tirsdag 10. mars 2015

Vasaloppet - ikke helt som planlagt

Etter en (som vanlig) dårlig natts søvn før Vasaloppet var det opp klokka fire for å kjøre mot start for å legge ut skia. I bilen på vei ned kjente jeg meg litt kvalm, men slo det fra meg som nervøsitet ettersom årets Vasalopp kom til å bli det bløteste jeg noen sinne har gått. Kan ikke si jeg gledet meg nevneverdig til 90 sugende kilometer. Samtidig tenkte jeg at jeg kunne dra fordel av det tunge føret og håpet jeg kunne hevde meg greit i kvinneklassen selv om sjansen for å gå ned mot 5 timer og 30 minutter nok var utelukket på dagens føre.

En kombinasjon av mageknip, kvalme og god gammaldags rennaræv preget timene før start, og omtrent null matlyst gjorde det vanskelig å få i seg frokosten jeg hadde tatt med i bilen. Too much information vil noen kanskje si. Forsøkte meg på en brødskive med majones og skinke, men den ene biten jeg tok ble fort avvist av smaksløkene og havnet i gjørma utenfor bilen. Klarte i stedet å presse i meg ei tørr skive med skinke og en kvart banan.

Foto: Swix Ski Classics

Som seg hør og bør rakk jeg også denne gangen starten med et skrik. Med racingdrakta på knærne, og hansker, pulsklokke og gel i hendene løp jeg inn i startfeltet tre minutter før start. Jeg rakk så vidt å finne skia i myldret av kondomkledde mennesker, røske på meg drakta, knyte på startnummeret og plassere en håndfull gel i bh-en før startskuddet gikk. Til informasjon: det er fullstendig meningsløst å kle på seg en kondomdress, type hel, inntil man har gjort unna nødvendige dobesøk.

Ut fra start var det som vanlig kaos, og jeg tok det relativt rolig for å unngå å kræsje i falne skiløpere og brekke stavene. Etter omtrent 200 meter måtte vi igjennom en liten innsjø, der samtlige fikk vannplaning på skia, og våte og kalde føtter de neste 89,8 kilometerne var et faktum.
Det er vann, ja. Ikke is.
Foto: Swix Ski Classics
Jeg gjorde nok ikke de beste valgene opp bakken, men opplevde at flyten var langt bedre i pulje 3 enn pulje 4 der jeg startet i fjor. Kom meg opp på toppen i løpet av 23 minutter og kunne endelig ta fatt på stakinga mot Mora. Kroppen kjentes sterk, og jeg brukte lite krefter på å holde en grei fart.

For hvert stavtak kjente jeg det hugge til i magen, men det var ikke nok til at det gikk ut over prestasjonen. Kom meg greit til Smågan og tok en slurk Enervit som jeg hadde store problemer med å få ned. Kastet meg på stavene i retning Mångsbodarna, men det tok ikke lange tida før mageknipen hogg til verre enn tidligere og brødskiva med skinke lå faretruende langt opp i halsen. Gikk ut til siden for å strekke ut magen og forsøkte å kaste opp, men ingenting funka. Prøvde å gå litt igjen, men alt av energi var fordunstet like fort som man fortærer en kebab natt til søndag, og mitt eneste alternativ var å komme meg til neste kontroll og legge meg ned.

Det er alltid kaos i første bakken ut fra start. Men det er også litt av sjarmen. Hvis 90 kilometer har sjarm.
Foto: Swix Ski Classics

Heldigvis tok det meg ikke mer enn én kilometer i danskefart før en mann kom løpende bort til meg og lurte på om jeg trengte hjelp og hentet to funksjonærer som satt i en brytebuss. De tok av meg skia og geleidet meg inn i bilen der jeg ble pakket inn i fire jakker og lagt ned i baksetet mens jeg ristet av kulde og vrei meg i magesmerter.

Den ene funksjonæren varmet hendene og føttene mine mens han andre ringte etter en annen brytebuss som skulle ta meg til Mångsbodarna så jeg kunne få legehjelp. Etter en svært kvalmende biltur med tre trivelige funksjonærer som henhodlsvis bar meg på ryggen, skaffet tørre sokker til meg og pekte ut i skogen hver gang skiløypa var mulig å se fra veien, fikk jeg endelig lagt meg ned på en seng på sykestua i Mångsbodarna. En hyggelig lege klemte litt på magen min, sjekket blodtrykk og tok pulsen som hun for øvrig syntes var lav (score!), og fant heldigvis ingen feil.

Jeg ble liggende i sykestua tidvis i fosterstilling uten at smertene og kvalmen ga seg. Da jeg skjønte det ikke kom til å bli noe bedre mannet jeg meg opp til å ta den store brytebussen til Mora der jeg satt slukøret inntullet i pledd og jakker sammen med andre brytere. Jeg sovnet som en stein på bussen og sov nesten hele turen som for øvrig tok omlag to timer. Det hadde faktisk gått fortere å gå til Mora enn å bryte. Hvis jeg hadde vært frisk, vel å merke.
Sist gang jeg var frisk.
Foto: meg sjæl/selfie uten stang
Selvfølgelig var det maks nedtur å måtte bryte Vasaloppet (selv på en dag med så dårlig føre), men nå kan jeg i alle fall si at jeg har opplevd en annen side av rennet. Jeg møtte noen helt fantastiske funksjonærer og ble tatt vanvittig godt hånd om. Jeg kan virkelig ikke få takket dem nok.

Det siste døgnet har for øvrig blitt tilbragt med å spise ett wienerbrød og tre kapteinkjeks, samt kaste opp lørdagens middag, en brødskive med skinke og en kvart banan. Jommen kom det ikke en avokadobit flyvende ut av nesa da jeg snøt meg etter spykavalkaden i natt også. Bon appétit.


Kapteinkjeks, Cola og fart i begge ender,
Kaja

fredag 6. mars 2015

Vasaloppet neste

Jeg lovte å si noe om forventningene til Vasaloppet i dette innlegget. Jeg kan velge å gjøre det enkelt, eller jeg kan gjøre det litt mer komplisert.


Enkelt: Jeg skal gå fort.

Litt mer komplisert: Hva er fort? Det som er fort for meg er ikke fort for andre, mens det som er fort for andre enten er altfor fort for meg, eller ikke fort i det hele tatt.

Kort sagt: jeg håper å gå rundt 5 timer og 30 minutter.


Det er 24 minutter raskere enn i fjor, og 24 minutter er ganske mye. Det er to ganske bænkers grunner til at jeg tror det kan gå, mens det er en litt mer usikker grunn som må klaffe for at det skal gå.

Den første grunnen er at jeg i år starter i led 3 og ikke i led 4 som i fjor. Min teori er at man kan høvle av ca ti minutter på tiden bare på å stå i et bedre led (her er det forutsatt at jeg ikke står bakerst i led 3).

Den andre grunnen er at det skal litt til for at føret blir like tungt som i fjor. Ja, det er meldt varme forhold, og sugeføre blir det de siste mila uansett, men det er lov å håpe at ikke alle sporene snør igjen før start og at vi må brøyte opp sporene selv.

Den tredje og mest usikre grunnen er formen min. 90 kilometer er langt, og man blir sliten, og det blir vondt. Spørsmålet er bare når jeg får det og hvor hardt jeg får det.




Så kan man si mye om ski og sykdomshistorie og oppladning og sånt, men det gidder jeg ikke, for nå skal jeg se på House of Cards.

    Wish me luck.