lørdag 21. februar 2015

Reise kjerringa

Selvtilliten fikk seg et skudd for baugen etter Holmenkollmarsjen, men allerede dagen etter ble det lagt en plan for å resie kjerringa. Der jeg før har trent mye på innfalsmetoden og dyttet inn trening rundt andre aktiviteter, satte jeg nå treningsplanen for hele uka, og tilpasset andre aktiviteter deretter. Dermed ble treningsuka etter Holmenkollmarsjen seende slik ut:

Mandag: SKIGO-trening i Holmenkollen. Skøyteteknikk + intervaller 2-3-4-3-2 min. Pause 2 min (puls snitt/maks 147/186)
Tirsdag: Rolig klassisk i Østmarka, 18 km (puls 137/173)
Onsdag: 6x1000m på Bislett: 3:45-3:47-3:53-3:54-3:53-3:52 min/km. Pause 1 min 15 sek (puls 169/204)
Torsdag: Rolig jogg + 20 min styrke i Tufteparken på St.Hanshaugen (puls 123/150)
Fredag: HVILE
Lørdag: 20 min skøyting oppvarming, 1 time 30 min staking, 25 km (puls 145/176)
Søndag: Rolig skøyting og staketeknikk i Granåsen. Staket hele sisterunden (4km). 17 km (puls 142/177)


Det var lite trøkk i kroppen på mandagsøkta, og også på tirsdagen måtte jeg holde igjen for ikke å få for høy puls. De to første øktene etter marsjen hadde med andre ord ikke hevet selvtilliten min nevneverdig. Jeg husker ikke sist gang jeg løp 1000-metere, men det må ha vært en stund før jul. Derfor var ikke forventningene i taket, men da jeg klinte til med pers på økta hva hastighet og jevnhet på dragene angår, kom selvtilliten og banket på døra igjen.


Da i tillegg uka ble avrundet med to særdeles bra stakeøkter, blir jeg mer og mer overbevist om at jeg bare hadde en dårlig dag på Holmenkollmarsjen.


Totalt: 8,5 timer, 95 km
Evaluering: Kanskje ikke flest timer eller kilometer, men veldig god kvalitet på hver økt

Fra et flatere parti på stakeøkta i Granåsen


Denne uka begynte der forrige slapp, med planer om to intervalløkter og skirenn på søndag.


Mandag: HVILE
Tirsdag: 6x1000m på Bislett: 3:44-3:43-3:45-3:45-3:46-3:45 min/km. Pause 1 min 15 sek (puls 172/190)
Onsdag: Veldig rolig jogg (i1), 10 km (puls snitt/maks 120/158)
Torsdag: SYK
Fredag: SYK
Lørdag: SYK
Søndag: SYK?


Uka som skulle ende opp i et gjennomkjøringsrenn to uker før Vasaloppet har blitt amputert med sår hals, slimete lunger og hodepine. Men før sykdommen slo ut i full blomst klarte jeg å perse for andre gang på 1000-metersdragene på to uker. Jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk til, for jeg følte at jeg løp kontrollert og til og med holdt litt igjen på starten av alle dragene. Når i tillegg pausen er kortere enn jeg har hatt før, så må man kunne si at (løpe)formen er bedre enn noen gang. Det er godt å ta med seg videre.



Feiret ett år med klokka mi på rekordøkta på Bislett. Fine kilometer og fine timer fra februar 2014 til februar 2015


Med kun to uker igjen til Vasaloppet er førstepri å bli frisk så fort som mulig så jeg forhåpentligvis kan trene godt fra neste uke. Det er kanskje i overkant optimistisk, men jeg tror man blir raskere frisk når man bestemmer seg for ikke lenger å være syk. Det er ikke optimalt å bli syk og gå glipp av gjennomkjøringsrennet jeg hadde planlagt på søndag, men det er ingenting å gjøre med det. Neste helg skal tilbringes på hytta der det skal stakes mil etter mil, og så får jeg håpe det holder til en god tid på Vasaloppet.


Apropos Vasaloppet. Der har jeg så klart gjort meg noen tanker om målsetting og gjennomføring, men det kan vi snakke om i neste innlegg.

fredag 13. februar 2015

Da Holmenkollmarsjen gikk til helvete




Menneskehjernen er laget for å glemme dårlige opplevelser og huske på de gode. For eksempel regnet det aldri i sommerferien da jeg var liten. Når jeg tenker tilbake på utvekslingsoppholdet mitt i Australia husker jeg bare hvor ufattelig morsomt det var, og jeg husker knapt at jeg satt på rommet mitt på campus og gråt en av de første dagene fordi jeg trodde jeg ikke kom til å få noen venner der. For at vi ikke skal drukne i vår egen selvmedlidenhet og gjørme når vi blir såret og lei oss, har hjernen en egen evne til å fokusere på bra ting for at vi skal komme oss videre.

