søndag 13. november 2016

New York Marathon: akkurat så kult som alle sier at det er - og kanskje litt kulere

Det er bekmørkt ute. Og det er stille. Kanskje så stille man ikke skulle tro det kan være i byen som aldri sover. Jeg er jetlagget og har ligget våken en stund når alarmen ringer. For første gang kjenner jeg på spenningen. Hittil har jeg bare gledet meg, men nå er jeg også litt nervøs. Ikke for løpet, men for om jeg skal klare å komme meg til bussen som skal ta oss til start klokken 05.30. Jeg har nemlig en dårlig track record når det gjelder å få de gule taxiene i New York til å stoppe for meg.

Jeg hopper i klærne jeg la fram kvelden i forveien og angster litt på vei ut for å finne en taxi. Heldigvis står det en taxi på hjørnet av kvartalet der en hjemvendt festdeltaker er i ferd med å betale, og det er bare for meg å hoppe inn. Vi kjører til New York Public Library der bussene skal plukke oss opp, og jeg stiller meg bakerst i den flere hundre meter lange køen. De neste minuttene renner det på med folk. Det er vanskelig å se hvor alle er fra bortsett fra et tog med folk som ledes an av to norske flagg. Jeg krymper litt og kjenner at jeg blir flau langt inni meg. Mine fordommer mot pakkereiser og nordmenn på tur er nettopp blitt bekreftet.


Køen går fort. Vi blir stappet inn i bussene på løpende bånd mens altfor opplagte funksjonærer ønsker oss en fin dag og lykke til og welcome to New York og alt det der. Vel framme på start er det bare å begynne ventinga. Starten går ikke før 09.50 og jeg har cirka tre timer å bli nervøs på. Problemet er bare det jeg ikke er nervøs i det hele tatt. Jeg bare gleder meg. I utgangspunktet burde ikke det være et problem, men å være nervøs gjør underverker for å gå på do og bli kvitt ting man helst ikke vil bli nødt til å kvitte seg med underveis i løpet. Jeg prøver å gjøre meg selv nervøs, men det funker ikke. Jeg drikker en kopp te (liker ikke kaffe) og vandrer rundt i startområdet for å få igang magen. Det funker heller ikke. Jeg legger meg ned i gresset og ser opp på himmelen mens jeg tenker på ting som gjør meg nervøs. Som for eksempel om Trump skal gå hen å vinne valget, noe jeg innerst inne er helt overbevist om at ikke kommer til å skje, så det hjelper heller ikke. Til slutt våkner endelig kroppen litt til liv og det som må gjøres blir gjort. Nå er det bare å glede seg. 

Jeg legger meg ned i gresset igjen, men får ikke ligge i fred lenge da en gubbe som sitter ved siden av meg prikker meg på skulderen og sier "So, have you done the marathon before?" Mannen er Bob fra Canada. Han har løpt New York Marathon fem ganger. Vi prater om alt fra familie til mageproblemer under løp og blir egentlig ganske godt kjent på et sånt hyggelig og passe overfladisk nivå.

At dette endte opp med å være avisforsidene på onsdag kan vi snakke om en annen gang.

Klokken nærmer seg 09.50, og vi blir sluset mot startstreken. På himmelen over oss teller jeg syv helikoptre og fire fly. Det går opp for meg at jeg antakelig ikke får mulighet til å varme opp. Det er ingen plass å løpe på der vi står som sild i tønne, så jeg hopper tre ganger opp og ned og strekker litt på leggene. Det får holde. Bob prikker meg på skulderen og ønsker meg lykke til før ei dame begynner å vokalrunke den amerikanske nasjonalsangen. Du vet sånn som amerikanerne synger. Hvor enn det er en lang tone er det ikke snakk om å holde den. Man skal rekke innom alle tonene i skalaen (se for deg Mariah Carrey eller Beyoncé) før man lander på utgangstonen igjen. Det er vokalrunk. Amerikanerne er helt rå på det. I starten flirer jeg litt fordi det er så überamerikansk, men så hører jeg litt bedre etter, og dama har en helt sinnssyk stemme, så jeg får også litt gåsehud.

Startskuddet går, og Frank Sinatras "New York, New York" dundrer utover de 55 000 startende. Folk rundt meg synger med og jeg kjenner at jeg blir rørt. Det skal ikke så mye til, for øvrig. Jeg er et lett offer for massesuggesjon og må ta meg sammen for at jeg ikke skal begynne å gråte. Folkemengden begynner så smått å røre på seg, og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg på Varrazanobrua med en nydelig utsikt mot Manhattan.

