søndag 30. november 2014

Har fått voksenjobb

Det betyr at...

...jeg kan kjøpe vaskepulver uten at det svir i dagsbudsjettet

...jeg må stå opp (altfor) tidlig hver dag

...helg er helg

...jeg får råd til å være med på skirenn

...jeg kan kjøpe pinjekjerner hvis jeg har lyst på det

...jeg kan spise middag hver dag

...jeg kan bytte ut månedslinsene hver måned og ikke annenhver

...at den ti år gamle vinterkåpa mi kan pensjoneres

...jeg kan melde meg inn i treningsstudio

...jeg trenger ikke kjøpe det billigste dopapiret

...jeg kan gå til tannlegen

...jeg trenger ikke bruke helgene på å lese tung teori om en totalt ubrukelig diskusjon blant kverulerende akademikere innenfor et nisjefelt som på ingen måte gjør verden til et bedre sted og som ingen andre enn dem selv bryr seg om (leses fort uten mellomrom og uten å trekke pusten)

Det går det an å like.

fredag 14. november 2014

Tanker man gjør seg på treningstur

På de siste treningsturene mine har jeg tenkt disse tankene:

"Hvordan ser livssyklusen til en mark ut? Er de vekselvarme, eller graver de seg bare skikkelig langt ned på vinteren? Nedbrytningen går jo saktere når det er kaldt, men stopper den helt opp når det er tele?"

"Fem minutter på Facebook går fort, men fem minutter intervalldrag tar faenmeg aldri slutt."

"Tenk om jeg hadde hatt råd til den 17 mill leiligheten i Bjørvika."

"Hvordan beregner man kø-mønster i biltrafikken?"

"Hvis Johan Kjølstad går 11 km/t på rulleski på grus, hadde jeg klart å henge på?"

"Når man kjøper land på månen, hvem kjøper man det av? Hvem påberoper seg retten til å kunne selge land på månen? Sikkert NASA og USA. Det er faenmeg alltid NASA og USA."

"Lurer på om noen ser på meg og tenker at jeg har unormalt korte bein."

"Tenk om Usain Bolt hadde hatt min stegfrekvens med sine lange bein. Da hadde han flydd."

"Au."

"Tenk om jeg får A på masteroppgaven. Nei, ikke tenk det. Da skjer det ikke. Jeg får sikkert C. Håper ikke jeg får C."

"Skulle likt å fly på første klasse en gang. Nedleggbare stoler og sjampis."

"Kommer jeg noen gang til å få sixpack?"

"Tror ikke jeg gidder å gjøre det som må til for å få sixpack. Man må jo leve også. Hva er poenget med sixpack, liksom? Se "bra" ut? LOL."

"Faen, jeg HATER bakglatte ski."

Ja, for jeg har faktisk gått på ski i vinter.

Veit jeg sitter litt for mye bakpå her. Og hvorfor det? Fordi jeg sleit med bakglatte ski.


torsdag 30. oktober 2014

Gubbeheng. Et generaliserende innlegg om gubber på ski.

Dersom ordet "gubbeheng" hadde stått i det Store norske leksikon hadde det vært definert som noe à la dette:
           
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

For alt jeg vet kan det godt hende gubbeheng også er anvendelig for sykkel, løping, kajakk, bilkjøring og eurytmi. Men dette har jeg lite erfaring med selv.



Jeg vet jeg beveger meg inn på et minebelagt område når jeg omtaler gubber på ski, men dette er noe jeg opplever stadig vekk på vinterstid. Jeg vet ikke om middels gode jenter/damer er mer utsatt for gubbeheng enn gutter/menn og hører gjerne flere sider av saken. Uansett er det alltid skikkelig irriterende, men det smaker også like deilig som pinnekjøtt å parkere en gubbe i en lang motbakke. Klarer jeg derimot ikke få has på gubben, har jeg ingen problemer med å gi ham seieren etter et par kilometer med kniving. Har skrevet et innlegg om dette tidligere som kan leses HER.

Inntil i går trodde jeg gubbeheng kun var forbeholdt gubber på ski om vinteren. Men da jeg la ut på en av mine altfor få rulleskiturer i år, opplevde jeg det for første gang på rulleski. Jeg gikk fra leiligheten på Grünerløkka (fikk et par blikk fra hipsterne på hjørnet, ja) i retning oppover. Da jeg entret Troshovdalen så jeg en mann av typen gubbe et par hundre meter foran meg. Han slentret avgårde og brukte stavene litt sånn innimellom. I det brattere partiet opp mot ringveien labbet han opp bakken, og innen vi krysset under t-banen hadde jeg tatt ham igjen.


Her kommer en viktig opplysning som de fleste gubber ikke ser ut til å resonnere seg fram til på dette tidspunktet: når du blir tatt igjen er det fordi du går SAKTERE enn den som tar deg igjen. Ikke like fort. Ikke fortere. Hører du? IKKE fortere.