Dette mener jeg også gjelder skirenn. Bare at i ski- og løpstilfellene så tror jeg ikke hjernen gjør det for å være grei. I disse tilfellene er hjernen en good, old, gammaldags kødd. Når man slår opp med kjæresten gjør man det ikke fordi det er gøy. Men man kommer seg som regel videre. Når man melder seg på skirenn er det fordi det liksom er gøy. Hjernen har fortrengt hvor jævlig det kan være. Jeg vet  jo at Vasaloppet er tullete langt, og jeg vet at Holmenkollmarsjen gjør vondt, men det er ikke det jeg husker. Jeg husker gleden over å fly opp bakkene til Heggelivann, se sola stå opp over Skamrek, og gleden over å komme i mål. Her vil jeg for øvrig presisere at jeg IKKE sidestiller skirenn med samlivsbrudd. Bare for å ha det klart.


Så da jeg kjente en påbegynnende forkjølelse tirsdag før Holmenkollmarsjen tenkte jeg at jeg for all del ikke måtte bli syk, for Holmenkollmarsjen skulle jeg gå.  Alt av trening og sosiale planer ble lagt på is, for jeg skulle bli frisk og gå marsjen. Ikke bare skulle jeg gå, jeg skulle gå ganske bra.

På start i Sørkedalen stilte jeg meg først i pulja og gledet meg til å klatre den første mila. Ut fra sletta var jeg topp fem i pulja og første dame. Alt var som det skulle være. Etter halvannen kilometer gikk vi inn i en vegg av varm luft. Ikke vet jeg hvor den kom fra, men plutselig kjentes det ut som en lummer sommerdag, og det tykke Kari Traa-ullundertøyet mitt ble plutselig litt i varmeste laget.

Foto: Magnus Nyløkken/Holmenkollmarsjen

I de første stigningene opp til Heggelivann havnet jeg bak en mann med en utrolig stressende diagonalgang. Jeg var klar over at vi gikk i det raskeste sporet, men jeg klarte ikke ligge bak ham. Jeg hoppet ut i et seigere spor, og sett i retrospekt var det nok da det jeg velger å kalle Dritten, begynte.

Det gikk helt greit opp til Heggelivann, men det var på ingen måte en "lek" som jeg husket det fra fjoråret. Kondisen var ræva og teknikken var heller ikke mye å skryte av. Rett før toppen ble jeg tatt igjen av to andre damer fra samme pulje, men det gjorde meg ikke så mye. Topp tre av damene opp var absolutt godkjent når det kjentes så tungt. Over Heggelivann dro jeg på en gjeng gubber, jafset et fint antall plasser på resultatlista totalt, og det var gøy å kjenne at stakinga var hakket bedre enn diagonalgangen.

I og med at jeg skriver dette innlegget i ettertid av rennet og ikke mens jeg gikk, vil jeg si at jeg koste meg de første 25 kilometerne (takk skal du faenmeg ha, brain). Men så var det noe som skjedde. Jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke når, men Dritten som hadde vært innom og hilst på helt i starten, kom plutselig tilbake med ufortrøden styrke, og røsket ut alt jeg hadde av fokus, selvtillit og form. På Langlia var jeg Drittørst, og på Fyllingen drakk jeg opp hele drikkestasjonen. Jeg begynte å speide etter Mr. Luna som skulle dele ut Cola til SKIGO-løperne før Kobberhaughytta, men det var ingen Luna i sikte, og da jeg kom til Kobberhaughytta hadde jeg i hvert fall ikke tid til å spise bolle fra United Bakeries-standen.

Skulle bare brutt her og spist opp alt av boller og sjokolade. Foto: Snorre Veggan/Holmenkollmarsjen

Mr. Luna sto ikke på flatene etter Kobberhaughytta, og da han ikke sto ved Tryvann heller, begynte jeg nesten å grine. Hadde bare Mr. Luna stått ved Kobberhaugen, så kunne jeg brutt der. Det er liksom ikke noe poeng i å bryte hvis man ikke har noen å klage til. Spesielt når korteste vei til mål er i konkurransetraseen. Men så, plutselig, fire kilometer før mål sto Mr. Luna langs sporet med en etterlengtet slurk Cola.