Foto: New York Marathon

Planen er å finne 3:20-fartsholderen, og jeg baner meg vei mellom løpere som jeg ikke kan fatte hvordan ble seedet foran meg. Det går jo dødssakte. På andre siden av brua står det tett i tett med publikum langs løypa. Alt fra treåringer til åttiåringer strekker ut hendene for high fives. Jeg deler ut et par og føler meg helt sjef. Men jeg kan ikke se en eneste fartsholder. Jeg dundrer på i en fart som tilsier sluttid på 3.10 og tenker at det er i overkant fort. Samtidig forsvinner alt av fornuft, og alle smarte tanker jeg har hatt om at jeg skal være smartere enn jeg var på Fredrikstad maraton på samme tid i fjor, har måttet vike for den ekstremt offensive, og svært lite smarte versjonen av meg selv som ikke eier et fnugg av selvinnsikt.

Først etter 30 minutter ser jeg en fartsholder foran meg. Men han skal løpe på 3:30. Jeg begynner å lure på hvor langt bak jeg egentlig starta og gasser på forbi 3:30-klynga. Først etter ti kilometer tar jeg igjen 3:20-fartsholderen. Men jeg føler meg så rå at jeg tenker jeg skal løpe inn 3:15-gjengen. Det er jo tross alt 3:16 som er det virkelige målet. Vi begynner å nærme oss Downtown Brooklyn og folkemassene langs løypa blir større og større. Trommeorkestre hamrer ut rytmer i ekte Stomp-stil, og et kvinnelig gospelkor står på trappa utenfor ei kirke og synger av full hals. Jeg tenker på pappa som en gang sa at hvis han noen gang skulle bli religiøs måtte han bli mørk først. Jeg ser poenget hans. Det ser ut som de koser seg. Og så låter det fett. Fy flate for noen stemmer og forhåpentligvis musikalske gudstjenester de må ha. Jeg løper forbi folk som holder opp hjemmelagde plakater der det står "Run like Trump is trying to grab your pussy", "Run like Hillary, you're ahead of Trump", "Nasty women and bad hombres run!" og "Run like Trump is behind you".



Folk skriker seg hese mens de heier på oss og jeg begynner etterhvert å skjønne at det kanskje ikke er så dumt å løpe med flagget sitt allikevel. Jeg trekker delvis tilbake fordommene mine og flauheten fra busskøen tidligere på morgenen når alle rundt meg som har flagg eller navnet sitt på t-skjorta får heiing hvor enn vi løper. Jeg runder halvveis uten å ha sett snurten av 3:15-fartsholderen, og jeg begynner å kjenne at det tærer på.

Man pleier å si at maraton starter etter 30 kilometer, men for min del starter det på 21 kilometer, og det er altfor tidlig. Jeg er ikke andpusten, men lårene er i ferd med å bli veldig tunge, og jeg klarer ikke lenger flytte beina like lett. På 23 kilometer blir jeg tatt igjen av 3:20-gruppa. Jeg forsøker å henge, men må slippe i stigningen over Queensboro Bridge. Jeg startet uansett langt bak dem, så jeg ligger fortsatt an til sub 3.20 hvis jeg løper like fort andre halvdel som jeg har gjort fram til nå. Jeg vet selvfølgelig at det er bigtime bullshit å tro at det kommer til å skje, men jeg lykkes allikevel sånn halvveis i å lure meg selv til å tro at det kan gå. Det er 200 meter igjen av brua da jeg for første gang hører jubelen fra folkemengden nede på First Avenue. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som står og heier, men mengden er fullstendig overveldende. En mann som løper foran meg finner kjæresten sin i folkemengden og løper bort til henne og gir henne et langt kyss. Publikum tar helt av og jubelen står i taket. Jeg smiler fra øre til øre og glemmer et øyeblikk at jeg er sliten.

Noen hundre meter lenger bort får jeg øye på mamma som har kommet seg helt fram til gjerdet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å se henne og blir skikkelig glad. Hun knipser disse bildenet som på ingen måte illustrerer hvor vondt jeg egentlig har det på dette tidspunktet.




Det som begynte med litt tunge lår kjennes nå ut som to plater av bly som er godt planta på framsiden av hvert lår. Kilometertidene kryper stadig oppover, og plutselig blir jeg tatt igjen av 3:15-gruppa. De har vært bak meg hele tiden. De løper i en fart som virker som lysets hastighet og jeg prøver ikke en gang å henge. Selv om en av damene sikkert har dobbelt så stor rumpe som meg mens en annen av dem ser ut som meg for ni år siden:

Hva skjedde med klesstilen i 2007? Lol.

Jeg kan ha trent av meg frossenpizzaene fra russetida de siste årene og ha så liten rumpe som jeg bare vil, men det nytter ikke. Jeg blir knust.