Etter å ha krysset trikkeskinnene satte vi begge kursen mot Groruddalen omtrent på likt. Jeg fortsatte å stake i det samme tempoet jeg hadde holdt oppover Torshovdalen, men merket fort at gubben hang seg på. Ganske fort kom det en lang og relativt bratt bakke. Gubben kom opp på siden av meg, men ettersom jeg hadde sett hvordan han slentret oppover Torshovdalen var det like lite sannsynlig at dette var hans foretrukne tempo opp bakken som at Ole Einar Bjørnalen frivillig klemmer en ebolapasient. Derfor nektet jeg å slippe ham forbi. I og med at han sikkert veide 50 kilo mer enn meg kunne han godt få lov til å kjøre fra meg nedover og stake fra meg i lettpartiene, men ikke faen om han skulle få oppoverbakken.

Her kommer det enda en viktig opplysning: på dette tidspunktet gikk ikke jeg heller i mitt foretrukne tempo. Når en gubbe forsøker å henge/forsere er det klart at han ikke skal få lov til det uten kamp.

Her hadde jeg tapt. Riktignok mot to glass prosecco, men det er helt greit.

To tredeler opp i bakken hørte jeg pusten hans øke i frekvens og desibel og tenkte at det var bare å fortsette, så skulle jeg nok slite ham ut. Men altfor fort flatet det ut, og vi fortsatte i et småkupert terreng. Han tettet luka nedover og bortover, og jeg dro fra i hver oppoverbakke. På et tidspunkt kom det ei kort, men durabelig bratt kneik, og gubben var parkert for godt.

For en tilfredsstillelse. Det var jul og bursdag på én gang. Med gubben ute av syne og sinn fortsatte jeg bortover flatene i tempoet jeg egentlig hadde planlagt å gå i. Men etter et par kilometer hørte jeg igjen de umiskjennelige gubbestavtakene komme bakfra. Jeg skjønte jeg hadde slappet av for mye og satte opp farta på nytt. Men det tok ikke lang tid før gubben var forbi. Men tror dere han staket? Neida, han skøytet med klassiskskia. Det er så feil, det. Det er ikke sånn man vinner en gubbekonkurranse.

Når han hadde skøytet såpass langt at han ble sliten, slo han av på tempoet og fortsatte med loffinga han hadde drevet med i Torshovdalen. Men han sørget for å se seg over skuldra jevnlig, og når jeg hadde redusert forspranget hans, slo han over til skøyting igjen. Og sånn fortsatte vi helt til Ammerud. Fra Sinsen til Ammerud. Det er 7 km med gubbeheng, det.

Dust.

Avslutningsvis kan jeg si så mye som: gubben kom først, men han juksa. Jeg tok ikke et eneste skøytetak, og det veit han. Gubbesjela tålte ikke å bli slått av ei lita jente på 160 cm, og derfor måtte han ty til juks som en hvilken som helst Rudolf Blodstrupmoen. Håper førstemann til Ammerud sitter igjen med en bismak i munnen.

Nå har jeg sikkert hisset på meg mange gubber, men vit at dersom gårsdagens gubbekonkurrent hadde holdt seg til klassisk stilart hele veien og slått meg, hadde det vært helt greit.

Vit også at jeg ser fram til flere gubbedueller til vinteren, men at dersom du er av typen gubbe som henger, så hjelper det veldig å takke for kampen. Da er det ikke sikkert jeg skriver et innlegg om deg.



mandag 27. oktober 2014

Sjokkuke for skrøpelig kne

Det ble ikke KM i halvmaraton i helga, men endelig hadde jeg både nok tid og var frisk nok til å trene akkurat så mye som jeg hadde lyst til. Kort fortalt:

Mandag: 1. 7 km rolig, 40 min, 5:44 min/km 2. Intervaller 5x1450 m, 13 km
Tirsdag: 15.5 km rolig, 1 t 30 min, 6:00 min/km
Onsdag: 19 km rolig, 1 t 50 min, 5:48 min/km
Torsdag: Nope
Fredag: 4x10 min på Bislett, ca 4:15 min/km på dragene, 11 km
Lørdag: 20 km rolig, 2 t, 5:53 min/km
Søndag: Styrke i parken med Bole-Chris

Totalt: 90 km, 9 t 40 min

Det var utrolig deilig endelig å kunne trene masse igjen. Men, som seg hør og bør, har kneet sagt ifra at det ikke likte all løpinga, så de neste dagene må jeg finne på noe annet. Hodet vil så gjerne, men kroppen er ikke alltid like hypp.

Jeg har ikke noe medlemskap på treningsstudio, og det er en av grunnene til at det blir såpass mye løping og lite variasjon. Heldigvis har jeg en kompis som maser på meg titt og stadig om å bli med og "pumpe gunsa" (sitat Bole-Chris). Dermed gikk søndagsøkta med til styrke på St.Hanshaugen med Boler'n. Jeg var helt OK til ikke å ha trent styrke på noen måneder og klinte til med 15 pull-ups og diverse morsomme øvelser. Bole-Chris derimot, er helt apekatt, og jeg skulle ønske jeg var like god som ham.


lørdag 25. oktober 2014

It's all about the money

Da har min første offisielle uke som arbeidssøker passert etter en liten (og velfortjent, spør du meg) ferie i forrige uke. Og hva har jeg gjort?

