fredag 1. juli 2016

Kosthold og sånt

Jeg skulle virkelig ønske jeg var glad i å lage mat. Du veit, jeg skulle ønske jeg var en sånn som koser seg på kjøkkenet og liker å teste ut nye ting. Jeg er ikke der, ass. Jeg er altfor lat. Derfor spiser jeg mye lomper.

Lompe med brunost:



Lompe med gulost:



Lompe med syltetøy. Og smør. Alltid smør:



Lompe med salat, guakkis og røklaks eller stekt salami (ja, du leste rett):



Lompe med salat, guakkis og røklaks eller stekt salami dynket i sweet chili saus:



Lista er lang. Så lenge det man har på kan wrappes, kan man spise det. Og alt kan jo wrappes.

Men jeg veit jo at det ikke er optimalt. Jeg trener mye og kunne med fordel trengt et tilsvarende kosthold (spiser ikke baaare lomper, assa).

Jeg har lest en del på bloggen til Ida Bergsløkken og tenkt at jeg skal lage alt på den for det ser så sjukt godt ut. Men så stopper det seg når jeg kommer på at jeg ikke bare kan spise maten, jeg må lage den også. Og ikke nok med, jeg må også kjøpe inn ingredienser jeg aldri har hørt om. Da blir det tiltak, ikke sant.


Da jeg var i Peru fant jeg meg selv plutselig på et stort marked der de hadde masse frø og nøtter og sånn mat man finner på superbutikker. Jeg så mitt snitt til å kjøpe en av hovedingrediensene til kjøleskapsgrøten til Ida og tok sats med min rustne spansk:

"Buenos dias. Tienes goji....no, eh..quinoa?"
"Si, claro. Quieres los negros, los blancos o la mixta?"
"Eh, la mixta por favor?"

Så da sto jeg der da, med en halvkilo av noe jeg til i dag ikke aner om er chia eller quinoa. Har prøvd å google det, men begge deler likner på det som er i posen.

Posen har stått urørt siden jeg kom hjem, og her om dagen reiv jeg med selv ut av livsløgnen min og tok kontakt med Ida. Jeg innså at jeg aldri kommer til å gidde å lage kjøleskapsgrøten, men jeg hadde så lyst til å smake at jeg gikk rett til kilden selv.




Grøten ble smuglet inn på jobb og byttet med en pose med svært ubestemmelig innhold av frø fra Lima. Jeg løp hjem med grøten i sekken, skrubbsulten og spent på å smake.

Og jeg ble ikke skuffet. Grøten var skikkelig god. Ikke for søt, ikke for traust, og med et deilig hint av eple og kanel. Og masse bra energi. Dessuten ble jeg skikkelig mett. Nå er jeg klar over at dette begynner å høres ut som et reklameinnlegg, men Ida ba meg ikke skrive om det på bloggen, det har jeg gjort helt for egen maskin.

Jeg ser for meg at grøten er helt kurant også før trening. Spesielt for sånne som oss som har en kropp som ikke er overbegeistra for laktose. Altså, jeg spiser melkeprodukter, men ikke før trening. Og i hvert fall IKKE før intervaller. Da blir det fort et par besøk i en busk eller to. Det slipper man med den grøten her.

Synd jeg ikke ordnet meg flere porsjoner grøt. Da blir det fort det gode gamle knekkebrødet før intervalløkta på lørdag.

Her er et bilde fra julaften da jeg spiste to porsjoner risengrynsgrøt kokt på H-melk. Hele formiddagen ble tilbragt på badet, men det var så sjukt verdt det.