helt ville slippe tanken om deltakelse i Ultrabirken. Jeg visste innerst inne at det ikke kom til å skje, så jeg sa det heller ikke til så mange da det er lett å være stor i kjeften, for så ikke å tørre når alt kommer til alt.

Jeg hadde så langt i år hatt to løpeturer på over 30 kilometer - én i april og én i mai - men Ultrabiken er over det dobbelte. Aldri før har jeg så nøye overveid hvorvidt jeg skal være med på et løp eller ikke. Jeg så an formen (altså ikke bli syk), og jeg så an været (type ikke liten storm og pøsregn) før jeg bestemte meg for å melde meg på tirsdagen uka før, etter at jeg hadde testet kroppen på en 40 kilometer lang løpetur søndagen i forveien.


Med påmelding fire dager før løpet hadde jeg ikke tid til å kjøpe og løpe inn nye terrengsko med demping, og alt jeg kunne gjøre resten av uka var å hvile. Jeg stilte derfor til start med mine godt brukte, flate og hullete Adidas terrengsko - noe sidekvinnen min på startstreken påpekte.

Startskuddet gikk, og 200 deltakere nærmest beinfløy ut fra startsletta på Sjusjøen. Jeg syntes det virket som en skikkelig dårlig i idé, så jeg hang meg på oppover mot Lunkefjell som jeg egentlig hadde planlagt å gå opp. Jeg kjente med én gang at kroppen var tung som bly, og leggene sa ifra i første motbakkekneik at de ikke trivdes. Heldigvis er ikke Ultrabirken noe kort løp - det er 62 kilometer å løpe seg inn på, så jeg gadd ikke høre stort på verken legger eller kropp. På første matstasjon etter omtrent 7 kilometer tok jeg meg tid til å tylle nedpå to kopper sportsdrikk og en halv banan før jeg la i vei retning hytta der jeg visste mamma sto med saft.

Jeg er ingen smart løper, og er av typen som alltid starter hardt - inntil jeg sprekker som en ballong. I og med at Ultrabirken uten tvil er det lengste jeg har løpt noen gang, skjønte jeg at min største utfordring kom til å være smartness. Gå i motbakkene, holde igjen i kuperte partier og spare på kreftene. Jeg vil ikke si at jeg på noe tidspunkt løp smart, men jeg løp smart til meg å være. Opp Kriksfjell og Hitfjell tok jeg det rolig og fortalte meg selv at det var helt greit å bli tatt igjen da fem minutter ekstra opp fjellene ikke ville være noe sammenliknet med eventuelle kramper og en næringstom kropp den siste mila. Konkurransehodet slukte på ingen måte agnet, men fornuften i meg sparket konkurransedyret hardt i leggen opptil flere ganger og holdt det sånn nogen lunde i tøylene.

Jeg har alltid hørt at lange konkurranser nærmest er konkurranse i næringsinntak. Funker ikke næringsinntaket kan du si takk og farvel til en god plassering og kanskje til og med også til gjennomføringen av konkurransen. Jeg er veldig glad i mat, så jeg tenkte ikke at det skulle bli noe problem. Jeg hadde lasset opp med brownies, spekeskinke, chilinøtter, wienerbrød, gel med kokossmak og magnesiumtabletter i sekken. Men det smakte ikke godt. Det smakte høgg. Rett og slett skikkelig møkk. Alt jeg spiste vokste i munnen, jeg ble uvel av å tygge, og bare tanken på mat gjorde meg kvalm.

Det var en god del snø i løypa. Her opp mot Nevelfjell.
Ved Pellestova forsøkte jeg meg på en spekeskinke, men også det smakte forpult vondt, så jeg kastet halve i søpla og brukte fem minutter på å få ned siste halvdel. Heldigvis sto Mr. Luna ved foten av Nevelfjell med cola jeg skulle få i meg innen jeg nådde toppen. Colaen gjorde åpenbart jobben, for ned fra Nevelfjell hentet jeg inn en dunge løpere som begynte å få det, og på et tidspunkt lå jeg som tredje dame da hun som lå foran måtte en kjapp tur i buskene. 200 meter på tredjeplass var mine 200 meters of fame, og jeg koste meg maksimalt inntil jeg måtte finne meg en busk og avlegge et lite dobesøk selv.