Jeg har...

...trent (så klart)
...søkt jobb (så klart)
...lest skjønnlitterær (ikke-faglig) bok (!)
...null penger (så klart)

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å kjøre på med en uke med masse løpetrening som jeg skulle toppe med halvmaraton i Lørenskog på lørdag. Ikke optimalt for rekord, I know, men det var heller ikke målet. Målet var bare å trene mye og hardt.

Helt fram til i går kveld var planen å delta på halvmaraton, men da jeg sjekket nettbanken i et svakt øyeblikk oppdaget jeg at jeg bare hadde 300 kroner på kontoen. Og når påmeldingen koster 325 kroner trenger man ikke være rakettforsker for å se at det kan bli litt vanskelig.

Valgte derfor heller å prioritere mat og å forsøke å akkumulere nok penger til å melde meg på Holmenkollmarsjen før den blir utsolgt. Og det trengs, for de skal ha den nette sum 950 kroner, noe som utgjør over en femtedel av lønna jeg mottar fra deltidsjobben til uka.

Nå gjelder det bare å bli innkalt til jobbintervju, så kanskje kontoen kommer i balanse i løpet av de neste månedene. Men, man får ikke nødvendigvis jobb av å være på intervju. Man må naile intervjuet. Og jeg veit hvordan:
Absene får kjørt seg om dagen. Nææt.

mandag 20. oktober 2014

Hytteplanmila 2014: Pers er pers

Jeg liker å presse kroppen min. Jeg liker å kjenne at kroppen jobber. Men jeg er ikke så glad i å ha vondt. Derfor er jeg bare god til å presse til et visst punkt, og det er sjelden jeg åpner kjellerluka og kaster opp innerst i jordkjelleren. Det har jeg faktisk aldri gjort. 

Når man løper 10 kilometer konkurranse veit man at det kommer til å bli vondt. Uansett. Altså, man kan løpe rolig, men da gjør jeg det heller på egen hånd, gratis. Jeg betaler ikke startkontingent for å jogge igjennom en 10 kilometer med en snittfart på 6 min/km.

Dette var jeg fullstendig klar over da jeg skulle debutere i Hytteplanmila. Under oppvarmingen jogget jeg de første 1.5 kilometerne av løypa. Foran meg kunne jeg se trasèen slynge seg mellom jordene i Hole, og det eneste jeg tenkte var:

Fornuften: Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?  
Idioten: Du liker det jo litt.
Fornuften: Men det kommer til å gjøre så vondt.
Idioten: Kan hende du får sixpack, da. 

Et lite stykke igjen til sixpacken.
På forhånd hadde jeg et lite ønske om å perse. Målet var å komme ned på 40-tallet, det vil si 27 sekunder bedre enn tiden på SkiLøpet. Jeg anså det som fullt mulig ettersom hva jeg hadde lest og hørt om løypa. Det som derimot talte imot en eventuell ny bestenotering var denne ukas Tysklandbesøk som innebar flere seine kvelder og godt øl. I og med at Hytteplanmila først kom med på konkurranseplanen min en uke før startskuddet var det heller ikke et løp jeg hadde trent mot. Jeg skulle bare være med og se hvordan det gikk. Utover det skulle jeg verken det ene eller det andre.

Men når man står på startstreken er det klart man ønsker å prestere så bra som mulig. Selv om verken Marthe eller jeg trodde vi kom til å klare sub 40, stelte vi oss bakerst i "under 40"-pulja så vi kunne henge oss på 40-ballongen. Taktikken var å henge på fartsholderen så langt det lot seg gjøre, så fikk heller sprekken komme når den kom.

Har litt å lære av han her.
Startskuddet gikk, og det var det siste jeg så av 40-ballongen. Innestengt av en vegg av treige startere var det umulig å få åpningsfarta jeg ønsket meg. Prøvde å løpe litt sikk-sakk, men det var så tett av folk, og jeg var redd for å spenne bein på noen, så jeg ble liggende bak en lang mann med irriterende treig stegfrekvens. Første kilometeren følte jeg meg som ei hodeløs høne der jeg virret rundt i feltet og forsøkte å finne luker for å komme meg framover. Var en snarvisitt innom grøftekanten og ofret meg for yttersvingen før kilometersmerket ble passert på 3:48. Endelig begynte det å løsne litt opp, og jeg kunne begynne mitt eget løp. 