Mr. Luna: Kom igjen, Kaja! Kjør på de siste kilometerne nå. Ikke langt igjen.
Jeg: Det her er så jævlig dårlig. Det er Dritt.
Mr. Luna: Neida, du er bare 35 sekunder bak Maren!
Hjernen: 35 sekunder bak Maren? Da må hun ha gått jævlig dårlig. Men da trenger jeg i det minste ikke å bryte. Bare labbe i mål i samme tempo, så blir det her helt OK.

Liten kommentar: I fjor var jeg åtte minutter bak SKIGO-Maren, og målet i år var å være åtte minutter eller mindre bak Maren. Det mente jeg absolutt var innen rekkevidde basert på de andre rennene vi har gått i vinter.

Tørst. Foto: Snorre Veggan/Holmenkollmarsjen

Jeg kavet meg videre i ytterligere én kilometer da Mr. Luna kom opp på siden av meg.

Mr. Luna: Slå om takta opp bakken!
Hjernen: Ser det ut som jeg har noe å slå om til??
Mr. Luna: Bare 30 meter igjen av bakken, hold farta over!
Hjernen: Vi bruker åpenbart ikke samme måleenhet.

Det mest provoserende med det hele var at Mr. Luna gikk med sekk og måtte vente på meg på bakketoppene og i bunn av bakkene, mens jeg døde på nytt og på nytt, og sleit med ikke å begynne å grine. Da jeg var på nippet til å begynne å grine med to kilometer igjen tenkte jeg at jeg ikke skjønner hvorfor jeg driver med dette. Det skal jo være gøy. Dette var definitivt ikke gøy.

I siste bakken opp til Midtstuen så jeg SKIGO-Sondre stå på toppen og heie meg opp.

Mr. Luna: Siste bakken, nå! Rett deg opp i ryggen og slå om takta.
Hjernen: Rett deg opp sjæl.
Mr. Luna: Slutt å være pingle, gi maks over toppen!
Jeg: Å HOLD KJEFT FOR SVARTE FAEN!!

Kom meg opp på toppen der Sondre sto og gaula, og jeg kjente jeg ble skikkelig flau. Flau over egen innsats. Flau over formen min. Flau over (den ikke-eksisterende) teknikken min. Flau over livet. Så jeg stoppet opp. Med én kilometer igjen til mål slapp jeg armene ned langs kroppen og stoppet opp før jeg så opp mot himmelen og ropte:

JEG GIDDER IKKE MER, JEG VIL BRYTE!

Omtrent da begynte det å regne et sted i en film.



Men selv jeg skjønte at det er toppen av feighet, barnslighet, dustetehet og Dritthet å bryte ÉN kilometer fra mål. Så da løftet jeg stavene, stakk dem i snøen for 130 000. gang den dagen og luntet i mål. Skikkelig gretten.

I mål fikk jeg en restitusjonsbar av en funksjonær som jeg kastet hardt i bakken så snart funksjonæren var ute av syne. Da jeg i tillegg fikk vite at Maren hadde gått ikke åtte, men 18 minutter fortere enn meg og at Mr. Luna hadde løyet for å få meg til å gå fortere, ville jeg bare kaste skiene i nærmeste container og legge opp.

Jeg kan ikke huske noen gang å ha vært så gretten etter en konkurranse som jeg var etter årets Holmenkollmarsj. Jobben hadde lagt opp til afterski i ølteltet i Holmenkollen etter målgang, men jeg satte meg i stedet på første T-bane hjem for å furte. Skikkelig dårlig stil, I know, men jeg ville bare være alene med Dritten min.

Gadd ikke dusje før jeg slang meg på senga for å være sur.

Resten av lørdagen var jeg overbevist om at jeg burde legge opp. Om jeg ikke skulle legge opp, så måtte jeg i hvert fall slutte å gå lange renn, for det fikser jeg åpenbart ikke. Da jeg våknet på søndag hadde jeg fortsatt selvtillit på høyde med verdens minste penis, men én ting hadde jeg klart:

Enten må jeg legge opp, eller så må jeg trene mer.

Jeg har bestemt meg for å gi siste alternativ en sjanse før jeg finner en container til skia mine, og venter nå bare på at hjernen skal utføre sin magi så jeg kan glemme Holmenkollmarsjen 2015 så fort som mulig.