Tilbake over Lunkefjell og Sjusjøfjellet tråkket jeg i det jeg trodde var litt slapsete snø i utkaten av ei snøfonn, men som skulle vise seg å være en meter dypt isvann. Jeg landet langflat i vannet, men heldigvis hadde sola kommet fram innen da, så det var egentlig ikke så verst. Fram til 40 kilometer gikk det overraskende greit, og da gjenstod det "bare" 22 kilometer som for det meste gikk nedover. Med 20 kilometer igjen meldte kneet seg, og en kilometer seinere kom de første antydningene til krampe på baksiden av venstre lår og i venstre fot. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta seg en ibux mot kneet og en magnesiumtablett mot krampene mens jeg spiste tre chilinøtter (klarte ikke flere) og drakk saft jeg hadde fått av Mr. Luna. Jeg ruslet bortover myra mens jeg motvillig drakk alt jeg klarte av saft og vann og dyttet i meg de tre chilinøttene.

Da siste nøtt var inne var magen full, og noe annet måtte ut, så jeg fant meg en stor stein. Satte meg på huk, men ingenting kom. Ikke at det gjorde noe, for det var rett og slett dritdeilig å sitte litt i ro. Satt litt ekstra bare fordi det var så ufattelig deilig, men så, helt plutselig og uten forvarsel, kom ei dame jeg hadde hatt foran meg de første fem kilometerne. Jeg dro på meg shortsen og spratt ut på stien igjen. Jeg lå nå på femteplass av damene. Hodet hadde vært innstilt på fjerdeplass i fire mil, men jeg hadde verken ork eller lyst til å ta henne igjen. Vi holdt 5:15 min/km bortover traktorveien, og i stedet for å gasse på satset jeg på å ligge bak og kontrollere inntil hun helt sikkert kom til å sprekke. Men hun sprakk ikke, og like plutselig som hun kom, var hun borte igjen.

Omsider kom jeg inn på traséen til Birkebeinerløpet, og det var ekstremt deilig å løpe sammen med mange folk som hold omtrent samme fart som meg. Det var motiverende å plukke rygger, men jeg var redd for at de rundt meg ikke skjønte at jeg allerede hadde løpt 50 kilometer og at de trodde jeg var en sånn som trenger sekk med drikkesystem for å løpe 21 kilometer i ei fart på 6 minutter på kilometeren. Derfor sørget jeg for å si høyt til funksjonærene på drikkestasjonene at "50 kilometer er greit, men 60 blir litt for langt. Skakke bare flytte mål hit, eller?" i en så jovial tone som mulig.

Foto: Linda Helland
På 52 kilometer begynte jeg å få problemer med å løfte beina høy nok - litt fordi jeg var redd for krampe, men mest fordi jeg var sliten - så jeg kjørte tåa så hardt jeg bare kunne inn i en stein og landet langflat på grusen. Foten trakk seg sammen i krampe, og med en blodig hånd ble jeg hjulpet opp av løpere rundt meg som lurte på om det hadde gått bra i fallet.

Etter å ha løpt altfor langt blir jeg tydeligvis emosjonell (ny oppdagelse), så jeg slet med ikke å begynne å grine - ikke fordi det var så vondt, men fordi alle var så snille. Jeg begynte å tenke på målgang og ble helt på gråten av tanken. Først nå forsto jeg at jeg kom til å klare å fullføre mitt første ultraløp. Jeg ble akutt stolt av meg selv og sendte en tanke til bestefar som ligger strødd på toppen av Hitfjell (asken hans, altså. Ikke mer morbid enn det) og lurte på om ikke han også ville vært stolt av meg.