Første halvdel av løypa gikk i grunn greit, og jeg rundet fem kilometer på 20:10. Målet om 40-tallet levde fortsatt. Men så kom seks-kilometersmerket, og med det kom tankene som jeg av en eller annen grunn aldri slipper unna:

Kroppen: Skal ikke bare bryte, da?
Hodet: Du er inne på noe...Men NEI.
Kroppen: Men det er jo bare vondt. 
Hodet: Selv om det gjør vondt kan du presse mer. Jeg veit det. Du bare har det ikke i deg i dag.
Kroppen: Det er fordi jeg er redd for å sprekke.
Hodet: Come on, live on the edge! Da blir det i det minste litt spennende.
Kroppen: Lett for deg å si.
Hodet: Dessuten, om du bryter får du aldri vite hva du kunne løpt på. Da kan du ikke si "hva hvis" hvis Marthe plutselig løper på sub 40. Det betyr ikke at du hadde klart det selv om dere har vært ganske jevne så langt. Da bryter du fordi du er svak. Og sånt driver ikke vi med.

Og sånn ble det til at jeg fortsatte. På 7.9 kilometer sto en kondisfotograf under et tre og knipset bilder. Jeg tenkte at jeg for en gangs skyld hadde lyst på et fint løpebilde, så jeg løftet meg opp på tærne og skrudde på fokusfjeset mitt (det pene?) i håp om å få et bra bilde før jeg slapp meg ned på helene igjen og fant fram grimasetrynet så snart fotografen var passert.

Her skulle det egentlig vært et dritkult løpebilde av meg, men det ble aldri tatt, og det er i grunn helt greit.

Først på 8.5 kilometer innså jeg at det bare var litt over en kilometer igjen, og jeg klarte å skru opp farten litt. Eller, det kjentes i alle fall sånn ut. Med 200 meter igjen viste klokka mi 40 og noe, og jeg innså at jeg kanskje kunne klare målet om 40:59. Men de siste 200 meterne var på ingen måte flate, de var opp, type bratt (bratt er alltid relativt), og jeg pustet og peste og vrei ansiktet i smerte, fullstendig uvitende om at det også sto en fotograf i bakken.


Klokket inn på 41:18 og ny pers med skarve ni sekunder, men 19 lange sekunder unna målet. Litt skuffet, men allikevel fornøyd med å ha fullført. Men, pers er pers.


Sett i ettertid er jeg veldig godt fornøyd med de fem første kilometerne. Jeg mistet nok målet mitt på et par ufokuserte kilometer fra 6 kilometer til 8 kilometer. Dermed begynner det å bli ganske tydelig hva jeg skal jobbe med videre. Jeg skal lære meg å presse mer. Jeg skal være mer offensiv, og heller starte litt over evne og se hvor lenge det varer, så får jeg heller sprekke som en ballong. Jeg skal banke på kjellerdøra og hilse på kjellertrollet. Kan ikke si jeg gleder meg til det. 

PS. Jeg har fortsatt ikke sixpack.

torsdag 16. oktober 2014

Alarmerende formtest

Denne uka besøker jeg ei venninne i Tyskland. Jeg var forberedt på at det kom til å bli vanskelig å få trent, men jeg har klart å presse inn to intervalløkter.


Tirsdag hadde jeg planer om å løpe 3x10x45/15 sek. Resultatet ble derimot 8+2x10x45/15 sek da jeg måtte snu tidligere og intensiteten ble redusert grunnet et akutt dobehov og det var null doer i nærheten. Som jo skjer iblant. I hvert fall for de fleste som løper mye. Det er bare sånn at man egentlig ikke snakker noe om det fordi det liksom er flaut eller noe.


I dag startet jeg dagen med 6x1000 m med pause på 1:30 min. Det var skikkelig dritt. Kroppen var tung, og slimet satt som spikra i lungene. Løypa gikk på en flat grusvei rundt en liten innsjø i Hannover, og ikke på bane som jeg pleier på disse øktene. Derfor hadde jeg stilt inn klokka på å si ifra når jeg hadde løpt 1000 meter. Det har jeg også gjort før når jeg løper på bane, og da har den aldri pepet når jeg har løpt 1000 banemeter. Den har pepet både før og etter.

I dag viste dragene mine mellom 4:14 min/km og 4:23 min/km. Det er det overlegent dårligste jeg noen gang har løpt på denne økta. Vanligvis ligger jeg og vaker et sted mellom 3:45 min/km og 3:57 min/km på samme økt.


Sånn jeg ser det kan dette være grunnene til at det gikk såpass sakte:

1. GPS'en viste feil (koblet seg ikke inn før over halvløpt økt)
2. Jeg løp før frokost
3. Løypa gikk på våt grus
4. Jeg er i dårlig form

Nå står uansett Hytteplanmila for tur, og det blir en fin målestokk på om punkt fire er grunnen til at det gikk så dårlig i dag. Får ikke håpe det. Er så mye greiere å skylde på GPS'en.

tirsdag 14. oktober 2014

Nøklevann rundt. Kupert, sa du?

I helga løp jeg Nøklevann rundt. Med tre treningsøkter innabords de siste to ukene hadde jeg ikke de største forventningene, og jeg var heller ikke spesielt nervøs til tross for at ryktene gikk om at  løypa skulle være "ganske kupert". Om det skulle gå hele veien til helvete kunne jeg i det minste få ei god økt før Hytteplanmila neste lørdag.