Foran meg ser jeg en lilla singlet med et norsk flagg som har begynt å gå. I det jeg løper forbi ser jeg at det er Kondis-president Tim. Jeg sier et eller annet som ikke gir mening, men formålet er å få ham til å henge på meg så vi kan bruke hverandre som motivasjon, for det begynner jeg sårt å trenge. Tim bare smiler og vinker meg av gårde, og jeg fortsetter videre i motvinden bortover First Avenue som for øvrig aldri tar slutt. Jeg rasker til meg en gel med banansmak (fy faen for noe heslige greier) på en av drikkestasjonene og bruker hele veien til The Bronx på å få den i meg. Der blir vi møtt med Jay-Z og Alicia Keys' "Empire State of Mind" på full guffe og ei dame som roper "This is how we do it in The Bronx". Jeg føler meg litt gangster og kul og sånt før jeg kommer på at det er kanskje det siste jeg er der jeg vralter rundt på de stutte beina mine med en stegfrekvens på 198 steg i minuttet.

Tilbake på Manhattan begynner jeg å bli lovlig sliten. Ned Fifth Avenue mot Central Park blir jeg tatt igjen av 3:30-gruppa og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Mest av alt har jeg lyst til å gå, men jeg klarer så vidt å holde beina i gang. Flere langs løypa ser at jeg sliter og roper "You go girl! You look amazing!" Jeg veit det er reinspikka løgn, men jeg er for sliten til å kverulere på det, og jeg kjenner at det hjelper om ikke mye, så i alle fall litt. I Central Park merker jeg at jeg savner litt personlig heiing. Jeg har løpt ganske anonymt i nesten 40 kilometer uten verken navn eller flagg på klærne mine. Mange nordmenn har stått og heiet underveis, men de kan så klart ikke se at jeg er norsk, så jeg har løpt forbi i stillhet. Jeg ser ingen nordmenn i Central Park, men jeg ser en gjeng svensker og tenker at det får være godt nok. Jeg roper "Heia Sverige!" i det jeg løper forbi dem, og responsen er umiddelbar. "Jättebra, Sverige! Heja tjejen! Nu kör du! Inte långt kvar!" Svensker, ass <3


Med halvannen kilometer igjen får jeg igjen øye på mamma. Jeg smiler og vinker og begynner på langspurten. Men halvannen kilometer er jævlig langt noen ganger, og spesielt etter 40 kilometer med asfalt, betong og grønn sportsdrikk. Jeg sprekker nok en gang og gir opp spurten. Lunter i mål på 3.26,01, 3.55 minutter bak persen fra Fredrikstad maraton. Men det er helt greit. Opplevelsen det er å løpe New York Marathon trumfer ethvert mislykket perseforsøk.

Løpet kan sees på Strava.

Bak målstreken blir vi sluset i noe som kjennes ut som flere kilometer mens funksjonærene står tett i tett og gratulerer og gir oss klapp på skuldra og høye fem over en lav sko. På et tidspunkt står det funksjonærer på begge sider av veien med kanskje en halvmeters mellomrom og alle klapper for oss. Det er ikke rart vi føler oss som stjerner. Men herregud, det er jo bare et maraton. Det er fristende å si at det ikke er såååå big deal, men jeg lar dem klappe og rose meg så mye de bare vil. Vi liker jo alle å få en egoboost innimellom, ikke sant.

Sliten, blek, kvalm og glad.

Jeg møter mamma og vi finner oss en plass å spise. Jeg spiser sushi og drikker en øl før vi tar oss mot metroen. Tilfeldige forbipasserende ser medaljen og gratulerer, og jeg nikker og bukker og takker og smiler selv om jeg har størknede grønne rester av sportsdrikk i øret og knapt klarer å gå. På metroen holder jeg ut i én stopp før kroppen melder ifra at ølen og sushien er på vei ut. Kvalm og blek kreker jeg meg av metroen og setter meg på en benk. Det er ikke snakk om å gå på neste bane da jeg er usikker på i hvilken ende maten jeg nettopp har fortært kan komme ut. Derfor beveger vi oss opp på bakkeplan for å finne et toalett. Det er lettere sagt enn gjort, men vi spotter etterhvert et psykofint og sikkert svindyrt hotell. Jeg valser inn med medaljen rundt halsen og spør om jeg please kan få låne et toalett. "Yes ma'am, there's one on 35th floor" sier en pent antrukket og kjekk mann. Jeg tar heisen opp og finner toalettet der to damer som godt kunne vært tatt rett ut fra Sex in the City står og pudrer nesen. De skuler bort på meg der jeg halter inn på et avlukke i en eim av gammel svette med saltrander i fjeset og sportsdrikk i øret. Jeg slår meg ned på det dyreste toalettet jeg noen gang har sittet på i verdens kuleste by og smiler tilfreds. Jeg har løpt New York Marathon.