De siste åtte kilometerne var vonde og tunge, men nå hadde både fornuften og konkurransehodet bestemt seg for at dette skulle gå. Alt av konkurrenter var glemt og fortrengt, og det jeg gledet meg mest til var å sitte og å slippe å spise.

Inn på Stampesletta viste det seg at jeg hadde en aldri så liten spurt på lager (!). Det så sikkert ikke ut som en spurt for de som sto og så på, men for meg føltes det i alle fall som en, og jeg klokket i mål på 6.30,20, sluttkjørt og lykkelig.

Ikke bare klarte jeg å gjennomføre 62 kilometer over seks fjell, jeg havnet på 5. plass av alle damene (nummer 3 i klassen) i mitt aller første ultraløp. Det er så sjukt at jeg ikke helt skjønner det. Men når jeg skjønner det går ikke smilet bare fra øre til øre - det går helt rundt.


Epilog:

Feiret med beina høyt, pottis, prosecco og åpen buksesmekk.

fredag 5. juni 2015

Fornebuløpet: pers, du liksom

Mens det har vært stille på bloggen har jeg blant annet løpt årets første 10-kilometer. Det var min nemesis Fornebuløpet som sto på agendaen. Jeg har aldri løpt bra på Fornebuløpet. Aldri. I år, viste det seg, skulle heller ikke bli noe unntak.

Slik jeg husket Fornebuløpet fra de to andre gangene jeg har løpt, er løypa flat og rask. Mesteparten går på vei, men det er også noe grus og i hvert fall én ganske krapp sving. I år var løypa lagt om, men jeg tenkte at den sikkert fortsatt var ganske rask da det tross alt er rimelig FLATT på Fornebu. Det viste seg ganske fort at jeg tok feil. Etter bare tre kilometer løp vi av autostradaen og holdt oss på sti, grus og gress med svinger på opptil 180 grader. For de som ikke vet hva krappe svinger innebærer, så er det å gå fra 15 km/t til 0 km/t og akselerere tilbake til 15 km/t fort som faen for ikke å tape for mange sekunder (hvis man har det i seg).

Sti-, grus- og gressterrenget skulle vise seg å vare de neste fire kilometerne. Og ikke nok med det, kilometerskiltene må ha blitt satt ut av en full alkis, for de var på ingen måte der de skulle være.
                                
Da jeg løp forbi 4 kilometerskiltet viste klokka mi at jeg hadde løpt 4,6 kilometer, og da 5 kilometerskiltet omsider kom viste klokka at jeg hadde vært ute i over 23 minutter. 23 minutter. Hallo! Jeg vurderte å bryte tvert da jeg skjønte at jeg kom til å løpe på over 46 – førtiseks – minutter, men så var det noe inni meg som sa at merkingen umulig kunne være rett. Eneste mulighet for meg til å finne ut av det var dermed å fullføre. Allikevel lurte den lille brytestemmen seg inn i hodet mitt og sa:

«Du kan jo bare løpe til like før mål. Hvis du ser at du faktisk nærmer deg 46 minutter dropper du bare å løpe igjennom målseglet.»

Da tok jeg den lille brytestemmen, knakk nakken på den og ga meg selv streng beskjed om å slutte å være så jævla selvhøytidelig. Det er lov med en dårlig dag, ingen sjekker meg opp på resultatlista uansett, og ingen forventer at det blir pers på årets første 10 kilometer. Ingen bortsett fra meg selv.

Men selv jeg skjønner, når jeg tenker meg ekstra godt om, at det er vanskelig å perse på første forsøk tidlig på løpssesongen. Spesielt når nesten halve løpet er mer kupert enn årets NM i terreng (som for øvrig gikk på Ås, og bare gikk på gress), og når løypa angivelig er mellom 170 og 200 meter for lang.

Jeg dro meg i mål på 42.22, skikkelig skuffa. I det minste løp jeg bedre enn på Sentrumsløpet i fjor, så inngangen til denne sesongen er bedre enn fjorårets. Videre kan man diskutere hvorvidt løypa var for lang, hvor mye fart de krappe svingene stjal og alt det der, men faktum er at jeg ikke hadde klart å løpe ett sekund fortere.     