Ladet opp med et par øl, noen glass vin og fantasybrettspillet Talisman med nerdevennene mine fra Ås. Når man sier nerdevenner skulle man tro de ser ut som noe i denne retningen:


Men det er ikke tilfellet. De ser faktisk sånn ut:


Altså, de går ikke i dress og kjole hver dag, men dere skjønner tegninga.

Uansett. Spilte Talisman til midnatt og kom meg i seng i respektabel tid. I og med at jeg har studentøkonomi var det null mat i kjøleskapet da jeg sto opp, så jeg måtte ut for å kjøpe frokost. To fluer i en smekk, tenkte jeg. Da fikk jeg nemlig også kjent på temperaturen. Og det var pisskaldt.

Bestemte meg derfor for å løpe i lang tights og super. Jeg gjentar. Lang tights og super. 


I det vi kom til start hadde solen tittet fram, og det var rett og slett ganske sommerlig og deilig. 
Starten gikk før jeg rakk å bli nervøs, og da var det ikke annet å gjøre enn å ta beina på nakken og se hvor langt kroppen ville la seg presse etter tidenes runde med forkjølelse. 

0.2 km: Her var det bratt. Bryte?
1 km: 4:18 min/km. Det er absolutt godkjent. Fortsett der, du.
2 km: Du veit du bare kan si kroppen ikke funka. Du har tross alt vært forkjøla.
3 km: Faen å mye bakker det er her da.
3.5 km: Løp i hvert fall til fire kilometer, så får du åtte tilsammen om du bryter.
4 km: Jeg løper gjerne mange 10-kilometere, men jeg løper faenmeg ALDRI dette løpet igjen.
5 km: Herregud, så varm jeg er.
6 km: Vi skal opp den veggen der, ja. Jævlig hyggelig.
7 km: Nå blir det for dumt å bryte. Under tre kilometer igjen.
8 km: Er dette den "kneika" alle snakket om? LOL. Tror jeg går opp her, jeg. Neivel, ikke det.
8.2 km: Der døde jeg litt. Herregud, så varm jeg er.
9 km: Jeg kommer til å fullføre! Holy melony.
9.4 km: Spurt? Neivel.
9.6 km: MÅ legge meg ned. Herregud, så varm jeg er.

Fullførte på tiden 43:21, 6. plass i klassen og 15. plass totalt av damene. Det er jeg rett og slett skikkelig fornøyd med til tross for at det var et helvete hele veien. Sykdom for meg er tydeligvis likestilt med restitusjon og overskudd, og jeg har fortsatt til gode å prestere skikkelig dårlig etter en sykdomsperiode.

Med unntak av at løypa var skikkelig bratt var den veldig fin. Superhyggelig arrangement i fine omgivelser. Jeg foretrekker nok å dunke flat asfalt når jeg skal løpe omtrent 10 kilometer. Rett og slett fordi det er lettere og mindre vondt i lunger og vilje. Men økter som denne er helt uvurderlig og jeg har bare godt av det.   

Kondis' eminente fotografer var selvfølgelig ute i løypa som alltid (denne gangen på toppen av "kneika" på 8 kilometer for å få skikkelige blinkskudd), og etter litt leting i deres database fant jeg ut hvordan jeg kommer til å bli seende ut når jeg blir gammel. Ansiktet kommer til å bli dratt nedover. Det inkluderer munn, kinn og øyelokk. Og de ikke-eksisterende øyenbryna blir nok enda mer usynlig dess gråere jeg blir.


Slutter aldri å la meg overraske over hvor kort jeg er hver gang jeg ser bilder av meg selv. Tror liksom jeg er en 170 cm lang gaselle. Reality check, please.

lørdag 4. oktober 2014

Trening uke 40

Mandag sendte jeg masteroppgaven til trykk. Dermed så livet mitt plutselig sånn ut:

Null studielånutbetalinger igjen
Null jobb
Null master å skrive

Så jeg bare: shit mæn, nå skal jeg bli digg ass hoe og trene meg like pen som alle damene Petter Northug følger på instagram.

Men kroppen min bare: you betcha nørd. Dream on fuckface,

Med andre ord har treninga mi denne uka sett sånn ut (mot min vilje):

Mandag: 
Tirsdag: 
Onsdag: 
Torsdag: 
Fredag: 
Lørdag:
Søndag: Sånn som kroppen kjennes i dag, blir det neppe noe trening på søndag heller.

Nå har jeg vært syk lenge nok. Tålmodig lenge nok òg, faktisk. Dette er det snille, tålmodige ansiktet mitt:


Fortsetter kroppen å lage kvalm nå, tar tålmodighetsansiktet slutt og blir noe mer sånn som dette:

Tror jeg skal begynne med skyggeteater.

Gidder ikke mer. Gidderikkegidderikkegidderikke.

torsdag 2. oktober 2014

Tålmodighet er en dyd

Mandag sendte jeg masteroppgaven min til trykk. Endelig ble 20 kilo løftet av skuldrene, og endelig har jeg for første gang siden i fjor sommer tid til å trene akkurat så mye jeg vil når jeg vil uten dårlig samvittighet.

Planen? To økter dagen, lange, deilige joggeturer i marka, rulleski, intervaller og elghufs med SKIGO. Sove godt, spise godt, trene godt.

Men kroppen bare: Wigga, please. Ain't no workout for this bitch. You gonna do notin'.

Jeg bare: Serr?
Kroppen bare: You heard me, white ass girrrllll.
Jeg bare: Kan jeg ikke bare være litt frisk, plis? Passer ikke å bli syk nå.
Kroppen bare: Hayell naww.
Jeg bare:

søndag 28. september 2014

Helan og Halvan på skogstur

Søndag: Bakfyll. Halvspist kebab i kjøleskapet. Walk of shame. Angst. Avsky. En utboks på mobilen man ikke tør se i.

For noen er dette en klassisk søndag. For Helan og Halvan, aka Marie og meg selv kan noen søndager fortone seg litt i samme gate som dette. Men med et dagsbudsjett på 39 kroner og svært lite lyst eller ferdigheter til å snylte til seg noen enheter av en eldre mann i en bar (for vi ser jo ut som Playboymodeller begge to), så i hvert fall dagens søndag noe mer streit ut.


Men det første først. Hvem er Marie? Marie beskriver seg selv som en idiot, men jeg synes hun er ganske ålreit. Dessuten har hun nettopp kjøpt seg pulsklokke og funnet ut at man ikke trenger å drepe seg selv hver gang man løper. I Marie hadde jeg en konkurrent til tronen som lapskausdronning, men nå har hun blitt en vaskeekte i1-forkjemper. Det går det an å like.

Mens Oslo lå og rullet seg i bakrus satte vi derfor kursen mot Lillomarka og to timer med rolig jogging, fullstendig uten fylleangst, selvmedlidenhet eller skallebank.


Med fisk høstluft i lungene, god samvittighet og myr i skoa satte vi oss på bussen tilbake til byen etter å ha hilst på en håndfull turgåere, spist blåbær og faceplanta på runden vår. Mens Marie hoppet av på Sagene fortsatte jeg et par stopp lenger ned mot sentrum. Etter å ha tilbudt en narkoman med krykker å sitte på fanget mitt (ikke fordi jeg ikke ville flytte meg, men han ville ikke jeg skulle reise meg), reiste jeg meg opp i god tid før stoppet mitt for å være helt sikker på å komme av bussen.

I det jeg stelte meg i midtgangen kjente jeg at jeg luktet dritt. Ikke sånn "jeg-er-ei-pent-sminket-berte- som-trener-halvhardt-på-treningsstudio-og-blir-bare-litt-svett"-lukt. Mer enn sånn "jeg-er-en-120-kilos-tung-mann-som-spiste-altfor-mye-hvitløk-i-går-og-ikke-har-bytta-skjorte-på-fem-dager"-lukt.



Ikke nok med det. Bak meg satt det to svenske fyrer av typen "jag-är-så-jävla-kul-och-hipp-och-har-tattis-på-kuken." Merket med én gang at de pratet om meg da jeg stelte meg foran dem. Ikke fordi jeg er innbilsk, men fordi jeg bare skjønte det (innbilsk). Først fniste de litt før han ene sa:

- Neimen, legg av!
- Hysj, inte säga nogot.

Av det var det to plausible hypoteser som tok form i hodet mitt. Enten snakket de om:

1...rumpa mi. Jeg hadde på meg 2xu-tightsen min. Du veit, den tightsen alle jentene i Oslo går med selv når de ikke skal trene fordi man får faste lår og rumpe i den. Ikke bare holder tightsen celulittene og flesket på plass, den er også svært gjennomsiktig. Det fant jeg ut for seint.

2...at jeg luktet uteligger på sjette året. 

Etter en rask (og egentlig fullstendig unødvendig) anvendelse av elimineringsmetoden kom jeg fram til at det eneste sannsynlige de kunne ha snakket om var at jeg luktet vondt til å ha så fin rumpe.

Så da hoppet jeg av bussen og trasket i retning Grünerløkka i en eim av gammel promp og med en hipsterscore lik null. I det minste var jeg ikke bakfull.

tirsdag 23. september 2014

Dagens outfit: lesesalen

Nå har kulden på nytt funnet veien inn på lesesalen, og hva passer vel bedre enn en re-post av et innlegg fra et år tilbake da lesesalen var på sitt kaldeste.

Nå er det endelig høst, og varmen er skrudd av på lesesalen. Derfor er det viktig å kle godt på seg. Her er dagens anbefaling for hvordan man kan holde varmen og fortsatt se smashing ut når man sitter på lesesalen og hele verden bryr seg om hvordan akkurat du ser ut.