En liten boost oppi det hele var at tiden holdt til en 13. plass av over 500 damer. Så da var kanskje ikke tiden så dårlig allikevel. Spesielt ikke når jeg sammenlikner med flere som jeg vet også løp Hytteplanmila. Alle disse var mellom ett og halvannet minutt etter sin egen tid på Hytteplanmila på årets Fornebuløp. Ah, det er så deilig med alle disse unnskyldningene, dere! 

Her er litt skog.

lørdag 30. mai 2015

Skarverennet 2015: gli fra helvete

Egentlig var planen å skrive et rennreferat fra Skarverennet. Men nå er det over en måned siden jeg gikk, og det innlegget jeg hadde klart i hodet har nå forsvunnet, og jeg gidder ikke lete det fram igjen bare for at dere skal få et underholdende blogginnlegg å lese.

Men jeg kan si så mye om at jeg har store planer om å selge skøyteskia mine. Jeg skal selge skøyteskia mine. Så hvis noen vil ha seg et par pent brukte skøyteski som funker bra på trening, men er håpløse hvis man skal gå fort (aka. møkkdårlig gli), er det bare å skrike ut. Forblir det stille her inne blir de å finne på finn.no til høsten.

Sånn bortsett fra at jeg mistet en 20-30 plasseringer i dameklassen på grunn av dårlig gli (nei, jeg ploget ikke) er jeg i grunn ganske fornøyd med innsatsen gitt forutsetningene mine med dårlig gli (fikk du med deg at jeg hadde dårlig gli?) og lite skøytetrening.

Utover det husker jeg lite fra klokka 22 og utover, men det jeg husker er at jeg spiste en brødskive med majones, gulost og nugatti en gang i firedraget på morgenkvisten. Ingen vinner.

onsdag 27. mai 2015

Tilbake fra de døde

Greit, så har jeg vært dårlig til å blogge i det siste. Ikke bare dårlig. Skikkelig dårlig, faktisk.

Det er to grunner til at jeg har satt ny rekord i blogglatskap:
1. Jeg er lat (ikke noe nytt)
2. Jeg har kjøpt meg leilighet og flyttet inn i den (nytt)

Flytting tar tid og krefter, og er det noe som må vike når det blir lite tid og krefter så er det blogginig. Jeg setter faktisk ganske mye foran blogging. Øl, for eksempel. Lompe med brunost. Trening. Sove. Venner. Jobb. Røklaks. En varm dusj. Potetgull. Desmond Tutu. Ligge på sofaen. Farris. Sjokolade. Arctic Monkeys. Klippe tånegler. Gulrotkakeglasur. Nytt sengetøy. Støvsuge. Nei, ok. Ikke støvsuge. Men ganske mye setter jeg foran blogging.

Allikevel er ikke blogging helt nederst blant ting jeg liker/ikke liker. Ting jeg synes er verre enn å blogge: Vaske. Vegemite. Sprit (all slags). Søt lakris. Være bakfull. Edge-nett. Cider. Fiskeboller/fiskekaker/fiskepudding. Kø. Klikksaker av typen «Du vil ikke tro hva som skjedde når…» Skifte sengetøy. Støvsuge.


Og sikkert også en del andre ting.

fredag 17. april 2015

Om sminke og sånt

Jeg har alltid lagt mye stolthet i ikke å bruke noe særlig sminke da det i hvert fall har tre fordeler:

1. Man bruker lite tid på badet om morgenen
2. Det er billig
3. Det er naturlig

Jeg bruker stort sett mascara hver dag, men siden jeg ikke gidder å kjøpe sminkefjerner er det ikke alltid jeg gidder å ta den av om kvelden, så da er det bare å klæsje på et nytt lag om morgenen. Ekstremt tidsbesparende. På vinteren kan det hende jeg smeller på et lag fuktighetskrem dersom huden er tørr. Men det er ikke snakk om at jeg har et arsenal av kremer som dagkrem, nattkrem, øyekrem, ansiktskrem, bodylotion, you name it. Jeg har en svær boks med Dove fuktighetskrem som jeg bruker uavhengig om det er i ansiktet, på hendene eller på leggene. Hvorfor har jeg akkurat Dove? Fordi jeg fikk den gratis. Krem er krem.