Sko: husker ikke
Bukse: husker ikke
Genser: noe billig skvip fra H&M
Skjerf: husker ikke
Gaffel: fra kjøkkenet på TIK-senteret i 5. etasje på Samfunnsvitenskapelig fakultet, UiO
Hår: vaska i går
Mascara: fra i går
Beina i kryss: lært det av www.fotballfrue.no
Duckface: lært det av www.fortballfrue.no

Sånn gjør du det: Surr deg godt inn i skjerfet og fest det i livet med en gaffel. Finere (og billigere) brosje får du ikke!
Velbekomme.

søndag 21. september 2014

Oslo Maraton - pers på korte bein

Gårsdagens Oslo Maraton skulle bli mitt første halvmaraton på asfalt, og mitt livs andre halvmaraton etter Birkebeinerløpet 2013. Oppladninga besto som sagt av SkiLøpet for to helger siden, hverdagstrening og flere timer med masterinnspurt på lesesalen med rødvinsdunken i bokhylla.

Jeg har tidligere uttalt at målet mitt var å løpe ned mot 1:35, men innerst inne har jeg gått og drømt om 1:33. Jeg var oppført i pulje to, men som følge av ca. tusen dobesøk, havnet jeg et stykke bak 1:40-ballongen.

Starten gikk, og det gikk altfor sakte. Jeg visste jo det kom til å bli kø i starten, men herregud, da. Jeg løp sikksakk, løp inn rett foran en mann og holdt på å spenne bein på ham. Jeg visste jeg var en superirriterende selvrealiserende mosjonist med altfor høye tanker om seg selv, sa unnskyld og fikk et grynt tilbake. Helt ok.


Til tross for mye folk kjempet jeg meg forbi menneskehorden rundt 1:40-ballongen og rundet første kilometeren på 4:08. Dette var bekymringsverdig fort i og med at det var samme snittfart som på SkiLøpet. Og SkiLøpet var bare 10 km. Nå skulle jeg løpe dobbelt så langt.

Hodet: Nå kan du roe ned litt. Legg deg på 4:30 min/km.
Kroppen: Slapp av, sjef. Jeg har satt på cruisekontrollen.
Hodet: Men du har ikke kontroll.
Kroppen: Nei, det har jeg ikke.

De første åtte kilometerne gikk som en lek. Kroppen var lett, beina var lette, hodet var positivt og jeg plukket menn og damer som om jeg aldri hadde gjort annet (kan tolkes på flere måter, jada).

Inn på Tjuvholmen skrudde jeg opp farta et par hakk for å ta igjen noen damer som så veldig proffe ut, og for å kjekke meg litt for alle tilskuerne. For de så jo selvfølgelig på meg og tenkte:

"Dæven, så fort hu der løper. Ser skikkelig proff ut. Hu der er garrantert ruttinert, ass" (med trykk på gARRantert og rUTTinert).

Men det var jo ikke tilfellet. Alt de så var masse folk som løp ganske fort, men ikke så veldig fort, og hvis de så litt godt etter så de ei veldig lav jente med uproporsjonalt korte bein. En mer sannsynlig kommentar ville nok ha vært:

"Hu der løper fort til å ha så korte bein", eller "hu der har altfor store pupper til å løpe såpass fort".

Dette er ikke en slu måte å indirekte antyde at jeg har store pupper for å skryte. Og om det hadde vært det hadde det definitivt ikke vært for å skryte. Ulempen med pupper har jeg skrevet om før, og det kan leses HER.

Kjente meg fortsatt frisk i beina da jeg rundet 10 kilometer, men ble småskeptisk da jeg innså at jeg hadde løpt de første ti på 43 minutter.

Hodet: Aiaiai, dette kan bli spennende. Når kommer sprekken?
Kroppen: Kommer ikke den, vettu. Skal vi løpe litt fortere?
Hodet: Ikke snakk om.
Kroppen: Party pooper.

På 13 kilometer kjente jeg at det måtte jobbes litt mer for å holde farta på 4:20, og 4:30 kjentes ikke akkurat ut som en spabehandling det heller. På 14 kilometer sto mamma og Guri og var mer opptatt av å ta bilder enn å lange meg drikke, men hva gjør vel det da de tok dette blinkskuddet:


På brua over Oslo S kjente jeg for første gang antydning til syre. Beina kjentes blytunge, og pulsen spratt opp. Heldigvis gikk det nedover like etterpå, så jeg fikk ristet ut en del, i tillegg til at det sto en kjekk fyr jeg ikke kan huske å ha sett før og ropte: "Kom igjen, Kaja! Du er rå!" Tenkte kanskje jeg hadde møtt ham på byen en gang før jeg innså at han hadde lest på startnummeret mitt. Fylleangsten rakk med andre ord ikke å feste grepet. Heldigvis.