Litt på siden, men dette er ett av mine partytriks (i tillegg til å gå ned i bro, åpne vinflaske med sko og åpne ølflaske med A4-papir):




Men her om dagen satt jeg i en videokonferanse på jobb, og alle vi som satt i møtet ble vist på storskjerm. Helt til venstre i bildet så jeg et romvesen med en svær panne uten øyenbryn. Jeg har alltid visst at jeg har veldig blonde øyenbryn og tenkt at jeg kanskje skal gjøre noe med det, men det ødelegger min kampsak om å være 99% naturlig (minus mascara), så derfor har jeg latt det ligge. Inntil videokonferansedagen.

Etter jobb gikk jeg derfor inn på en sminkebutikk. Jeg ble fort spurt om jeg trengte hjelp, men sa nonchalant og sminkevant at nei, det trengte jeg ikke. Ellers takk.

Skjønte fort at jeg ikke kunne klare å finne fram mellom børster og penner og farger og fandens oldemor alene, og jeg følte meg passe mann (minus et par av gutta på Oslo vest) da jeg omsider krøp til korset:

Jeg: Unnskyld, jeg har tenkt til å kjøpe sånn penn til å farge brynene med. Duskjønnerjegharaldrihattfargepådemførmendetsisteårethardetliksomkommetpåhalvesåjegtenkerjegburdefargedemlittmenjegvetikkehvilkenfargejegburdevelge?
Jeg til meg selv: Herregud, Kaja. Du trenger ikke framstå som mer utilpass enn du allerede er. Play it cool.
Perfekt sparkla sminkedame i butikken: Du er jo blond, så du må ha en lys farge. Kanskje denne?
Jeg: Ja?
Perfekt sparkla sminkedame: Hvis du tar av deg brillene så skal jeg tegne litt på deg å se om det er riktig farge.

"Ta av deg brillene." Jeg følte meg som skolens største nerd. Hun stygge med reggis, vet du, som venninnene vil "gjøre pen."

Jeg tok av meg brillene og lot sminkedama slippe til. Det faktum at hun bøyde seg ned for å tegne på brynene mine, hjalp heller ikke på selvtilliten, og mine 160 centimeter føltes plutselig som 130 centimeter, inkludert en nyvunnet oppstoppernese og hvitløksånde. I tillegg til reggisen.

Perfekt sparkla sminkedame: Denne ser veldig naturlig ut på deg. Ta en titt i speilet.
Jeg til meg selv: Husk, play it cool.
Jeg: Ja, det ser veldig naturlig ut.
Jeg til meg selv: Jeg ser faen ikke forskjell.
Jeg: Tror jeg tar den, jeg.

Da jeg skulle betale følte jeg at jeg måtte unnskylde, eller begrunne hvorfor jeg ikke, i en alder av 27 år, aldri har farget brynene før.

Jeg: Sidenjegalltidharhattsåblondebrynharjegaldritrengtånappedemhellermenkanskjejegmåbegynnemeddetnåhehe.
Jeg til meg selv: Den siste der kunne du spart deg, Kaja. Unødvendig å si at du aldri har nappet brynene. Du er sikkert den eneste i butikken her som ikke gjør det. Nå framstår du i hvert fall som noob.
Perfekt sparkla sminkedame: Det er jo inn med litt bustete bryn nå, så det går nok bra.
Jeg: Heh-

Med feminin selvfølelse på bunn og en øynebrynpenn rikere kom jeg meg ut av sminkebutikken, glad for at det forhåpentligvis er lenge til jeg trenger å gå inn i en sminkebutikk igjen. Type neste gang jeg går tom for mascara.

Har så det holder en stund nå. Heldigvis.

Dersom noen vil sponse meg med mascara er det bare å si ifra. Jeg blir veldig glad hvis jeg slipper å gå inn i en sminkebutikk og føle meg som et utskudd av arten kvinne. Nå jobbes det nemlig med å gjenreise min feminine selvtillit, men av erfaring vet jeg det raser sammen så snart jeg er tom for sminke og må inn på en sminkebutikk igjen.

Treningsoppdatering

Mine forberedesler til Skarverennet kan ikke sies å være optimale. I og med at Skarven skal skøytes har jeg særdeles lave skuldre og null forventninger. Jeg skal bare gå og forhåpentligvis ikke dø.

Allikevel kan jeg liste opp de siste to ukers trening (pluss påska for å skryte litt), så får vi se på lørdag om dette er veien å gå. Nå skal det sies at siden jeg ikke satser mot Skarven, trener jeg det jeg har lyst og tid til, verken mer eller mindre.

Påska:
27. mars: 8,7 km inn til hytta. 40 min
28. mars: 1. 5 km, 23 min 2. Sjusjøen Fri: 28,5 km, 1t 48min
29. mars: 1. Jomfruslettfjellet rundt: 27,5 km, 1t 43min 2. 5 km inn til hytta superrolig, 46min
30. mars: 1. Veldig rolig med Monika, 21,4 km, 2t 32min 2. 19,8 km, 1t 20min
31. mars: 40,5 km, 3t 30min. Første del rolig med Monika
1. april: 41,2 km, 3t 30 min. Første del rolig med Monika
2. april: Kort og rolig skate 16,9 km, 1t 17min
3. april: Rolig klassisk 57 km, 4t 30min
Påskeaften: 1. Rolig skate, 36,5 km, 2t 38min 2. Ut fra hytta med sekk, 5 km, 25min
1.påskedag: Rolig jogg, 17 km, 1t 40min

Totalt: ca 23t
Kilometer: ca 330

2. påskedag: Fri
Tirsdag: Mølleintervaller. 5x2 min (p1min) + 5x1 min (p30sek) + 2x45/15. Fart: 15,2-17,5
Onsdag: Rolig 10 km, 6:02 min/km
Torsdag: Øl med girrrlza
Fredag: 5 km på ski inn til hytta med tung sekk, 31min
Lørdag: Rolig klassisk med to svensker og en nordmann med nikkers, 30,5 km, 2t 25min
Søndag: 1. Rolig skate med samme gjeng, 26 km, 1t 50min 2. 5 km ut fra hytta med sekk, 31min

Totalt: 7t 20 min
Kilometer: ca 85

Mandag: Rolig jogg + spenst 1t
Tirsdag: Babybesøk
Onsdag: Jogge hjem fra jobb 34 km, 3t 10min, 5:40 min/km
Torsdag: Bodypump, 1t
Fredag: Fri
Lørdag: Skarven

Totalt: 5t 10min + Skarven
Kilometer: ca 82

Alt dette finnes selvfølgelig også på Strava for spesielt interesserte.

Onsdagsøkta denne uka er et godt eksempel på en lite smart økt før renn, og et godt eksempel på at jeg trener det jeg har lyst til. Årets hittil lengste joggetur. Jeg koste meg hele veien selv om beina begynte å si ifra rundt 20 kilometer. Feiret med en svær porsjon jegergryte og siste episode House of Cards da jeg kom hjem. Helt ypperlig.

Når det gjelder torsdagsøkta føler jeg for å understreke at jeg ikke er sånn zumbadame som går på timer. Jeg har ikke engang medlemsskap på treningsstudio (derav manglende styrketrening). Men jeg har en kollega som er instruktør, så det hender jeg er med på timene hennes. Hun er helt maskin og jeg blir dritstøl hver gang. Jeg kunne med fordel trent mer styrke, ser den.

Nå gjenstår det bare å gå Skarven. Hva blir sluttiden?