Bakken ved Botanisk hage var selvfølgelig dritt, men ikke så dritt som jeg hadde trodd. På 18 kilometer sto igjen mamma og Guri. Denne gangen hadde Guri tryllet fram en daff cola, mens mamma trakterte kamera og tok dette blinkskuddet:

18 til 19 kilometer gikk greit, men fra 19 og inn begynte jeg å hate litt. Hatet at jeg ikke hadde lange, slanke bein. Hatet at det gikk slakt oppover til Karl Johan. Hatet at det plutselig gikk dritbratt opp til Stortinget (alt blir dritbratt etter 20 kilometer), og hatet at Piper i Orange is the New Black tar så sykt dumme avgjørelser.

Heldigvis kom mål der det skulle, og jeg kunne fornøyd klokke inn på 1:33:27 og pers på over ti minutter på halvmaraton.

To blide ekorn: Rikke og jeg har tilbragt sommeren sammen på lesesalen, men vi har også tatt noen fridager for å løpe Nordmarka på langs et par ganger som en del av Rikkes oppkjøring til maraton. Hun debuterte på 3:39 og hadde selvfølgelig rukket å dusje innen jeg var i mål, så hun fikk låne min medalje på bildet.

Etter å ha dusjet og spist litt banan var det bare én ting som var riktig. Fylle glykogenlagrene.

fredag 19. september 2014

På Löplabbet

Jeg bare: Jeg vil ha Hagio.
Hun bare: De finnes ikke i mindre enn størrelse 36.
Jeg bare: *sad face*
Hun bare: Men vi har mange fine barnesko.

Adios.

torsdag 18. september 2014

Gamle klassikere for (veldig) spesielt interesserte

I og med at jeg nå har byttet bloggplattform kommer her et innlegg med en oversikt over og linker løps- og rennrapporter fra den gamle bloggen.

2014
SkiLøpet - Min hittil sterkeste tid på 10km, 41.27.
Storsylen opp - Her døde jeg litt. Det var altfor bratt og jeg tryna tre ganger.
St. Olavsloppet:
Dag 1
Dag 2
Dag 3
Dag 4
Sentrumsløpet - Skuffet maks med å løpe på NØYAKTIG samme tid som i 2013. Hva er oddsen, liksom?
Årefjellsloppet - En av mine personlige favoritter sånn bloggpostmessig.
Vasaloppet - Sugeføre. Ett spor. Enough said.
Furusjøen Rundt - Vind. Mye vind. Jeg hater vind.
Holmenkollmarsjen - Gurimalla, jeg koste meg her.
Pustertaler Ski Marathon - Sesondebut etter fire ukers sykdom. Sprakk maks.

2013
St. Olavsloppet
Birkebeinerløpet - Halvmaratondebut
Fornebuløpet - Altfor varmt.
Sentrumsløpet - Persen satt her ble stående altfor lenge og var nære ved å bli en forbannelse.
Halvbirken - Tre tryn.
Vasaloppet - Vasaloppdebut bakerst i led 9. Kø, kø, kø. Men gøy.
Jo Gjenderennet - Gikk på preppen fra rennet helga før. Pluss et par lag til med smøring.
Norefjellrennet - Et av mine mindre stolte øyeblikk.

2012
Singapore Marathon - Her døde jeg ganske mye mer enn på Storsylen Opp.
Fornebuløpet - LOL.
Sentrumsløpet - Rundlurt av GPS'en.
Skarverennet - Mitt livs andre renn. Første skirenn siden klubbmesterskapet da jeg var 14.

onsdag 17. september 2014

Ny blogg

Da har det altså skjedd. Jeg har tenkt på det ufattelig lenge, men jeg bare så lat (les: har et sykt spennende liv å leve så jeg ikke gidder å leke med pc'en min) at det måtte en masteroppgave til for at jeg skulle få ræva i gir og skifte bloggplattform.

Det er flere grunner til at jeg nå har skiftet blogg.

1. Det gamle bloggnavnet var noe utgått på dato. Siden utgangen av 2012 har jeg tenkt jeg burde byttet navn, men jeg måtte altså til 2014 for at det skulle skje.

2. Blogg.no ble rett og slett litt for rosa. (Mange av) bloggerne er rosa. Venneforespørslene er rosa. Kommentarene er rosa. Logoen er rosa.

3. Jeg hadde litt problemer og null konsentrasjon til å ordne med layouten på den gamle bloggen (som jeg forøvrig synes er skikkelig døll).

Så da er jeg altså her.

Formålet med denne bloggen er akkurat det samme som den gamle. Selv om NM-forsøket i 2012 ble avlyst på grunn av alvorlig blodmangel og utseende som en kritthvit vampyr, lefler jeg fortsatt med tanken om NM. Denne gangen 30km individuellstart i mars 2015. Men det har jeg ikke sagt høyt ennå.

Enn så lenge vil den gamle bloggen være som den er inntil jeg finner ut hvordan jeg kan overføre gamle innlegg til denne bloggen eller ta en backup av innleggene jeg har der. Hvis noen har tips er det bare å skrike ut. 

Når det er gjort, har jeg planer om å slette min gamle blogg fra det rosa sminkeimperiet.

Dersom noen er interessert i å lese gamle innlegg, kan de finnes på www.kajanm2012.blogg.no inntil videre.